Sensur av knock-for-knock-reguleringen i Norsk totalkontrakt 2015

Siktemålet med denne artikkelen er å belyse at medforsikringsavtalen kan gi assurandøren en selvstendig regressadgang som ikke begrenses av ansvarsfraskrivelsen mellom Selskapet og Leverandøren. Analysen tydeliggjør viktigheten av at assurandøren vedtar regressfraskrivelsen art. 31.1 siste ledd legger opp til, slik at assurandøren fratas denne regressadgangen.

 

Problemstillingen

Norsk Totalkontrakt 2015 («NTK 15») er en standardkontrakt for tilvirkning av oljeinstallasjoner for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Standardkontrakten brukes i avtaler mellom oljeselskapene («Selskapet») som bestiller installasjonen, og leverandøren («Leverandøren») av installasjonen. I art. 30.1 og 30.2 er det inntatt gjensidige ansvarsfraskrivelser for «tap av eller skade på eiendom» som tilhører den andre parten, og som skal gjelde «uten hensyn til ansvarsbetingende forhold i noen form».

For at knock-for-knock-reguleringen skal fungere, må assurandøren etter utbetaling under tingskadeforsikringen til Selskapet være avskåret fra å kreve regress fra den skadevoldende Leverandøren. Regressadgangen til assurandøren bygger på et subrogasjonssynspunkt oppstilt etter Høyesteretts praksis. Utgangspunktet er at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Avskjæring av regress krever særskilt hjemmel.[1]

Det er tre avtalemekanismer som kan begrense assurandørens adgang til regress mot Leverandøren. For det første må det vurderes om ansvarsfraskrivelsen i avtaleforholdet mellom Selskapet og Leverandøren begrenser assurandørens regresskrav ved subrogasjon. For det andre kan Leverandørens status som medforsikret verne han mot assurandørens regress. Medforsikringsavtalen kan imidlertid gi assurandøren et selvstendig ansvarsgrunnlag mot Leverandøren i regressomgangen, som ikke begrenses av ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2. For det tredje legger NTK 15 art. 31.1 siste ledd opp til at assurandøren skal vedta en uttrykkelig regressfraskrivelse i forsikringsavtalen. Regressfraskrivelsen vil frata assurandøren regressadgangen etter medforsikringsavtalen.[2]  

Problemstillingen for denne artikkelen er om medforsikringsavtalen gir assurandøren en selvstendig regressadgang som ikke begrenses av ansvarsfraskrivelsen i NTK 15 art. 30.2. Forutsetningen for analysen er at assurandøren ikke har vedtatt den uttrykkelige regressfraskrivelsen. Problemstillingen vil besvares ved å analysere i hvilke tilfeller assurandøren er bundet av underliggende ansvarsfraskrivelser i regressomgangen. Denne analysen vil så holdes opp mot assurandørens adgang til regress mot medforsikrede.

Knock-for-knock-reguleringen

'Knock-for-knock-prinsippet går ut på at skaden forblir der den rammer.[3] Uten knock-for-knock-reguleringen ville bakgrunnsretten skapt behov for at både Selskapet og Leverandøren tegnet tingskadeforsikring for sine egne eiendeler, samt ansvarsforsikring for skader påført den annen kontraktspartens eiendom. På denne måten blir partenes eiendeler forsikret dobbelt, det vil si med én tingskadeforsikring på den ene parts hånd, og én ansvarsforsikring på den annen parts hånd. Den gjensidige ansvarsfraskrivelsen eliminerer muligheten for ansvar for skade på den annen parts eiendom, slik at behovet for ansvarsforsikring bortfaller. På denne måten står kontraktspartene kun igjen med behov for tingskadeforsikringen.[4]

Forutsetningen for knock-for-knock-reguleringen skal fungere, er at assurandøren ikke kan kreve regress fra den skadevoldende Leverandøren etter utbetaling under tingskadeforsikringen til Selskapet. Skade og tap som omfattes av ansvarsfraskrivelsen kanaliseres til forsikringen, slik at sensur først aktualiseres i forbindelse med forsikringsoppgjøret.

Grensen for ansvarsfraskrivelsen

Sensur av ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2 beror på om den rammes av avtaleloven[5] § 36 eller Norske Lov[6] (NL) 5–1–2. Det sentrale vurderingstemaet ved sensur etter avtaleloven § 36 er om avtalen eller klausulen fører til et kvalifisert ubalansert resultat i forholdet mellom kontraktspartene.[7] Ansvarsfraskrivelsen er gjensidig, med den følge at det må atskillig til før avtalen kan oppfattes som så ubalansert at terskelen for sensur etter avtaleloven § 36 er nådd.[8] Under neste punkt vil analysen derfor ta utgangspunkt i NL 5–1–2.

Forbudet mot fraskrivelse av grov egenskyld

Problemstillingen er hvilke former for skyld som rammes av det preseptoriske forbudet mot fraskrivelse av ansvar for grov egenskyld.

Det sentrale vurderingstemaet ved sensur etter NL 5–1–2 er om kontrakten strider mot grunnleggende verdier som rettsordenen ikke kan akseptere av hensyn til løftemottaker eller samfunnets grunnleggende moralnormer. Det følger av bestemmelsen at «Alle Contracter som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis». Kriteriet «Ærbarhet» henviser «dommeren til å bygge på det han anser som den alminnelige moraloppfatning til enhver tid».[9] Regelen om grov egenskyld er et forbud mot å avtale seg bort fra ansvaret for skader og tap voldt ved grovere former for egen skyld, og er hjemlet i NL 5–1–2.

Skaden eller tapet er voldt ved egen skyld hos en juridisk person dersom skadevolder identifiseres med styret, daglig leder, eller styremedlemmer. Motsetningsvis omfattes ikke tap voldt av ansatte som ikke inngår i selskapets ledelse. Tripp Trapp (Rt. 2012 s. 1062)[10] gjaldt krav om erstatning for brudd på varemerkeloven[11] (vml) § 58. Trumf hadde brutt opphavsretten til Tripp Trapp-stolen. I stedet for vederlag og erstatning etter vml. § 58 første ledd kunne skadelidte kreve det dobbelte av en rimelig lisensavgift for utnyttelsen, hvis Trumf hadde handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, jf. bestemmelsens andre ledd. Høyesterett avklarte at organansvar foreligger når skaden er voldt av ledende ansatt med «delegert myndighet til å treffe beslutninger innenfor et av selskapets hovedområder» (avsnitt 122). Den samme identifikasjonsregelen blir lagt til grunn av departementet i forarbeidene til sjølovens[12] begrensningsregler til fordel for «den ansvarlige».[13]

Skyldgradene som rammes av NL 5–1–2 i ansvarsfraskrivelser mellom profesjonelle næringsdrivende burde etter min mening tilsvare liknende ansvarsfraskrivelser vedtatt av lovgiver. Lovgiver har godtatt fraskrivelse av ansvar for skader voldt ved bevisst grov uaktsomhet i sjøloven § 174. Ansvarsfraskrivelsene gjelder når den ansvarlige selv holdt det for mindre sannsynlig enn 50 prosent at handlemåten ville påføre tapet, men valgte å handle.[14] Når skadefølgen fremstilte seg som mulig, og vedkommende likevel valgte å handle, vil skaden være voldt ved bevisst grov uaktsomhet. Dersom skadevolderen i tillegg bevisst tar det standpunkt at han vil handle selv om skaden materialiserer seg, foreligger forsett i form av dolus eventualis.[15]

Etter forsikringsavtaleloven[16] (fal.) § 4-9 andre ledd[17] kan en skadevolder fraskrive seg erstatningsansvar gjennom ansvarsforsikring for skade voldt ved egen grov uaktsomhet. Arbeidsgiver er vernet mot regress fra assurandøren under en yrkesskadeforsikring, med mindre arbeidsgiver forsettlig har voldt skaden, jf. yrkesskadeforsikringsloven[18] § 8 andre ledd første punktum.[19] Ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2 burde derfor stå seg mot NL 5–1–2 for skader og tap voldt av Leverandøren ved bevisst grov uaktsomhet. Sensur av ansvarsfraskrivelsen er derfor først aktuelt når Leverandøren har utvist forsett.[20]  

Sensur av knock-for-knock-reguleringen ved assurandørens regress

I punkt 3.1 analyseres i hvilke tilfeller en ansvarsfraskrivelse i det underliggende kontraktsforholdet begrenser assurandørens regressadgang. I punkt 3.2 analyseres assurandørens regressadgang mot medforsikrede. I punkt 3.3 vurderer jeg konkret om ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2 begrenser assurandørens regresskrav når kravet hjemles i medforsikringsavtalen.

Når er assurandøren bundet av underliggende ansvarsfraskrivelser?

Problemstillingen er om assurandørens regressadgang mot Leverandøren etter medforsikringsavtalen er begrenset av ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2. Bølgedemper (HR-2023-573-A) er sentral for denne vurderingen. En assurandør hadde dekket en sikret båtforenings tap etter totalhavari av en bølgedemper. Assurandøren reiste krav mot leverandøren av bølgedemperen. Leverandøren krevde saken avvist fra domstolene, og viste til voldgiftsklausulen inntatt i sin kontrakt med båtforeningen. Problemstillingen for var om den regressøkende assurandøren var bundet av voldgiftsklausulen i det underliggende kontraktsforholdet. Argumentasjonen har derfor overføringsverdi til problemstillingen som behandles i denne artikkelen.

Høyesteretts tilnærming til problemstillingen kan tilsi at om assurandørens regresskrav har sitt rettsgrunnlag i det opprinnelige avtaleforholdet mellom Leverandøren og Selskapet, må assurandøren respektere ansvarsbegrensningen i art. 30.2. Høyesterett avklarer at den som trer inn i en annens kontraktsposisjon blir bundet av en eventuell voldgiftsklausul i kontrakten det tres inn i.[21] Det Høyesterett vurderte, var imidlertid om regresskravet var selvstendig for assurandøren, eller om det var avledet av rettsgrunnlaget i det opprinnelige avtaleforholdet. Dersom regresskravet hadde sitt rettsgrunnlag i det opprinnelige avtaleforholdet, måtte assurandøren respektere begrensningene i dette avtaleforholdet. Førstvoterende med tilslutning fra de øvrige dommerne i avdeling forankrer dette argumentet i Mofrakt (Rt. 1997 s. 1029) som ikke gjaldt begrensning gjennom voldgiftsklausul, men assurandørens regressadgang generelt. Dette tilsier at argumentasjonen har overføringsverdi til den foreliggende problemstillingen, selv om det ikke er tale om begrensning av regress gjennom en voldgiftsklausul.

Motsetningsvis blir den regressøkende assurandøren ikke bundet av begrensninger i det underliggende kontraktsforholdet dersom kravet da det oppstod hadde et selvstendig grunnlag for assurandøren. Som eksempel viser førstvoterende til fal. § 7-6, som gir skadelidte og dennes regressøkende assurandør en selvstendig rett overfor ansvarsforsikreren. Et slikt selvstendig krav vil ikke begrenses av ansvarsfraskrivelser i det underliggende kontraktsforholdet.

Om assurandøren har regress mot Leverandøren, avhenger altså av om assurandøren trer inn i Selskapets kontraktsrettslige posisjon mot Leverandøren. Dersom dette er tilfellet, vil kravet være uselvstendig, slik at ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2 får anvendelse. Leverandøren hadde aldri noen «forpliktelse» overfor Selskapet grunnet ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2, og assurandørens avledede regressadgang er derfor avskåret. Med mindre ansvarsfraskrivelsen i en slik situasjon kan sensureres, vil den underliggende ansvarsfraskrivelsen avskjære assurandørens regress.[22] Et motargument til denne løsningen kan være at assurandøren ikke har akseptert en slik begrensning i sin regressadgang. Det er imidlertid antatt i teorien at assurandøren må akseptere ansvarsfraskrivelser som er vanlige innenfor den gjeldende virksomheten forsikringen blir tegnet for.[23] Knock-for-knock-reguleringen i offshorekontrakter er sedvanlige, og utgjør en integrert del av forsikringens farefelt. I offshorekontrakter må det derfor antas at assurandøren ikke når frem med det synspunkt at ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2 ikke er akseptert.

Assurandørens regressadgang mot medforsikrede

Art. 31.1 siste ledd legger opp til at det i forsikringsavtalen avtales at Selskapsgruppen og Leverandørgruppen er medforsikret. Det oppstår da en tredjemannsavtale for Leverandørgruppen om medforsikring. Statusen som medforsikret medfører at Leverandøren får et selvstendig krav under forsikringen dersom det har inntruffet et forsikringstilfelle. Dette innebærer at dersom Leverandøren gjør gjeldende kravet under forsikringen, gjelder omsorgspliktene i forsikringsavtaleloven kapittel 4 og § 8-1 direkte for han.[24]

Ved full forsikringsutbetaling til Selskapet har assurandøren utbetalt inklusive den summen assurandøren kunne avkortet med overfor Leverandøren. Denne avkortningsandelen er etter medforsikringsavtalen Leverandørens «forpliktelse» overfor assurandøren, og denne har assurandøren ved slik utbetaling «dekket». Det følger da som vist over at assurandøren normalt og som utgangspunkt har et regresskrav i behold.

Utvalget til forsikringsavtaleloven av 1989 la til grunn at medforsikrede i utgangspunktet er vernet mot assurandørens regress, og at rettstilstanden skulle videreføre gjeldende rett på området etter fal. 1930.[25] Medforsikrede er imidlertid ikke beskyttet mot regress fra assurandøren når forsikringstilfellet er fremkalt ved den medforsikredes brudd på fal. sine omsorgsplikter. Assurandørens regresskrav mot en skadevoldende medforsikret tilsvarer avkortningen assurandøren kunne utmålt mot den medforsikrede, dersom det var denne som rettet kravet under forsikringen.[26]

Begrenses assurandørens regressadgang etter medforsikringsavtalen av den underliggende ansvarsfraskrivelsen?

Analysen i punkt 3.2 har vist at assurandøren i regressomgangen vil være bundet av ansvarsfraskrivelsen dersom assurandøren trer inn i Selskapets kontraktsrettslige posisjon mot Leverandøren. Ansvarsfraskrivelsen vil imidlertid ikke begrense krav som var selvstendige for assurandøren da de oppstod. Dersom ansvarsgrunnlaget assurandøren gjør gjeldende i regresskravet er brudd på de forsikringsrettslige omsorgspliktene i medforsikringsavtalen, kan det argumenteres for at dette kravet var selvstendig for assurandøren da det oppstod. I slike tilfeller begrenser ikke ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2 denne regressadgangen. Her må det skilles mellom hjemmelen for assurandørens regressadgang, og ansvarsgrunnlaget for kravet. Hjemmelen for regressadgangen til assurandøren er legal cesjon basert på høyesterettspraksis ved full utbetaling til Selskapet under forsikringen.

Når det gjelder ansvarsgrunnlaget, kan en kravsstiller som har flere grunnlag for et krav velge hvilket av disse han vil gjøre gjeldende.[27] Ansvarsgrunnlaget for assurandørens rett til å avkorte overfor Leverandøren ved brudd på de forsikringsrettslige omsorgspliktene er medforsikringsavtalen. Den tilsvarende regressadgangen for assurandøren etter full utbetaling til Selskapet bygger på det samme ansvarsgrunnlaget. Selv om assurandøren først kan gjøre gjeldende regress etter utbetaling til Selskapet, oppstår ansvarsgrunnlaget for avkortning mot Leverandøren etter medforsikringsavtalen idet forsikringstilfellet inntreffer. Det vil si at ansvarsgrunnlaget ikke endrer karakter kun fordi kravet er et regresskrav. Når kravet springer ut av medforsikringsavtalen, kan det argumenteres for at kravet har oppstått på selvstendig grunnlag for assurandøren.

Det kan argumenteres for at Selskapet og assurandøren i sin forsikringsavtale ikke kan pålegge Leverandøren som tredjemann de forsikringsrettslige omsorgspliktene, som utgjør assurandørens ansvarsgrunnlag mot Leverandøren i regressomgangen.[28] Innvendingen er imidlertid bare gyldig så lenge Leverandøren kan sies å ikke ha akseptert å være underlagt omsorgspliktene i forsikringsavtalen. Det er antatt i teorien at assurandøren kan avkorte overfor Leverandøren ved overtredelse av de forsikringsrettslige omsorgspliktene når han selv gjør kravet gjeldende under forsikringen.[29] Det synes derfor godtatt at Leverandøren er underlagt omsorgspliktene, med den følge at disse også gjelder i regressomgangen.

Regress for brudd på forsikringsrettslige omsorgsplikter eksponerer Leverandøren for assurandørens krav ved skyldformer som er lempeligere enn hvis regress var forbehold sensur av ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2. Dersom verken medforsikring eller assurandørens regressfraskrivelse var avtalt, ville assurandørens regressadgang fulgt terskelen for sensur ved grov egenskyld etter NL 5–1–2. Som vist i punkt 2.1 er skyldterskelen høy for at slik sensur er aktuelt. Assurandørens regresskrav mot Leverandøren i kraft av medforsikringsavtalen aktualiseres når det er mer enn noe eller bare lite å legge sikrede til last, jf. fal. § 4-8 om overtredelse av sikkerhetsforskrifter.

Betydningen av assurandørens egen regressfraskrivelse

Forutsatt at assurandøren i forsikringsavtalen har inntatt en regressfraskrivelse overfor Leverandøren som oppfyller kravene i art. 31.1 siste ledd, omfatter fraskrivelsen etter sin ordlyd «enhver regressrett». Regressavkallet omfatter for det første regressadgangen assurandøren måtte ha ved å tre inn i Selskapets kontraktposisjon mot Leverandøren. Slik regress er imidlertid bare aktuelt dersom ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2 kan sensureres. Dersom ansvarsfraskrivelsen rammes av regelen om grov egenskyld, må det samme uansett bli løsningen for regressfraskrivelsen til assurandøren. Begrunnelsen er at det sentrale vurderingstemaet i NL 5–1–2 er å verne samfunnets grunnleggende moralnormer. Det er derfor ikke anledning til å differensiere ved om det er Selskapet, eller assurandøren, som krever sensur i kontrakten med Leverandøren. I dette tilfellet fører ansvarsfraskrivelsen og regressavkallet til samme resultat. Den sentrale virkningen av assurandørens regressfraskrivelse er derfor å frata assurandøren sin selvstendige regressadgang mot Leverandøren etter medforsikringsavtalen.

Knock-for-knock-reguleringen er først fullstendig gjennomført når assurandøren har vedtatt den uttrykkelige regressfraskrivelsen. Jeg skal foreta en oppsummering av reguleringen med støtte i figuren:  

 

Figuren inneholder tre aktører; assurandøren, Selskapet og Leverandøren, og pilene markerer relasjonene mellom disse. A: Forsikringsutbetaling i figuren fra Assurandør til Selskap representerer utbetalingen under forsikringen. Denne utbetalingen er inkludert det beløpet assurandøren kunne avkortet dersom Leverandøren gjorde gjeldende kravet under medforsikringsavtalen. B: Ansvarsfraskrivelsen representerer ansvarsfraskrivelsen mellom Selskap og Leverandør etter art. 30.2. Denne ansvarsfraskrivelsen begrenser assurandørens regressadgang dersom assurandøren velger å gjøre gjeldende regresskrav ved å tre inn i Selskapets kontraktsposisjon overfor Leverandøren, illustrert i figuren som C: Regress ved subrogasjon. D: Regressfraskrivelse i figuren representerer assurandørens regresskrav hjemlet i medforsikringsavtalen mot Leverandøren, som ikke begrenses av ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2. Denne regressadgangen er imidlertid fratatt assurandøren dersom regressavkallet art. 31.1 siste ledd legger opp til er avtalt.

Avsluttende refleksjoner

Artikkelen har vist at sensur av ansvarsfraskrivelsen i art. 30.2 mellom Selskapet og Leverandøren først er aktuelt når Leverandøren har utvist forsett. Assurandøren kan ha regress mot Leverandøren dersom ansvarsgrunnlaget som gjøres gjeldende var selvstendig for assurandøren når det oppstod. Artikkelen har vist at medforsikringsavtalen kan utgjøre et slikt selvstendig ansvarsgrunnlag, dersom Leverandøren har akseptert pliktene i avtalen.

Jeg mener analysen tydeliggjør at det er det uttrykkelige regressavkallet som er det sentrale vernet mot assurandørens regress for Leverandøren. Artikkelen illustrerer viktigheten av at assurandøren i forsikringsvilkårene vedtar regressavkallet NTK 15 art. 31.1 siste ledd legger opp til.

---

Rapporten artikkelen bygger på kan leses her: https://www.duo.uio.no/handle/10852/111639