I Norge har vi siden 1917 hatt en pensjonsordning som sammen med folketrygden vil gi arbeidstakeren en bestemt andel av sin sluttlønn som pensjon (ytelsespensjon). Når man slutter får man den oppsparte verdien. Dette kalles en fripolise (fribrev). Nå kan midlene i denne avtalen forvaltes for kundens egen "regning og risiko", Fripolise med Investeringsvalg. Hvorfor har myndighetene åpnet for dette, og hva bør kundene gjøre? Debatten går fremdeles, kanskje med rette.
Regelendringen, som har vært forberedt i mange år, ble satt i kraft 1.9.2014. En av de største hindringer i å få dette produktet på luften har vært hensynet til forbrukerne og hvordan de skulle settes i stand til å ta gode valg. Både myndigheter og bransjen har lagt ned enormt mye arbeid i dette, noe som har resultert i et sett av detaljerte anbefalinger og krav til rådgivningen. Personlig synes jeg dette er blitt litt for mye av det gode. Finansiell rådgivning er underlagt strenger regler fra før, i alle land, men det er kanskje slik samfunnet vil ha det – og slik bransjen fortjener det?
Den delen av fripolisens verdi som knytter seg til fremtidig pensjon kan nå forvaltes på to måter. Den tradisjonelle måten, der verdien forvaltes av selskapet og omfatter en rentegaranti, eller den nye måten der kunden selv kan bestemme hvordan forvaltningen skal være, uten noen garanti (Fripolise med investeringsvalg – FMI). Når myndighetene tidligere har vært så skeptiske til å gi kunden dette valget, hvorfor gjør de det nå? Bakgrunnen finner en trolig i rammebetingelsene for tradisjonelle fripoliser. I et lavrentescenario, slik vi opplever nå, er sannsynligheten for å få avkastning utover den garanterte renten i praksis ikke til stede. For å sikre kunden den årlige rentegarantien, som i Storebrand utgjør 3.4% i gjennomsnitt for hele bestanden, tvinges vi til en meget kortsiktig forvaltning med mye renteplasseringer. Utover dette kommer kravet om oppreservering til langt liv, samt krav om reserveoppbygging videre for å møte utfordringene en slik livsvarig, årlig garanter avtale har. Dersom man er enige om at noe av poenget med å spare til sin pensjon er å få mest mulig utbetalt når den tid kommer, var det åpenbart at noe burde gjøres. Dersom man også er enig om at langsiktig sparing bør ha et passende innslag av aksjer for å kunne gi meravkastning, er veien kort til å gi kundene et alternativ.
Viktig med god rådgivning
I denne situasjonen, der kunden kan bytte ut en garantert, livsvarig rente mot investeringsvalg, er det selvsagt meget viktig at kunden blir satt i stand til å gjøre det rette valget for seg selv. Vi må legge til rette for dette på en måte som veier alle interesser helt likt. Det er noen områder som kunden må være komfortable med og forstå konsekvensen av:
-
Garanti eller mulighet for høyere eller lavere avkastning
-
Hvis du bytter er det ingen vei tilbake. Det er mulig å investere i porteføljer som gir garanti mot tap, men tilbake til den opprinnelige avtalen kommer man ikke. Det avgjørende er om man tror langsiktig avkastning kan slå 3.4% hvert år fremover.
-
-
Hvem bør ikke
-
Meravkastingen fra særlig aksjemarkedet krever langsiktighet. Har du kort tid igjen til pensjonen skal utbetales vil ikke vi anbefale å bytte. Det samme gjelder om fripolisen utgjør en større del av din samlede pensjon, din risikovilje osv.
-
-
Plassering i markedet gir en forventet høyere avkastning
-
Men det er ingen garanti, og det går opp og ned. Kundene må forstå denne risikoen herunder begrepet "utfallsrom". Dette er en krevende øvelse, særlig nå i et lavrentescenario.
-
Ved å bytte til FMI får kunden tilgang til en rekke fond og porteføljer. Alle blir imidlertid først plassert i vår standardløsning " Anbefalt Pensjon", som har 80% aksjer frem til alder 42 for så å trappe ned til 20% ved alder 67 år.
Binder mye kapital
Et viktig moment vi hele tiden må ta hensyn til, er at selskapet har egeninteresse av at kunden bytter til FMI. Garanterte produkter binder mye kapital i disse Solvens2-tider. Det er store tall det dreier seg om, med samlet 221 mrd NOK til forvaltning. Dette vokser kraftig, 12% opp fra i fjor, bl.a. drevet av en kraftig konvertering fra ytelsespensjon i norske bedrifter. Nå er absolutt ikke alle disse milliardene mulig å endre til investeringsvalg. Vi kan anta at 80% av beløpet er pensjonsreserve, fordi bestandstallet også omfatter verdien av forsikringsrettigheter, som skal holdes utenom i denne sammenhengen. Utover dette er det mange avtaler under utbetaling eller med kort tid til utbetaling, som fra et faglig ståsted ikke anbefales å endre. Storebrands bestand av fripoliser med investeringsvalg er nå i overkant av 4.3 mrd NOK. Dette er trolig absolutt mesteparten av hva som er konvertert i Norge, da Storebrand har valgt en åpen strategi i dette spørsmålet. Dette er så beskjedent at jeg håper alle ser at selv om spørsmålet om egeninteresse absolutt er reelt, er det i relativt liten målestokk. Dette gjelder særlig når en tar med i betraktning at dette er et riktig produktvalg for mange og at det koster oss egenkapital å få det til.
Et krav som må være tilfredsstilt før konvertering, er at avtalen må være fullt oppreservert i henhold til den nye tariffen for langt liv. Fripolisene garanteres utbetalt livsvarig og med ganske så kraftig økende forventet levealder er selskapene pålagt skjerpede reservekrav. Også her er det store tall. For vår bestand av fripoliser, på ca 90 mrd NOK, må Storebrand sette av nye 12.5 mrd NOK. Storebrand har valgt å benytte egenkapital til umiddelbar oppreservering til de kunder som vil bytte. Våre konkurrenter har valgt en annen strategi; fra å tvinge kundene til å vente til man har oppreservert (inntil 7 år fra 2014) til å tilby dette til utvalgte grupper. Årsaken til Storebrands valg er i første rekke at dette harmonerer med våre, og selvsagt andres, faglige råd for langsiktig sparing. Det er ingen grunn til at kunder med fripolise, nå som de faktisk har fått valget, ikke skal få lov å benytte dette. Vi anbefaler alltid kunder som skal spare langsiktig, som jo pensjon faktisk er, å ha en så høy aksjeandel som passer den enkelte kunde, hensyntatt tid til utbetaling, andel av samlet pensjon/sparing osv. Dette betyr igjen at ikke alle kunder som kan, bør bytte til FMI. Dette må de gjøre ut i fra god informasjon og gode råd.
Informasjonskrav
Som nevnt er det beskrevet detaljert og grundig hvilke krav som stilles til informasjonen kundene skal ha tilgang til ved et eventuelt bytte. I pressemeldingen fra det norske Finansdepartement kan vi lese:
Utover dette har en samlet finansnæring laget retningsregler for rådgivingen. Alt dette kommer i tillegg til de alminnelige regler for rådgivning, informasjon og dokumentasjon vi ellers har ovenfor kunder. Selvsagt er det mye overlapp, men en av utfordringene har likevel blitt å systematisere disse mange krav på en slik måte at kunden faktisk tilegner seg nødvendig informasjon, forstår den og gjør det valg som er riktig for den enkelte.
Heldigvis ser det ut til at vi har lykkes godt med dette. Kunder har byttet til FMI med en samlet verdi av 4.3 mrd NOK siden oppstart i oktober 2014. Dette er på linje med hva vi forventet – og har ført til at bestanden av fripoliser "bare" har vokst ca 10 mrd NOK i samme periode! Det viktigste er imidlertid at kundene er fornøyde. Hele 17% av antallet som har byttet har gjort dette helt på egenhånd, ved hjelp av verktøyet på nett. Vi har jevnlig spurt kundene om hva de synes om informasjonen og rådgivningen de har fått i forbindelse med byttet. Her har vi fått meget god score, noe vi er stolte av, særlig tatt i betraktning av den store mengde informasjon kunden må igjennom.
Hvorvidt andre enn kundene er like fornøyde får vi vel vite snart.