Lærdommer fra Silvers undergang

Silver Pensjonsforsikring AS gikk inn i historien som det første livselskapet i Norge som ble satt under offentlig administrasjon. Selskapets ledelse har forsøkt å plassere skylden hos det de mener er motarbeidende myndigheter, sleipe konkurrenter og unødvendig strenge kapitalkrav. Det er elementer av fakta i Silvers i historiefortelling, men den er selektiv og hopper bukk over ansvaret til de som ledet selskapet inn i undergangen.

 

 

Forbrukerrådet mener det er viktig å lære av Silvers unike krise både for å forstå hva som hendte, hva som kunne vært gjort annerledes og hva som bør skje fremover. Forbrukerrådets erfaringsrapport, Fra sølv til gråstein, kartlegger hendelsesforløpet og bygger i stor grad på tidligere konfidensiell korrespondanse mellom Silver og myndighetene.

Det nye kildematerialet gir et omfattende innblikk i prosessen som førte frem til Silvers fall. Rapporten er for omfattende til å oppsummeres i en kort artikkel. Vi har derfor valgt ut fire temaer som enten belyser hva som skjedde eller hva som bør skje i fremtiden.

Myndighetenes rolle

Det daværende Kredittilsynet har et ansvar for å ha sluppet løs Silvers forretningsmodell på fripolisekundene. I sin tilrådning om konsesjon i mai 2005 beskrev tilsynet Silvers forretningskonsept som godt og hadde ingen innvendinger mot denne. Varselsklokkene burde kanskje likevel ringt allerede da Silver forespeilet kundene 20 prosent høyere avkastning enn de etablerte konkurrentene.

Kredittilsynets tilrådning viet mye spalteplass til å beskrive hvor solid Silvers aksjonærfellesskap var. Risikobærende evne er naturligvis viktig, men det betyr lite uten risikobærende vilje. Aksjonærenes ansvar er begrenset til den innskutte kapitalen. Tilførsel av ny kapital er normalt sett betinget av utsikter til fremtidig positiv avkastning. Det skal imidlertid mye til for at et finanskonsern, som er avhengig av markedets tillit, sender et datterselskap til skifteretten. Terskelen for å kaste kortene i Silvers gruppering av familieformuer, fondsforvaltere og pensjonskasser viste seg å være betydelig lavere.

Høy risiko har i teorien en positiv sammenheng med høy avkastning. Det gjelder ikke for fripolisetilbyderne. De påtar seg, forenklet sagt, 100 prosent av risikoen for avkastning under den garanterte renten, men får bare 20 prosent av meravkastningen. Silvers egen aktuar påpekte i 2011 at forventningen om 20 prosents meravkastning i gode år ikke kunne forventes å dekke nesten 100 prosent av tapene i dårlige år.

 

Kilde: Forbrukerrådet/Aktuar1

Kredittilsynet så med blide øyne på Silvers søknad, men poengterte samtidig at minimumskravene ikke ga et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere Silvers finansielle styrke. En viktig årsak var at beregningsmetoden var utviklet for å beregne kredittrisiko, mens Silvers primære eksponering var markedsrisiko.

- Selskapet kan derfor oppfylle alle lovbestemte krav uten at dette nødvendigvis garanterer selskapets evne til å innfri sine forsikringsmessige forpliktelser, konkluderte Finanstilsynet fremsynt, snaue 12 år før Finansdepartementet satte Silver under offentlig administrasjon.

Dine Penger spurte i 2016 Finanstilsynet om hvorfor det anbefalte å gi konsesjon til et selskap som tilsynet selv mente hadde en mer risikabel forretningsmodell enn konkurrentene, i en bransje de selv beskrev som underkapitalisert. Tilsynet viste til sin vurdering i 2005, og ønsket ikke å uttale seg.

Daværende statssekretær Tore Vamraak avviste at Finansdepartementet hadde undervurdert risikoen og overvurdert bærekraften i Silvers forretningsmodell. Det var ikke grunnlag for å nekte Silver tillatelse, skrev statssekretæren til Dine Penger. Han påpekte at en tillatelse fra myndighetene ikke var en sikkerhet for lønnsom drift, og at det var selskapets ansvar å ha nok kapital.

Kredittilsynet så det som positivt med større konkurranse i det statiske fripolisemarkedet. Nykommerens inntreden fikk den ønskede effekt, og skapte både et reelt flyttemarked og press på administrasjonsgebyrene. Dessverre for Silver undergravde den nye konkurranselysten lønnsomheten. Silver budsjetter hadde forutsatt at nivået på administrasjonsgebyrene ville ligge på 0,5 prosent av forvaltningskapitalen. Da konkurrentene senket gebyrene så Silver seg nødt til å kutte til bare 0,2 prosent.  

Det var på ingen måte forutbestemt at Silvers forretningsmodell ville feile. Et høyt rentenivå, snillere børskrakk og et mildere regulatorisk klima kunne gjort Silver til en solskinnshistorie både for kunder og aksjonærer. Problemet er at risikoen for det motsatte utfallet både var kjent i 2005 og uforholdsmessig høy i en bransje med svært lang tidshorisont.

Silver ansvarlig for egen undergang

Silver la hovedansvaret for sin manglende vilje til å skyte inn egenkapital på de nye og strengere Solvens II kapitalkravene, som ble innført i Norge i 2016. Silver var ikke alene om å mene at de nye reglene var for strenge, men resten av bransjen bet tennene sammen og gjorde det som var nødvendig for å tilfredsstille kravene.

Solvens II var en viktig bidragsyter til Silvers fall, men det var hverken den eneste eller den viktigste årsaken til at Silver endte under offentlig administrasjon.

Selskapet ble først og fremst felt av sin egen forretningsmodell med høy aksjeeksponering og ensporet fokus på fripoliser i kombinasjon med lavt rentenivå, øket levealder, prispress og Solvens II. Summen av alle faktorene skviset lønnsomheten ut av forretningsmodellen og skremte vekk både eksisterende og potensielle investorer fra å skyte inn mer penger i selskapet.

Silvers ledelse har hevdet at de ikke kunne gjort så mye fra eller til for å forhindre utfallet. Frigitt korrespondanse mellom Finanstilsynet og Silver tegner et annet bilde. Forbrukerrådet mener at Silver senest i 2011 burde forstått at selskapet ville få problemer med å garantere kundenes pensjonsytelser. Dette ble både påpekt av selskapets egen aktuar og Finanstilsynet. Silver skrev selv et brev til tilsynet i februar 2011 der de konstaterte at de nye kapitalkravene ville være «umulig å oppfylle for Silver eller andre aktører med et betydelig innslag av fripoliser på balansen.»

Nye og gamle kunder, som hadde stolt på Silvers løfter om høyere avkastning med null risiko, fikk ingen troverdig informasjon om Silvers utsatte stilling. I august 2011 skrev Finanstilsynet at Silvers kapitalsituasjon var ytterligere forverret, og mente at det var en «betydelig risiko for at selskapet i nær fremtid ikke vil kunne oppfylle gjeldende soliditetskrav.»

For å få fart på Silvers kapitalinnhenting vurderte tilsynet å gi selskapet et formelt bindende pålegg om å skyte inn 200 millioner kroner. Myndighetene minnet Silver på at et slikt pålegg ikke ville bli unntatt offentlighet. Silver tok pålegget til etterretning og meldte tilbake at de ville innkalle til generalforsamling. Samtidig anmodet Silver Finanstilsynet om å ikke offentligjøre korrespondansen fordi dette «etter all sannsynlighet ville medføre en massiv kundeflukt fra selskapet.» Silver klarte til slutt bare å hente inn 118 millioner kroner.

Fra 2011 holdt Finanstilsynet Silver under spesielt oppsyn. Det var myndighetene som presset Silver til å styrke egenkapitalen i 2012, fikk Silver til å stoppe inntaket av nye fripolisekunder i 2012 og pensjonskapitalbevis i 2015. Utad ble det derimot fremstilt som om det var Silver som fattet disse beslutningene på selvstendig grunnlag.

Forbrukerrådet mener at Silver aktivt markedsførte seg overfor nye kunder i flere år etter at ledelsen og styret burde forstått at det var betydelig tvil om selskapets evne til å dekke sine fremtidige forpliktelser. Nye kunder ble fristet til å flytte fra mer solide livselskaper, og eksisterende kunder fikk dårligere sikkerhet fordi den ansvarlige egenkapitalen ble spredd utover flere kunder.

Det gikk nesten seks år fra Finanstilsynet for alvor fikk øynene opp for Silvers utsatte posisjon til selskapet ble satt under offentlig administrasjon. Det burde gitt Silver god tid til selv å finne en tilfredsstillende løsning. Korrespondansen mellom Silver og myndighetene viser imidlertid at selskapet i første rekke satset på

• at rentenivået ville «normalisere» seg på et høyere nivå

• at myndighetene ville tilpasse regelverket slik at Silver kunne overleve

• at selskapets skjøre stilling kunne brukes som et ris bak speilet for å få kundene til å si fra seg sine garanterte ytelser

Silvers kunder tapte penger

- Kan bli null pensjonstap for Silver kunder. Overskriften i DN 17. august 2017 fortalte at det endelige resultatet ble betydelig bedre enn fryktet. Administrasjonsstyret meldte at kundene fikk dekket 95 prosent eller mer av sine pensjonskrav. Etter Storebrands kjøp av fripoliseporteføljen ble dette tapet redusert til under en prosent. Det fikk den tidligere styrelederen i Silver på banen. Han mente at dette var den samme løsningen selskapet selv hadde foreslått for Finanstilsynet i mai 2016. Forskjellen var, ifølge styrelederen, at kundene ikke hadde tapt noe med Silvers forslag.

De to løsningene kan imidlertid ikke sammenlignes. I administrasjonsstyrets løsning var pensjonskapitalen justert opp til nåverdi og forvaltningskapitalen tilført 900 millioner kroner fra salgsvederlaget fra Storebrand og restene av Silvers egenkapital. Ingen av delene var inkludert i Silvers forslag.

Administrasjonsstyrets løsning var bedre enn hva mange fryktet, men majoriteten av kundene tapte likevel penger. Forbrukerrådets beregninger indikerer at Silvers kunder tapte opptil tolv prosent av pensjonsgarantiens markedsverdi.

Forbrukerrådet og administrasjonsstyret valgte ulike innfallsvinkler for å beregne diskonteringsrenten. Forbrukerrådet anvendte en flytende rentekurve mot administrasjonsstyrets flate gjennomsnittsrente. Totalt sett er forskjellene små, men de alternative metodene gir fordelingseffekter mellom unge og gamle kunder. 

 

Kilde: Forbrukerrådet & Aktuar1

 

Forbrukerrådets beregning har, til forskjell fra administrasjonsstyret, verdsatt retten til selv å velge tidspunkt for konverteringsvalg. Hvis rentenivået stiger over den garanterte minimumsrenten, kan kunden velge å konvertere for muligheten til selv å bestemme risikoprofil. Dette er en «opsjon» som kan og bør verdsettes ved konvertering. Det er denne opsjonsverdien som utgjør den største forskjellen mellom de to beregningsmetodene.

Kilde: Aktuar1/Forbrukerrådet

Forbrukerrådet mener det blir feil å si at ingen kunder tapte penger på Silvers fall, men tapene ble mindre enn rådet fryktet.

På den annen side fikk flertallet av Silvers kunder med seg større verdier til Storebrand enn de ville gjort ved en frivillig konvertering til investeringsvalg. Avhengig av alder, nivå på den garanterte renten og levealdersjustering, fikk kundene opptil 60 prosent høyere pensjonskapital, enn de ville gjort ved frivillig konvertering.

Verdien-av-garantien

Administrasjonsstyrets behandling av Silver demonstrerte at høy garantert rente i et lavrentemarked kan ha en høy verdi. Kunder som ønsker en høyere aksjeandel i forvaltningen bør få muligheten til å få med seg hele eller deler av verdien av garantien når de konverterer til investeringsvalg.

Regelverket for offentlig administrasjon av forsikringsforetak bestemmer at verdien av fremtidige ytelser må fastsettes til en nåverdi. I praksis innebar det at kunder med høy garantert rente og lang tid igjen til pensjonsalder fikk betydelige oppskrivninger av sine pensjonsbeløp da de ble tvangskonvertert. En 50-årig kunde, med fire prosents garanti og 500.000 kroner i premiereserver, fikk for eksempel med seg rundt 700.000 kroner til Storebrand. Hvis han derimot allerede hadde vært kunde i Storebrand, og frivillig konvertert til investeringsvalg i 2018, ville flytteverdien begrenset seg til det pålydende pensjonskapitalbeløpet på 500.000 kroner pluss eventuelle reserver.

Det er et paradoks at Silvers tvangskonverterte fripolisekunder kommer bedre ut enn kunder i solide livselskaper som ønsker å konvertere til investeringsvalg.

Livselskapene er klar over verdien av garantien, men hvorfor betale den hvis forbrukeren går med på å gi den fra seg vederlagsfritt?  Kundene har en rett til informasjon slik at de vel innforstått med hva de gjør hvis de gir fra seg garantiens merverdier. Det bør derfor stilles krav om at kundene blir informert om verdien av garantien i rådgivningen. Forbrukerrådet arbeider med å utvikle et verktøy på Finansportalen.no, som skal sette kundene i stand til å innhente et anslag på garantiens markedsverdi.

Med dagens regelverk har fripoliseleverandørene ingen plikt til å løse ut merverdien ved konvertering, men det kan likevel være i livselskapenes interesse å betale ut hele eller deler av merverdien. De garanterte fripolisene er dårlig butikk på grunn av det lave rentenivået, kapitalbindingen, renterisikoen og lave gebyrer. Fra 2021 kommer det i tillegg nye regnskapsstandarder for verdsetting av forsikringskontrakter (IFRS 17). Det pålegger livselskapene å bokføre forpliktelsene til virkelig verdi på samme måte som i Solvens II. Da vil et markedsmessig utkjøp gi et forholdsvis nøytralt utslag i resultatregnskapet.

Forbrukerrådet mener at mange fripolisekunder og leverandører kan ha felles interesser av å finne frem til et fornuftig vederlag for å gi avkall på rentegarantien.

Silvers inntreden på fripolisemarkedet ga positive ringvirkninger for kundene til Silvers konkurrenter. Hvis bransjen går med på å kompensere kunder for verdien av garantien, kan Silvers krise få en tilsvarende positiv effekt.