I desember i fjor var verdens nasjoner samlet i København. Målet er en internasjonal klimaavtale som kan demme opp for global oppvarming. Toppolitikere og –embedsfolk har slitt i årevis for å komme i mål på møtet i København. I dette store maktspillet er det lett å føle seg som en statist, men det er viktig å huske på at vi alle har en viktig rolle i å løse klimautfordringene. I større eller mindre omfang. Dette gjelder også forsikringsbransjen. Bransjen har et ansvar - som den livsnerven den er i vårt samfunn. Skade- og livsforsikringer gjør at et samfunn kan håndtere risiko, og med trusselen om global oppvarming økes risikoen for skader på bygninger, mennesker og miljø. Forsikringsselskapenes spesiale er å forebygge skader. Det kan Norge få nytte av.
Innledning
FNOs medlemsselskaper innenfor livsforsikring forvalter en samlet formue på nesten 700 milliarder kroner. Disse pengene skal gjennom riktige investeringer skape en god avkastning for kundene. Men de mange milliardene har også innflytelse på hvilken type virksomheter som vokser seg sterke, og dermed tegner profilen av vårt samfunn.
Både skade- og livsforsikring har en interesse i å handle fornuftig i forhold til klimautfordringene. Det dreier seg i stor grad om god forretningsdrift. Ekstremvær koster mye. Først og fremst i liv og helse, men også materielle skader, og kan bli et dyrt bekjentskap for samfunnet, forsikringsselskapene, ja for oss alle.
Livsforsikringsselskapene er klar over at det ikke er noen motsetning mellom hensynet til klima og avkastning. Flere og flere selskaper slutter seg til globale miljøinitiativer som FNs UN PRI og Global Compact. Selskapene investerer i stigende omfang også ut fra et hensyn til klima, f.eks. i ny og renere teknologi. Det skjer ikke på bekostning av kundenes avkastning, men fordi verden i større grad etterspør slik teknologi. Dermed er det også god forretning.
Forsikringsselskapene har plukket opp hansken, selv om ikke alle arbeider på samme måte eller i samme omfang. Slik må det nødvendigvis være i et marked med fri konkurranse. Selskapene befinner seg på upløyd mark. De skal utvikle nye "grønne" produkter, markeder og strategier. Vi vet enda ikke hvor langt vi kan gå – med forbrukerne i hånden.
Forsikringsselskapene fremmer i dag klimatiltak på flere fronter. Mange selskaper har vedtatt interne retningslinjer med det formål å redusere konsernets egne utslipp av CO2. Flere og flere tilbyr "grønne" produkter, som gjør at forbrukerne får et lavere CO2-utslipp.
Forbrukerne kan f.eks. i dag kjøpe bilforsikringer med kilometertariffer. Det betyr at jo færre kilometer bilen kjører, jo billigere forsikring. Andre selskaper tilbyr forsikringer hvor kunden får et tilskudd på f.eks. 50.000 kroner, hvis skadeutbedringen skjer miljø- og energiriktig. Det kan også være snakk om at forsikringstageren får rett til lavenergiruter når vinduene i stuen er knust etter nattens storm.
Selskapene prøver seg frem. Et selskap tilbyr f.eks. forsikringstageren fri busstransport for hele familien mens bilen er på verksted. Et annet tilbyr sine forsikringskunder en gratis miljøtest av bilen. Et nytt område er forsikring av elbiler.
Spørsmålet er om forbrukerne er parate til å gripe de "grønne" forsikringene, selv om de koster litt mer. FNO har spurt det norske folk. Et klart flertall vil gjerne kjøpe "grønne" forsikringer, hvor det f.eks. kun kan brukes miljøriktige produkter eller miljøsertifiserede leverandører når skaden skal utbedres. Det er positivt. Men spørres det om de også er klare til å betale litt ekstra for den "grønne" forsikringen, skrumper gruppen inn til 5-10 prosent.
Det er en utfordring for bransjen. Forsikringer skal tilbys til en rimelig pris, men kundene skal også kjenne til de fordelene og gevinstene som knytter seg til de miljøvennlige forsikringene. Det utfordrer oss alle. Er vi som selskaper og individer parate til å investere en smule ekstra i et bedre klima, også hvis det koster litt ekstra her og nå?
Livsforsikring og pensjon har sin egen klimautfordring. Selskapene engasjerer seg i stadig større grad i tiltak for et bedre klima. De har strategier for etiske ansvarlige investeringer. Miljø er det hensynet som oftest teller med når selskapene screener sine investeringer. Noen selskaper har overordnede klimastrategier. Andre har strategier for de eiendommene de oppfører og/eller driver. Strategiene går bl.a. ut på at det settes opp mål for energieffektivitet ved prosjektering, konstruksjon og drift.
Men hvor viktig er det for kundene at deres selskap engasjerer seg aktivt til fordel for klimaet? Vi vet gjennom FNOs undersøkelse at tre av fire kunder legger vekt på selskapets etiske profil. Kun fire prosent finner det likegyldig. Allikevel handler de færreste etter det. Kun syv prosent vet om deres selskab har etiske retningslinjer, og enda færre har undersøkt saken. Det er langt fra ord til handling.
Det er krevende for forsikringsbransjen å navigere i dette landskapet. Tilbake står den enkeltes ansvar. Vil kundene kreve et aktivt klimaengasjement fra forsikringsselskapene, og vil kundene velge selskap etter dets klimaprofil? Eller er prisen til syvende og sist det eneste som teller? Den debatten er viktig.
Uten de offentlige myndighetenes sterke engasjement i klimasaken rustes ikke Norge til å møte klimautfordringen. Et konkret eksempel er landets avløpssystem. Det er bruk for å investere milliarder i bedre avløp, hvis vi skal unngå oversvømmelser – spesielt i lavtliggende områder. Kommunene ligger etter. De mangler en strategi for oppgradering av avløpsnettet. De setter ikke av nok penger til renoveringer.
Forsikringsbransjen kan og bør også bidra. Vi har kunnskap om risiko og erfaring med å styre etter den. Vi bidrar gjerne med kunnskap og statistikk, men det skal skje i dialog med politikere og myndigheter i en sammenhengende strategi.
Det felles engasjementet svarer til borgernes forventninger. Ni av ti plasserer hovedansvaret for klimaet hos de offentlige myndigheter. De fleste erkjenner også sitt eget ansvar – og forventer at forsikringsselskapene spiller med. De tenker kort sagt, at et bedre klima er et felles ansvar. Vi kunne ikke vært mer enig.