Inndragningen av norske jøders formuer og livforsikringsselskapene

Under 2. verdenskrig ble jøder i Tyskland og tyskokkuperte land utsatt for forfølgelse og deportasjon til konsentrasjonsleirer der svært mange døde i gasskamre eller av mishandling og slavearbeid under umenneskelige forhold. Det er antatt at ca. seks millioner av de ca. ti millioner jøder som bodde i Europa før 2. verdenskrig, ble drept i krigsårene.

Også norske jøder ble forfulgt: Først ved trakassering og diskriminering, så fulgte deportasjon av rundt 1/3 av jødene i Norge til tysk konsentrasjonsleir. Dette berørte også forsikringsnæringen, spesielt livsforsikringsselskapene. De ble involvert i forbindelse med at deportasjonen ble fulgt opp med inndragning av de økonomiske verdiene til de deporterte. Tema for denne artikkelen er hvordan selskapene møtte de utfordringene dette stilte dem overfor.

(For personer med navn i kursiv er det tatt med korte opplysninger til slutt i artikkelen.)

Litt om den politiske situasjonen i Norge under okkupasjonen

I likhet med Danmark ble Norge ble angrepet av Tyskland 9. april 1940. Den norske regjeringen valgte å ta opp kampen mot tyskerne, og kampene varte fram til 10. juni 1940. Tre dager tidligere hadde både kongen og regjeringen forlatt landet på vei til England der de oppholdt seg til krigens slutt i 1945. Allerede 24. april hadde Adolf Hitler utnevnt Josef Terboven til «Rikskommissær» i Norge, og han var under hele okkupasjonen Hitlers personlige representant i det okkuperte Norge. Han hadde diktatoriske fullmakter – som han slett ikke var redd for å bruke. Dessuten kom det norske fascistpartiet Nasjonal Samling (heretter omtalt som NS) og dets «fører» Vidkun Quisling til å spille en viktig rolle under okkupasjonen. Quisling mente at han og hans parti skulle kunne omforme Norge etter de tyske nazistenes modell og ideologi slik at landet ville bli en lojal alliert med Tyskland og et fullverdig medlem i et fremtidig tyskdominert Europa. Unektelig et stort mål for et parti som ved siste stortingsvalg før krigen (1936) fikk kun 1,8 % av de avgitte stemmene og ingen representanter i Stortinget. I september 1940 avsatte Terboven Kongen og regjeringen, forbød alle politiske partier unntatt NS og utnevnte 12 «kommissariske» statsråder, av disse var ni medlemmer av NS. Quisling fikk imidlertid ingen statsrådplass i denne omgang. 1. februar 1942 ble denne ordningen avløst av en kollaborasjons­regjering, av NS gjerne referert til som «den nasjonale regjering», med kun NS-medlemmer som statsråder. Og nå ble Quisling regjeringens leder med tittelen «ministerpresident.» Men fortsatt hadde Terboven sine fullmakter til å styre landet og med det siste ord i alle saker han ønsket det.

Tidlig trakassering av norske jøder

Den jødiske minoriteten i Norge var ganske liten, 2 173 personer fordelt på ca. 1000 husstander. Det var jøder bosatt i over 60 kommuner landet rundt, men de aller fleste holdt likevel til i Oslo og Trondheim. Flertallet drev forretningsvirksomhet, mens de øvrige stort sett var syssel­satt i frie yrker eller arbeidet som håndverkere eller kunstnere.

Trakasseringen og forfølgelsen av de norske jødene begynte kort tid etter det tyske angrepet. Allerede 10. mai 1940 fikk politiet i Oslo ordre fra det tyske sikkerhetspolitiet (SD) om å beslag­legge alle radioapparater som tilhørte jøder. Noe senere ble det gjennomført en tilsvarende aksjon i Trondheim. Høsten samme år ble en rekke jødiske sakførere fratatt sine bevillinger. I Trondheim ble jødene fratatt sine telefonapparater våren 1942. I hele denne perioden ble den anti-jødiske propagandaen i nazistiske og antisemittiske aviser og blader stadig mer intens, ikke minst i Nasjonal Samlings hovedorgan Fritt Folk.

Arrestasjoner i Trondheim – forsikringsnæringen trekkes inn

I vinterhalvåret 1941-42 arresterte det tyske sikkerhetspolitiet i Trondheim flere jøder i byen og omegnen og beslagla eiendommene deres. Dette var et rent lokalt tiltak satt i verk av sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet (SD) i byen, Gerhard Flesch. Arrestasjonene og beslagene ble foretatt av det tyske sikkerhetspolitiet. Beslagene ble forvaltet av et eget kontor, «Forvaltningskontoret», som arbeidet på vegne av de tyske myndighetene, men var ledet av en nordmann.

12. januar 1942 ble forsikringsnæringen for første gang berørt av aksjoner mot norske jøder. Forsik­rings­­selskapet Vestas hovedagent i Trondheim sendte denne dagen brev til samtlige norske livsforsikringsselskaper, og ba om opplysninger om forsikringssum, premie og gjenkjøpsverdi for eventuelle forsikringer tegnet av medlemmene av tre navngitte jødiske familier. Det var, oppga han, Forvaltningskontorets leder som på vegne av tysk sikkerhets- og statspoliti hadde bedt ham skaffe disse opplysningene. Det ble ikke oppgitt hva som eventuelt skulle skje med forsikringene.

De fleste livsforsikringer var den gang tegnet som «kombinerte forsikringer» som omfattet både risikodekning og sparing. Midlene som ble spart opp på forsikringen, utgjorde forsikringens gjenkjøpsverdi. Om forsikringen ble oppsagt før den avtalte forsikringstida var omme, ble gjenkjøpsverdien utbetalt til forsikringstaker.

Minst ett selskap, Livsforsikringsselskapet Sparetrygden (nå opphørt), sendte brevet fra hovedagenten videre til advokat Kaare Weider som var sekretær i De norske Livsforsikringsselskapers Forening (heretter omtalt som Livforeningen). Selskapet spurte om hvordan de øvrige selskapene forholdt seg til forespørselen. Weider svarte 17. januar i et brev som gikk til samtlige selskaper. Han anbefalte selskapene å avslå å gi slike opplysninger «med mindre det kommer anmodning til oss direkte fra politimyndighetene.» Vestas hovedagent forsøkte å tilpasse seg dette kravet ved å be om at opplysningene ble sendt direkte til tysk sikkerhetspoliti ved Forvaltnings­kontorets leder. Igjen ble Livforeningen koblet inn, og i et nytt brev til selskapene foreslo Weider at de fortsatt skulle avslå å gi noen opplysninger med omtrent samme begrunnelse som sist: «vi [kan] ikke gi den slags opplysninger som det her er tale om, med mindre politimyndighetene selv begjærer dem.» I Livforeningens arkiv finnes det ikke flere opplysninger om hvordan denne saken utviklet seg videre.

Senere samme år måtte Livsforsikringsselskapet Idun (nå Storebrand Livsforsikring) håndtere en tilsvarende sak. Sommeren 1942 mottok selskapet et krav, også det fra Forvaltningskontoret i Trondheim, om å oppgi gjenkjøpsverdiene på livsforsikringspoliser som tilhørte «kjøpmann (min uth.) Bernhard Isaksen.» Isaksen eide en forretning for herreklær i Trondheim. Idun svarte at selskapet «av hensyn til vår diskresjonsplikt overfor den forsikrede ikke har anledning til å gi opplysninger om polisene med mindre det legitimeres samtykke fra forsikrede.» Noe slikt samtykke kunne Forvaltningskontoret ikke legge fram siden Isaksen på dette tidspunkt hadde flyktet til Sverige. Men kontoret gjentok sitt krav i et nytt brev til selskapet, og tilføyde at «jøden (min uth.) Bernhard Isaksens aktiva» var beslaglagt av tyske myndig­heter og ble forvaltet av kontoret. Idun ba likevel om å få bekreftet fra norsk myndighet at kontoret var berettiget til opp­lysningene det ba om. Neste brev til Idun om dette kom fra Gerhard Flesch som opplyste at han hadde beslaglagt Isaksens formue og krevde å få oppgitt gjenkjøpsverdiene omgående. Stilt overfor dette valgte Idun å kapitulere og sendte opplys­ningene Flesch forlangte.

1942 – et skjebneår

I 1942 antok forfølgelsen av norske jøder et større og enda mer alvorlig omfang. 10. januar 1942 kom det via det Politidepartementet pålegg fra det tyske sikkerhetspolitiet til alle politikamre om at jødenes legitimasjonskort skulle stemples med en J. Samtidig ble alle jøder pålagt å fylle ut et omfattende spørreskjema om sine økonomiske forhold. 12. mars 1942 fulgte Quislings «nasjonale regjering» opp med å gjeninnføre den såkalte «jødeparagrafen», § 2, som var tatt inn i Grunnloven av 1814, men ble opphevet i 1851:

«Jødene ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

I oktober begynte så massearrestasjonene av norske jøder. 6. oktober ble alle jødiske menn i Trondheim arrestert og kvinnene internert. 26. oktober fulgte arrestasjon av jødiske menn over 15 år i hele landet, en måned senere ble så alle kvinner, barn og syke pågrepet. Etter dette ble den største og mest kjente deportasjonen av jøder gjennomført 26. november 1942.  I alt 532 jødiske barn, det yngste fire måneder gammelt, kvinner og menn ble ført om bord i skipet Donau som tok dem til Stettin. Derfra ble de sendt med tog til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Ved ankomsten der ble 346 kvinner, barn og eldre menn sendt direkte til gasskamrene. De gjenværende mennene ble satt i slavearbeid under umenneskelige forhold, og bare ni overlevde krigsårene. Senere gikk det flere mindre transporter slik at det totale antallet deporterte kom opp i 772 – av disse overlevde 34. Det store flertallet av de som unnslapp arrestasjon, ca. 1 400 personer, klarte å flykte til Sverige, mens noen få andre greidde å skjule sin jødiske identitet eller levde i dekning fram til krigens slutt.

Beslag i de norske jødenes formuer

Samtidig med at arrestasjonene ble satt i verk, utformet justisminister Sverre Riisnæs, innen­riksminister Albert V. Hagelin, fungerende minister Rolf Jørgen Fuglesang og Quisling selv lov 26. oktober 1942 om inndragning av formue som til­hører jøder. Den sentrale bestemmelsen finner vi i § 1:

«Formue av enhver art som tilhører jøde som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborgerrett som oppholder seg her i landet, inndras til fordel for statskassen. Det samme gjelder formue tilhørende jødens ektefelle og barn.»

For sikkerhets skyld var det i første avsnitt av loven fastslått at den gjaldt «uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser.»

I forskrifter til loven bestemte Finansdepartementets at de beslaglagte formuene skulle

forvaltes i hovedsak som konkursbo av et særskilt «Likvidasjonsstyre» oppnevnt av departe­mentet. «Formue av enhver art» omfattet også forsikringer. Livsforsikringene representerte økonomiske verdier, og polisene var den gang verdipapirer som i likhet med andre verdipapirer kunne pantsettes eller overdras. Skade­forsikringene hadde ingen slik verdi, og ble oppsagt.

23. november 1942 ble det i annonser i dagspressen kunngjort meldeplikt til Likvidasjons­styret for «alle som er i besittelse av formuesgjenstander av enhver art tilhørende jøder.» Navnene på de jødene hvis formue skulle inndras, ble samtidig tatt inn i Offentlige kunngjøringer (fra 1946: Norsk lysingsblad). Umid­del­bart ble det spørsmål om og i så fall på hvilken måte livsforsikrings­selskapene skulle opp­­fylle meldeplikten. Livforeningen forsøkte å begrense selskapenes meldeplikt mest mulig. I et rundskriv til selskapene ble det anbefalt at de inntil videre tolket formuleringen «er i besittelse av formues­gjenstander» som: «er i besittelse av poliser [som] representerer en formuesverdi for jøder.» Livforeningen hevdet at etter denne tolkningen ville formuleringen bare omfatte et lite antall poliser som var deponert i selskapene som sikkerhet for lån. Vanlige løpende forsikringer kunne selskapene vente med å gi noen melding om inntil det kom nærmere forskrifter til loven. Men selskapene måtte likevel passe på å ikke utbetale gjenkjøpsverdi, forsikringssum eller poliselån til jøder, derfor rådet Livforeningen dem til å nekte utbetaling på poliser som tilhørte personer «som er bekjentgjort som jøder i Offentlige kunngjøringer [eller] har jødiske navn, jødisk utseende eller på annen måte gir selskapet inntrykk av å være av jødisk herkomst.»

Det kan virke som at Livforeningen her gikk vel langt i tilpasning til myndighetenes krav. Dessuten ville det nok være vanskelig for selskapenes ansatte å vurdere om en person hadde et «jødisk utseende eller ga inntrykk av å være av jødisk herkomst.» Når man nå sitter tørt og trygt over 75 år senere, er det likevel grunn til å være varsom med kritikk mot de som møtte utfordringene i 1942. De kildene jeg har bygget denne artikkelen på, gir ikke noen holdepunkter om hva som lå bak dette rådet til selskapene fra Livforeningens side.

På lengre sikt, het det videre i samme rundskriv, måtte det legges vekt på at det kunne hende at livsforsik­rings­poliser ble overdratt eller pantsatt uten at selskapet fikk melding om dette. Blant annet for at selskapet skulle kunne forvisse seg om at polisen ikke var pantsatt eller overdratt til andre som kunne ha krav på forsikringssum eller gjenkjøpsverdi, var det derfor tatt inn en bestemmelse i forsikringsavtaleloven om at original­polisen skulle innleveres til selskapet ved utbetaling av forsikringssum eller gjenkjøp av forsikringen (lov 6. juni 1930 om forsikringsavtaler, nr. 20, § 114). Selskapenes meldeplikt burde etter Livforeningens syn derfor begrenses til poliser selskapene hadde oversikt over, dvs. poliser de hadde i sin besittelse eller som ble presentert for utbetaling av forsikringssum eller gjenkjøpsverdi. Det daværende offentlige tilsynsorganet for forsikring, Forsikringsrådet, støttet dette i en senere uttalelse.

Livforeningens forsøk på å begrense meldeplikten lyktes ikke. 18. januar 1943 sendte Finans- og tolldepartementet et rundskriv til selskapene med anmodning om å sende en oppgave «over forsikringspoliser som er tegnet av jøder, hvis navn er oppført på offentlige lister om formuesinndragning» innen utgangen av februar 1943. Selskapene valgte å gå med på å sjekke om de hadde forsikringer på noen av de 795 personene som var listet opp i Offentlige kunngjøringer. Oversiktene fra de enkelte selskapene over jødiske forsik­ringstakere, med opplysning om navn og forsikrings- eller livrentesum, ble sendt til Livforeningen, som deretter sendte en samlet oversikt til departementet.

Oversiktene fra en del selskaper er bevart i Livforeningens arkiv i Riks­arkivet, ut fra disse er det rimelig å anta at de 795 personene eide 250 - 300 poliser med samlet forsikringssum på ca. kr 1,4 mill. Dette under forutsetning av at forsikringer tegnet av jødiske personer var fordelt mellom selskapene omtrent i samme forhold som selskapenes totale markedsandeler. I 1997 la et offentlig utvalg, kalt Skarpnes-utvalget etter lederen daværende fylkesmann Oluf Skarpnes, fram en utredning om hva som skjedde med jødenes eiendeler under okkupasjonen og oppgjøret etter krigen (NOU 1997:22). Utvalget anslo den samlede gjenkjøpsverdien for livsforsikringspolisene som var inndratt, til kr 405 707.

Krav om innløsning av forsikringer eid av jøder

Få var i tvil om at myndighetenes hensikt med å få registrert forsikringene, var å forberede gjenkjøp. I mars 1943 startet da også Likvidasjonsstyret arbeidet med å få utbetalt gjenkjøpsverdiene. I mange tilfelle kunne imidlertid Likvidasjonsstyret ikke legge fram original­polisen. Etter Forsikringsavtaleloven kunne selskapene, som vi har sett, da ikke utbetale noe, men Likvidasjons­styret mente at dette problemet kunne løses ved at det krevde at polisen ble mortifisert. Deretter måtte selskapet utstede en ny polise som styret så kunne kreve gjenkjøpt. Bestemmelser om denne prosedyren fantes i forsikringsavtaleloven (§ 114).

Men kunne Likvidasjonsstyret kreve en polise mortifisert? I et rundskriv til selskapene hevdet Livforeningen at det kunne det ikke. Den viste til Forsikringsavtalelovens bestemmelser om mortifikasjon der det het at mortifikasjon bare kunne skje dersom siste innehaver av polisen erklærte at den virkelig var bortkommet, og ikke pantsatt eller avhendet. De deporterte eller flyktede jødene kunne selvfølgelig ikke gi noen slik bekreftelse, dermed kunne heller ikke deres livsforsik­rings­poliser mortifiseres. Denne tolkningen ble akseptert av det tyske sikkerhetspoliti: Der Befehlshaber der Sicherheitspolizei und SD Heinrich Fehlis bekreftet i et brev til Livforeningen at han bare ville kreve utbetalt gjenkjøpsverdier dersom «original Versicherungspolisen sich in meinen Händen befinnen.» De tyske myndighetene holdt fast ved denne praksisen gjennom hele krigen. Den ble senest bekreftet i et rundskriv fra Rikskommissariatet i januar 1945. Bakgrunnen for dette var trolig at norsk rett var sammenfallende med tysk på dette punktet.

En dom i Oslo byrett 17. februar 1944 viste også at selskapene ikke uten videre måtte godta krav om mortifikasjon fra Likvidasjonsstyrets side. I denne saken hadde bobestyreren, en advokat oppnevnt av Likvidasjonsstyret, saksøkt livsforsikringsselskapet Norske Liv (nå Nordea Liv) med krav om at selskapet skulle dømmes til å mortifisere fem poliser som tilhørte en av de deporterte jødene. I følge advokaten var forsikringstakeren «forsvunnet», og det hadde ikke lyktes styret å finne polisene i boet. Bobestyrer hadde fylt ut selskapets skjema for krav om mortifikasjon og hevdet at forsikringstaker sannsynligvis hadde tilintetgjort polisene. Retten frikjente selskapet fordi den fant at det faktum at polisene ikke kunne finnes i boet, ikke var tilstrekkelig til å sann­synliggjøre at de var «bortkommet» og ikke kunne være «avhendet eller pantsatt eller på annen måte disponert over.»

Likvidasjonsstyrets muligheter til å få utbetalt gjenkjøpsverdi var altså begrenset til de tilfeller der det kunne legge fram originalpolisen. NS-myndighetene ønsket ikke å sette seg utover norsk lov i dette tilfellet – muligens fordi tyskerne på dette området hadde signalisert at de ville respektere den. Myndighetenes beste mulighet til å få tak i midlene var dermed å foreta en lovendring, og i januar 1944 kom de med et tillegg til § 3a i lov 26. oktober 1942 om jødiske formuer. Her ble det fastsatt en egen mortifikasjonsprosedyre for bl.a. livsforsikringspoliser som ikke kunne skaffes til veie fordi de var «bortkommet eller det er uvisst hvem som har dokumentet i sin besittelse eller av andre grunner.» Mortifikasjonen skulle etter denne loven foretas av Finansdepartementet. Ny polise skulle så utstedes til departementet som deretter kunne gi Likvidasjons­styret fullmakt til å kreve gjenkjøpsverdien utbetalt. Med dette hadde myndighetene sikret seg lovgrunnlag for å få innløst gjenkjøps­verdien, uansett om original­polisen kunne legges fram eller ikke.

For ordens skyld: Årsaken til at bobestyrer i saken nevnt ovenfor ikke fikk medhold i kravet om mortifikasjon i Oslo Byrett en måned etter lovendringen, var at kravet om mortifikasjon var reist allerede i februar 1943. Lovendringen var ikke gitt tilbakevirkende kraft – noe «den nasjonale regjering» ellers ikke var helt fremmed for å gi lovene den vedtok.  

Krav om utbetaling av gjenkjøpsverdier

Som ventet kom kravene om utbetaling av gjenkjøpsverdier ganske raskt etter lovendringen nevnt ovenfor var gjennomført. Appetitten på disse pengene var stor, og det kom krav om utbetaling ikke bare fra Likvidasjonsstyret, men også fra lensmenn, statspolitiet, tyske myndigheter og andre. I et brev datert 31. januar 1944 presiserte Livforeningens sekretariat at selskapene kun skulle gi opplysninger om gjenkjøpsverdiens størrelse og utbetale gjenkjøpsverdi i de tilfellene der Innenriks­departementet hadde fattet vedtak om beslag, og dette var kunngjort i Offentlige kunngjøringer. Utbetalingen kunne da skje til Likvidasjonsstyret mot innlevering av polisen.

Livsforsikringsselskapene anslo rett etter krigen at de hadde utbetalt ca. kr 400 000 i gjenkjøps­verdier på beslaglagte poliser. Det kan likevel se ut til at i alle fall noen selskaper forsøkte å forhale utbetalingene med overlagt sendrektighet og å vise til formalia. En av advokatene som hadde ansvar for inndragningene, skrev i februar 1945 til Likvidasjons­kontoret om dette: «Idun […] viser all den vrangvilje som utpønskes kan. En mengde boer hvor det vesentlig står på polisespørsmål kunne vært ferdigbehandlet hvis en ikke i månedsvis måtte vente på denne inndragning.»

London-regjeringens reaksjon

Den norske eksilregjeringen i London fattet flere vedtak om at overførsler av verdier som ble gjort med hjemmel i bl.a. lov om inndragning av formue tilhørende jøder, ikke var lovlige. En provisorisk anordning fra 18. desember 1942 om rettshandler som hadde sammenheng med okkupasjonen, ga eieren rett til uten vederlag til besitteren å kreve tilbake fordringer av enhver art som var konfiskert av «okkupasjonsmakten eller myndigheter […] som er innsatt eller godkjent av ham.» I en provisorisk anordning fra 24. november 1944 het det videre at beslutninger av lovmessig innhold under okkupasjonen var ugyldige dersom de «går ut på straff eller inndragning.» I en Kongelig resolusjon fra 4. mai 1945 ble det fastslått at loven om inndragning av formue tilhørende jøder med tillegget fra 1944 «ikke blir å anvende etter frigjøringen.»

Hvordan disponerte NS de beslaglagte midlene?

Etter loven skulle de beslaglagte boene bli forvaltet videre av bobestyrere engasjert av Likvidasjonsstyret. De beslaglagte verdiene, deriblant gjenkjøpsverdier, skulle inngå i den såkalte «jødiske fellesmassen.» Men betydelige verdier fant aldri veien dit: Fast eiendom og leide leiligheter ble overtatt av NS-folk i ledende stats- og partistillinger eller tilbudt hjemvendte frontkjempere til en fordelaktig pris. Frontkjempere var betegnelsen på nordmenn som hadde meldt seg frivillig til tysk militærtjeneste. Eiendeler som biler, pelser, kunst o.l. ble fordelt til statsadmini­strasjonen, NS-kontorer og andre, mens gull, sølv og smykker ble overdratt til det tyske sikkerhetspolitiet og armbånds- og lommeur til den tyske hæren. Kontorutstyr, - maskiner og -møbler endte opp på stats- og partikontorer, bl.a. Likvidasjonsnemndas kontorer. Og til sist: Ikke ubetydelige mengder innbo og løsøre ble stjålet eller underslått før man nådde å registrere det.

Fellesmassens midler ble i første omgang brukt til å dekke Likvidasjonsstyrets administrasjonsomkostninger: lønninger, drift av lokaler, salærer, styrehonorarer og representasjon. Eventuell skyldig skatt og avgifter ble også dekket av fellesmassen. Videre ble det gitt gaver til NS-organisasjoner som f.eks. Nasjonal Samlings Hjelpe­organisasjon og Frontkjemperkontoret.

Et eksempel på gaver til NS-organisasjoner finner vi i et brev datert 12. januar 1945 fra «II. Hirdfordeling» til Forvaltningskontoret i Trondheim, som da fungerte som avdelingskontor for Likvidasjonsstyret. Hirden var en paramilitær organisasjon som fungerte som Nasjonal Samlings politiske tropper etter mønster av det tyske nazipartiets Sturmabteilungen (SA). I brevet uttrykte den lokale hirdfordelingen sin «hjerteligste takk for kr 10.000 som vi har mottatt av firmaene Paris-Wien og S. Paltiel til dekning av omkostninger i forbindelse med innredning av hirdkasino.» Paris-Wien var en moteforretning eid av Hirsch Zvi Komissar. Han ble sammen med ni andre skutt i fangeleiren Falstad ved Levanger 6. oktober 1942 som represalie for sabotasjeaksjoner utført av norsk motstands­bevegelse. S. Paltiel var en konfeksjons­forretning drevet av Idar Israel Paltiel. Sammen med sin familie ble han i oktober 1942 sendt til Auschwitz der han døde 23. februar 1943.

Skarpnesutvalget beregnet at fellesmassen totalt utgjorde ca. kr 23 mill. før fratrekk av Likvidasjonsstyrets utgifter som utgjorde ca. kr 6 mill. Her er det innregnet et skjønnsmessig påslag for verdien av de snaue 25 % av boene som ikke var oppgjort før frigjøringen. Som vi har sett, anslo både Livforeningen og Skarpnesutvalget at beslaglagte gjenkjøpsverdier utgjorde noe over kr 400 000. Omregnet til 2018-kroner blir fellesmassen ca. kr 511 mill., Likvidasjonskontorets utgifter ca. kr 133 mill. og gjenkjøpsverdiene ca. kr 8,9 mill. Omregningen er foretatt ved hjelp av Statistisk Sentralbyrås priskalkulator på nettstedet www.ssb.no Kalkulatoren er basert på utviklingen i konsumprisindeksen. Utgangspunkt for beregningen her er gjennomsnittlig indeks for 1944 og indeksen for august 2018.

Hva skjedde med forsikringene etter okkupasjonen?

Allerede i juni 1945 diskuterte selskapene i Livforeningen tilbakeføringen av verdiene. Det ble enighet om at de ville foreta ny utbetaling av inndratte gjenkjøpsverdier om forsikrings­takeren meldte seg, eller om forsikringstakeren heller ønsket det, la forsikringen gjelde videre som om inndrag­ning ikke hadde funnet sted. Dersom forsikringen var forfalt til utbetaling som følge av døds­­fall etter at gjenkjøpsverdien var utbetalt, anbefalte Livforeningen selskapene å utbetale full forsikrings­sum uten fradrag av den utbetalte gjenkjøpsverdien. På bakgrunn av dette la Skarpnes-utvalgets flertall til grunn at det ikke var noe udekket tap i forbindelse med inndragningen av livsforsikringspoliser. Dette ble ikke bestridt av mindretallet.

Betingelsen for at selskapene skulle utbetale gjenkjøpsverdi på nytt eller la forsikringen gjelde uendret videre, var at de fikk overdratt forsikringstakerens erstatningskrav mot likvidasjonskontoret. Det ble senere opplyst at selskapene etter dette fikk igjen ca. 68 % av midlene som var inndratt, dvs. ca. kr 275 000. Dette var samme dividende ble gitt andre som krevde tilbakeføring av inndratte formuesverdier.

Kort om personer nevnt i artikkelen

Opplysningene er i hovedsak hentet fra Norsk Biografisk Leksikon og Wikipedia.

Weider, Kaare Bødtker (1904-1978), jurist. Eget advokatfirma i Oslo 1938-1948. Ansatt som sekretær på deltid i Livforeningen i 1937. Ass. direktør i Idun fra 1948, og utnevnt til adm. direktør fra 1952. En rekke styreverv innen forsikringsnæringen, bl.a. formann i Livforeningen 1961-1964, og i en rekke norske bedrifter.

 

******

Fehlis, Heinrich (1906-1945): Jurist. Øverste sjef for det tyske politiske politiet i Norge fra november 1940 til kapitula­sjonen 8. mai 1945. Beordret bruk av tortur, henrettelser uten lov og dom og brutal behandling av politiske fanger. Begikk selvmord i 1945.

Flesch, Gerhard (1909-1948): Jurist. Fra oktober 1941 til mai 1945 sjef for sikkerhetspolitiet (SD) i Trondheim. Etter okkupasjonen dømt til døden for flere tilfeller av drap, tortur og mishandling og henrettet i 1948.

Fuglesang, Rolf Jørgen (1909-1988): Jurist og sentral NS-politiker. NS’ generalsekretær og Quislings nærmeste medarbeider helt fra partiet ble stiftet og fram til 1945. I Quislings «nasjonale regjering» var han statsrådssekretær og senere kultur- og folke­opplysningsminister. Dømt til livsvarig straffarbeid i rettsoppgjøret etter okkupasjonen, løslatt i 1956.

Hagelin, Albert Viljam (1881-1946): Arkitektutdannelse i Tyskland. 25. september 1940 utnevnt som kommissarisk statsråd i Innenriksdepartementet, og fikk samme stilling i Quislings «nasjonale regjering.» Han hadde ansvar for nazifiseringen av kommunene, organisasjonene og den indre og ytre forvaltning. Dømt til døden i rettsoppgjøret etter krigen, henrettet i 1946.

Riisnæs, Sverre (1897-1988): Jurist og NS-politiker. Kommissarisk statsråd i Justisdepartementet, og fikk samme stilling i Quislings «nasjonale regjering.» Han var ansvarlig for NS-regimets forsøk på å nazifisere det norske rettsapparatet, og en pådriver for aksjonen mot jødene høsten 1942. Ved rettsoppgjøret etter krigen ble han erklært sinnssyk, og saken mot ham ble stilt i bero og aldri gjenopptatt.

Quisling, Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn (1887-1945): Offiser, diplomat og politiker. Militær utdanning. Arbeidet deretter i forskjellige avdelinger i generalstaben, og ved de norske ambassadene St. Petersburg, Helsinki og Moskva. Deltok i 1922-1925 i hjelpearbeid ledet av Fritjof Nansen etter en sultkatastrofe i Sovjetunionen. Forsvarsminister i to Bondeparti-regjeringer 1931-33. Stiftet  fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) i 1933 og var dets «Fører» så lenge det eksisterte. I 1942 tillot tyskerne ham å danne ren NS-regjering. Etter frigjøringen i 1945 ble han dømt til døden for forræderi, drap og tyveri, og henrettet i oktober 1945.

Terboven, Josef (1898-1945), studerte retts- og statsvitenskap. Meldte seg inn i nazipartiet (NSDAP) i 1923, ble utnevnt til Gauleiter (fylkesfører) i Essen i 1928 og i 1930 valgt inn i Riksdagen. 24. april 1940 utnevnte Hitler ham til «Reichskommissar», dvs. øverste tyske sivile myndighet i Norge. Begikk selvmord 7. mai 1945.

 

Kilder

·         Fuglum, Per: Livsforsikring gjennom 100 år, 1861-1961, Oslo 1961: Livsforsikringsselskapet Idun.

·         Mendelsohn, Oscar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bd. 2. Oslo 1986:

Universitetsforlaget.

·         Holocaust-senterets hjemmeside (https://www.hlsenteret.no)

·         Norsk Biografisk Leksikon, Oslo 1999-2005, Aschehoug Forlag.

·         Norsk Lovtidendend, Londonutgaven.

·         Norsk Krigsleksikon 1940-1945, Oslo 1995: J. W. Cappelens Forlag.

·         Norsk Lovtidend årgangene 1942 og 1944.

·         NOU 1997:22 Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig (Skarpnesutvalget).

·         Ottosen, Kristian: I slik en natt, historien om deportasjonen av jøder fra Norge, Oslo 1994/95: Aschehoug Forlag.

·         Riksarkivet, privatarkiv nr. 0944 De norske Livsforsikringsselskapers Forening.

·         Rettens Gang årgang 1944.

·         Store Norske Leksikon, nettutgave (www.snl.no)

Trosdahl, Kristian: Trygghet i skiftende tider, trekk av norsk forsikrings historie 1900-2000 Oslo 2017: Kolofon forlag.