01.11.2017 gikk startskuddet for en kraftig forbedret spareordning for privat sparing til pensjon. Etter to hektiske måneder var 64.000 nye kontrakter inngått med 1.5 milliarder NOK i innskudd i Norge ifølge statistikk fra Finans Norge. Det er grunn til å tro at denne suksessen har fortsatt i 2018. Spørsmålet blir da om Norge endelig har fått en langsiktig og målrettet spareordning for pensjonssparing – eller ikke?
Sparing til pensjon er langsiktig sparing, i ordets rette forstand. Dette betyr anledning til å ta høy aksjerisiko, innarbeide gode sparevaner med et fornuftig, månedlig beløp. Altså alle slike ting vi liker å råde kunder til, men som mange er skeptiske til. De har vanskeligheter med å se behovet for penger om 20-40 år når behovene står i kø nå. Ofte må det derfor litt ekstra til for å få kunder til å prioritere på denne måten. I dette tilfellet er det fra myndighetenes side lagt inn skattefordeler som gjør denne, dedikerte og bundne sparingen ekstra lønnsom. Årsaken til at myndighetene har gjort dette skal jeg komme tilbake til lenger ned, men først litt om selve ordningen.
IPS er en fondsbasert spareordning eller spareplattform som på mange måter er lik to andre plattformer som finnes i Norge; Aksjesparekonto (ASK) og Fondskonto (har andre navn også, avhengig av leverandør). ASK er tiltenkt de som har særlig fokus på aksjer og får gjennom denne ordningen omtrent de samme fordelene som store investorer har i egne investeringsselskap. Fondskonto er "arbeidshesten" for all, generell langsiktig sparing, mens IPS altså er for pensjonssparing. En grei palett av ordninger med klare føringer for bruken. De er relativt enkle å forholde seg til for publikum og rådgivere og, "kryss i taket": Akkurat nå er rammebetingelsene på plass for dem alle, samtidig! I Fondskonto og IPS kan du benytte hele fondsmenyen fra renter til aksjer. I ASK kan du kun spare i aksjer og aksjefond. Felles for alle tre er at kjøp og salg av andeler ikke utløser skatt før du faktisk tar penger ut (skattereglene er ikke beskrevet fullstendig).
Utover dette har IPS ytterligere skattefordeler. Innenfor maksimal årlig sparing, som er satt til NOK 40.000 kroner, kan kunden få redusert skatten med (i 2018) 23 prosent – 9.200 kroner. Det er ikke beskatning av hverken formue eller avkastning underveis. Sparepengene er bundet til 62 år. De kan tas ut over minst 10 år, men minst til fylte 80 år. Dette er for øvrig litt strengere enn for den mest benyttede bedriftspensjonen (innskuddspensjon) som har alder 77 år. Ved utbetaling skal alt som utbetales årlig, beskattes som alminnelig inntekt. Dette er i prinsippet den samme skattesatsen som blir benyttet ved beregning av skattefordelen ved innbetaling. Hvilken satts det endelig blir, er det ingen som vet – skattesatser er i konstant endring, som kjent. Men det er å håpe at vedtakets prinsipp blir fulgt når den tid kommer.
Bakgrunnen for at IPS ble innført i 2017 er helt konkret Norges store alderspensjonsreform. Kort fortalt innebærer denne at Norge har en fortsatt god statlig alderspensjon, men for å få ytelse på nivå med i dag må man regne med å jobbe lenger etter som levealderen øker. Dessuten ble ytelsene mer avhengig av egne valg gjennom livet, som lengden på utdanning, deltidsarbeid osv. Alderspensjonen ble altså mindre forutsigbar og som en (liten) del av reformen ble det etterlyst en god spareordning som ville gjøre det ekstra lønnsomt og fristende for folk flest å spare til sin egen pensjonsøkonomi. Pensjonsreformen ble satt i kraft 1.1.2011 og IPS kom altså i 2017. Det var, og er i enkelte politiske miljø, ikke stor entusiasme for ordningen. Senest i forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet nå i høst kom Arbeiderpartiet med et innspill om at ordningen burde avvikles. Dette forslaget må sees i lys av andre politiske diskusjoner for tiden, men viser med all tydelighet at langsiktighet i sparing ikke akkurat oppfordres av de politiske miljø.
IPS er markedsført som en meget lønnsom spareform, og det er jeg absolutt enig i. Forutsetningen er selvsagt at man aksepterer bindingen av pengene. Dette momentet mener jeg for øvrig taler for at unge sparere bør unngå IPS. Dette er en ordning for "stabile" privatøkonomier. I dette legger jeg særlig at bolig og gjeldssituasjon bør være relativt avklart. Det som er spart i IPS kan nemlig ikke tas med i beregningen av egenkapital ved kjøp av bolig, slik praksis er i dag. Det er viktig å merke seg at når man snakker om lønnsom sparing er det også her de tradisjonelle kriteriene som må legges til grunn; lave kostnader, jevn sparing, gode fond og allokeringen der aksjefond er jokeren. Det som skiller IPS fra de andre spareplattformene er skattereglene, der en i praksis kan spare en del av innskuddet skattefritt. Denne verdien kan man benytte til andre ting, som for eksempel å spare litt mer enn man ellers hadde råd til. Verdien av denne alternative bruken av skattepengene er at IPS kan beregnes til å være (alt annet likt) like lønnsom etter skatt som fondskonto er før skatt.
Når det gjelder spareordninger rettet direkte mot pensjon og med skatteincentiver har Norge en lang og broket historie bak seg. Med denne versjonen av IPS har vi hatt fire forskjellige siste 20 år. Det er bare å håpe at IPS nå får et langt og stabilt liv.