Forsikringsmeglerens rolle som mellommann

227 Forsikringsmeglerens rolle som mellommannNFT 3/2006 Forsikringsskadenemdas uttalelse Saken gjaldt en forsikret person som ble er- vervsufør etter påført personskade. Forsik- rede fikk etter hvert innvilget 100% tidsbe- grenset uførestønad fra folketrygden. Gjennom arbeidsgiver var forsikrede om- fattet av en sykdomsforsikring med dekning for ervervsuførhet. Forsikringsvilkårene opp- stilte blant annet betingelser om at ervervs- uførheten var varig, samt at forsikrede ble tilkjent varig uførepensjon fra folketrygden. Forsikringsselskapet stilte forsikredes krav om utbetaling i bero idet hun ikke ble ansett varig ervervsufør. Det oppstod tvist om forsik- ringstilfellet, og saken ble klaget inn for For- sikringsskadenemnda. Spørsmålet nemnda skulle ta stilling til var hvorvidt det var inn- truffet et forsikringstilfelle ved folketrygdens vedtak om tidsbegrenset uførestønad. I forbindelse med nemndbehandlingen frem- la forsikrede en forsikringsbrosjyre. Brosjy- ren var utarbeidet av forsikringsmegleren til forsikredes arbeidsgiver. Av brosjyren frem- gikk det at forsikringsutbetaling foretas etter to års sammenhengende uførhet. I brosjyren opplyses det at forsikringen var dekket i det aktuelle forsikringsselskap. Forsikringsselskapet mente å ikke være for- pliktet av informasjon gitt fra forsikrings- megler til forsikringstaker. Forsikringsskade- nemnda var ikke enig i det. Flertallet viste til at det må kunne forventes at forsikrings- selskapet kontrollerer den informasjon forsik- Forsikringsmeglerens rolle som mellommann av Sverre Steen Dønvold Sverre Steen Dønvold Sverre.Steen-Donvold @marsh.com Sverre Steen Dønvold er advokat i forsikringsmeglings- foretaket Marsh AS. Forsikringsskadenemndas uttalelse FSN 5951 er en interessant av- gjørelse om rollefordelingen mellom forsikringsmegler og forsikrings- selskap. I uttalelsen identifiseres forsikringsselskap og forsikringsmegler med den følge at forsikringsselskapet må utbetale forsikringsbeløpet på grunn av en feil foretatt hos forsikringsmegler. Uttalelsen omhandler også tolkning av varighetskravet i forsikringsvilkårene i lys av de nye reglene i folketrygdloven om tidsbegrenset uførestønad. Jeg kommer ikke nærmere inn på den sistnevnte problemstillingen. 228 Forsikringsmeglerens rolle som mellommann ringsmegleren gir kunden om forsikringsdek- ningen. Hvis dette ikke gjøres, må forsik- ringsselskapet i følge nemndas flertall, ha risikoen for feil i informasjonsmateriellet. Nemndas flertall viser videre til Retstidende (Rt.) 1997, s. 1807 – Cignadommen – der det fremgår at forsikringsselskapet må ha risikoen for at informasjon om begrensninger i deknin- gen ikke kommer frem til forsikrede i tilfeller hvor standardiserte forsikringsprodukter mar- kedsføres og selges gjennom meglere. Nemndas flertall så det videre slik at den nevnte brosjyre må gå foran forsikringsvil- kårene ved vurderingen av hvilken dekning forsikrede har krav på. De mente at en kortfat- tet brosjyre er en mer nærliggende informa- sjonskilde for kunden enn mer omfattende forsikringsvilkår. Forsikringsselskapet viste til andre brosjy- rer som var utarbeidet i samarbeid med forsik- ringstakeren i anledning forsikringsdeknin- gen. Her fremgår det at forsikringen dekket varig ervervsuførhet. Nemndas flertall fant det vanskelig å tillegge disse brosjyrene større vekt enn den tidligere nevnte, som også var kommet til forsikredes kunnskap. En representant fra forsikringsselskapene og en fra Finansnæringens Hovedorganisa- sjon delte ikke flertallets synspunkt, og på- pekte at den omtalte brosjyren hadde følgende presisering: ”[..]Ovenstående er ment som en kort oversikt over den enkelte dekning og ikke en fullverdig erstatning for forsikringsavta- lens innhold og regler.[..]”. Avgjørelsen er fulgt av forsikringsselska- pet. I denne sammenheng synes det som om nemndas uttalelser om forståelsen av varig- hetskriteriet i forsikringsvilkårene har hatt stor betydning. Identifikasjon mellom forsikrings- megler og forsikringsselskap I forsikringsavtalelovens kapittel 9 og 19 om kollektive forsikringer finnes det regler om identifikasjon mellom forsikringstaker og for- sikringsselskap. Bakgrunnen for dette er at forsikringstakeren opptrer på vegne av forsik- ringsselskapet når han deltar i administra- sjonen av en kollektiv forsikringsordning. Et forsikringsselskap er videre ansvarlig for og identifiseres med eget distribusjonsappa- rat ved formidling av forsikringer. Det samme må gjelde når forsikringsselskapet ved avtaler tilknytter seg et distribusjonsapparat utenfor forsikringsselskapet. Forsikringsmegleren er imidlertid ikke en del av forsikringsselskapets distribusjonsap- parat. Det klare utgangspunktet er at forsik- ringsmegleren er en uavhengig mellommann som rådgir og formidler forsikringer på vegne av sin kunde uten å være avtalemessig forplik- tet til å benytte et bestemt forsikringsselskap, se Forsikringsformidlingslovens § 1-2 nr. 2. Forsikringsformidlingsloven trådte i kraft 1. januar 2006. Loven medfører ikke noen endring av tidligere rettstilstand for så vidt gjelder forsikringsmeglers rolle som uavhen- gig mellommann og representant for kunden. Når Forsikringsskadenemnda mener det må kunne forventes at forsikringsselskapet kon- trollerer informasjon fra forsikringsmegler til kunden, og er ansvarlig for den informasjonen forsikringsmegleren gir, er det i strid med utgangspunktet om megleren som uavhengig mellommann. At forsikringsselskapet er an- svarlig for informasjon gitt i egne distribu- sjonskanaler som agenter og akkvisitører mv., er en annen sak. I disse tilfellene er formid- leren avtaleforpliktet til å tilby forsikrings- produkter for, og på vegne av, forsikringssel- skapet. I Cignadommen markedsførte og solgte forsikringsselskapet forsikringer gjennom fi- nansinstitusjoner og finansmeglere. Av dom- 229 Forsikringsmeglerens rolle som mellommann men fremgår det at gjeldsforsikringen ble markedsført og solgt med grunnlag i en sam- arbeidsavtale med forsikringsselskapet. Det er dermed nærliggende å anse virksomhetene som formidlet forsikringene for å være agen- ter for forsikringsselskapet. Forsikringssel- skapet må således være erstatningsansvarlig for utførte feil og forsømmelser i samme grad som de vil være det ved bruk av eget distribu- sjonsapparat. Når begrepet megler benyttes i dommen, er det ikke forsikringsmegler, men andre forsik- ringsformidlere som omtales. At flertallet i forsikringsskadenemnda benytter denne dom- men til å begrunne sitt standpunkt, må bero på en misforståelse av forsikringsmeglerens rolle som uavhengig mellommann. I forsikrings- meglingsinstituttet ligger det som et klart ut- gangspunkt at det ikke må være noen avtale- messige bindinger med et forsikringsselskap som kan rokke ved kravet til uavhengighet fra forsikringsselskapene. En avtale om markeds- føring og salg av et forsikringsselskaps forsik- ringer vil være klart i strid med uavhengig- hetskravet og samtidig medføre et brudd med god meglerskikk. Cignadommen rokker ikke ved forsikrings- meglers rolle som mellommann. Dersom det ikke finnes noen avtalemessige forbindelser mellom forsikringsselskap og forsikringsmeg- ler om formidling av forsikringer, vil forsik- ringsselskapet ikke kunne identifiseres med forsikringsmegler og gjøres ansvarlig for den- nes feil eller forsømmelser. Det finnes der- med heller ikke grunnlag for å hevde at det må kunne forventes at forsikringsselskapet kon- trollerer den informasjon som forsikrings- giver gir sin kunde om forsikringsdekningen.