Forsikring av tarifforpliktelser med vekt på renteberegning

Article author: Joakim Bakke-Nielsen
E-mail: jbn@klp.no
Edition:
2, 2006
Language: International
Category:

155 Forsikring av tarifforpliktelser med vekt på renteberegningNFT 2/2006 1. Innledning Kommunalt ansatte i Norge er, som den store hovedregel, omfattet av to typer yrkesskade- dekninger. For det første er de omfattet av yrkesskadedekningen etter lov om yrkes- skadeforsikring1 (YSL) og for det annet er de omfattet av yrkesskadedekningen i den kom- munale hovedtariffavtalen2 (HTA) § 11. Denne artikkelen vil redegjøre kort for den mest sentrale problemstillingen de siste årene knyttet til den HTA § 11; nemlig spørsmålet om forsikringsselskapene som forsikrer kom- munenes forpliktelser etter HTA, er bundet av trygdeverkets vedtak med hensyn til god- kjenning av yrkesskaden, samt fastsettelse av medisinsk invaliditet og ervervsmessig ufør- het. Dette ble avklart i løpet av 2004. Etter avklaringen av dette spørsmålet har det duk- ket opp en rekke andre spørsmål. De to mest sentrale spørsmålene av disse er for det første Forsikring av tarifforpliktelser med vekt på renteberegning Artikkelen omhandler sentrale problemstillinger i forbindelse med forsikring av yrkesskadedekningen etter den kommunale hovedtariff- avtalen i Norge – i første rekke fra hvilket tidspunkt det skal betales forsinkelsesrente av en erstatning etter HTA. Joakim Bakke-Nielsen er advokat og er avdelingssjef i Fagjuridisk avdeling i KLP Skadeforsikring A/S. Joakim Bakke-Nielsen jbn@klp.no av Joakim Bakke-Nielsen om forsikringsselskapene er bundet av tidsbe- grensede uførevedtak, og for det andre fra hvilket tidspunkt det skal betales forsinkel- sesrente av en erstatning etter HTA. Artikke- len vil konsentrere seg om den sistnevnte problemstillingen.3 Før jeg går nærmere inn på denne problem- stillingen, skal jeg forsøke å plassere emnet i et litt overordnet perspektiv. 2. Bakgrunn YSL trådte i kraft 1. januar 1990 og fra dette tidspunktet har vi hatt et ”to-sporet” yrkes- skadedekningssystem for kommunalt ansatte. Den tariffbaserte yrkesskadedekningen slik vi kjenner den i dag, har sin opprinnelse fra HTA fra 1986. 156 Forsikring av tarifforpliktelser med vekt på renteberegning Når det gjelder YSL, har det aldri vært tvil om forsikringsselskapene står fritt til selv å vurdere om vilkårene i loven er oppfylt, og dermed om arbeidstakeren har krav på erstat- ning eller ikke. Dette har så vidt jeg vet, alltid vært den klare hovedregel. Med andre ord står forsikringsselskapene fritt til å vurdere selv om de har med et relevant forsikringstilfelle eller ikke å gjøre, med mindre noe annet er sagt. Dette gjelder spørsmålene om ansvar- grunnlag, årsakssammenheng og utmåling av tap. Som nevnt innledningsvis, har det sentrale spørsmålet fram til utgangen av 2004 vært om forsikringsselskapenes plikt til å utbetale er- statning ved yrkesskade etter HTA § 11 er avhengig av trygdens vedtak. Med andre ord: om trygdens vedtak med henhold til fastset- telse av medisinsk invaliditet og ervervsmes- sig uførhet er bindende for forsikringsselska- pene. Forutsetningen er i tillegg at trygden har godkjent hendelsen/sykdommen som yrkes- skade. Allerede 9. juni 1997 kom det en enighets- protokoll fra tariffpartene med følgende ord- lyd: ”Etter forhandlinger og fellesmøter og sær- møter kom partene frem til følgende: Partene er enige om at Hovedtariffavtalens (HTA) bestemmelser i § 11 gjelder uavkortet. I den grad arbeidsgiver ikke har tegnet forsik- ringer som dekker hele avtalebestemmelsens omfang, står arbeidsgiver ansvarlig for rest- oppgjøret som selvassurandør. Når det gjelder forståelsen av HTA § 11 nr. 1, er partene enige om at yrkesskaden/ yrkes- sykdom må godkjennes av Rikstrygdeverket, eller den Rikstrygdeverket har bemyndiget, med angivelse av medisinsk- og ervervsmes- sig uførhetsprosent med direkte referanse til yrkesskaden/yrkessykdommen. Slik godkjen- ning må kreves fremlagt av den yrkesskadde før erstatning etter HTA § 11 kan tilstås. Riks- trygdeverkets fastsettelse av uførhetsgrad skal deretter legges til grunn ved fastsettelse av erstatningsutbetaling etter HTA.” Som følge av denne enighetsprotokollen utga Kommunenes Sentralforbund (KS) følgende rundskriv, datert 28. november 1997, til sine medlemmer med bl.a. følgende ordlyd: ”Forhandlingsprotokoll av 09.06.97 etablerer endret praksis ved fastsettelse av ervervsmes- sig uføregrad og medisinsk invaliditetsgrad. Arbeidsgiver anbefales derfor å få bekreftet, fra sitt forsikringsselskap, at endringen er forsikringsmessig dekket fra 09.06.97”. (Kur- sivert her). Den 1. desember 1998 ble det avgitt en ny enighetsprotokoll fra tariffpartene hvor det slås fast: ”Partene er enige om at den forståelse av Hovedtariffavtalen (HTA) § 11, som fremgår av protokoll 9. juni 1997, gjelder for hele tariffperioden 1996-98.” I samme protokoll ble det inntatt en ensidig protokolltilførsel fra arbeidstakersiden (LO/ NKF) med følgende ordlyd: ”Forståelsen nedfelt i protokoll av 9. juni 1997 begrenser seg ikke til tariffperioden 1996-98. Ovennevnte forståelse må gjelde hele perio- den HTA § 11.1.1 har hatt nåværende ordlyd.” Forsikringsselskapene var opprinnelig av den oppfatning at de heller ikke var bundet av enighetsprotokollene som tariffpartene hadde nedfelt. Etter er periode aksepterte forsikrings- selskapene likevel at de var bundet av trygde- verkets avgjørelser fra 9. juni 1997, men ikke før dette tidspunktet. Spørsmålet om forsikringsselskapene var bundet av trygdens vedtak ble omtalt i et obiter dictum i en dom fra Arbeidsretten den 6. september 2001: ”Det Arbeidsretten skal ta stilling til, er sam- menfatningsvis spørsmålene om hvorvidt – og eventuelt på hvilke vilkår – den enkelte kom- mune som arbeidsgiver hefter overfor arbeids- takeren for krav etter disse bestemmelsene [i HTA § 11]. Retten nevner for ordens skyld at spørsmålet om forsikringsselskapenes rettig- heter og plikter i tilknytning til denne forsik- ringsordningen må løses med utgangspunkt i 157 Forsikring av tarifforpliktelser med vekt på renteberegning de inngåtte forsikringsavtaler, og faller uten- for rammene for saken.” Videre i samme dom stadfestet Arbeidsretten tariffpartenes tolkningsmonopol: 4 ”Retten bemerker videre at hovedforhandlin- gen har avklart at det er enighet om avtale- forståelsen på sentrale punkter. Partene er så- ledes enige om at pkt. 11.1 er slik å forstå at grunnvilkåret for erstatning er at det foreligger en yrkesskade eller yrkessykdom som er god- kjent av trygdemyndighetene som yrkesskade. Partene er videre enige om at det er trygde- myndighetenes fastsettelse av graden av er- vervsmessig uførhet eller medisinsk invalidi- tet som skal legges til grunn for utmålingen av erstatningen etter pkt. 11.4 og 11.5. Det er også enighet om at tariffavtalen må forstås slik at trygdemyndighetenes avgjørelse på disse punk- ter ikke kan overprøves i forbindelse med erstatningsfastsettelsen etter § 11.” Dette innebar at kommunene var bundet av tariffpartenes tolkning av tarifforpliktelsen, det vil si at man var bundet av trygdens vedtak. Som nevnt ovenfor ville ikke Ar- beidsretten ta direkte stilling til om også for- sikringsselskapene var bundet. I 2004 ble det avsagt to dommer vedrøren- de spørsmålet om forsikringsselskapene er bundet av trygdens vedtak. Forutsetningen i begge sakene var at det var rettskraftig avgjort at det ikke var årsakssammenheng mellom skadelidtes ”yrkesskade” og den senere er- vervsuførheten. Til tross for dette hadde tryg- den fattet vedtak om uførepensjon med yrkes- skadefordeler. De skadelidte anførte at forsik- ringsselskapene var bundet av trygdens ved- tak uavhengig av om det manglet årsakssam- menheng. Det første dommen ble avsagt av Hålogaland lagmannsrett 7. juli 2004 og den andre av Gulating lagmannsrett 17. desember 2004. Begge dommer konkluderer med at forsikringsselskapene er bundet av trygdens vedtak. I begge avgjørelser legger retten til grunn at forsikringsselskapene har påtatt seg risikoen for at tariffpartene, eventuelt gjen- nom sitt tolkningsmonopol, endrer tolknin- gen av tarifforpliktelsen. Dette medfører at det verken er krav om skadelidte må være utsatt for en faktisk yrkes- skade eller at det må være årsakssammen- heng mellom en angivelig yrkesskade og se- nere medisinsk invaliditet og ervervsmessig uførhet. Det er nokså oppsiktsvekkende at en dermed fraviker grunnleggende krav som el- lers gjelder både innenfor alminnelig erstat- nings- og forsikringsrett. Forsikringsbransjen har, i det alt vesentlige, etter disse to domme- ne innrettet seg som om de er bundet av trygdens vedtak.5 Normalt vil avgjørelser fra domstolene i mer eller mindre grad ta hensyn til konse- kvenser av det resultat de kommer frem til og dermed bidra til at rettstilstanden generelt er mer forutsigbar og oversiktlig enn før dom- men blir avsagt. Når det gjelder rettstilstanden for forsikring av HTA § 11, er dessverre konsekvensene av dommene det motsatte. Lagmannsretten har her avgjort et spørsmål, men har som følge av det resultat de kommet frem til lagt grunnlaget for en rekke andre problemstillinger som dermed er uavklart.6 Jeg har allerede nevnt spørsmålet om forsik- ringsselskapene er bundet av midlertidige uførevedtak 7 og hovedtemaet i denne artikke- len som er spørsmålet om når renteplikten på erstatningskrav etter HTA § 11 inntrer. Med dette ”bakgrunnsteppet” vil jeg nå gå over til artikkelens hovedproblemstilling. 3. Artikkelens problemstilling Artikkelens hovedproblemstilling er: Når inn- trer plikten til å betale renter på erstatning etter HTA § 11? Hovedtariffavtalen § 11.1 annet ledds regu- lering av rentespørsmålet er som følger: ”Erstatning inklusive renter etter forsikrings- avtaleloven skal likevel minst tilsvare erstat- ning beregnet etter grunnbeløpet på oppgjørs- tidspunktet.” 158 Forsikring av tarifforpliktelser med vekt på renteberegning Hovedtariffavtalen viser til forsikringsavtale- loven8 . Det er da naturlig å forstå henvisnin- gen til forsikringsavtaleloven (FAL) § 18-49. Bestemmelsen lyder: ”Selskapet skal svare renter av erstatning eller forsikringssum når det er gått to måneder etter at melding om forsikringstilfellet ble sendt forsikringsselskapet.” Bakgrunnen for at denne problemstillingen er meget relevant, er at skadelidte ofte sender inn skademelding vedrørende den påståtte yrkes- skade god tid – i mange tilfeller flere år – før det eventuelt fattes et trygdevedtak som gir skadelidte krav på erstatning etter HTA § 11. Spørsmålet blir da om forsikringsselskapet plikter å betale renter av erstatningen fra to måneder etter at skademeldingen er mottatt fra skadelidte. Det avgjørende blir da hvordan ”forsikrings- tilfellet” FAL § 18-4 skal tolkes i relasjon til forsikring av forpliktelsen i HTA § 11. Tradi- sjonelt10 har ”tariff-forsikringen” blitt be- handlet som en ulykkesforsikring, men det vil i følgende punkt bli anført at det ikke er grunnlag for å behandle ”tariff-forsikringen” som en ulykkesforsikring. Det finnes ingen legaldefinisjon av ”forsik- ringstilfellet” i FAL og som vi skal se av gjennomgangen i neste punkt, er det sparsomt med uttalelser om dette i både forarbeider, rettspraksis og juridisk litteratur. 4. Antakelser om hva som er gjeldende rett Rent logisk vil det som et klart utgangspunkt stride mot en grunnleggende rettferdighets- følelse, hos folk flest, å være forpliktet til å betale renter på en erstatning i et tidsrom hvor kravet ikke har oppstått. Hovedhensynet bak regler om forsinkelses- renter er at det skal fungere som et betalings- press overfor skyldneren til å gjøre opp for seg rettidig, og en kompensasjon for kreditor for den kredittgivning som manglende oppgjør fra skyldneren innebærer. Det følger av gjennomgangen i punkt 2 at det verken er krav om at det må foreligge noen reell yrkesskade eller at det må foreligge år- sakssammenheng mellom den angivelige yr- kesskaden og medisinsk invaliditet og/eller ervervsmessig uførhet. Det avgjørende er om det blir fattet et trygdevedtak som gir yrkes- skadefordeler, og som fastsetter medisinsk invaliditet og/eller ervervsmessig uførhet. Det følger av dette at erstatningskravet etter en ”tariff-forsikring” først oppstår når det er fat- tet et slikt trygdevedtak som nevnt. Sagt med andre ord: Det eksisterer ikke noe erstatnings- krav før det foreligger noe vedtak fra trygden. I normalsituasjonen er det slik at skadelidte har sendt inn skademelding om den angiveli- ge yrkesskaden lenge før trygden fatter et eventuelt uførevedtak med yrkesskadeforde- ler. Dersom en da legger an den tradisjonelle oppfatningen om at ”tariff-forsikringen” er å anse som en ulykkesforsikring, så er det yr- kesulykken som er å anse som ”forsikrings- tilfellet”. Jeg viser til Hans Jacob Bull som i Innføring i forsikringsrett, s. 559, har uttalt vedrørende FAL § 18-4 at: ”Tidligere ulykkesforsikringsvilkår fastslo at invaliditetsgraden ved et ulykkestilfelle skulle bestemmes ut fra den forsikredes tilstand på ettårsdagen etter ulykken, og hadde i tilknyt- ning til dette følgende regel om renter av erstatningen: ”Så lenge invaliditetsgraden ikke er endelig fastsatt, betaler selskapet 5% rente av den erstatningssum som svarer til den fore- løpig fastsatte invaliditetsgrad. Denne rente begynner når det er gått ett år efter at ulykkes- skaden inntraff…” Selskapene hevdet at de i realiteten hadde definert begrepet forsikrings- tilfellet til ettårsdagen etter selve ulykken. Det var da – og først da – man kunne fastslå om det forelå en ulykkesskade (= forsikringstilfellet), og det måtte derfor være i orden at rente ikke startet å løpe før fra dette tidspunkt. Dette var åpenbart ikke holdbart. ”Forsikringstilfellet” i 159 Forsikring av tarifforpliktelser med vekt på renteberegning ulykkesforsikring måtte i forhold til rente- bestemmelsen klarligvis være ulykken som sådan, og ikke det senere tidspunkt da man brakte på det rene om det faktisk var blitt noen skade som følge av ulykken. Det var i og for seg uproblematisk at selskapet skjøt ut i tid avgjørelsen av om ulykken hadde ført til en slik skade som forsikringen dekket mot. I de tilfelle hvor det imidlertid før eller senest på ettårsdagen ble klart at vilkårene for erstatning foreligget hele tiden fra ulykken inntrådte, og da var det åpenbart ulykken – og ikke den senere konstateringen av en ulykkesskade som utgjorde forsikringstilfellet i forhold til rente- bestemmelsen. Videre i kommentarutgaven til forsikrings- avtaleloven av Brynhildsen, Lid og Nygård11 s. 466 uttales det følgende hva som er å anse som forsikringstilfellet: ”Ved ulykkesforsikring og ved forsikring av uførekapital er imidlertid tidspunktet for for- sikringstilfellets inntreden ikke like åpenbart. I ulykkesforsikring er vilkåret for utbetaling av forsikringssummen at det har inntruffet et forsikringsstilfelle samt at dette har medført en varig medisinsk invaliditet. Knut S. Selmer og Hans Jacob Bull avga i 1971 en betenkning, hvor det bl.a. ut i fra Rt. 1954 s. 1002 (som gjaldt ansvarsforsikring) la til grunn at for- sikringstilfellet i ulykkesforsikring inntreffer ved selve ulykkestilfellet og ikke først når det er på det rene at dette har medført varige mèn. Betenkningen er senere lagt til grunn av sel- skapene og innebærer at selskapets renteplikt løper fra to måneder etter melding om ulykkes- tilfellet.” (Kursivert her). Videre på side 467 uttales følgende: ”Ved forsikring av uførekapital oppstilles fire vilkår for selskapets erstatningsplikt. Uførhe- ten må skyldes en ulykke eller sykdom (i forsikringstiden). Det må videre forligge minst 50% ervervsuførhet, og det må være sannsyn- lig at denne ervervsuførheten er (livs)varig. Til slutt må forsikrede etter ulykken eller syk- dommen inntraff ha vært minst 50% ervervs- ufør i et sammenhengende tidsrom på minst to år (karenstiden). Selskapet svarer således i uførekapitalforsikringer for renter fra to må- neder etter at forsikringstilfellet er meldt. Dette innebærer at det minst har gått to år og to måneder fra sammenhengende 50% livsvarig ervervsuførhet inntrådte.” Det er etter avklaringen i Hålogaland og Gu- lating lagmannsrett neppe grunnlag for å opp- rettholde den tradisjonelle oppfatningen om at ”tariff-forsikringen” er en ulykkesforsik- ring. Jeg har allerede nevnt flere ganger at det ikke er et krav om at det må foreligge en ulykke for å få utbetalt erstatningen. Det er heller ikke noe krav om at det må foreligge årsakssammenheng. Dette tilsier at argumen- tasjonen for at forsikringstilfellet inntrer ved den påståtte ulykkeshendelsen, ikke ”treffer” særlig godt. Forsikring av forpliktelsen etter HTA § 11 har etter mitt skjønn klarere likhetstrekk med uførekapitaldekninger enn med ulykkesfor- sikringer, jf. ovenfor, men forsikringstilfellet er ikke like regulert for HTA-dekninger som for uførekapitaldekninger. Det mest treffende vil muligens være å kalle forsikring av HTA § 11-forpliktelsen for en ”vedtaksforsikring” fordi kravets eksistens en og alene er avhengig av et uførevedtak med yrkesskadefordeler. Om vedtaket er korrekt eller ikke, er uten betydning, med mindre trygden omgjør vedtaket. Det vil da være nærliggende å anta at ”forsikringstilfellet” etter FAL § 18-4, for denne type forsikring må være når uførevedtaket med yrkesskadefor- deler fattes. Hvis en ser hen til hensynene bak bestem- melsen om forsinkelsesrenter så vil de trekke i retning av at ”forsikringstilfellet” først fore- ligger når trygden fatter uførevedtak med yr- kesskadefordeler. Det vil også være nærliggende å se hen til foreldelsesbestemmelsen i FAL § 18-6 første ledd annet punktum som sier at utgangspunk- tet for den absolutte foreldelsesfristen er ”10 år, etter utløpet av det kalenderår da forsik- ringstilfellet inntraff”12. Dersom en også her 160 Forsikring av tarifforpliktelser med vekt på renteberegning skal legge til grunn at forsikringen av HTA- forpliktelsen er å anse som en ulykkesforsik- ring, vil skadelidte risikere at kravet er forel- det før det har oppstått. Dette vil være tilfellet dersom skadelidte får et uførevedtak med yrkesskadefordeler 11 år etter at den angive- lige yrkesskaden inntraff fordi forsikringstil- fellets inntreden ved ulykkesskader er når den angivelige ulykken inntreffer. Det vil fremstå som merkverdig og meget urimelig at en kan tape et krav på grunn av foreldelse til tross for at kravet først oppsto senere enn 10 år etter den angivelige yrkes- skaden. Det må derfor antas at ”forsikringstil- fellet” inntreffer når trygden fatter vedtak om uførepensjon med yrkesskadefordeler også i relasjon til den absolutte foreldelsesfristen i FAL § 18-6. Konsekvenshensyn tilsier at ”forsikrings- tilfellet” etter FAL § 18-4 og når ”forsikrings- tilfellet inntraff” etter FAL § 18-6 bør tolkes likt. Med andre ord at det må være sammen- fallende tidspunkt. Etter mitt skjønn vil det fremstå som nokså ”kunstig” å anse forsikring av forpliktelsen etter HTA § 11 som en ulykkesforsikring, og det er heller ingen hensyn som tilsier at skade- lidte bør kunne kreve renter av en erstatning før erstatningskravet oppstår. 5. Avslutning Min antakelse er at ”forsikringstilfellet” i rela- sjon til FAL § 18-4 ved forsikring av forplik- telsen i HTA § 11, er når trygden fatter et uførevedtak med yrkesskadefordeler til for- del for den som krever erstatning. Før dette tidspunktet eksisterer det ikke noe erstatnings- krav, og det bør følgelig heller ikke foreligge noen plikt til å betale renter. Mitt håp er at denne artikkelen kan skape grobunn for en meningsutveksling rundt spørs- målet om når et forsikringstilfelle oppstår i relasjon til forskjellige typer forsikringer. Noter 1 Lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadefor- sikring. 2 Partene i hovedtariffavtalen er på arbeidstaker- siden LO kommune, YS-kommune, UHO, Aka- demikerne kommune og på arbeidsgiversiden Kommunenes sentralforbund (KS). 3 Fremstillingen pretenderer ikke å være en ut- tømmende gjennomgang av temaet. 4 Det er Arbeidsretten som har legalmonopol på fortolkning av tariffavtalene og den praksis som er blitt til viser klart at metoden som brukes avviker fra alminnelig kontraktsrettslig metode. Se Fougner m. fl., Kollektiv arbeidsrett, 2004 s. 182 flg. Videre så er det sikker tariffrett at tariffpartene i utgangspunktet har tolkningsmo- nopol og at en felles forståelse av tariff-forplik- telsene går foran både en klar ordlyd og andre relevante kilder, jf. Fougner s. 182. 5 Det vil kunne tenkes ekstremsituasjoner hvor en likevel ikke vil være bundet av trygdens vedtak, men det vil jeg ikke komme nærmere inn på her. 6 Andre uavklarte problemstillinger som oppstår er bl.a. spørsmål om når ”skaden” skal anses som konstatert, når den absolutte foreledelses- fristen begynner å løpe, og adgangen gjenopptak av saker. 7 Den 1. januar 2004 innførte trygden ordningen med tidsbegrensede uførevedtak. 8 Lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavta- ler. 9 Det er fra enkelte hold anført at forsikringen av HTA-forpliktelsen er regulert av FAL del A, men det kan ikke være tvil om at det forsikringen av HTA-forpliktelsen er å anse som en person- forsikring som reguleres av FAL del B. 10 Det vil si i tiden før dommen fra Gulating lag- mannsrett av 17. desember 2004. Som følge av at forsikringsbransjens frem til dette tidspunkt ikke fikk gjennomslag så måtte det få konse- kvenser for en rekke forhold. Et av disse var når ”forsikringstilfellet” oppstår etter FAL § 18-4. 11 Claus Brynildsen, Børre Lid og Truls Nygaard, Forsikringsavtaleloven med kommentarer 2001. 12 Se Hålogaland lagmannsretts dom av 20.3.2006 sak nr. 05-119498ASI-HALO, s.14f.