Til tross for utallige avisforsider om viktigheten av god pensjon, og for ikke å snakke om all markedsføringen som blir gitt fra forsikringsselskapene, er pensjon fortsatt av lav interesse for veldig mange. Hva er årsaken til denne lave interessen?
Kan det være fordi pensjon egentlig ikke er så viktig for de fleste arbeidstakerne, eller kan det ha noe med måten pensjon kommuniseres på?
Jeg tror, basert på egne erfaringer, blant annet gjennom pensjonsrådgivning til arbeidstakere, og etter å ha hjulpet nære venner og familie, at den manglende interessen kan komme av måten vi kommuniserer pensjon og forsikring på. Med måten pensjon kommuniseres på, mener jeg både hvordan informasjonen er generelt, og ikke minst at den gis i form av en «one size fits all» informasjon.
Jeg fikk selv en «wake up» i forhold til hvordan pensjon og forsikring formidles da jeg skulle hjelpe to unge personer med forsikring og pensjon.
Den ene historien gjelder min 19 år gamle datter som skulle flytte for seg selv. Hun hadde ordnet seg med bolig og var klar for å ta med seg sine eiendeler og flytte inn i ny bolig.
Som mamma, (les: «hønemor»), var jeg opptatt av at hun ikke skulle glemme eller utelate viktige ting som ungdommen ikke nødvendigvis setter høyest på prioriteringslisten når de skal flytte for seg selv.
Innboforsikring var en slik «ting» som jeg minnet min datter på at var viktig å ha på plass før innflyttingen. Også blant mine barn er forsikring og pensjon (dessverre) av meget lav interesse. Derfor «maste» jeg nok ganske mye på datteren min om denne innboforsikringen – at hun måtte tegne innboforsikring før hun flyttet inn.
Den dagen min datter flyttet inn i ny bolig mottok jeg en snap (bilde på mobiltelefonen) fra henne. Den «snappen» fikk meg til å skjønne at jeg var fullstendig utdatert når det kom til å kommunisere forsikring på en naturlig språklig måte.
Det min datter sendte meg Snap av, var hennes tegning av innboforsikringen. Hun hadde gått til sin kjæreste, (som var like gammel som henne), og spurt om han visste hvordan hun skulle klare å tegne innboforsikring. Hun fortalte ham videre at dette nok var viktig, for «mamma maser mye om «denne tegningen».
Kjæresten var flink til å tegne, og påtok seg å hjelpe henne med tegningen. De satte seg ned med et blankt A4-ark. Tegnet opp leiligheten med stue, kjøkken og soverom. Tegningen inneholdt kjøkkeninnredning og det var tegnet inn kopper, tallerkener og bestikk. Sofaen var på plass og på soverommet var det både seng og garderobeskap med innhold. En veldig fin og grundig tegning. Min datter fortalte meg at hun for å være sikker på at jeg forsto hva tegningen var, valgte å skrive «innboforsikring» på toppen av arket før hun sendte meg snap. Sammen med «snappen» av denne tegningen skrev hun: «Sånn, nå har jeg tegnet innboforsikring».
Jeg skal innrømme at jeg lo litt da jeg fikk Snap av datteren med tegning av innboforsikring. Men samtidig ble jeg litt flau over hvordan jeg hadde kommunisert dette med forsikring til henne. Jeg fikk formidlet til henne at det ikke var akkurat et slikt resultat – en faktisk tegning av leiligheten – jeg hadde tenkt at hun skulle være resultatet av hennes tegning av innboforsikring. Da hun skjønte at jeg mente hun skulle kjøpe forsikringen på internett eller per telefon, ble hun ganske oppgitt over meg. «Hvorfor sa jeg ikke at hun skulle kjøpe innboforsikring?». Og ja – hvorfor gjorde jeg ikke det?
Alle bransjer har sitt «stammespråk». Men vår bransje – forsikring og pensjon – er viktig for alle – ikke bare oss som er i bransjen. Alle skal og må skjønne forsikring og pensjon – både han på 60 år og hun på 20 år. Det er flott at bransjen selv har tatt tak i dette med språket. Allikevel har vi nok en lang vei å gå før vi er i mål med formidlingen av forsikring og pensjon.
Den andre historien handler om formidling av pensjon fra forsikringsselskapene.
En venn av min datter kom hjem til meg og spurte om jeg kunne hjelpe ham. Han hadde fått en stor tjukk konvolutt (A4) med papirer og sett «P-ordet» i papirene – PENSJON. Bunken med papirer var 1 cm høy – det var skrevet på begge sider av hvert ark. Til sammen var det over 40 tettskrevne sider han hadde fått. En skulle jo tro at med så mye informasjon, så var dette noe som var veldig viktig for ham, både nå og i fremtiden.
Det var det ikke.
Denne gutten jobber deltid i 25% stilling ved siden av studiene, og det han var meldt inn i, var en obligatorisk tjenestepensjon, (OTP). Det spares 2% av lønnen hans, (mellom 1G og 12G).
Kort fortalt vil pensjonssparingen i deltidsstillingen han har ved siden av studiene muligens gi ham NOK 2 000 i årlig pensjon i 10 år fra han er 67 år. Da han kom til meg med «papirbunken» sin var han 20 år.
Det viktigste og eneste han kunne gjøre for å påvirke hvor mye arbeidsgivers innbetaling ville gi ham i pensjon om 50 år, var å endre investeringen. Den informasjonen kom ikke klart frem av den bunken med papirer han mottok, hverken at han burde endre investeringen, eller hvordan han kunne gjøre det. Bunken med papirer inneholdt vilkår for sparing, investering og innskuddsfritak. I tillegg var det fire sider med forklaring til hvordan han skulle lese de tre øvrige vilkårene. Min datters venn hadde gitt opp å skjønne noe av det han hadde mottatt lenge før han kom til side 2 i skrivet som skulle forklare ham hvordan han skulle lese de øvrige tre vilkårene.
Nå er det kanskje mange i bransjen som tenker at «jammen – det er lovpålagt å sende ut all den informasjon». Ja det er det. Men det betyr ikke at det er forbudt å gi innbydende og forståelig informasjon.
Så er det dette med «one size fits all» informasjon
Det meste av reklame, avisartikler og annen informasjon om pensjon handler om sparing til alderdom. Jeg mener at det er stor forskjell på hva en ansatt på 30 og en ansatt på 60 skal og bør interessere seg for når det gjelder arbeidsgivers pensjonsordning.
Selv om både 20, 30 og 60-åringen har samme pensjonsordning hos arbeidsgiveren, er informasjonsbehovet for pensjonen ulikt. Informasjonen som gis til den enkelte ansatte bør skreddersys i større grad i forhold til relevans enn hva som er tilfelle i dag. Dette bør være mulig å få til ved hjelp av «smarte algoritmer» i vår digitale hverdag. Fortsatt må alle ansatte få samme informasjon om pensjonsordningen, men hva som utheves og kommer først i «informasjonsbunken» bør være ulikt.
Mens ansatte i 60 årene nok er mest interessert i hvor mye hun eller han vil få i alderspensjon basert på hva arbeidsgiver sparer, bør ansatte i 30-årene, som antakelig er i småbarns- og etableringsfasen, i langt større grad få informasjon om hvilken verdi pensjonsordningen har dersom arbeidsevnen blir varig redusert.
Pensjon kan og bør være så mye mer enn sparing til alderdom
Unge folk jeg snakker med uten på arbeidsplassene forteller meg at de opplever at informasjon om pensjon ofte ender med at de blir fortalt at de må spare selv.
Det er veldig lite informasjon i markedsføringskampanjer rundt pensjon hva som skjer med inntekten til den enkelte dersom du blir ufør. Dette til tross for at uførhet kan medføre dramatisk stort inntektsfall. I beste fall vil en person som blir varig ufør måtte belage seg på en inntektsreduksjon på nesten 30%. Mange vil antakelig få en mye større reduksjon i inntekt fordi hun eller han ikke har uførepensjon tilknyttet sin pensjonsordning hos arbeidsgiver.
Sykdom og død kan ramme i alle aldre. Det kan imidlertid være mer dramatisk å redusere inntekten din med over 30% eller mer når du er tidlig eller midt i yrkeskarrieren med mange faste forpliktelser, som boliglån og utgifter til barn. Jeg har ikke inntrykk av at de fleste har et «slakk» i inntekten sin som gjør at de helt fint kan klare seg med 30% mindre.
Over 500 000 arbeidstakere i Norge har ikke uførepensjon i sin pensjonsordning hos arbeidsgiver. Omtrent det samme antallet har heller ikke andre forsikringer hos arbeidsgiver som gir utbetaling ved ulykker og sykdom som ikke kvalifiserer som yrkesskade. Men veldig mange tror de er dekket ved uførhet fordi de har innskuddsfritak tilknyttet i sparingen. Innskuddsfritak gir som kjent ingen utbetaling til arbeidstaker nå. Innskuddsfritaket sørger bare for at sparingen til alderspensjon fortsetter dersom du blir ufør. Denne type informasjon mener jeg det er viktig å få opp bevisstheten rundt.
Det er ingenting i veien for, innenfor dagens lovverk, at informasjon om uførepensjon og konsekvensen ved uførhet gis større fokus til de som er i 20-40-årene, mens størrelsen på alderspensjon kommer sterkere i fokus til arbeidstakere som er 50+.
Pensjon er relevant for alle. Forsikringsbransjen bør endre formidlingen slik at folk flest forstår dens relevans uansett alder.