I Norge utgjør nakkeslengskadene mer enn halvparten av de personskadene som meldes til forsikringsselskapene etter trafikkulykker. Konfliktnivået i sakene har ofte vært høyt, og normalt skyldes dette at partene er uenige om de aktuelle helseplager og ervervsuførhet er forårsaket av den aktuelle trafikkulykken. Norges Høyesteretts dom av 16. desember 2010, ”Ask-dommen”, gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom en trafikkulykke og senere bløtdelsskader og ervervsuførhet.
Dommen behandler en rekke spørsmål som har vært omstridt i norsk rett, og Høyesteretts formuleringer er på flere punkter generelle og prinsipielle – dommen går i sin begrunnelse mye lenger enn det som er nødvendig for å begrunne resultatet i den konkrete saken. I tråd med norsk rettstradisjon er domspremissene omfattende. Den medisinske forskningen som omtales, er i stor grad internasjonal, og de medisinske vurderingene bør kunne anvendes direkte også i andre land. Selv om de juridiske resonnementene tar utgangspunkt i norsk rett, antas de på flere punkter å gi innspill som vil kunne være av interesse også i andre land.
Artikkelforfatteren representerte forsikringsselskapet (ankende part) i den aktuelle saken.
Kort oversikt over norsk erstatningsrett
Det er tre grunnvilkår for at erstatning skal kunne tilkjennes:
For det første må det foreligge et ansvarsgrunnlag. For det andre må det foreligge en skade eller et tap. For det tredje må det foreligge årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handlingen og skaden eller tapet.
Det er lovfestet objektivt ansvar for alle skader som voldes av en motorvogn.
Utgangspunktet for årsaksvurderingen er betingelseslæren, jf Rt. 1992 s 64: Ulykken må være en nødvendig betingelse for skaden / tapet.
Årsaksfaktoren A er årsak til resultatet B dersom B ikke ville inntrådt dersom A tenkes borte. Dersom B skyldes et samvirke mellom A og andre årsaksfaktorer, er utgangspunktet at A har fullt ansvar for B. Skadevolder bærer i utgangspunktet risikoen for at skadelidte er sårbar for skade – skadevolder må ta skadelidte slik han / hun er.
Fra dette utgangspunktet gjøres det to unntak: Dersom A er en av flere samvirkende årsaker, kan A slippe ansvar dersom den må anses som en uvesentlig årsak (”uvesentlighetslæren”). Videre kan A slippe eller få begrenset sitt ansvar dersom B er en fjern og avledet eller indirekte følge av A (adekvansbegrensningen).
Den som krever erstatning har bevisbyrden for at vilkårene for erstatning er oppfylt. Det er bare et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt – skadelidte har krav på erstatning dersom det er mer enn 50% sannsynlig at erstatningsvilkårene er oppfylt.
Norges Høyesteretts tidligere dom i Anne Lene Lie-saken, Rt 1998 s 1565
I prinsippavgjørelsen fra 1998 presiserte Høyesterett at man ved årsaksvurderingen må ta utgangspunkt i medisinsk konsensus. Etter veiledning fra den rettsoppnevnte medisinske sakkyndige, oppstilte Høyesterett følgende vilkår (”kjede av betingelser”) som alle må være oppfylt for at man med mer enn 50% sannsynlighet kan konkludere med at et nakkeslengtraume har medført varige plager:
1. Det må ha vært et adekvat traume, det vil si det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev.
2. Det må foreligge akutte symptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt 72 timer.
3. Det må foreligge "brosymptomer" fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet.
4.1 Sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.
4.2 Helsebesværene etter uhellet må ikke være en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet.
4.3 Sykdomsbildet må ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere.
I dommen presiserte Høyesterett at man ved bevisvurderingen skal legge størst vekt på tidsnære bevis, særlig i form av legens journalnedtegnelser om tilstanden på tidspunktet for den aktuelle konsultasjonen.
Høyesteretts dom i Ask-saken
Faktisk bakgrunn
Ask (30 år) ble utsatt for betydelige krefter i en kjedekollisjon. Bilen hans ble kondemnert på grunn av skadene. Han hadde ikke tidligere hatt noen plager fra muskel- og skjelettsystemet. Ask fikk nakkeplager i umiddelbar tilknytning til ulykken, og ble kjørt med ambulanse til legevakten. Ved undersøkelse hos lege var nakkeplagene svært beskjedne.
Ask ble ikke sykemeldt, og plagene var svært beskjedne de første ukene etter ulykken. Deretter økte nakkeplagene. Han fikk også plager fra andre deler av kroppen. 1,5 år etter ulykken ble han sykemeldt for første gang - på grunn av ryggplager og nakkeplager. Han kom aldri tilbake til jobb. Ryggplagene ble mye bedre, men nakkeplagene vedvarte.
Saken var delt opp slik at søksmålet kun gjaldt lidt tap i en 4 års periode.
Både tingretten og lagmannsretten (de to første rettsinstanser) konkluderte med at trafikkulykken var en nødvendig betingelse for at Ask utviklet sine plager og ble arbeidsufør, og han ble tilkjent erstatning for sitt fulle tap. I dommene ble det lagt til grunn at Ask sine plager var ”vanlige” plager og sekundærplager etter en whiplashmekanisme.
Partene var enige om at Ask sine ryggplager ikke var forårsaket av ulykken – de oppsto ikke i tilknytning til ulykken. Både tingretten og lagmannsretten konkluderte med at ryggplagene ikke ville medført noen ervervsmessig uførhet dersom trafikkulykken ikke hadde inntruffet. Disse plagene kunne derfor ikke begrense forsikringsselskapets ansvar.
Høyesteretts vurdering
Generelt om forholdet til medisinsk forskning
Høyesterett startet med å presisere at mangelen på objektivt konstaterbare biologiske funn, kombinert med at symptomene kan være diffuse og av en art som svært mange i befolkningen har, gjør årsaksvurderingene vanskelige. Dette er også et område der den medisinske kunnskap er under utvikling.
Domstolene må vurdere årsaksforhold og skadeomfang ut fra ”allment akseptert medisinsk viten”, og dersom nyere forskning tilsier at nakkeslengskader må bedømmes annerledes enn det som tidligere er lagt til grunn, må kursen justeres i tråd med dette.
Gjennomgang av medisinsk status
Høyesterett gjennomgikk deretter hovedlinjene i nyere forskning. Den medisinske sakkyndige for Høyesterett pekte på at det, trass i omfattende forskning, ikke foreligger noe medisinskvitenskapelig bevis for at en ”vanlig” nakkesleng kan føre til kroniske plager (i form av en fysisk skade) med smerter i hode og nakke.
Det ble fremhevet at nyere forskning trekker i retning av at det kroniske whiplashsyndrom (WAD) er resultatet av et bio-psyko-sosialt samvirke. Et moderat traume med nakkeslengmekanisme vil kunne gi akutte plager, enten forårsaket av en bløtdelsskade, eller av rent psykologiske grunner (stress, angst, sinne). Om dette skjer i et samfunn der både allmennhet, helsevesen, medier og rettsvesen er av den oppfatning at symptomene representerer en alvorlig skade som kan gi kronisk invaliditet, vil plagene kunne forsterkes gjennom ytterligere angst for kroniske plager og en negativ forventningsholdning hos pasienten.
Høyesterett presiserte at årsakssammenhengen må vurderes konkret i den enkelte sak. Den generelle usikkerheten som foreligger om årsakssammenhengen innebærer imidlertid at det må stilles strenge krav til bevisene – der de tidsnære bevis skal tillegges størst vekt.
Høyesterett gjennomfører deretter 2 årsaksdrøftelser:
Én som tar utgangspunkt i at WAD er en bløtdelsskade, og én som tar utgangspunkt i at WAD er resultatet av et samvirke mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer.
Årsaksvurderingen der WAD forutsettes å være en bløtdelsskade
Høyesterett tar som utgangspunkt at dersom skaden er en bløtdelsskade, skal plagene etter ulykken følge et traumatologisk plausibelt forløp. De vilkårene som ble oppstilt i Anne Lene Lie-dommen fra 1998 bygger på dette utgangspunktet.
På bakgrunn av de medisinske sakkyndiges forklaringer legger Høyesterett til grunn at det ”vanlige forløpet” vil være at skadelidte har de kraftigste symptomene de første dagene etter ulykken, og at man så gradvis blir bra eller at det eventuelt skjer en stabilisering av plagene på et lavere nivå enn i fasen rett etter ulykken. Det presiseres så – og dette er det sentrale punktet i dommen – at en utvikling hvor smerter og ubehag blir verre uker eller måneder etter ulykken, eller oppstår i andre deler av kroppen, i utgangspunktet ikke vil være forenlig med at skadene skyldes en bløtdelsskade.
Høyesterett gjennomgår deretter det medisinske faktum i saken, og oppsummerer dette i avsnitt 58:
(58)
A hadde som nevnt ganske moderate smerter i akuttfasen. Han klarte å arbeide i ett og et halvt år etter ulykken, selv om han hadde relativt tungt arbeid. Riktignok arbeidet han ikke like mye overtid som det er grunn til å tro at han ville gjort uten smertene, og riktignok oppgir han i skadeskjemaet til forsikringsselskapet i august 2002 at han har smerter. Men det at han klarte arbeidet uten sykmelding i denne perioden, tilsier likevel at plagene har vært langt mindre intense enn de ble seinere. Som nevnt ble situasjonen hans forverret fra høsten 2003, ved at han i tillegg fikk vondt i ryggen. Etter dette har plagene og smertene utviklet seg gradvis slik at han i dag ikke makter noen form for arbeid. Det foreligger etter dette, slik jeg ser det, både en forverring av symptomene og en utvikling hvor smertene stammer fra andre deler av kroppen enn området rundt nakken. Gitt de krav som må stilles til årsakssammenheng, kan det da ikke sies at vilkåret om et forventet sykdomsforløp er oppfylt for de delene av hans smertetilstand som ikke gjelder de moderate smerter i nakken som han hadde etter ulykken.
Høyesterett konkluderte på dette grunnlaget med at ulykken bare hadde forårsaket moderate nakkeplager. Slike plager, som svært mange i befolkningen har, kan etter Høyesteretts syn ikke alene gi grunnlag for noen ervervsmessig uførhet, og erstatning skal derfor ikke tilkjennes.
Årsaksvurderingen der WAD er resultatet av en bio-psyko-sosial modell
Ask anførte at han hadde krav på erstatning også om sykdomsforløpet ble sett ut fra en mer bio-psyko-sosial forklaring. Bilulykken og den skaderelaterte nakkeplagen virket sammen både med engstelse og sårbarhet hos Ask og med sosiale og samfunnsmessige forhold. Ask mente derfor at bilulykken var en nødvendig betingelse for utviklingen av plagene og ervervsuførheten – tenkes bilulykken borte, ville heller ikke plagene og ervervsuførheten oppstått.
Om dette uttalte Høyesterett i avsnitt 68 og 69:
(68)
Etter mitt syn blir ulykken ved en slik forklaringsmodell et såpass uvesentlig element i årsaksrekken at det verken er naturlig eller rimelig å anse den som erstatningsbetingende. Selv om det ikke er noe krav om at ulykken må være hovedårsak, er det på den annen side ikke slik at ethvert element i årsaksrekken kan anses tilstrekkelig til å utløse erstatningskrav. Om man ser dette som et utslag av at den utløsende årsaken er for uvesentlig til å betinge ansvar, eller om man ser det som en upåregnelig følge av ulykken, blir i denne sammenhengen uten betydning. Jeg viser her til at lette nakkesmerter i seg selv normalt ikke kan gi grunnlag for å konstatere ervervsuførhet. Hvis man generelt godtar at en slik sammenheng er tilstrekkelig, ville det kunne åpne for erstatningsansvar nærmest uavhengig av hva som var den konkrete foranledningen til at plagene utviklet seg.
(69)
Her kommer også det til at dersom man legger en slik forklaringsmodell til grunn, så vil erstatningsordninger i verste fall kunne bidra til at flere utvikler sykdommen og blir uføre. Dersom kroniske smerter og ervervsuførhet etter nakkesleng i det alt vesentlige har sin årsak i bio-psyko-sosiale forhold, bør man derfor være varsom med å la dette danne grunnlag for erstatning.
Bevisbyrdespørsmålet
Ask anførte at forsikringsselskapet måtte ha bevisbyrden for at hans smerter og ervervsuførhet skyldtes en annen årsak enn trafikkulykken. Til dette uttalte Høyesterett:
(71)
Jeg nevner også at selv om man ikke kan peke på noen annen forklaring på de smertene og den funksjonsudyktigheten som A har, så kan ikke det være tilstrekkelig til å konstatere at ulykken er årsaken. Jeg kan heller ikke se at det kan oppstilles noe vilkår om at skadevolder må påvise en annen årsak til sykdommen for å kunne fritas for erstatningsansvar. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om hvor vanlig denne typen plager er i befolkningen generelt, og til de vanskeligheter som knytter seg til muligheten for å stille en sikker diagnose.
Etter dette frifant Høyesterett forsikringsselskapet.
Dommens betydning for senere saker i Norge
Dommen behandler en rekke spørsmål som har vært omstridt i norsk rett, og Høyesteretts formuleringer er på flere punkter generelle og prinsipielle – dommen går i sin begrunnelse mye lenger enn det som er nødvendig for å begrunne resultatet i den konkrete saken.
Det har i månedene etter dommen blitt avsagt flere underrettsdommer på rettsområdet (som eksempler nevnes 10-103369TVI-OTIR/02, LF-2009-121377, LF-2010-156465, 10-127904TVI-BBYR/03 og LH-2010-79241). Trenden i disse dommene, sammenholdt med underrettspraksis før Ask-dommen, synes å være at de erstatningsrettslige vilkårene har blitt ”strammet inn”, slik at det nå har blitt vanskeligere å få erstatning for slike plager.
Underrettene synes særlig å legge vekt på Høyesteretts presisering av at symptomutviklingen skal samsvare med det traumatologisk forventede for at tilstrekkelig faktisk og rettslig årsakssammenheng skal anses å foreligge.
Har dommen betydning for utlandet?
I tråd med norsk rettstradisjon er domspremissene omfattende. Den medisinske forskningen som omtales, er i stor grad internasjonal, og de medisinske vurderingene bør kunne anvendes direkte også i andre land.
Selv om de juridiske resonnementene tar utgangspunkt i norsk rett, antas de på flere punkter å gi innspill som vil kunne være av interesse også i andre land.
Interesserte som ønsker elektronisk kopi av hele dommen, er velkomne til å ta kontakt med artikkelforfatteren.