”Norge - verdens rikeste land”? Det er bare å google stikkordene, og man kan få ideer om norsk selvgodhet, eller inspirasjon til kritikk av nyrikdom. Med google finner man også at enkelte har brukt formuleringen som kontrast til velferdsstatens skyggesider og på dem som ikke har det så bra (som mulig?). Det vises for eksempel til de som dør i sykehuskøene eller til minstepensjonistenes livssituasjon. Velferdsstaten og folketrygden i Norge dekker antagelig flere individers behov enn i de fleste andre land. Men systemet har sine hull. Det er mulig å falle mellom maskene i sikkerhetsnettet, og da blir det fort dyrt å være fattig i Norge. Spørsmålet er om man kan gjøre noe med det, og i tilfelle hva.

En tenkt historie

Elin og Erik er et gift par, de har tre barn på 3, 6 og 8 år og har kjøpt hus i utkanten av Oslo. De eldste barna går på skole og SFO i nærmiljøet, mens minstemann fremdeles går i barnehage. Både Elin og Erik er i full jobb. Elin er hjelpepleier på et aldershjem og Erik jobber som taxisjåfør. Familien trives i hjemmet sitt, men økonomien er avhengig av at begge har full stilling. 

Plutselig en dag blir Erik sengeliggende. Det viser seg at han har en medfødt hjertefeil, og må ta det med ro i lang tid fremover. Det er mulig han aldri blir arbeidsfør igjen. Det første året får han 100 prosent sykepenger, men allerede andre året han er syk, reduseres inntekten til 67 prosent av full inntekt. Eldste gutten må slutte på SFO. Familien må skjære ned på utgiftene. Elin er blitt hovedforsørger.

Elin har sukkersyke som hun holder i sjakk med medisiner. Nå har hun også fått vondt i tennene, spesielt på venstre side, men hun kvier seg for å gå til tannlegen pga kostnadene. Hos tannlegen og får hun vite at hun har tannkjøttbetennelse og har utviklet periodontitt. Det er alvorlig. Hun må til tannlegen gjentatte ganger, men noen av tennene har allerede løsnet og er ikke til å redde. I tillegg til hyppig behandling, må hun nå også ha bro.

Paret er alvorlig bekymret for økonomien. Renten har gått opp, og de har allerede begynt å bruke sparepengene sine til å betale regninger. De har ikke noe nettverk der de kan låne pengene som Elin trenger for å sanere tenne sine. Hun får jo igjen noe fra NAV, men langt i fra alt. På sosialkontoret får de høre at de må bruke opp alle sparepengene sine og eventuelt selge bilen før de kan få hjelp der.

Denne historien viser en familie som klarer seg, stort sett, så lenge det ikke skjer noe galt, for da kan små tuer velte stort lass. De har ikke oppsparte midler eller et nettverk som kan hjelpe dem i en slik krise. Og så er de heller ikke «fattige nok» til å bli tatt hånd om av NAV. Enkeltpersoner og familier som i denne historien er fattige og sårbare. De trenger, men mangler en form for risikobeskyttelse, en forsikringsdekning. De er ikke minst sårbare for uforutsette hendelser, som igjen ikke er store nok for å bli fanget opp av velferdsstaten.

Hva vårt essay handler om

I vårt essay spør vi hvorvidt man kan gjøre noe med denne type sårbarhet, som i dag hverken fanges opp gjennom trygdesystemet eller gjennom vanlige forsikringsordninger. Mikroforsikringsopplegg brukes vanligvis i land som har mer erfaring med større fattigdom enn vi har i Norge. Hovedspørsmålet vårt er om man kan hente inspirasjon derfra, og så tilpasse opplegget slik at det kan hjelpe utsatte grupper i Norge.

Vi utvikler tankegangen i tre skritt. Først forklares hva mikroforsikring er. Deretter skisseres kort hva det innebærer å være fattig i relativt rike land, med referanse til offentlig statistikk. Tredje og viktigste skritt er så å skissere en hybrid mellom mikroforsikring, slik den finnes for eksempel i Nepal, og vanlige forsikringer, enten i Nepal eller i Norge. Med andre ord, det argumenteres for at mikroforsikring kan tilpasses norske behov, og for at forsikring kan utvides til lavinntektsgrupper som per i dag er uforsikret eller underforsikret, enten fordi selskaper ikke forholder seg til denne type forsikringsbehov, og/eller fordi denne befolkningsgruppen ikke etterspør forsikring.

Hva er mikroforsikring?

For den som søker et bredt og grundig svar på spørsmålet finnes det en omfattende artikkelsamling om dette tema (på hele 634 sider, se Churchill, 2006, nettstedet for nedlasting er oppgitt i leselisten nedenfor). I Churchills innledningskapittel finner man i første omgang noen definisjoner av mikroforsikring: “Microinsurance is the protection of low-income people against specific perils in exchange for regular premium payments proportionate to the likelihood and cost of the risk involved… Microinsurance could cover a variety of different risks, including illness, death and property loss – basically any risk that is insurable…” (Churchill, 2006, pp. 12, 13). Eller, [mikroforsikring er, forf. tilføyelse] “…characterized by low premium and low caps or low coverage limits, sold as part of atypical risk-pooling and marketing arrangements, and designed to service low-income people and businesses not served by typical social or commercial insurance schemes” (http://en.wikipedia.org/wiki/Microinsurance) Fra slike definisjonssetninger kan man trekke ut følgende kriterier:

• Mikroforsikring henvender seg til lavinntektsgrupper,
• den tilbyr (som all forsikring) økonomisk beskyttelse mot forutsigbare og klart avgrensede risikoer,
• den har en rimelig premie, og
• den bruker alternative pool-konstruksjoner og alternative markedsføringsopplegg.[1]

Dersom lavinntektsgrupper lever like farlig som folk flest (økonomisk sett), da lever de egentlig farligere fordi fattigdom og sårbarhet forsterker hverandre gjensidig. Når det gjelder plutselige dødsfall, sykdom, arbeidsledighet, naturkatastrofer og lignende, har lavinntektsgrupper dårligere forsikringsdekning, mens behovet egentlig er større. I tillegg kommer daglige bekymringer og redsel for å klare morgendagens regninger.  Mikroforsikring kan gjøre noe med dette, særlig hvis den organiseres som en forlengelse av eksisterende, offentlige trygdeordninger.

En annen og minst like fruktbar måte å presentere mikroforsikring på, er å liste opp en rekke typiske kjennetegn. En kan tenke seg at jo fler av disse faktorene som er tilstede, desto større virkning vil mikroforsikring ha. Allerede nevnte Craig Churchill skiller ut syv slike typiske kjennetegn for mikroforsikring (Churchill, 2006, ss. 22-23):[2]

• Relevans for lavinntekts-husholdninger og deres risikoer (“Coverage should be linked to the greatest areas of vulnerability for low-income households”);
• Inkludering (“Microinsurance schemes generally strive to be inclusive. Such an approach makes sense when microinsurance is seen as an extension of government social protection schemes”)
• Overkommelige premier (“Microinsurance has to be affordable for the poor, otherwise they will not enroll in the scheme, nor benefit from the coverage…”)
• Gruppedekning (framfor individualdekning: “Group insurance is more affordable than individual coverage.… There are groupings out there that could be used, e.g. women’s associations, informal savings groups, cooperatives, small business associations, etc”)
• Klare og enkle regler og vilkår (“Microinsurance has to be kept as simple and straightforward as possible so that everyone has a common understanding of what is and is not covered”)
• Enkle prosedyrer for legitime utbetalinger (for eksempel uten urealistiske krav til dokumentasjon: “It has to be easy for low-income households to submit legitimate claims”)
• Strategier for å imøtekomme sårbare brukeres forutsetninger (“Microinsurers must have effective strategies to overcome the apprehension of low-income households as regards insurance. How? Through e.g. client education, upholding promises, fulfilling obligations, creating a culture of insurance among the poor, to develop systems to pay benefits actively, to minimize or avoid claims rejections, to provide a quality of service that earns the trust of a wary market”)

Mikroforsikring i Norge?

Man antar gjerne at velferdsstaten og trygdesystemet har avskaffet fattigdommen, og forsikringskunder flest føler nok heller at de er overforsikret enn underforsikret. Vil man argumentere for mikroforsikring i Norge må det særlig tas hensyn til at det å være fattig i fattige land og fattig i rike land er ikke det samme.[3]

Absolutt og relativ fattigdom

Dersom man er opptatt av dekning av helt grunnleggende minstebehov når det gjelder næring, klær, helse, trygghet osv så er ens fokus på såkalt ”absolutt fattigdom”. I internasjonal statistikk opereres for eksempel med prosenter av verdensbefolkningen som disponerer 1 eller 2 oder 4 USD per dag (purchasing power parity, dvs kjøpekraftskorrigert), mens man i følge SIFOs beregninger trenger ca 250 NOK per dag pluss bo-utgifter i Norge for å klare seg. Begrepet om relativ fattigdom bruker de øvrige innbyggerne i samme samfunn som referanse. Man kan ganske vilkårlig sette grensen hos de relativt 5 eller 10 eller 20% fattigste, eller skille ut dem som ligger under 50 eller 60% av medianinntekten (i tråd med en vanlig statistisk OECD- eller EU-norm som gjør ulike land sammenlignbare). En mer helhetlig og fruktbar tilnærming ligger i tradisjonen av låginkomstutredningen og levekårsundersøkelsen. Her ser man på inntekt og/eller på sårbarhet som levekårsindikatorer, altså hvor godt grupper er rustet til å klare utfordringer som måtte dukke opp.[4]

Det er ikke spalteplass nok i dette essay til å oppsummere forsknings- og kunnskapsstatus når det gjelder fatttigdom, lavinntektsgrupper og levekår (samt hvilke diagnoser som tilsier hvilke terapier - se noen få henvisninger til videre lesning nederst). For oss er det viktig å undersøke om mikroforsikring kan være en realistisk og fruktbar tilnærming som kan være verdt å prøves ut.

Grenser for vekst i trygdesystemet

Dersom man ser på norsk (og nordisk) samfunnsutvikling i løpet av de siste 30-40 år, er det nærmest et retorisk spørsmål om grensene for vekst i trygdesystemet skyldes grenser for betalingsevne eller grenser for betalingsvilje. Trygdesystemet må betales gjennom skatter og avgifter. Det er kanskje barnetro å tro på at de som har lite er mer villige til å dele enn de som har nok eller mer enn nok. Når det gjelder politisk dagsorden, har sosialdemokratiet i Skandinavia de siste 30 år vært på defensiven i forhold til skatte- og avgiftskutt-partiene som har et mantra om at det ikke skal lønne seg å være fattig, og at for mye trygghet motvirker motivasjonen til å komme seg ut i arbeid. Uansett diagnose: Selvhjelp, gjennom arbeid og/eller forsikring, er en tryggere strategi for lavinntektsgrupper enn å vente på hjelp gjennom ytterligere vekst i trygdesystemet.

Norsk mikroforsikring som en mellomting

Etter denne lille omveien kan vi nå se nærmere på hvorvidt de typiske kjennetegn ved mikroforsikring som ble presentert tidligere også kan anvendes på norske forhold. Med en forenkling kunne man si at mikroforsikring i Norge må bli en mellomting mellom mikroforsikring for eksempel i Nepal og konvensjonell-kommersiell forsikring, i Norge eller for så vidt i Nepal (vi går her ut fra at forretningsmodellen innen konvensjonell forsikring er mer lik på tvers av land og kulturer enn mikroforsikring). Man kan ta utgangspunkt i den skjematiske sammenligningen av mikroforsikring og konvensjonell forsikring i SwissRe’s Sigma-rapport. Man kan så skissere et tenkt mikroforsikringsopplegg for målgrupper i Norge etter samme mal, slik at likheter og forskjeller blir umiddelbart synlige (se illustrasjon 1).[5]

Illustrasjon 1: Kjennetegn for mikroforsikring og konvensjonell forsikring

Kilde: SwissRe, 2010, s. 3.

Det er imidlertid to forhold som er vanskelige å fange opp i en slik skjematisk sammenligning: forholdet til det etablerte trygde- eller NAV-systemet og forholdet til forsikringsbransjen.

Når det gjelder NAV, kan man gå ut fra at mange i lavinntektsgruppene fra før av har et mer eller mindre tett og/eller tilfredsstillende forhold til systemet. I et tenkt prøveprosjekt vil det være det spennende å se hvorvidt mikroforsikringsopplegg bør legges tett opp til trygdesystemet, dvs NAV-kontorene og NAV-hjemmesidene. Eller nettopp ikke - for å være et alternativ, for å kommunisere selvorganisering og selvhjulpenhet.

Når det gjelder forsikringsbransjen representerer mikroforsikring en spennende utfordring på flere måter. Mikroforsikring vender på en måte tilbake til det opprinnelige og ikke-kommersielle utgangspunktet for moderne forsikringer: gjensidige sykekasser, brann- og gravferdskasser, der forsikringstagerne organiserer seg etter solidaritetsprinsippet om alle for en og en for alle. Dersom bransjen og selskaper fatter interesser for dette aspektet, kunne man tenke seg en form for fadderskap under selskapenes samfunnsansvarsinitiativ, for eksempel ved at selskapene sponser aktuarfaglig ekspertise, medvirker i utviklingen av et passende enkelt opplegg for underwriting og kravhåndtering. Men minst like interessant er det å se på og diskutere overførbarheten av BoP-tilnærmingen til norske forhold.[6]  Man kan hente inspirasjon fra BoP-tilnærmingens modell, for så vidt med den forskjellen at inntektsgruppene med lavest inntekt i Norge ivaretas av trygdesystemet. Og det typiske mellomliggende BoP-marked kunne utvikles i et public-private-partnerskapsopplegg, mellom forsikringsbransjen og trygdesystemet (se illustrasjon 2).

Illustrasjon 2: Public-private-partnerskap forsikring

Se vedlegg: 

Kilde: Swissre, 2010.

I stedet for en konklusjon

Vårt  essay er ment som en tankevekker. Dersom tankene vekkes kunne man drøfte muligheten for et pilotprosjekt,[7] med eller uten aksjonsforskningsinnslag. Forutsetningen er opplagt nok at NAV, forsikringsbransjen og eventuelle frivillige organisasjoner fatter interesse.  Er det interesse for et pilotprosjekt, vil det naturlige neste skritt være å kartlegge målgruppenes syn i forhold til (1.) om og hvordan de opplever egen sårbarhet og eget forsikringsbehov, (2.) hvilken holdning de har til et eventuelt prøveprosjekt innen mikroforsikring, samt ikke minst (3.) hvilken betalingsevne og betalingsvilje som finnes for et slikt innovativt produkt. I tillegg bør det gjennomføres informant- og ekspertintervjuer, med organisasjoner som forholder seg negative eller avventende, enten til fattige forsikringskunder eller til hjelpetrengende som ikke er fattige nok for å kunne få hjelp fra NAV.

English summary

Microinsurance offers basic insurance coverage for small premiums to poor and vulnerable populations –typically in developing countries. Examples of microinsurable risks are risks to health, death, crop failure, and property loss. We argue that this idea could and should be “re-imported” to Scandinavia. While the poor in developing countries are poor in absolute terms, the Scandinavian poor typically are at the lowest end of income distribution, but not poor enough to be covered by social welfare. Microinsurance uses the same technology of sustainable pool construction as conventional insurance – but to work effectively, its operations need to maximize simplicity, accessibility, affordability and flexibility. In order to discover whether it is a workable idea to let the Scandinavian poor help themselves through microinsurance, one needs to ask the target groups about their needs and their ability and willingness to pay. One also needs to discuss with commercial insurance companies and public welfare administrations  if they would be willing to cooperate in some kind of public-private partnership to stage such an experiment. There are two good reasons for commercial insurance companies to consider microinsurance in Scandinavia: developing an underdeveloped market and taking societal responsibility by helping with what they are good at: creating sustainable risk pools for diverse populations.

Videre lesning

Brinkmann, J. og D. Tak: (2011), ”Microinsurance – Ensuring Insurance for the Most Vulnerable”, Nordisk Forsikringstidsskrift, 1/2011.

Churchill, C. (ed.): 2006, Protecting the Poor. A Microinsurance Compendium (ILO, Geneva and Munich Re Foundation, Munich; available online here: http://www.munichre-foundation.org/StiftungsWebsite/Projects/Microinsurance/2006Microinsurance/Microinsurance_Compendium.htm).

Harsløf, I. og Seim, S.: 2008, Fattigdommens dynamikk, Universitetsforlaget, Oslo

Otnes, B.: 2007, Lavinntekt i Norge og Europa. Resultater fra European Survey of forskning, Income and Living Conditions, SSB-rapport, tilgjengelig online under flg lenke:   http://www.ssb.no/emner/00/02/rapp_200716/rapp_200716.pdf

SwissRe: 2010, Microinsurance – Risk protection for 4 billion people, Sigma no 6/2010, available online here: http://media.swissre.com/documents/sigma6_2010_en.pdf

Øyen, E. et al: 2005, The polyscopic landscape of poverty research. “State of the art” in International Poverty Research. An overview and 6 in-depth studies. Report prepared for the Research Council of Norway, se her http://www.forskningsradet.no/CSStorage/Flex_attachment/stateoftheart.pdf

Gabriele R. Friis, sosionom og can.ed., tidligere engasjert bl.a. ved Diakonhjemmet Høyskolesenter, arbeider nå i PPT i Frogn kommun.

Dr. Johannes Brinkmann er professor i næringslivsetikk ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Han er også leder og kontaktperson for BIs nyopprettede Senter for risiko- og forsikringsforskning, se http://www.bi.no/roff.

[1] Se for en nærmere utbrodering ibid., ss. 12-13, evt også s. 63.

[2] jfr også SwissRe, 2010, s. 3, med fire særegne kriterier (s. 2): Mikroforsikring skal være enkel (simple), fleksibel (flexible), rimelig (affordable) og lettilgjengelig (accessible).

[3] Her er det størst forskjell til typiske fattige land, for eksempel Nepal, Filippinene eller Tanzania (jfr ROFF-seminaret om mikroforsikring i april 2011 med case-presentasjoner fra disse land).

[4] Se for eksempel arbeidet og erfaringene innenfor nettverket http://www.velferdsalliansen.no/

[5] Asset management er likt for alle tre typer forsikring og denne raden er derfor utelatt her (” As per regulatory norms or investment rules of the risk carrier”).

[6]   Se C.K. Prahalad: The Fortune at the Bottom of the Pyramid: Eradicating Poverty Through Profits, 5^th anniversary edition, 2009. (Det typiske BoP-regnestykke om at millioner fattige ganget med minimal kjøpekraft gir store markeder passer nok bedre i større land med flere fattige enn akkurat i Norge).

[7] I mellomtiden er det satt i gang et Master of Science prosjekt på BI i Oslo (Stian N Gressmo), med Johannes Brinkmann som veileder.