Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) - Den formelle retten og hovedfunn fra undersøkelsene av den reelle retten

250 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) NFT 3/2005 1 Innledning 1.1 Tema og bakgrunn Bal. § 7 (1) har følgende ordlyd: ”Har skadelidaren medverka til skaden med vilje eller i aktløyse, kan retten minka skadebot- kravet eller lata det falla heilt bort, så nær som når skadelidaren kan leggjast berre lite til last. Avgjerda skal retta seg etter åtferda på kvar side og tilhøva elles.” Artikkelen består av to hoveddeler. Den første delen er en rettsdogmatisk analyse av bal. § 7 (1). I denne delen drøfter jeg lovteksten, høy- esterettspraksis, forarbeider, mv., det jeg be- tegner som den formelle retten. I den andre delen er temaet hvordan bal. § 7 (1) blir prak- tisert av skadelidtes advokat og forsikringssel- skapet. Ettersom få saker ender i rettssystemet Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) Den formelle retten og hovedfunn fra undersøkelsene av den reelle retten av Hilde Anghus Hilde Anghus er Cand.jur, og juridisk personskade- behandler i KLP Skadeforsikring AS. er det reelt sett disse partene som avgjør med- virkningsvurderingen. Jeg betegner denne prak- sisen som den reelle retten. Den reelle retten har jeg forsøkt å kartlegge ved empiriske un- dersøkelser. Undersøkelsene bestod av en spør- reundersøkelse sendt til et representativt ut- valg på skadevoldersiden og skadelidtesiden, og intervjuer. Ved å foreta en metodetriang- ulering1 økte jeg muligheten for pålitelige resultater. I artikkelen vil jeg behandle vilkårene bal. § 7 (1) stiller for at det skal kunne avkortes, og hvilke momenter som inngår i vurderingen. Hva som ligger i begrepet ”lite til last”, vil utgjøre hoveddrøftelsen. Videre vil manglen- de bilbelte være mitt hovedtypetilfelle på med- Når skadelidte har medvirket til en trafikkskade, kan det skje en avkortning, dvs. en reduksjon, i erstatningen, ”så nær som når skadelidaren kan leggjast berre lite til last.”, jf. bal. § 7 (1). Skadelidtes skyldmargin ”leggjast berre lite til last” betyr liten uaktsomhet, og skal i utgangspunktet gi skadelidte et bedre vern enn den generelle medvirkningsregelen, jf. skadeserstatningsloven § 5-1, der alle uakt- somme handlinger kan vektlegges. I de tilsvarende bestemmelsene i svensk, dansk og finsk rett er skyldkravet grov uaktsomhet, og det skal i henhold til rettspraksis større grad av uaktsomhet til for at det kan skje en avkortning enn etter norsk rett. Vi har ikke like høy skyldterskel som våre naboland, til tross for at målsettingen ved bilansvarslovens tilblivelse var å sikre en enhetlig praksis i Norden. Spørsmålet er om skyldmarginen ”lite å legge til last” er egnet til å sikre skadelidte et tilstrekkelig vern ved personskade. Hilde Anghus 251 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) virkning. Denne medvirkningshandlingen er enkel å sammenligne fra sak til sak, fordi medvirkningshandlingen er den samme. Der- etter vil jeg ta for meg de viktigste funnene fra undersøkelsen av den reelle retten. Ved frem- stillingen vil jeg vurdere om skyldkravet er egnet til å sikre skadelidte et tilstrekkelig vern ved personskader. 1.2 Innføring i rettsområdet Etter norsk rett er grunnvilkårene for å få erstatning utenfor kontraktsforhold at det fore- ligger et ansvarsgrunnlag, at det har oppstått en skade og et tap, og at det er adekvat årsakssam- menheng mellom så vel skadevolders hand- ling og skaden, som mellom skaden og tapet.2 Ansvarsgrunnlaget ved trafikkuhell er objek- tivt, jf. bal. § 4. Det vil si at ansvar inntrer selv om ingen er skyld i skaden. En personskade kan påføre skadelidte både et økonomisk og et ikke-økonomisk tap. Etter bal. § 6 (2) er det kun menerstatning i henhold til skadeserstat- ningsloven § 3-2 som kan erstattes av det ikke- økonomiske tapet. Den andre formen for ikke- økonomisk tap etter norsk rett er oppreisning, jf. skl. § 3-5. Bestemmelsen har en pønal karakter, og kan bare kreves av den personlige skadevolderen som har voldt skaden ved for- sett eller grov uaktsomhet.3 Når det gjelder det økonomiske tapet som skaden kan medføre, er hovedregelen i henhold til skl. § 3-1 at skade- lidte skal tilkjennes full erstatning.4 I Ølberg (Rt. 1993 s. 1524) fremgår det at kjernen i erstatningsretten er at skadelidte ikke skal kom- me økonomisk dårligere ut med skaden enn om den ikke hadde inntruffet. Når skadelidte har medvirket til trafikkuhellet som forårsaket ska- den, kan det skje en avkortning i erstatningen etter bal. § 7. 2 Hensyn Hovedhensynene bak medvirkningsregelen er prevensjonshensynet5 og rettferdighetshen- synet. 6 Prevensjonshensynet går ut på at regelen skal virke forebyggende mot skade. Tanken er at man vil opptre mer aktsomt i trafikken når man vet at en uønsket opptreden kan få konse- kvenser for en eventuell erstatning.7 Det var ved tilblivelsen av bal. § 7 (1) om- stridt om medvirkning skulle få konsekvenser ved personskader.8 Blant annet kunne sosiale sikkerhetshensyn tilsi at man hadde en regel hvor det ble sett bort fra skadelidtes medvirk- ning ved personskader.9 Det ble hevdet at medvirkningsregelen ikke var egnet til å fore- bygge personskader, fordi folk ikke lar seg motivere av mindre erstatning når det gjelder personskade.10 Man er vanligvis ikke interes- sert i å bli påført fysisk skade uavhengig om det blir gitt full erstatning eller ikke.11 Til tross for innvendingene ble prevensjonshensynet opp- rettholdt. Erstatningslovutvalget kom i 1977 med for- slag om å endre skyldvilkåret i bal. § 7 (1) til kun å omfatte forsettlige og grovt uaktsomme handlinger. Utvalget mente at skyldkravend- ringen ikke var betenkelig av preventive grun- ner, fordi en trussel om erstatningsreduksjon ikke ville føre til økt aktsomhet i trafikken ved personskader.12 Justisdepartementet forkas- tet imidlertid lovforslaget, fordi medvirknings- regelen likevel kunne ha en preventiv effekt.13 På grunn av regelens skjønnsmessige utfor- ming, ville man kunne få til rimelige resultater på andre måter enn ved å endre skyldkravet. Justisdepartementet fremhevet at det ikke var noen automatikk i at avkortning skulle skje selv om skadelidte hadde medvirket.14 Rettferdighetshensynet er den andre hoved- begrunnelsen for bal. § 7 (1). Skadelidtes er- statningskrav bygger delvis på reparasjons- tanken.15 Skadelidtes tap skal dekkes. Men når skadelidte selv har medvirket til skaden, vil det være rettferdiggjørende overfor skadevol- der hvis noe av ansvaret lempes over på skade- lidte.16 I forsikringspremiene er totalprisen på antall forventede skader innkalkulert. Når ska- dene øker i omfang, vil premiene bli dyrere. Utgiftene blir pulverisert på antall forsikre- de.17 Forsikringstakerne skal ikke betale for andres uaktsomhet i trafikken, jf. Innst. 1957 s. 42: ”Utgiftene med forsikringen bæres av 252 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) motorvogneierne alene, og det ville være uri- melig å pålegge dem økte byrder for å sikre de andre trafikanter mot følgene av disses egen aktløyse.” Ved revurderingen av skyldkravet i 1977 ble rettferdighetshensynet vurdert på denne måten av utvalgskomiteen: ”En slik forbedring av skadelidtes erstatnings- rettslige situasjon er mulig fordi man på dette område har en allerede etablert ordning med obligatorisk trafikkforsikring. Ansvaret er deri- gjennom overført til en upersonlig forsik- ringsordning. Hensynet til rettferdighet for skadevolder kan da ikke sees å tale mot å yte full erstatning til en skadelidt som selv har medvir- ket til skaden ved uaktsomhet.”18 Ovennevnte vurdering ble ikke kommentert av Justisdepartementet i Ot. prp. nr. 60. Avkort- ning er økonomisk fordelaktig for forsikrings- selskapene. Det har likevel blitt hevdet at det ikke nødvendigvis hadde medført store end- ringer i forsikringspremiene dersom det ikke kunne avkortes etter bal. § 7 (1).19 I så fall kan det hevdes at rettferdighetshensynet har liten praktisk betydning. 3 Vilkårene Vilkårene som må være oppfylt for at det avkortning etter bal. § 7 (1) kan skje er: 1. Kravet til selvskyldevne 2. Kravet til årsakssammenheng 3.Skyldkravet I den videre fremstillingen vil de tre ovennevn- te vilkårene bli behandlet. Deretter vil jeg drøfte ”kan”-vurderingen etter bal. § 7 (1). Ved å klargjøre vurderingstemaene i medvirknings- vurderingen, vil forskjeller og likheter mellom den formelle og den reelle retten komme frem. 3.1 Selvskyldevne Selvskyldevne må foreligge for at medvirk- ning hos skadelidte kan få konsekvenser for erstatningen. Selvskyldevne betyr at skade- lidte hadde tilstrekkelig mental evne til å forstå at han burde ha handlet annerledes.20 Selv- skyldevnen må vurderes for hvert enkelt til- felle.21 For eksempel vil ikke en sinnslidelse i seg selv føre til en annen uaktsomhetsvurde- ring dersom ikke lidelsen har en direkte sam- menheng med uaktsomheten.22 I RG. 1984 s. 297 var spørsmålet om skadelidtes mentale sykdom var en konkret årsak til medvirknin- gen, eller om kvinnen kunne begripe at hun hadde medvirket. Rettspraksis frem til 70-tallet tilla barn selv- skyldevne i yngre alder enn i dag.23 I skl. 5-1 er den absolutte aldersgrensen satt til 10 år, og dette skal også gjelde for trafikkskader.24 Aktsomhetsnormen må vurderes ut fra de enkelte aldersgrupper, og det er adgang til å ta hensyn til modenhet i forhold til alder.25 Jo mer komplisert trafikkbildet er, dess mindre kan en forvente av selvskyldevne hos barn.26 I Sykkel (Rt. 1993 s. 1524) ble en 11-åring ikke pålagt ansvar for å ha kjørt ned en fotgjenger, selv om han måtte ha forstått at handlingen var uaktsom. Et avgjørende moment i dommen var at guttens kamerat først hadde kjørt uaktsomt foran ham. Handlingen var i følge retten et resultat av sosial gruppeatferd. Det kunne ikke forventes at en 11-åring hadde tilstrekkelig kognitiv kapasitet til å foreta en alternativ handling i denne situasjonen. Dommen vur- derer direkte barns erstatningsansvar etter skl. § 1-1, men vil antagelig ha overførings- verdi for selvskyldevnevurderingen. 3.2 Årsakssammenheng Etter bal. § 7 (1) er det et krav om at ”skade- lidaren har medverka til skaden”. I begrepet ”medvirket” ligger det implisitt et årsakskrav.27 Det kan derfor bare foretas en avkortning etter bal. § 7 (1) når det foreligger årsakssammen- heng mellom skadelidtes uaktsomme adferd og skaden. Ryel uttrykker årsakskravet på den- ne måten: ”Vilkåret om at skadelidte må ha ”medvirket”, kan sees som kravet til årsakssammenheng på skadelidersiden. Det er ikke nok at skadelidte har opptrådt uaktsomt, det må også være år- sakssammenheng mellom skadelidtes opptre- den og den skade han er påført.”28 Det må være juridisk årsakssammenheng29 253 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) mellom medvirkningen og skaden.30 Selv om overtredelse av trafikkregler og sikkerhetsfor- anstaltninger kan være uaktsomt i seg selv, må det foreligge årsakssammenheng for at det skal kunne avkortes i erstatningen.31 Det kreves at skaden eller skadeomfanget som skadevolder hefter for etter bal. § 4 ikke hadde inntruffet, dersom den uaktsomme handlingen tenkes borte.32 Prinsippene for årsaksvurderingen er utarbeidet gjennom vekselvirkninger mellom rettspraksis og teori.33 Den nåværende rettstil- standen bygger på betingelseslæren: ”X er årsak til Y dersom X er en nødvendig betingel- se for at Y inntrer.”34 I P-pille II (Rt. 1992 s. 64) ble utgangspunktet for årsaksvurderingen for- mulert slik: ”Årsakskravet mellom en handling eller unnla- telse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte.” Læren modifiseres gjennom en uvesentlig- hetsbegrensing.35 Den går ut på at skadevol- der bare hefter for årsaker som er så vidt vesentlige at det er naturlig å knytte ansvar til dem. Dette kom frem i P-pille II (Rt. 1992 s. 64), og har blitt fulgt opp i senere rettsprak- sis.36 En problemstilling er om det også gjel- der en uvesentlighetsbegrensning når det skal tas stilling til årsakssammenheng mellom med- virkningen og skaden.37 Det vil si at medvirk- ningshandlingen er så uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte rettsvirkninger til den i form av avkortning. En slik uvesentlig- hetsbegrensing vil i de fleste tilfeller være uten praktisk betydning som følge av ”kan”-vurde- ringen. Den kan likevel få selvstendig betyd- ning hvis medvirkningshandlingen er så uve- sentlig at det ikke bør avkortes i det hele tatt. Årsakssammenhengen må i tillegg være ade- kvat.38 Det vil si at det må settes en rimelig- hetsgrense for hvilke følger erstatningsansva- ret kan knyttes til, jf. blant annet Rossnes (Rt.1997 s.1), Thelle (Rt. 2000 s. 418) og Nilsen (Rt. 2001 s. 320). I henhold til dommene må skaden/skadeomfanget ikke være en upå- regnelig eller fjern følge av skadehandlingen. Årsaksvurderingen på skadelidtesiden blir dermed et spørsmål om en alternativ handling ville ha forhindret den årsaksrekken som skade- volder hefter for, slik at skaden ville ha vært unngått eller redusert.39 For eksempel vil manglende bilbelte alltid være et forskrifts- brudd.40 Imidlertid har ikke forsikringssel- skapene påtalemyndighet til å sanksjonere en handling som er uaktsom i seg selv. Det er kun når den uaktsomme handlingen er årsak til at skaden inntreffer eller øker skadeomfanget at det kan avkortes etter bal. § 7 (1). I enkelte ulykkestilfeller vil for eksempel bruk av bil- belte kunne øke eller ikke ha noen innvirkning på skadeomfanget. I slike tilfeller vil kravet til årsakssammenheng ikke være oppfylt. Det finnes ingen høyesterettsdommer der årsakstemaet etter bal. § 7 (1) har vært proble- matisert. Sekkesæter (1983)41 og Høgelid (1996)42 kan likevel illustrere problemstillin- gen. I begge dommene var det umulig å sann- synliggjøre årsaken til ulykkene, og kravet til årsakssammenheng kunne dermed ikke anses oppfylt. 3.3 Skyldkravet Utgangspunktet for avkortningsvurderingen etter bal. § 7 (1) er om skadelidte burde ha opptrådt på en annen måte slik at han hadde hindret den oppståtte skaden eller omfanget av den.43 Til forskjell fra den generelle medvirk- ningsregelen, jf. skl. § 5-1, er skadelidte etter bal. § 7 (1) innvilget en skyldmargin. Det skal ikke avkortes når skadelidte kan ”leggjast ber- re lite til last”. Uttrykket er ensbetydende med liten uaktsomhet.44 Medvirkning etter bal. § 7 (1) omfatter både uaktsomme og forsettlige handlinger, jf. ”med vilje eller i aktløyse”. Av forarbeidene fremgår det at domstolene som regel ikke bør tilkjenne noen erstatning når skadelidte forsettlig har medvirket.45 Hva som ligger i begrepet ”lite til last”, beror på en skjønnsmessig vurdering. Forarbeidene gir liten veiledning. I Innst. 1957 s. 43 fremgår det at det skal ses bort fra den mer dagligdagse og uskyldige uaktsomhet. Det vil si at det skal ses bort fra feil som alle og enhver kan gjøre 254 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) daglig. I motivene uttrykkes det videre at skade- lidtes individuelle forhold så som alder, erfa- ring, stilling i trafikken m.v. må tas i betrakt- ning.46 Hvor mye de forskjellige individuelle forholdene skal vektlegges, går derimot ikke frem. Det forutsettes at den nærmere målestok- ken for skyldbegrepet vil bli fastlagt i retts- praksis.47 Høyesterett har imidlertid ikke vært nødt til å problematisere hvor grensen går for hva som er mer enn bare lite å legge skadelidte til last, og det er derfor få retningslinjer om hva begrepet innebærer. For å belyse nærmere hva som ligger i be- grepet ”lite til last” vil jeg drøfte enkelte momenter som kan være aktuelle i uaktsom- hetsvurderingen. Det vil ikke direkte fremgå av momentene hvor skyldterskelen går. I man- gel av konkrete retningslinjer vil de enkelte momentene likevel kunne gi en pekepinn på hva som vektlegges i vurderingen, og i hvilken grad disse blir tillagt vekt. Vektleggingen av momentene kan deles inn i to tenkte plan. På det generelle planet fastlegges en generell norm for hvor strenge krav som bør stilles til skade- lidtes aktsomhet for typetilfellet.48 På det indi- viduelle planet blir aktsomhetsnivået justert for den konkrete saken.49 Totalvurderingen av skyld vil være basert på vekselvirkninger mel- lom det generelle og det individuelle planet.50 3.3.1 Momenter som vurderes på det generelle planet Trafikkreglene vil ofte være en rettesnor når den generelle aktsomhetsnormen etter bal. § 7 (1) skal fastsettes. Den generelle aktsom- hetsnormen blir ofte bestemt ut fra rollefor- ventningen for det aktuelle tilfellet, og det forventes som regel at en trafikant overholder trafikkreglene.51 Høyesterett har ikke direkte kommet med noen retningslinjer om hvor mye trafikkreglene skal vektlegges. Flere dommer bekrefter imidlertid at brudd på trafikkreglene i utgangspunktet vil innebære at skyldmargi- nen er overskredet. I for eksempel Aarø (Rt. 1969 s. 520) fremgår det: ”Å sykle uten lykt i vintermørke er en klar forsettlig overtredelse av § 19 c i de dagjeld- ende trafikkregler. I relasjon til kollisjonsfaren er det en bevisst uaktsomhet” Og trafikkreglene blir vurdert på denne måten i Solberg (Rt.1975 s. 264): ”Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Solberg har vist en høy grad av uaktsomhet ved å ha gått ut i den trafikkerte gate mot rødt lys utenfor fotgjengerfeltet, og uten å se til venstre for trafikk som kom oppover Trondheimsveien.” Når den generelle aktsomhetsnormen fastset- tes, er det dermed en sterk formodning om at skyldmarginen er overskredet når trafikk- reglene er brutt.52 Som regel vil brudd på trafikkreglene også innebære at det er en risiko for at en skade kan skje. Skadeevnen er et annet moment i vurderin- gen. Jo større risiko for skade, dess større blir forventningene om å unngå at en slik skade inntreffer.53 Det objektive bilansvaret kom som følge av den store skadeevnen motorvog- nen representerer.54 Skadeevnen kan likevel få betydning i vurderingen, fordi det vil være forskjell på om skadelidte er en fotgjenger, moped eller en bil. Jo større skadepotensial, dess strengere vil kravet til aktsomhet være. Skadeevnen kan ha betydning for det gene- relle aktsomhetsnivået i skyldvurderingen. I for eksempel Wasjø (2002)55 var skadeevnen et av de formildende momentene i aktsomhets- vurderingen: ”Skadeevnen til en moped er vesentlig mindre enn hva tilfelle som er tilfelle ved bil og ved annen tyngre motorsykkel. Mopeden har liten egenvekt og kjører saktere enn en bil. Det typiske mopeduhell involverer derfor liten an- nen direkte skade enn personskade på fører og materielle skader mopeden. [sic]” Momentet har nok likevel mest betydning i skylddifferansevurderingen, der skadevolders og skadelidtes skadeevne blir veid mot hveran- dre. Skylddifferansevurderingen vil bli behand- let under punkt 4.1. 3.3.2 Momenter som vurderes på det individuelle planet Etter å ha fastlagt et generelt aktsomhetsnivå på det aktuelle området, vil de situasjonsbe- 255 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) stemte og individuelle momentene kunne få innflytelse på den endelige skyldvurderingen. Situasjonsbestemte momenter kan for eksem- pel være værforhold og trafikkbildet i sin hel- het. Individuelle momenter er eksempelvis al- der, erfaring og sykdom. Momentene som er situasjonsbestemte og individuelle for en bestemt sak, kan enten trekke i retning av en strengere eller en mildere aktsomhetsvurdering. Det avhenger av hvilke krav som stilles til den rollen skadelidte har i det bestemte tilfellet.56 Spørsmålet er hvor påregnelig det var for skadelidte ut fra den konkrete situasjonen at skaden ville inntreffe. Trafikksituasjonen vil være et moment som kan ha betydning for den individuelle aktsom- hetsvurderingen. Er trafikken stor og kompli- sert, vil risikoen for skade være større. Kravet til aktsomhet vil dermed være strengere. Det vil for eksempel være mer uaktsomt å kjøre for fort i et tettbygget sted enn i utmark: ”Hvor stor risiko det vil medføre vil imidlertid avhenge av en rekke ytterligere faktorer; her var det vanlig gatebelysning, trafikken var li- ten, og Aarø holdt rimelig fart som han bremset ned før krysset.” (Aarø) (Rt. 1969, s. 520) Trafikksituasjonen ble bedømt på denne måten i Vennesla (1999)57 : ”På stedet er det en fartsgrense på 50 km/t, og en fart på 115 km/t fremtrer utvilsom som grovt uaktsom. Ulykken skjedde på en veistrekning som går gjennom tettbebyggelse, og rett forut for ulykken passerte A en fotgjengerovergang og et uoversiktlig kryss ved en jernbaneunder- gang. Selv om de faremomentene som er forbun- det med disse forhold ikke realiserte seg som en del av den årsaksrekke som førte til ulykken, kaster de her nevnte omstendigheter lys over førerens manglende ansvarsfølelse og må telle med ved vurderingen av uaktsomhetsgraden.” Dommen viser at risikoen for et mulig skade- utfall også påvirker aktsomhetsnormen. Det konkrete skadeutfallet er ikke avgjørende for hvilken aktsomhetsnorm som blir lagt til grunn.58 Værforholdene er et annet moment som kan ha innvirkning på den individuelle aktsomhets- vurderingen. Et uventet glatt føre vil for ek- sempel kunne være et unnskyldende moment dersom skadelidte kjører ut av vegbanen. Ge- nerelt forventes det likevel at en kjører etter forholdene, jf. for eksempel vegtrafikkloven § 3 om at enhver skal være aktpågivende slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes skade. Både i Olstad (Rt. 1966 s. 886) og i Høge- lid (1996)59 ble værforholdene et unnskyl- dende moment i drøftelsen. I Høgelid (1996)60 var skadelidte lite å legge til last selv om hun kjørte ut av veien, fordi dårlig sikt og kraftig regn ikke kunne utelukke vannplaning som ulykkesårsak. Erfaring er et moment som har betydning i de fleste uaktsomhetsvurderinger. Spesiell er- faring på et område, hever aktsomhetsnor- men.61 Dersom man er spesielt kjent på et område, eller vet hvordan veiforholdene arter seg, kan aktsomhetskravet være strengere. I hvilken grad liten erfaring vil ha innvirkning vil imidlertid variere.62 Manglende ferdighe- ter på et område bør kanskje være en oppfor- dring til å ta spesielle forholdsregler, og vil ikke nødvendigvis virke unnskyldende.63 Det er ikke mye rettspraksis om bal. § 7 der erfa- ringsmomentet har fått betydning. I for eksem- pel Norstad (1996)64 var lav alder og lite kjøreerfaring skjerpende momenter i aktsom- hetsvurderingen. Retten uttalte at skadelidte dermed burde ha vært klar over sine begrense- de kjøreferdigheter. I Tittelsnes (1994)65 ble derimot liten erfaring ansett for å kunne være et formildende moment i vurderingen. Når det gjelder alder, ser det ut til at høy alder sjelden blir vektlagt i rettspraksis. Verken i Bredvik (1978)66 eller i Andersen (1974)67 ble henholdsvis en alder på 82 år og 77 år ansett som formildende momenter i skyldvurderin- gen. Det kan skyldes at manglende ferdigheter i trafikken som følge av for eksempel nedsatt hørsel og dårlig syn, må avhjelpes ved å ta spesielle forholdsregler. Ovennevnte momenter som kan inngå i en aktsomhetsdrøftelse, er ikke uttømmende. I hver sak vil det komme frem særegne forhold som etter rettens skjønn vil vurderes som for- 256 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) mildende eller skjerpende omstendigheter i aktsomhetsvurdering. 4 Retningslinjene for ”kan”-vurderingen Dersom skadelidte ikke kan ”leggjast berre lite til last” kan retten redusere erstatningen etter bal. § 7 (1). Ordet ”kan” gir en adgang, men ikke en plikt til å avkorte selv om skyldvilkåret og de andre vilkårene er oppfylt.68 Det må foretas en helhetsvurdering, der også andre forhold enn de rent konkrete ved skadehendel- sen kan få betydning.69 Retningslinjene for skjønnet fremgår av bal. § 7 (1): ”Avgjerda skal retta seg etter åtferda på kvar side og tilhøva elles”. 4.1 Skylddifferansen (jf. ”åtferda på kvar side”) I avkortningsvurderingen etter bal. § 7 (1), skal det legges vekt på ”åtferda på kvar side”. Spørsmålet er hvor mye skadelidte er å bebrei- de i forhold til skadevolder, jf. den såkalte skylddifferansevurderingen.70 I de tilfellene der skadevolders og skadelidtes skyld blir veid opp mot hverandre, er det klart at skadelidte ikke kan legges bare ”lite til last”. Dersom skadelidte er bare lite å legge til last, har han handlet innenfor skyldmarginen i henhold til bal. § 7 (1). Hvor alvorlig skadelidtes uaktsom- het har vært, vil likevel ha betydning for med- virkningens konsekvenser.71 Skyldmarginen ”lite til last” vil også ha betydning for denne avveiningen.72 I for eksempel Aarø (Rt. 1968 s. 520) ble bilen pålagt ¾ av ansvaret og sykkelen ¼ selv om syklisten var ”mest å bebreide”.73 Skyldmarginen fører til at skade- lidtes skyld i utgangspunktet ”veier” mindre enn skylden til skadevolder. Erstatningsvernet til skadelidte vil også kunne få innvirkning på denne vurderingen.74 For eksempel vil en fot- gjenger normalt ha et større erstatningsvern enn en syklist. I mange av høyesterettsdommene er skyld- differansen den mest sentrale vurderingen. Det skal i henhold til rettspraksis en overvekt av skyld til før det avkortes i erstatningen til en fotgjenger når det også foreligger skyld hos bilføreren. Erstatningsvernet til den myke tra- fikanten er sterk.75 I Bjerkomp (Rt. 1969 s. 51) var skadelidte mer enn bare lite å legge til last da han krysset en gate utenom fotgjengerfeltet. Imidlertid var bilføreren også å bebreide. Han skulle ha av- passet farten og kjøringen etter forholdene idet han ble oppmerksom på mannen. Bilføreren hadde en plikt til å innrette kjøringen slik at han hadde full kontroll over situasjonen hvis fot- gjengeren skulle bevege seg fremover. Erstat- ningen ble derfor stående uendret. I Gundersen (Rt. 1974 s. 813) ble det heller ikke tatt stilling til avdødes uaktsomhet, fordi bilførerens skyld (skadevolder) var langt al- vorligere. Føreren burde ha brukt fjernlys, og farten var for stor når lysene i veien var så dårlige. I Dale (HR-2005-01047-A) vises det til Gundersen (Rt. 1974 s. 813) ved skylddiffe- ransevurderingen: ”Når skadebegivenhetene skal vurderes, finner jeg at førerens uaktsomme kjøring, som ledet frem til at han mistet kontrollen over bilen, fremtrer som den dominerende skadeårsak. At dette kan oppveie betydningen av skadelidtes uaktsomhet, er Rt. 1974 s. 813 eksempel på.” Dommen bekrefter at skylddifferansevurde- ringen er helt sentral ved medvirkningsvurde- ringen, også når det gjelder skyldforholdet mellom fører og passasjer. Ved eneulykker med motorvogn blir skyld- differansevurderingen etter bal. § 7 (1) uten praktisk betydning, fordi det kun er én side som skal vurderes. Når for eksempel en fører kjører utfor veien, blir medvirkningsvurderin- gen basert på skadelidtes utviste skyld og rime- lighetsvurderinger. Lovgiver har ved utfor- mingen av bestemmelsen ikke tatt eneulykker i betraktning. Det har sammenheng med at føreren ikke var dekket av trafikkforsikringen ved tilblivelsen av bal. § 7 (1)76 . 257 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) 4.2 ”Tilhøva elles” Det skal i ”kan”-vurderingen også legges vekt på ”tilhøva elles”. I denne vurderingen er det også andre forhold enn de rent konkrete ved ulykken som kan få betydning. Ved store og alvorlige personskader kan det være et moment å sikre skadelidte et noenlunde forsvarlig leve- grunnlag.77 Sosiale hensyn kan derfor etter bal. § 7 (1) vektlegges i rimelighetsvurde- ringen.78 Det er få eksempler fra rettspraksis der sosi- ale hensyn blir vektlagt, men både i Olstad (Rt. 1966 s. 886) og i Trøseid (Rt. 1972 s. 1241) fikk økonomiske hensyn betydning for erstatningen. I Dale (HR-2005-01047-A) ble det forhold, at skadelidte i ung alder hadde fått endret sine livsvilkår og blitt 100 % uføretryg- det, tillagt betydelig vekt. Høyesterett mente at det i en slik situasjon verken var rimelig eller rettferdig å avkorte i erstatningen. En vurdering av ”tilhøva elles” kan også dreie seg om at andre har opptrådt uaktsomt i tilknytning til den samme skadehendelsen.79 I Øien (1975)80 mente lagmannsretten at skade- lidte hadde tatt en betydelig risiko ved å sitte på en planke på et lasteplan, og at ulykken var forårsaket av egen uaktsomhet. Likevel var det et unnskyldende moment for skadelidte at det var tale om en kollektiv og situasjonsbestemt likegyldighet hos alle som satt på lasteplanet. Skadelidte var et tilfeldig offer for denne kol- lektive uaktsomheten. Også i Huseby (2003)81 vurderte lagmanns- retten det kollektive medansvaret. Kjøreturen var en felles valgt handling hvor samtlige deltakere hadde et ansvar for turen og for det forløpet den fikk. Skadelidte som satt på laste- planet av egen fri vilje, måtte påregne at en ulykke kunne inntreffe som følge av en så risikofylt handling, selv om hun selv ikke aktivt hadde medvirket. I henhold til ovennevnte dommer, fører den kollektive vurderingen til at det skjer en slags pulverisering av uaktsomheten. En slik forde- ling av skyld kan innebære en mindre streng vurdering av skadelidtes handlemåte som for eksempel i Øien (1975)82 , men kan også føre til at passive medvirkere må tåle en avkortning, jf. Huseby (2003)83 . 5 Rettsvirkninger Rettsanvenderen skal etter bal. § 7 (1) foreta en skjønnsmessig avgjørelse som gir ”fri adgang til å nedsette erstatningen etter rettens skjønn”, jf. Ot. prp. nr. 60 s. 37. Bal. § 7 (1) er dermed en ”kan”-regel med åpen rettsvirkning.84 I henhold til Nygaard glir ordet ”kan” over i ”skal” på den måten at dersom inngrepsterske- len er nådd, bør det få rettsvirkninger.85 Inn- grepsterskelen etter bal. § 7 (1) er mer enn bare liten uaktsomhet. Likevel vil ordet ”kan” gi rettsanvenderen et visst ”spillerom” for hva som blir det endelige resultatet.86 I punkt 4.1 og 4.2 drøftet jeg hva som kan vektlegges i drøftelsen av ”åtferda på kvar side” og ”tilhøva elles”. Disse retningslinjene vil utgjøre rett- sanvenderens ”spillerom” når det gjelder om det skal avkortes i skadelidtes erstatning. Når rettsanvenderen har funnet det rimelig å foreta en avkortning, er problemstillingen hvor mye, og på hvilken måte det skal avkortes. Når det gjelder hvor mye erstatningen skal reduse- res, er avveiningen som nevnt ovenfor overlatt til rettens skjønn. Rettspraksis vil dermed kun- ne skape retningslinjer for de enkelte typetil- fellene. 6 Medvirkningsvurderingen for bilbeltebruk 6.1 Litt fakta om bilbeltebruk Etter § 1 i forskrift om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn av 21. september 1979 gitt i medhold av vegtra- fikkloven § 23 a), er det påbudt å bruke bilbelte der det er montert. Forskningsrapporter viser at bruk av bilbelte reduserer risikoen for stor skade. På nettsiden til Statens vegvesen er det lagt ut visse fakta om bilbeltebruk.87 Der frem- går det bl.a. at bilbelte reduserer sannsynlighe- ten for å bli drept med ca. 40 - 50 prosent. I tillegg reduseres de alvorlige skadene med 50 prosent av de om lag 1350 hardest skadde årlig. 258 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) 6.2 Årsakssammenheng En absolutt forutsetning for at det skal kunne avkortes som følge av manglende bilbelte, er at skadeomfanget ville ha vært redusert om bil- belte hadde blitt benyttet. Det må foreligge årsakssammenheng. Det betyr for eksempel at en ikke kan ta stilling til avkortningen før ulykkens skadeomfang med og uten bruk av bilbelte har blitt utredet. Hvis skaden skjedde som følge av at skadelidte ble kastet gjennom frontruten, vil det som regel foreligge årsaks- sammenheng. Ved andre skadehendelser kan det være mer tvil. I enkelte trafikkulykker har til og med manglende bilbelte ført til et redu- sert skadeomfang. Ved slike tilfeller vil det være klart at kravet til årsakssammenheng ikke er oppfylt. I undersøkelsen av den reelle retten ville jeg finne ut hvordan man i praksis kommer frem til at det foreligger årsakssammenheng, og hvem som tar denne avgjørelsen. Respondentene skulle i spørreskjemaet oppgi hvor stor betyd- ning saksbehandlerne, de medisinske sakkyndi- ge og ingeniørfirmaer har i årsaksvurderingen. Søylene viser at det er de medisinsk sakkyn- dige som har størst betydning for avgjørelsen. Gjennom samtaler og observasjon har det blitt opplyst at saksbehandlere noen ganger ber den medisinske sakkyndige om å vurdere årsaks- sammenhengen mellom skadeomfanget og manglende bilbelte. Spesialisten vil så ta stil- ling til hvilke medisinske konsekvenser man- glende bilbelte har hatt. Ingeniørfirmaer blir ofte brukt av forsikrings- selskapene til å vurdere fart og krefter som er involvert i en ulykke. Firmaene kan ved hjelp av avansert teknikk rekonstruere hendelses- forløpet og beregne omtrentlig fart. Når det gjelder vurdering av årsakssammenheng mel- lom skadeomfang og bilbeltebruk, har firmae- ne en viss innflytelse på vurderingen i henhold til undersøkelsen. Rekon ingeniørfirma oppga i samtale at de derimot ikke gjør direkte vurde- ringer om årsakssammenheng mellom ulyk- ken og skadeomfanget.88 I følge firmaet måtte en medisiner ta stilling til en slik vurdering. Likevel uttalte han at de kunne simulere hen- delsesforløpet med og uten bilbelte. Det er derfor uklart hvorfor de ikke foretar en vurde- ring av årsakssammenheng. Oversikt over hvor stor innflytelse aktørene har for årsaksvurderingen 0 5 10 15 20 25 30 35 40 0123456 Medisinernes innf lytelse Ingeniørenes innf lytelse Saksbehandlernes innf lytelse Forklaring av tabell: X-aksen angir hvor stor innflytelse henholdsvis medisinerne, ingeniørene og saksbehandlerne har for årsaksvurderingen. Skalaen går fra 0 til 6, der 0 betyr ingen innflytelse og 6 betyr avgjørende innflytelse. Y-aksen angir hvor mange prosent som mener at medisinerne, ingeniørene og saksbehandlerne har den innflytelsen som x-aksen angir. Eksempel: 34 % hevder at medisinerne har avgjørende betydning for årsaksvurderingen. Feilmarginen er 2 % når det gjelder medisinernes og saksbehandlernes innflytelse, og 3 % for ingeniørenes innflytelse. 259 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) Når det gjelder den faktiske årsakssammen- hengen, har alle en oppfatning av hva en år- saksvurdering innebærer. Det juridiske årsaks- kravet krever imidlertid at årsakssammenhen- gen har en viss kvalitet.89 På dette grunnlag kan det være problematisk at andre enn jurister foretar årsaksvurderingen. Nygaard hevder derfor: ”Men det er viktig at juristen kjenner og presi- serer overfor sakkunnige i andre fag kva som er dei juridiske krav til årsak og bevis. Elles kan det lett bli misforståingar og mistak. Ikkje slik at juristen skal presentera alle årsaksteoriar og bevisteoriar frå juridisk litteratur. Men eit visst minstemål av presisering av juridiske årsaks- krav og beviskrav bør juristen gi til den han ber om sakkunnig utgreeing av årsaksspørsmålet.”90 Selv om det juridiske årsakskravet presiseres overfor den sakkyndige, kan det likevel være vanskelig for andre enn jurister å begripe hva det er som kreves. Det er derfor viktig at rettsanvenderne i ettertid er oppmerksomme på hva slags bakgrunn de som har vurdert årsakssammenhengen har. 6.3 Standardisering og rettspraksis Hele 83 % av respondentene mener at det i praksis har skjedd en standardisering av man- glende bilbeltebruk når kravet til årsakssam- menheng er oppfylt. Når det gjelder avkort- ningsgrad, mener de aller fleste at den er stan- dardisert til ¼. En slik standardisering bygger antagelig på avkortningsgraden som har blitt foretatt i rettspraksis. Den nylig avsagte høyesterettsdommen Dale (HR-2005-01047-A) er den eneste høyeste- rettsdommen som omhandler avkortning etter bal. § 7 (1) som følge av manglende bilbelte- bruk. I tingretten ble avkortningen satt til 20 %, mens avkortningsprosenten i lagmannsretten ble satt til 10 %. Høyesterett kom etter en konkret vurdering frem til at det ikke skulle avkortes i skadelidtes erstatning. I henhold til dommen vil unnlatt bruk av bilbelte represen- tere et klart brudd med normal og akseptert opptreden i forbindelse med bilkjøring. Den alminnelige regel vil derfor være at unnlatt bilbeltebruk vil være mer enn bare liten uakt- somhet etter bal. § 7 (1). Det påpekes at unntak vil kunne forekomme, men at det da må fore- ligge en spesiell begrunnelse. Dales opptreden ble ikke karakterisert som et slikt unntak, og skyldvilkåret for avkortning ble ansett for å være oppfylt. Imidlertid ble erstatningen stå- ende uendret som følge av en konkret rimelig- hetsvurdering. Dommen viser hvor avgjøren- de rimelighetsvurderingen basert på retnings- linjene ”åtferda på kvar side og tilhøva elles” kan være for avkortningsresultatet. Hvilken avkortningsgrad som er ”passende” når en reduksjon i erstatningen vil være rimelig ved manglende bilbeltebruk, ble derimot ikke av- klart. Det er relativt få underrettsdommer om av- kortning på grunn av unnlatt bilbeltebruk. I Hadland (1999)91 ble en maskinfører klemt under førerhuset til en kompaktlaster. Han måtte tåle en reduksjon i erstatningen med 25% for å ikke ha benyttet sikkerhetsbelte. I Lie-Nilsen (1995)92 ble avkortningen også satt til 25%. Retten fant at det var usikkert hvilken utstrekning bilbeltet ville ha redusert saksø- kerens skader, men antok at 25 % ikke ville være urealistisk. I Flesjå (2003)93 var man- glende bilbelte et av forholdene som retten skulle ta stilling til under medvirkningsvurde- ringen. Manglende bilbeltebruk medførte i dommen også en reduksjon på 25 %. Et ut- gangspunkt vil derfor etter min mening være at avkortningsgraden vil være på ca. 20-25 %. 7 Hovedfunn fra undersøkelsen av den reelle retten 7.1 Ulik medvirkningsvurdering av- hengig av rettsanvenderen Undersøkelsen av den reelle retten viser blant annet at vektleggingen av de ulike momentene i skyldvurderingen varierer fra rettsanvender til rettsanvender. Riktignok mener alle de 65 deltakerne at brudd på trafikkreglene er et relevant og viktig moment i vurderingen. Men hvor stor vekt respondentene tillegger for ek- 260 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) sempel momentene skadeevnen, alder og erfa- ring, er veldig forskjellig. Selv om vektleggin- gen av de ulike momentene varierer, viser likevel resultatene at det er en mer lik vurde- ring og vektlegging innad i skadelidte-miljøet og innad i skadevolder-miljøet. Det kan tyde på at man blir sosialisert til å tenke på samme måte innad i miljøene, og at man blir preget av det samme verdisynet. En av årsakene til den ulike vektleggingen av momentene kan også være at det er få retningslinjer for lovtolknin- gen. Lovgiver har ikke kommet med mange generelle betraktninger, og Høyesterett har heller ikke kommet med noen generelle ret- ningslinjer som lovgiver forutsatte da lovteks- ten ble utformet.94 Ulik regelforståelse og verdibetraktninger kan medføre at tilnærmel- sesvis like tilfeller av uaktsomhet ikke blir behandlet likt. Det kan da være fare for skade- lidtes rettssikkerhet. Mathiesen er inne på den- ne problemstillingen i det han hevder at: ”[R]ettspluralismen kan, som allerede antydet, føre til at svake grupper møter en saksbehand- ling som i enda større grad er uforutsigbar og underminerende for deres rettigheter. ”95 Undersøkelsen viser også at selskapets ”po- licy” har betydning for hvilke erstatningspos- ter det avkortes i. Utgangspunktet i henhold til praksis er at det kan avkortes i alle erstatnings- poster, også utgifter til juridisk bistand frem til prosess. Imidlertid er noen selskaper for ek- sempel forsiktige med å avkorte i utgifter som løper i initialfasen etter en skade, fordi det vises imøtekommenhet i forhold til utgifter som bidrar til å bedre skaden. Det fremgikk også av enkelte svar at det sjeldnere blir fore- tatt en avkortning i det lidte tapet enn i frem- tidstapet. Når praksis for hvilke poster det avkortes i varierer noe, vil avkortningens øko- nomiske utfall kunne avhenge av hvilket sel- skap som behandler saken. Det vil i så fall være vanskelig for skadelidte å kunne forutberegne sin rettsstilling. På bakgrunn av samtaler med enkelte skadelidteadvokater, var det likevel få som fant ovennevnte rettssikkerhetsproblema- tikk foruroligende. Det kan skyldes at avkort- ning etter bal. § 7 (1) blir en forhandlingspost. 7.2 Avkortning en forhandlingspost Når en personskadesak nærmer seg en avslut- ning, vil det foregå forhandlinger mellom ska- devoldersiden og skadelidtesiden om de ulike erstatningspostene etter skl. § 3-1. Avkortning i henhold til bal. § 7 (1) vil være en av forhand- lingspostene. I et slikt oppgjør vil en dyktig advokat kunne forhandle seg frem til en erstat- ningssum som totalt sett vil være rimelig for hans klient. Når hovedfokus blir rettet mot en oppgjørssum, blir den generelle avkortnings- praksisen mindre viktig.96 Det vil kanskje være en fordel for enkelte klienter, men en slik praksis kan også føre til at skadelidtes generel- le rettsstilling blir mindre vektlagt. Faren ved en slik praksis er også at rettskildebruken blir mindre viktig. I undersøkelsen ønsket jeg også å kartlegge respondentenes rettskildebruk, som jeg vil komme nærmere inn på under punkt 7.5. 7.3 Skilles det mellom skyld- vurderingen og ”kan”-vurderingen? I undersøkelsen ble respondentene spurt om de skiller mellom skyldvurderingen og ”kan”- vurderingen i medvirkningsvurderingen etter bal. § 7 (1). Selv om mange av de samme momentene vil være relevante for begge drøf- telsene, er det likevel viktig at de to drøftelsene holdes atskilt fordi vurderingstemaene også er ulike. Når hele 32 % ikke skiller mellom drøf- telsene, er det indikasjon på manglende lovfor- ståelse. I samtale med en erfaren skadevolder- advokat ble det gitt uttrykk for at saksbehand- lerne som regel kun tar stilling til om skade- lidte er mer enn bare lite å legge til last. Han hevdet at det som regel blir avkortet når skyld- kravet er oppfylt. Uttalelsen stemmer overens med observasjoner som har blitt gjort i miljøet. Det kan derfor tyde på at ”kan”-vurderingen ikke blir vektlagt i tilstrekkelig grad, og at lovgivers forutsetninger om en rimelighets- vurdering ikke blir hensyntatt i praksis. 261 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) 7.4 Er argumentene for å opprett- holde skyldkravet gode nok? Ett av formålene med å ha skyldmarginen ”mer enn lite å legge til last” var å gjøre aktsomhets- vurderingen mer elastisk.97 Ved revurdering av skyldkravet i 1977 ble det fra erstatnings- lovsutvalget foreslått at erstatningen ikke skulle reduseres med mindre medvirkningen hadde vært forsettlig eller grov uaktsom.98 Grunnen til lovendringsforslaget var at man ville bedre erstatningsvernet ved personskader.99 En slik endring ville i følge komiteen heller ikke være betenkelig av preventive grunner.100 Som tid- ligere nevnt er det omstridt hvorvidt preven- sjonshensynet har effekt ved personskader. Departementet avviser forslaget om å endre skyldkravet i Ot.prp. nr. 60 s. 37: ”Hvor stor forskjellen blir mellom ”grov” og mer enn ”liten” aktløyse vil bero på domstol- enes skjønn og vil aldri behøve å bli avgjørende for utmålingen, siden det alltid er valgfrihet (fakultativt) for domstolen om skadelidtes medvirkning skal tillegges vekt og i tilfelle hvor stor. Dersom lovgiveren begrenser domstolenes adgang til fri utmåling etter rime- lighet ved å innføre nye skjønnsmessige krite- rier, slik som ”grov aktløyse”, vil det i praksis kunne utvikle seg et slags rettslig sirkel- resonnement der medvirkningen blir karakteri- sert som ”grov” i tilfelle hvor retten finner det rimelig å sette erstatningen ned, men mindre enn grov hvor det ikke finnes rimelig. Dette er imidlertid i realiteten nettopp hva den valgfrie regel også i dag går ut på, selv om begrunnelsen for resultatet vil bli forskjellig formulert.” Departementet hevder at dersom skyldkravet er grov uaktsomhet, vil skyldnivået kunne bli kunstig ut fra rettsanvenderens ønske om å komme frem til en rimelig løsning. I henhold til uttalelsen er ikke skyldkravet avgjørende for om det skal skje en erstatningsnedsettelse, fordi det skal foretas en rimelighetsvurdering. Når undersøkelsen gir indikasjoner på at det som regel bare foretas en skyldvurdering før en eventuell avkortning, kan det påstås at lovgi- vers forutsetninger ikke blir tilstrekkelig tatt hensyn til i praksis. Departementets argumen- ter for å opprettholde skyldkravet vil dermed ikke ha så stor tyngde. 7.5 Respondentenes rettskildebruk Resultatene viser at alle rettskildefaktorene blir tatt i bruk, selv om rettskildebruken totalt sett er forholdsvis beskjeden. Kun 59 % bruker lovteksten i vurderingen, og respondentene bruker også forarbeidene i liten grad. Under- søkelsen viser videre at få høyesterettsdom- mer om bal. § 7 (1) ikke kompenseres med en større bruk av underrettspraksis. Kun 9 % benytter underrettspraksis regelmessig i vur- deringen. Reelle hensyn er imidlertid en for- holdsvis sentral kilde i drøftelsen, og 75 % av respondentene oppgir at reelle hensyn er et viktig moment i godt over halvparten av alle medvirkningssakene. En erfaren skadevolderadvokat uttrykte i et intervju at saksbehandlerne i forsikringssel- skapene ikke tar i bruk formelle rettskilder i noen særlig grad. Denne uttalelsen er i over- ensstemmelse med de ovennevnte resultatene fra undersøkelsen. Den beskjedne rettskildebruken indikerer at avkortningsvurderingen etter bal. § 7 (1) anta- gelig skjer som en ren skjønnsvurdering uten rettslig forankring. Dermed vil det i ettertid være et problem å kartlegge hvordan rettsan- venderne har vurdert avkortningen etter bal. § 7 (1). Kjønstad hevder: ”I erstatningsretten har ”aktuarjussen” ikke fått noen plass. Her er dommerens skjønn alfa og omega. Domstolenes erstatningsutmåling har undertiden preg av ”tenk på et tall”-metoden, og ofte kan det se ut som de ”slumper” seg frem til en bestemt erstatning.”101 Når rettsanvenderne skal vurdere avkortnin- gen etter bal. § 7 (1), er det mye som tyder på at en manglende juridisk anvendelse av bal. § 7 (1) blir ”skjult” gjennom forhandlinger. En slik praksis er uheldig fordi en mer aktiv retts- kildebruk kunne ha ført til en klarere lovforstå- else, og en bevisstgjøring av den juridiske metoden. Når skjønnsvurderingen er mer lik fra sak til sak, vil også skadelidtes mulighet til å forutberegne sin rettsstilling bli større. 262 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) 8 Et blikk til våre nordiske naboer Bilansvarsloven av 1961 ble til gjennom et nordisk samarbeid, og det var en målsetting å legge til grunn felles grunnprinsipper for en alminnelig erstatningslovgivning.102 Medvirk- ningsbestemmelsene for personskader ved tra- fikkuhell er i svensk rett trafikskadelagen103 12 § 1,færdselsloven104 § 101, stk. 2 i dansk rett, og i finsk rett trafikförsikringslagen105 7 §. Etter disse lovbestemmelsene kreves det at skadelidte har opptrådt grovt uaktsomt eller forsettlig for at det skal kunne avkortes. I for eksempel Sverige som en fikk en ny medvirk- ningsregel i 1975, er det bare i unntakstilfeller at det skal skje en avkortning.106 Det er kun når uaktsomheten er så grov at den skadelidtes handling vitner om betydelig hensynsløshet som har medført en stor risiko for andres liv, eller at skadelidte åpenbart har vært likegyldig for sitt eget liv og helse, at avkortning kan skje.107 Det er derfor lite rettstvister om tema- et i Sverige.108 Også i dansk rett er avkortning ved personskader det absolutte unntak.109 For eksempel vil en fotgjenger som på vei over en gate plutselig snur og går den andre retningen, få full personskadeerstatning.110 En slik hand- ling ville antagelig medført avkortning etter norsk rett. En sammenligning med våre naboer viser derfor at vi praktiserer en streng avkort- ningsregel ved personskader. 9 Sammenfatning og vurdering Erstatningslovutvalget fremmet i 1977 forslag om å endre skyldkravet i bal. § 7 (1) til kun å omfatte grovt uaktsomme eller forsettlige handlinger.111 Sosiale og humanitære grunner begrunnet en mer liberal holdning ovenfor skadelidtes medvirkning ved personskader.112 Skyldkravet ble imidlertid stående uendret som følge av to hovedgrunner.113 Den ene var at rettsanvenderne i ”kan”-vurderingen uansett kan komme frem til rimelige løsninger, fordi det ikke automatisk må avkortes selv om skyld- vilkåret er oppfylt.114 Den andre begrunnel- sen var prevensjonshensynets effekt.115 Etter min mening er det ikke tilstrekkelig tyngde i departementets argumenter. For det første er prevensjonshensynets effekt omstridt.116 For det andre viser analysen at mange rettsanven- dere i praksis ikke sondrer mellom skyld- og ”kan”-vurderingen. Skyldvurderingen blir der- for i mange tilfeller avgjørende for avkort- ningsvurderingen. Sosiale og humanitære hen- syn blir derfor etter min mening ikke tilstrek- kelig vektlagt. Analysen viser tegn på en rettslig fragmen- tering på grunn av ulik vektlegging av de enkelte vurderingsmomentene. Det er dermed en fare for at like tilfeller av uaktsomhet ikke blir behandlet likt. Forskjellsbehandling av skadelidte skjer også som følge av ulik avkort- ningspraksis i forsikringsselskapene. På dette grunnlaget kan det problematiseres hvorvidt skadelidtes rettssikkerhet i form av forutbe- regnelighet og likebehandling er tilfredsstil- lende sikret ved dagens praksis. Den beskjedne rettskildebruk ved medvirk- ningsvurderingen etter bal. § 7 (1) skyldes antagelig forhandlingenes sentrale plass i er- statningsoppgjøret. Rettsanvendelsen blir da mindre viktig. Skadelidtes generelle rettsstil- ling blir følgelig dårligere, blant annet fordi avkortningsbeløpet vil avhenge av advokatens forhandlingsevne. På bakgrunn av undersøkelsene av den formelle og den reelle retten, vil jeg hevde at det vil være hensiktsmessig å gjeninnføre grov uaktsomhet som skyldvilkår. Det er mye retts- praksis og retningslinjer for hva skyldkravet ”grov uaktsomhet” innebærer, og den rettslige vurderingen ville dermed bli enklere og kan- skje mer enhetlig. Dersom terskelen for av- kortning er høyere, vil også skadelidtes vern ved personskader bli bedre. I tillegg var mål- settingen med det nordiske samarbeidet ved bilansvarslovens tilblivelse å få en mer ensar- tet praksis. I både svensk, dansk og finsk rett er skyldvilkåret for tilsvarende bestemmelser grov uaktsomhet ved personskader. Hensynet til en enhetlig nordisk praksis tilsier derfor at vi også i norsk rett bør heve skyldterskelen ved per- sonskader. 263 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) Noter 1 Med metodetriangulering menes bruk av flere datakilder og/eller analysemetoder for å avklare samme problemstilling 2 Nyggard: Skade og ansvar, s. 4. For øvrig se Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, der de tre vilkårene er behandlet i henholdsvis andre, tredje og femte kapittel. 3 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 508. 4 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 395. 5 Alle kursiveringer i artikkelen er mine med min- dre noe annet fremgår. 6 Jf. Nygaard: Bilansvar, s.159, Andresen, Bryn og Engstrøm: Bilansvaret, s.104, og generelt om hensynene bak medvirkningsreglene i Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 362. 7 Jf. Andresen, Bryn og Engstrøm: Bilansvaret, s. 104, Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 363, og Nygaard: Bilansvar, s. 159. 8 Jf. Innst. 1957, Innstilling om revisjon av reglene om motorvognansvaret fra Motorvognansvars- komiteen av 1951, avgitt i april 1957, s. 41-43 om hensynene. 9 Innst. 1957 s. 41. 10 Innst. 1957 s. 42. 11 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 363. 12 NOU 1977:33 Om endringer i erstatnings- lovgivningen, s. 39. 13 Ot. prp. nr. 60 (1980-81) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen, s. 37. 14 Ot. prp. nr. 60 s. 37. 15 Jf. Nygaard: Skade og ansvar, s. 310. 16 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 363. 17 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 98. 18 NOU 1977:33 s. 39. 19 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 372. 20 Nygaard: Bilansvar, s. 173. 21 Jf. Innst. 1957 s. 63. 22 Jf. Andresen, Bryn og Engstrøm: Bilansvaret, s. 112. 23 Jf. bl.a. Klatre (Rt. 1965 s. 1115). 24 Jf. NOU 1987:4 s. 31. 25 Jf. Innst. I 1964 s. 10. 26 Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 370. 27 Nygaard: Bilansvar, s. 165. 28 Ryel: Jussens Venner 1985 s. 187-264, ”Skadelidtes medvirkning. Omkring den nye § 5- 1 i Lov om skadeserstatning og Straffelovens ikrafttredelseslov § 25”, s. 204. 29 Nygaard: Skade og ansvar, s. 317. 30 Medvirkningshandlingen omfatter både aktiv handlinger og unnlatelser, jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 291 og Nygaard: Skade og ansvar s. 316. 31 Jf. Andresen, Bryn og Engstrøm: Bilansvaret, s. 105. 32 Nygaard: Bilansvar, s. 165. 33 Nygaard: Skade og ansvar, s. 316. 34 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 296. 35 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 305, og Nygaard: Skade og ansvar, s. 325. 36 Rossnes (Rt. 1997 s.1), Lie (Rt.1998 s.1565), Thelle (Rt. 2000 s.418), Nilsen (Rt. 2001 s.320) og Rt. 2003 s. 557. 37 Problemstillingen har ikke blitt drøftet verken i teori eller i rettspraksis, men reises her etter et innspill fra veileder for avhandlingen, Morten Kjelland, stipendiat ved juridisk fakultet i Oslo. Alminnelige betraktninger om årsakssammen- heng tilsier at det gjelder et slikt krav for årsaks- vurderingen i tilknytning til medvirkning. 38 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 332 og Nygaard: Skade og ansvar, s. 345. 39 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 315. 40 Brudd på § 1 i forskrift om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn av 21. september 1979 gitt i medhold av vtrl. § 23 a). 41 RG 1983 s. 917. 42 RG 1996 s. 49. 43 Jf. Nygaard: Bilansvar, s. 187. 44 Innst. O. II (1960-61), Tilråding frå den auka justisnemda om lov om andsvaret for skade som motorvogner gjer, s. 13. 45 Ot. prp nr. 24 (1959-60), Om lov om erstatning for skade voldt av motorkjøretøy, s. 29. 46 Jf. Ot. prp. nr. 24 s. 28. 47 Jf. Ot. prp. nr. 24 s. 28. 48 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 45. 49 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 45. 50 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 46. 51 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 86. 52 Jf. Andresen, Bryn og Engstrøm: Bilansvaret, s. 108. 53 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 82. 54 Jf. Innst. 1957 s. 26. 264 Medvirkning etter bilansvarsloven § 7 (1) 55 9. april 2002, Kragerø tingrett 56 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 145. 57 29. oktober 1999, Agder lagmannsrett. 58 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 142. 59 RG 1996 s. 49. 60 RG 1996 s. 49. 61 Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 366. 62 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis, s. 285. 63 Jf. Nygaard: Aktløysevurderinga i norsk retts- praksis , s. 285. 64 15. april 1996, Drammen byrett. 65 RG 1994 s. 1238. 66 RG 1978 s. 68. 67 RG 1974 s. 300. 68 Ot. prp. nr. 60 s. 37. 69 Jf. Ot. Prp. nr. 24 s. 28-29. 70 Jf. Andresen, Bryn og Engstrøm: s. 114. 71 Jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, s. 365, selv om det her skrives om medvirkningsregler gene- relt. 72 Jf. Nygaard: Bilansvar, s. 193. 73 Jf. s. 524 i nevnte dom. 74 Jf. Nygaard: Skade og ansvar, s. 380. 75 Jf. Nygaard: Skade og ansvar, s. 380. 76 Unntaket fra forsikringsdekningen for fører ble fjernet 25. mai 1973. 77 Ot. prp. nr. 24 s. 28-29. 78 Se for eksempel Andresen, Bryn og Engstrøm: Bilansvaret, s. 114. 79 Jf. Nygaard: Bilansvar, s. 195. 80 RG 1975 s. 598. 81 1. september 2003, Hålogaland lagmannsrett. 82 RG 1975 s. 598. 83 1. september 2003, Hålogaland lagmannsrett. 84 Jf. Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt, s. 389. Nygaard bruker avtl. § 36 som eksempel, men bal. § 7 (1) ledd hører etter min tolkning med til den omtalte ”kan”-kategorien. 85 Jf. Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt, s. 389. 86 Jf. Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt, s. 389. 87 Fakta om risiko og fakta om bilbeltebruk fra Statens vegvesens internettsider. 88 Samtale med Rekon ingeniørfirma 9. mars 2004. 89 Nygaard: Skade og ansvar, s. 317. 90 Nygaard, Hagen og Nome: Årsak og bevis ved ansvar for skade, s. 13. 91 7. mai 1999, Gulating lagmannsrett. 92 25. april 1995, Eiker, Modum og Sigdal herreds- rett. 93 21. oktober 2003, Jæren tingrett. 94 Ot. prp. nr. 24 s. 28. 95 Mathiesen: Retten i samfunnet, s. 183. 96 Se også Kjelland: Hjemmearbeideres erstatnings- rettslige vern, s. 142 f. Kjelland kommer i sine undersøkelser frem til at kravsunnlatelse for tapt hjemmearbeidevne skaper et bedre forhandlings- klima, som igjen skaper et bedre økonomisk resultat for skadelidte totalt sett. Funnene jeg har gjort viser dermed at de samme tendensene også gjelder for avkortning etter bal. § 7 (1). 97 Innst. 1957 s. 42. 98 NOU 1977:33 s. 39. 99 NOU 1977:33 s. 39. 100 NOU 1977:33 s. 39. 101 Kjønstad: Trygd og erstatning ved personskade, s. 83-84. 102 Innst. 1957 s. 5. 103 Trafikskadelagen (1975: 1410). 104 Færdselsloven, lovbekendtgørelse nr. 712 af 2. august 2001 (med senere ændringer). 105 Trafikförsikringslagen av den 26. juni 1959 (279/ 1959). 106 Jf. Hellner og Johansson: Skadeståndsrätt, 6.utg., s. 226. 107 Jf. Hellner og Johansson: Skadeståndsrätt, s. 227. 108 Jf. Hellner og Johansson: Skadeståndsrätt, s. 284. 109 Jf. Betænkning nr. 1036/1985 s. 76 f. 110 Jf. Von Eyben og Isager: Lærebog i erstatnings- rett, 5. utg., s. 167. 111 NOU 1977:33. 112 NOU 1977:33, s. 38. 113 Ot. prp. nr. 60, s. 37. 114 Ot. prp. nr. 60, s. 37. 115 Ot. prp. nr. 60, s. 37.