Et velutviklet forsikringsmarked med høy utbredelse i et samfunn gir uvurderlige fordeler når katastrofer inntreffer. Jo flere mennesker og bedrifter som er forsikret, og jo bredere den økonomiske forsikringsrisikoen er spredt på forsikringsselskap og reassurandører kan være den avgjørende faktoren som gjør at samfunn raskt normaliserer seg og gjenopptar økonomisk vekst etter en katastrofe. Reassuranse er dermed viktig for å avlaste områder rammet av store skader, ved å omfordele kapital fra andre steder (i verden) til områder rammet av økonomiske katastrofer. I slike tilfeller er reassurandørers rolle svært viktig da store økonomiske ødeleggelser relativt raskt kan utbedres og kapital raskt (gjen)investeres i ødelagte områder slik at mennesker på kort tid kan komme tilbake i arbeid og gjenopprette et normalt samfunn og raskt skaffe til veie varer, tjenester og offentlige funksjoner.
Historisk bakgrunn
Forsikring slik vi kjenner fra dages samfunn har aner tilbake til 1400-tallet da sjøforsikringer ble utviklet og tatt i bruk italienske handelsbyer. Siden spredte disse ideene seg videre utover Nord-Europa og ikke minst Storbritannia som vi i dag kjenner som et verdenssentrum innenfor finanstjenester.
På 1600-tallet var London allerede et viktig handelssentrum og den store trafikken førte til et stort behov skips- og transportforsikringer.
Et viktig og kjent knutepunkt for forsikring ble etablert på slutten av 1600-tallet da Edward Lloyd startet opp sitt kaffehus, et sted der menn samlet seg om handel og informasjonsutveksling. Hos Edward Lloyd fantes et tilbud og en krets av mennesker som ble viktig for sjøhandel. På kort tid ble dette det foretrukne tilholdsstedet for skipskapteiner, redere, kjøpmenn og andre som reiste langveis fra for å oppdatere seg på de siste maritime nyhetene og for å delta på auksjoner av skip og varer.
Lloyds kaffehus i City of London ble det første virkelige markedsplassen for omsetning av sjøforsikring. Underwriterne (risikobærerne som ved underskrift garanterte for verdien av skip og eiendeler mot betaling) fant stor nytte av informasjonen og miljøet hos Lloyds og utover 1700-tallet begynte flere aktører å leie fast sitteplass i kaffehuset for å gjøre forretninger. I dag kjenner vi denne markedsplassen som Lloyds of London.
Utover 1900-tallet ble underwriterne mer systematiske i prisingsmetodikk og tarifferingen av forsikringsavtaler. Underwriterne studerte naturkatastrofer, og identifiserte og systematiserte informasjon om risiko på en bedre og mer presis måte. Cuthbert Heath var en av pioneren som trekkes fram som en modig underwriter som ledet vegen for analytisk risikoprising og for å tenke nytt rundt utvikling fra kun sjø- og brannforsikring til andre typer risikoforsikring og reassuranse av forsikringsselskaper.
Cuthbert Heath er også kjent for hvordan han instruerte sine amerikanske forsikringsrepresentanter da han i 1906 insisterte på å erstatte alle krav knyttet til jordskjelvet i San Fransisco samme år, noe Lloyds of London i dag mener grunnla fundamentet for det gode ryktet som de britiske underwriterne den dag i dag lever godt på. Engelske underwritere ble den gang kjent for å betale mer og raskere enn andre, en oppfatning som nok bidro til Lloyds suksess. Var det noen som sa kundeorientering?
Prinsipper og begreper
De grunnleggende prinsippene for reassuranse har ikke endret seg mye på 600 år. I hovedsak fungerer reassuranse på samme måte som en vanlig forsikring der man forsikrer et tap over en avtalt egenandel, ved at man avtaler å dele kostnaden ved skade etter en avtalt fordelingsnøkkel, eller ved en kombinasjon av disse to.
De mest populære og prinsipielt enkleste reassuranseprogrammene benyttet av forsikringsselskaper inneholder gjerne en kombinasjon av såkalte Excess of Loss og kvotekontrakter.
Excess of Loss-kontrakten innebærer at reassurandøren erstatter tap utover en avtalt sum. Et eksempel kan være en portefølje av bygningsforsikringer der forsikringsselskapet ønsker å sikre seg mot skadehendelser som f.eks overstiger 50 mill. Man kan da kjøpe seg fri for hele eller deler av risikoen for at bygninger i forsikringsporteføljen påfører forsikringsselskapet tap over avtalt beløp.
Kvotekontrakten kan derimot ses på som en overenskomst der forsikringsselskapet avtaler å dele resultatet av forsikringsvirksomheten med reassurandørene. Reassurandørene får en andel av premieinntektene mot å bidra med en tilsvarende andel til skadekostnadene.
I dag, og som på Edward Lloyd sin tid, kan disse kontraktene handles ansikt til ansikt hos Lloyds der reassurandørene sitter side om side med hverandre. Og siden hver reassurandør sjelden ønsker å garantere alene for hele risikoen ved en avtale er det vanlig å besøke flere av underwriterne for å skaffe nok garantister til å signere for risikoen.
Fordeler med reassuranse for forsikringsselskaper
I praksis kan reassuranse ses på som forsikring av forsikringsselskaper. For forsikringsselskaper er det mange fordeler ved å benytte reassuranse. For de aller fleste selskaper er det en nødvendighet.
Den mest åpenbare fordelen ved reassuranse er fordelen forsikringsselskapet får ved å begrense risiko i ytterpunktet av tapsskalaen gjennom en Excess of Loss-kontrakt. Man begrenser da tapet ved storskader, skader som hver for seg gir store erstatningsutbetalinger og dermed representerer potensielt stor belastning for økonomien i selskapet.
Denne økonomiske belastningen er todelt. Det kan gi utslag i form av tap av lønnsomhet etter en skade. Men også før det skjer en skade skjer kommer reassuranse inn i bildet. Siden forsikringsselskaper plikter å avsette kapital med hensyn til framtidige skadehendelser blir det dermed en praktisk økonomisk vurdering om man kan, eller ønsker, å sette til side store mengder kapital på egenhånd, eller om man betaler seg ut av behovet gjennom en avtale hos reassurandørene.
Et annet hensyn kan være ønske om mer forutsigbare skaderesultater. Gjennom reassurerte kvoter reduseres volatiliteten i porteføljen av forsikringer slik at forsikringsresultatene blir mer forutsigbare. Dette er til gode for eiere som ønsker jevn(ere) avkastning på investert kapital, framfor variable og usikre resultater. Det er naturlig at små selskaper, og nyetableringer vil ha et større behov for slike avtaler, enn store etablerte selskaper som er relativt mindre sårbare for enkelthendelser.
En siste årsak kan være styring av risikoappetitt ved å dele risiko med flere aktører. Reassuranse kan være en støtte ved vurdering av risikoer som et forsikringsselskap på egenhånd ville avstått fra å forsikre pga. for eksempel risikoens størrelse, kompleksitet eller andre interne forhold som gjør risikoen uhåndterbar for et selskap alene, men som kan aksepteres og avlastes gjennom reassuranseavtalen i porteføljen generelt eller ved tillegg eller spesialavtaler for forsikringsobjekter eller kunder enkeltvis.
-----
Om artikkelforfatteren
John Houth Fjellseth arbeider i Eika Forsikring og har gjennom Forsikringsforening sin stipendordning fått oppleve Londons reassuransemarked på nært hold. John har besøkt reassuransemegler Willis Towers Watson og gjennom et to ukers tettpakket opphold våren 2016 fått delta som hospitant og møtt analytikere, meglere, reassurandører, forsikringsselskap og kunder.
John ønsker å sende en stor takk til Fredrik Haugen leder i forsikringsforeningen som tildelte stipendet og Erik Rønningen i Willis Towers Watson som organiserte et innholdsrikt og lærerikt opphold.