Vi har hatt pensjonskasser i Norge like lenge som vi har hatt tjenestepensjonsordninger. Av ulike grunner har imidlertid livsforsikringsselskapene dominert dette markedet. En overgang fra ytelsespensjoner til innskuddspensjoner, som i så mange andre land, har vist seg å representere en utfordring for pensjonskassene. Antall kasser i privat sektor har gått sterkt tilbake.
Økt omfang og kompleksitet i myndighetenes tilsynsverktøy har likeledes blitt en belastning. Soliditetskrav, som tar sikte på å beskytte arbeidstakernes og pensjonistenes pensjonsrettigheter, har bidratt til i stor grad å flytte all risiko over på disse.
Det er imidlertid ikke bare som forvaltere av forsikringsrisiko pensjonskasser kan ha en styrke. De første innskuddspensjonskasser er derfor under etablering.
Private pensjonskasser
De første offentlige og private pensjonskasser ble etablert i Norge like etter forrige århundreskifte. Aker og Oslo (den gang Kristiania) kommunale pensjonskasser ble etablert i 1902 og Norsk Hydros pensjonskasse i 1917.
Privat tjenestepensjon ble stadig hvert mer vanlig ut over 1900-tallet, men det var livsforsikringsselskapene som etter hvert ble de dominerende forvaltere av slike ordninger. Dette hadde bl.a. sammenheng med næringsstrukturen i Norge, med mange små foretak som ikke så det hensiktsmessig å etablere egen kasse. Fram til 2007 var det ikke anledning å opprette pensjonskasser som omfattet mer enn ett konsern (fellespensjonskasser). Likevel var det i år 2000 hele 124 private pensjonskasser med en forvaltningskapital på 65 milliarder kroner, mot 200 milliarder i livsforsikringsselskap (eks. KLP).
Kommunale pensjonskasser
De fleste kommuner var også for små til å opprette egen pensjonskasse. I 1949 ble livsforsikringsselskapet Kommunal Landspensjonskasse (KLP) opprettet, først som en del av selskapet NKP (Norsk Kollektiv Pensjonskasse) og fra 1972 som eget selskap. KLP forvalter i dag tjenestepensjonsordningen for de aller fleste av landets 428 kommuner. I alt 21 kommuner har likevel egen pensjonskasse, hvorav 8 av de 10 største. Flere kommunale pensjonskasser er blitt etablert de seneste årene, og flere kommuner vurderer overgang til en pensjonskasseløsning. Reglene for tjenestepensjon var i utgangspunktet ulik fra kommune til kommune, men fra 1996 har tjenestepensjon i vært en del av hovedtariffavtalen for kommunal sektor.
Tjenestepensjon ble ikke obligatorisk i privat sektor før i 2006. På det tidspunkt var det så meget som 45 % av privat sysselsatte som ikke hadde medlemskap i en supplerende pensjonsordning. Dekningen var særlig lav innenfor bransjene bygg og anlegg og varehandel. Dette hadde sammenheng med at en her har mange små foretak, mange deltidsansatte og stor gjennomstrømming av arbeidskraft.
Vekst for innskuddspensjon
Før 2001 var det ikke adgang til å opprette skattefavoriserte innskuddspensjonsordninger (DC) i Norge. Alle pensjonskassene forvaltet derfor i utgangspunktet ytelsespensjonsordninger (DB). Det obligatoriske krav om tjenestepensjon kan oppfylles med begge typer pensjonsordning, og så godt som alle nye ordninger etter 2001 er innskuddpensjonsordninger i livsforsikringsselskap. Dette henger i stor grad sammen med at slike ordninger er enkle å administrere for arbeidsgiver og at kostnadene ved ordningene er forutsigbare og stabile.
Siden 2001 er en rekke ytelsespensjonsordninger blitt stengt for nyansatte eller for alle arbeidstakere og foretakene har gått over til innskuddsordninger. Også her har ønsket om enkelhet og oversiktlighet spilt en avgjørende rolle, men samtidig skyldes det at kostnadene ved garantert, livsvarig tjenestepensjon har økt vesentlig som følge av økende levealder og et lavt rentenivå. Arbeidsgiver har følgelig valgt å flytte risikoen for langt liv og lav avkastning på pensjonsmidlene over på arbeidstaker, samtidig som de sparer kostnader ved å tilby det som i realiteten er en dårligere pensjonsordning.
Regulatoriske utfordringer
Også utviklingen på det regulatoriske området har vist seg å bli en utfordring for pensjonskasser. Kravene til regnskapsføring, rapportering, risikostyring og internkontroll har etter hvert kommet på et nivå som det er vanskelig for små enheter å håndtere på et økonomisk forsvarlig vis. Soliditetskrav som tar sikte på å beskytte arbeidstakernes og pensjonistenes pensjonsrettigheter er derfor, paradoksalt nok, i ferd med å flytte all risiko over på disse.
Som en følge av denne utviklingen er antall private pensjonskasser blitt betydelig redusert siden århundreskiftet. Ved siste årsskiftet var det kun 50 kasser tilbake, mange av disse uten aktive medlemmer. Antall aktive medlemmer i pensjonskassene har derved også falt fra 117.000 i 2007 til 53.000 i 2014. Forvaltningskapitalen for kassene samlet vokser imidlertid fortsatt, med 9 % fra 2013 til 2014 og er nå på 175 milliarder kroner.
Offentlig ansatte har fortsatt ytelsespensjonsordninger, og i motsetning til i privat sektor, øker antall offentlige (hovedsakelig kommunale) pensjonskasser. I 2003 var det 29 pensjonskasser med offentlig pensjonsordning. Dette har nå vokst til 41. Veksten skyldes også at forsikringsselskapene Storebrand og DNB Liv har sagt opp sine kommunale pensjonsordninger, slik at KLP nå er det eneste livsforsikringsselskapet som ønsker å forvalte slike. Pensjonskassenes gode, finansielle resultater over en årrekke har imidlertid også hatt stor betydning. Pensjonskassers gjennomsnittlige, årlige, verdijusterte avkastning har over de siste 15 årene ligget nær én prosentenhet høyere enn for livsforsikringsselskapene. Forklaringen på dette har været høyere soliditet (større bufferkapital) i pensjonskassene og en større aksjeandel i forvaltningen.
Framtiden for pensjonskasser
Myndighetene utreder nå forslag til ny tjenestepensjonsordning for offentlig sektor. De er all grunn til å forvente at det også her vil skje en dreining mot en innskuddspreget ordning. Vil da pensjonskasser ha noen framtid? Langt på vei vil det avhenge av graden av forsikringselementet i en ny ordning. Dersom arbeidsgiver fortsatt vil garantere for pris- / lønnsregulering av opparbeidede pensjonsytelser vil pensjonskassenes sterke stilling opprettholdes. En egen pensjonskasse kan midlertid også være et utmerket verktøy for påvirkning av uførerisiko og pensjoneringstilbøyeligheter. En skal følelig ikke se bort fra at det vil bli etablert innskuddspensjonskasser i årene som kommer.