Fra Norske Forsikringsselskapers Forbund til Finans Norge

80 år med næringsorganisasjon for norsk forsikring
 

Forsikringsselskapene i Norge har hatt egen næringsorganisasjon i 80 år. I denne artikkelen gis det et historisk tilbakeblikk på prosessen som førte fram til etableringen av Norske Forsikringsselskapers Forbund i 1937, og noen hovedtrekk av utviklingen videre til dagens Finans Norge, hovedorganisasjon for hele finansnæringen i Norge.

Av de nordiske landene var Danmark først ute med å etablere en næringsorganisasjon for forsikringsnæringen. Det skjedde allerede i 1918 da Assurandør-Societet ble opprettet. I Sverige ble Svenska Försäkringsbolags Riksförbund etablert i 1937, mens Finska Försäkringsbolagens Centralförbund begynte sin virksomhet i 1942.
                      Norske Forsikringsselskapers Forbund ble stiftet 30. juni 1937, bare noen måneder etter det svenske forbundet, men kunne vært 18 år eldre om et initiativ i 1919 til å etablere en organisasjon hadde vært vellykket. I denne artikkelen vil jeg se på hvorfor initiativet i 1919 ikke førte fram, mens det lyktes i 1937. Det er også en historie om deler av organisasjonslivet i norsk forsikring i denne perioden.

Forsikringsmarkedet i 1919

Hvordan så det norske forsikringsmarkedet ut da det ble gjort forsøk på å etablere et forsikringsforbund i 1919?
                      Det mest iøynefallende om vi sammenlikner med situasjonen i dag, er det store antallet skadeforsikringsselskaper. Mens det i 2017 er 58 norske selskaper og 23 filialer av uten­landske selskaper i virksomhet i Norge, var det i 1919 hele 238 skadeforsikrings­selskaper under Forsikringsrådets tilsyn[1] – av disse var 159 norske og 79 utenlandske. I tillegg kommer 265 bygdebrannkasser, 304 husdyrforsikringskasser[2] og Norges Brannkasse som samtlige ikke var under Forsikringsrådets tilsyn på dette tidspunkt.
                      Innen livsforsikring var bildet et annet. Antallet selskaper var langt mindre: 11 norske og 6 utenlandske. I dag er det til sammenlikning 13 livsforsikringsselskaper under Finanstilsynets tilsyn og i tillegg seks filialer av utenlandske selskaper i virksomhet i Norge.

Initiativ fra ledelsen i tre selskaper

I 1919 kunne Forsikringstidende fortelle at planer om å etablere en ny forsikringsorgani­sasjon var under utvikling.[3] Initiativet til dette var tatt av Ludvig S. Karlsen, adm. dir. i Norden og formann i Brann-Tariffore­ningen, Harald Stange adm. dir. i både Norske Atlas og Norske Triton samt formann i Norske Sjøforsikringsselskabers Forening og Gunnar Skjønsberg adm. dir. i Livsforsikringselskabet Gjensidige og styreformann i De norske Livsforsikrings­selskapers Forening. Til slutt i artikkelen finner du finner noen korte opplysninger om personer som jeg nevner med navn. Jeg kommer straks tilbake til organisasjonene som er nevnt ovenfor.
                      Det er ikke overraskende at et slikt initiativ kom på dette tidspunktet. Andre bransjer hadde allerede opprettet fellesorganisasjoner: Norges Rederforbund ble etablert i 1909, Sparebankforeningen i 1914, Den norske Bankforening i 1915 og Norges Industriforbund i 1919. Dessuten hadde, som vi har sett, danske forsikringsselskaper opprettet et forbund året før.
                      De tre initiativtakerne begrunnet sitt utspill med at «talrike assurandører føle[r] det som en mangel at de norske forsikrings­selskaper ikke har en institution der kan ivareta deres mange og store fælles interesser [i] de senere tiders store forandringer paa de sociale og næringspolitiske omraader.»[4] Med den siste setningen mente de nok mulige følger av at Arbeiderpartiet var blitt sterkt radikalisert i årene rundt og under første verdenskrig. Radikale krefter rundt den såkalte «fagopposisjonen» hadde fått stadig større innflytelse i arbeiderbevegelsen. Opprinnelig var dette en fraksjon innen fagbevegelsen som gikk inn for radikalisering av bevegelsen og skarpere kampmetoder (sabotasje, boikott). Målet var en sosialistisk stat. Fagopposisjonen erobret ledelsen i partiet i 1918 da de to lederne Martin Tranmæl og Kyrre Grepp ble valgt til henholdsvis partisekretær og partiformann, og partiet erklærte seg som et «revolusjonært klassekampparti.» Våren 1919 la en «sosialiseringskomité» oppnevnt av partiet og LO fram en foreløpig innstilling der den gikk inn «fuld socialisering» av næringslivet. I dette tilfellet ville det si statsovertakelse. Og først på lista over virksomheter som burde sosialiseres, hadde komitéen satt opp «bank- og forsikringsvæsenet.»[5] Denne utviklingen i det politiske miljøet spøkte trolig i bakgrunnen for initiativtakerne, og Forsikringstidende skrev da også i 1919 at én motivasjon for å danne et forbund var den «socialistiske tendens som for tiden er fræmtredende i saagodtsom alle samfunn.»[6]
                      Men før vi går videre: Da initiativet  ble lansert, eksisterte det allerede flere organisasjoner innen norsk forsikring – ikke minst de tre som initiativtakerne selv representerte. Var det da nødvendig å bygge opp enda en organisasjon? Hadde det ikke vært mer nærliggende å bruke en eksisterende organisasjon som basis for et nytt forbund? La oss se om det fantes en brukbar kandidat til denne oppgaven blant næringens organisasjoner!

Organisasjoner innen forsikring

I Norsk Forsikrings Årbok for 1919 er det registrert 15 foreninger og sammen­slutninger innen forsikringsnæringen. Av disse var det tre tarifforeninger eller karteller.

Tarifforeningene

Selskapene som var medlemmer i tarifforeningene, tilbød sine kunder de samme vilkår og premier. Disse var utarbeidet ved samarbeidet i foreningene. Etter hvert ble det etablert tarifforeninger for de fleste forsikringsbransjer, i Norsk Forsikrings Årbok for 1950 er det listet opp ni slike foreninger for det meste – fra motorvognforsikring til glass- og sykkelforsikring.[7] De fleste skadeforsikringsaksjeselskapene, både norske og utenlandske, var medlemmer av en eller flere av disse foreningene, mens Norges Brannkasse, de gjensidige foreningene og selskapene sto utenfor. Tarifforeningene eksisterte fram til årsskiftet 1982/83, fra 1966 var de samlet i en felles organisasjon: Skadeforsikrings­selskapenes Forening (Skafor).
                      I 1919 fantes det tre tarifforeninger: Den norske Brand-Tarifforening, som var etablert allerede i 1876, Auto-Tarifforeningen og Den norske Tarifforening for Innbruddstyveri­forsikring, begge etablert i 1912. Auto-Tarifforeningen omfattet kun ansvars­forsikring (trafikkforsikring) for motorvogn. Enigheten om tariffen brøt sammen nettopp i 1919, men foreningen fortsatte som organisasjon med ansvar for statistikkarbeid til tariffsamarbeidet ble tatt opp igjen i 1927.

Bransjeforeninger

Tarifforeningene hadde altså et begrenset formål og noe begrenset tilslutning, og de var neppe egnet til å bygges ut til et forbund for alle selskaper. Men i tillegg var det etablert fire bransje­foreninger: De norske Livsforsikringsselskapers Forening (Livforeningen), Sjøassurandørernes Centralforening (Cefor), Gjensidige Dampskipsassuranseforeningers Komité (GDK) og Norske Sjøforsikringsselskabers Forening. I fortsettelsen vil jeg stort sett bruke forkortelsene i parentes i omtalen av disse foreningene. Alle hadde i vedtektene formuleringer om påvirkning av myndigheter og beslutningstakere, og de fikk hver på sitt område betydning for utviklingen av markedet.

De norske Livsforsikringsselskapers Forening

De første årene etter 1915 var samarbeidet mellom selskapene i Livforeningen begrenset til at direktørene i medlems­selskapene møttes med jevne mellomrom for å behandle spørsmål i forbindelse med akkvisisjonsoverenskomsten, enkelte vilkårsspørsmål og bidragssøknader fra ideelle organisasjoner. Først i 1922 det ble utformet vedtekter for Livforeningen. De åpnet for at den kunne drive mer «næringspolitisk» preget virksomhet – i § 1 heter det at den er «dannet for å fremme medlemmenes felles interesser og være organ for samarbeid på de områder hvor dette anses ønskelig.»[10] Samarbeidet ble etter hvert utvidet, bl.a. ble det inngått avtaler som begrenset antallet akkvisitører og agenter, og foreningens statiske kontor foretok beregninger av nye felles tariffer for livsforsikring.
                      Livforeningen ble oppløst i 1986.

Cefor og Norske Sjøforsikringsselskabers Forening

Allerede på 1870-tallet ble det gjort forsøk på å etablere felles og bindende tariffer for de norske sjøforsikringsaksjeselskapene. Formålet var først og fremst å møte konkurransen fra utenlandske selskaper. Det lot seg imidlertid ikke gjøre å holde fast ved disse tariffene, men ved etableringen av Norske Sjøforsikringsselskabers Forening i 1895 ble det en ny giv i tariffsamarbeidet. Foreningen gjennomførte et banebrytende arbeid med både tariffer og forsikringsvilkår. I tillegg hadde foreningen etter vedtektene som oppgave å «arbeide for gjennomførelse av hensiktsmessige lover til fremme av sjøforsikrings­forretningen.»[11]

På initiativ fra sjøforsikringsmiljøet i bl.a. Den norske Forsikringsforening (se nedenfor) ble det i 1911 tatt initiativ til å etablere en ny tarifforening. Bakgrunnen var bl.a. svake resultater for selskapene som fulgte tariffene utarbeidet av Norske Sjøforsikrings­selskabers forening.  Resultatet ble stiftelsen av Sjøassurandørernes Centralforening (Cefor) 15. august samme år. I invitasjonen til stiftelsesmøtet ble det lagt vekt på at Cefor skulle fungere som et felles organ og talerør overfor «Statsinstitutioner, Børser, Reder- og Skibsfartforretninger etc.» Men foreningen skulle også virke for «Indførelse af Obligatoriske Tariffer», dog ikke på alle områder innen sjøforsikring – siden det ville være «et Misgreb.»[12] Uansett denne siste tilføyelsen, tok Cefor straks fatt på utvikling av vilkår og tariffer og med å regulere provisjoner og rabatter. Ved utbruddet av første verdenskrig var dette arbeidet kommet langt. Men i 1919 derimot var Cefor nær ved å bryte sammen på grunn av utenlandsk konkurranse, og at medlemmene på grunn av denne konkurransen stadig oftere omgikk eller brøt avtalene som var inngått innen foreningen. Først mot midten av 1920-tallet lyktes det å bygge samarbeidet opp igjen.

Cefor eksisterer fortsatt (1917), nå med navnet The Nordic Association of Marine Underwriters (Cefor).

Gjensidige Dampskibsassuranse­foreningers Komité (GDK)

De lokale gjensidige sjøforsikringsforeningene hadde tidlig utviklet et betydelig samarbeid. Allerede fra 1859 hadde lederne for de enkelte foreningene møttes til såkalte «Forsikrings­møter». Et viktig resultat av disse møtene var etableringen av Det Norske Veritas. I 1918 ble samarbeidet mellom foreningene formalisert ved etableringen av GDK. Komitéen arbeidet på samme måte som Cefor, men påvirket i tillegg sterkt strukturen når det gjaldt de gjensidige foreningene, bl.a. var flere fusjoner i årene som fulgte, et resultat av forhandlinger i GDK.
                      Ordet «damp» ble tatt ut av navnet i 1938, og forkortelsen ble GSK. Organisasjonen ble oppløst ved at medlemmene ble overført til Cefor i 2001.

Den norske Forsikringsforening

Ingen av foreningene som er nevnt hittil, var en kandidat til å bygges ut til et forbund for norske forsikringsselskaper. Dels hadde de hovedvekt på samarbeid om vilkår og tariffer, og i den utstrekning de fulgte opp formuleringer i vedtektene om næringspolitisk arbeid, var det knyttet til kun en forsikringsbransje. Egentlig fantes bare én kandidat, som til gjengjeld burde stå sterkt: Den norske Forsikringsforening (DnF).
                      Foreningen var stiftet 28. mai 1900 etter et initiativ fra John Ødegaard som var en meget sentral person i norsk forsikring i begyn­nelsen av 1900-tallet. Fra stiftelsen av var Forsikringsforeningen basert på individuelt medlemskap fra en relativt eksklusiv krets: Bare administrerende direktører, forretningsførere og hoved­representanter (for utenlandske selskap) i Christiania, og noe senere kontorsjefer og «funktionærer i lignende stillinger», kunne bli medlemmer, men kun etter anbefaling fra av to av foreningens medlemmer og ved et enstemmig vedtak i styret. For­­eningens formål var definert slik i vedtektene – her noe forkortet:

«1. At arbeide for forsikringsvæsenets udvikling paa et sundt grundlag,
  2. at øve indflydelse paa forberedelsen af love der berører forsikringsvæsenets interesser,
  […]
  5. gjennom afholdelse af foredrag og diskussion at behandle spørgsmaal vedkommende forsikringsvirksomheden.»[13]

                      Punkt 2 og kanskje også punkt 1 viser at Forsikringsforeningen tok mål av seg til å løse oppgaver som kunne tilligge en nærings­organisasjon for forsikring. Fra starten av lå imidlertid hovedvekten mest på foredrag og diskusjoner om forsikringsrelaterte emner. Denne virksomheten skulle drives dels ved fellesmøter for alle medlemmer, dels i fag­grupper for henholdsvis brann-, transport- og livsforsikring. Størst betydning fikk transport­forsik­rings­gruppen som ved gruppens leder tok initiativet til å etablere Cefor.

Etter 15 års drift var det en viss misnøye innen foreningen. Mange følte at den ikke «hadde evnet i ønskelig utstrekning å samle fagets utøvere, og heller ikke overfor allmenn­heten hadde holdt virksomhetens betydning frem på en måte som svarte til dens stigende betydning i samfunnet.»[14] I 1917 ble det derfor gjennomført en betydelig omorgani­sering: Faggruppene ble nedlagt, det ble åpnet for at «enhver til forsikringsvesenet fast knyttet person over 25 år» kunne bli medlem – likevel fortsatt kun etter anbefaling fra to medlemmer.
                      Vedtektene ble stort sett uforandret, unntatt pkt. 2 som ble endret til:
                      «Å avgi betenkninger eller forslag over emner vedrørende forsikringsvesenet.»[15]
I tillegg ble det bestemt at forsikringsselskaper kunne bli passive medlemmer. Dette førte til en betydelig styrking av økonomien, og mulighet for økt aktivitet.

Etter at disse endringene var gjennomført, oppfordret styret med Storebrands direktør Christian Hansson i spissen selskapene til å slutte opp om Forsikringsforeningen ved å gå inn som medlemmer og oppfordre funksjonærene «som kan antages av å ha utbytte av at delta i foreningslivet,» om å melde seg inn.[16] Hansson hevdet at «forsikrings­standen» ikke hadde «den position som det var ønskelig for den at ha.» Dette skyldtes at myndighetene «langt fra [hadde] forstaaelse av den rolle den private forsikring spiller for landets økonomiske utvikling,» og at publikum ikke hadde «den rette opfatning av assuransens samfundsmæssige betydning.» Med selskapenes støtte kunne Forsikrings­foreningen bli mer aktiv utad, og «gjennom oplysende arbeide likeoverfor almenheten at dokumentere den private forsikrings opgaver.»
                      Oppfordringen ble fulgt opp. Antallet personlige medlemmer økte fra 171 i 1918[17] til 203 i 1919, og samme år hadde 32 selskaper meldt seg inn. Blant de personlige medlemmene var det 43 med tittel direktør og 18 generalagenter for utenlandske selskaper. Det var kun én kvinne blant medlemmene – oppført som «Frk. Sigrid Iversen.»[18] Blant selskapsmedlemmene var det både liv-, skade- og sjøforsikringsselskaper.
                      Samlet sett burde omorganiseringen og oppslutningen fra et økende antall selskaper, som hadde ført en bredere kontaktflate og styrket økonomi for foreningen, gjort den til en kandidat til å være «grunnmuren» for et forsikringsforbund. I prosessen videre ble det også spurt om dette ikke kunne være en farbar vei. Som vi skal se, ble det ikke slik.

Våren 1919: Arbeidet med å etablere forbundet starter

29. april 1919 ble det holdt konstituerende generalforsamling for et norsk forsikrings­forbund.[19] I invitasjonen til møtet understreket de tre initiativtakerne (se ovenfor) at det nye forbundet ikke skulle gå i veien for eksisterende foreninger eller overflødiggjøre dem, men «til enhver tid følge alle de foreteelser paa næringslivets og det sociale omraadet, der kan øve indflydelse paa selskapernes stilling, arbeide og økonomi.»[20] Dette var nok først og fremst ment å møte motstand i Forsikringsforeningen og Livforeningen mot å etablere et nytt forsikringsforbund. De minnet videre om at andre næringsgrener i Norge hadde dannet tilsvarende forbund. Det ble også pekt på at forsikrings­næringen i Danmark hadde etablert et forbund året før, og at det påtenkte norske forbundet skulle tjene de samme formål som det danske forbundet.

                      Henvisningen til utviklingen i Danmark var ikke helt heldig, skulle det vise seg. I en leder viste Forretningsbladet Farmand nettopp til dette. «Det staar maaske ikke helt klart for alle de selskaper som har sluttet sig til tanken om dannelsen av det nye forbund, av hvilken natur det danske forbillede er», skrev bladet. Selv om også Assurandør-Sosietet hadde som mål å være talerør for hele bransjen bl.a. overfor myndighetene, var foranledningen til stiftelsen ifølge Farmand en «lønsaktion» fra de ansattes side. Bladet hadde ingen grunn til å tro at norske forsikringsselskaper ville danne et forbund mot funksjonærene, men henvisningen til Danmark i invitasjonen, kunne ha gitt funksjonærene inntrykk av at «noget er i gjære mot dem,» og det kunne sette «paa spil det gode forhold, som hittil har bestaat» mellom selskapene og deres ansatte. Bladet avsluttet med å uttrykke ønske om «at forbundet først kommer istand, efter den modneste overveielse.»[21] Som vi snart skal se, var det en betimelig advarsel.

                      69 selskaper, både livsforsikrings- og skadeforsikringsselskaper, hadde meldt sin interesse for å være med som stiftere av et forbund. 42 av dem møtte på konstituerende generalforsamling 29. april 1919. Til dette møtet var det utarbeidet et forslag til vedtekter. Etter disse skulle de viktigste oppgavene for forbundet være å vurdere tiltak fra myndighetene på forsikringsnæringens område, og eventuelt «at føre forhandlinger og foreta […] paakrævede eller formaalstjenlige skritt [og] sikre den størst mulige fællesoptræden.»[22] På møtet ble det, som jeg tidligere har vært inne på, reist forslag om å vurdere om oppgavene som var tiltenkt et nytt forbund, like gjerne kunne løses i samarbeid mellom de eksisterende forenin­gene eller av Den norske Forsikrings­forening. Dette forslaget falt i en votering, og på forslag fra direktør Christian Hansson i Storebrand vedtok møtet deretter med 20 mot 14 stemmer å gå inn for dannelsen av et forsikringsforbund. Et bredt sammensatt arbeidsutvalg med seks medlemmer fikk i oppdrag å utarbeide et nytt forslag til vedtekter.[23]
                      Det nye vedtektsforslaget var først klart i januar 1920. Det ble diskutert i et møte 17. februar 1920 der tre av medlemmene i arbeidsutvalget, Christian Hansson, Harald Sommerfeldt og John Ødegaard og de opprinnelige initiativ­takerne, Ludvig S. Karlsen, Harald Stange og Gunnar Skjønsberg, deltok. På dette møtet ble vedtektene gjennomgått og endret på en del punkter, men viktigere var det at en del sentrale problemstillinger ved å danne et forbund ble tatt opp. Det dreide seg mest om sammen­settingen av styret skulle bygge på de eksisterende forsikringsorganisasjonene, og om utenlandske selskaper skulle kunne bli medlemmer av forbundet. Utvalget valgte å skyve dette foran seg, og vedtok å legge spørs­målet om konstituering av forbundet ut til åpen debatt før flere skritt ble tatt. Deretter skjedde det ikke noe mer – initiativet løp ut i sanden. Det skulle ta 14 år før spørsmålet om å etablere et forbund av norske forsikringsselskaper ble tatt opp på ny.
                      Hva var årsakene til at man ikke lyktes? Farmands advarsel om faren ved å henvise til utviklingen i Danmark, viste seg å slå til. Bladet til Kristiania Kontor- og Butikk­funktionærers Forening, Kontor- og Butikkfunktionæren, reiste i lederartikkelen i mainummeret 1919 spørsmålet: «Vil de norske forsikringsselskaper ruste seg mot funktionærene?» med henvisning til invitasjonen til å etablere et forsikringsforbund.[24] Senere er det blitt pekt på at dette var en faktor av stor betydning for at man lot det videre arbeidet med etableringen ligge. Jeg vil tro at denne kritikken neppe var en tue stor nok til alene å velte lasset, og at andre årsaker veide minst like tungt.
                      Først og fremst virker det som støtten til å sette i gang med dette, var liten. Sett i forhold til vrimmelen av forsikringsselskaper i denne perioden, var både oppmøtet og flertallet for å danne et forbund på det konstituerende møtet i april 1919 ganske tynt. Dernest var det delte meninger om organisasjonen det ble foreslått å etablere, var egnet til å løse oppgavene den var tiltenkt. Ved neste korsvei i 1934 skrev direktør Harald Lone i Cefor at siden organisasjonen de forsøkte å etablere i 1919 skulle omfatte alle selskaper, skade- og livsforsikringsselskaper, gjensidige og aksjeselskaper, ville den ha medlemmer med «få felles og mange stridende interesser, og den ville lite eller ingen ting kunde ha utrettet.»[25] 

Dessuten var spørsmålet om hvordan forholdet til eksisterende organisasjoner skulle reguleres, en utfordring. Var det plass til en ny organisasjon? De fleste skadeselskapene var med i en eller flere tarifforeninger som fylte behovet for faglig samarbeid om statistikk, premier og vilkår. Livselskapene dekket sitt behov for samarbeid gjennom Livforeningen. For sjøforsikringsselskapene spilte Cefor og GDK samme rolle. Som et felles møtested hadde de alle Forsikringsforeningen. Det var allerede etablert et betydelig samarbeid innen næringen, og det er forståelig om mange ikke følte noe stort behov for ytterligere et forbund.                      

Endelig kan det nevnes at faren for sosialisering, som hadde vært av betydning for initiativet til å danne et nytt forbund, så ut til å blåse over i løpet av høsten 1920. Dette kan være en noe overraskende påstand all den stund Stortinget 11. juni samme år enstemmig vedtok å anmode regjeringen «om at utrede spørsmaalet om etablering av et statsmonopol omfattende forsikringsvirksomheten helt eller delvis og at forelægge resultatet for Stortinget.»^[26] Men bare ti dager senere gikk den sittende Venstre-regjeringen av, og ble etterfulgt av en Høyre/Frisinnede Venstre-regjering ledet av Otto Bahr Halvorsen fra Høyre.^[27] Han markerte snart at regjeringen ikke ville sette i gang noen utredning. Da han var gjest ved Den norske Forsikrings­forenings 20 års jubileum 15. september 1920, ga han i sin festtale «uttryk for varm anerkjennelse av forsikrings­virksom­hetens betydning», og formante næringens ledere om å huske at de var «arbeidere i samfundets tjeneste [og] maatte la sig lede av hensynet til samfundets interesse.» Så lenge forsikrings­virksomheten «var præget av [disse] høie idealer, behøvet den ikke at frygte socialiserings­planene», avsluttet han.^[28] 

Utviklingen i «mellomperioden» fra 1920 til 1934

Etter at initiativet til å stifte et forsikringsforbund løp ut i sanden i 1920, økte både Liv­foreningen og Forsikringsforeningen sin virksomhet.
                      Livforeningen skulle fram til 1980-tallet få stor innflytelse på utviklingen av forsikringsmarkedet. Årsaken var i første rekke avtaler som medlemmene av foreningen, dvs. samtlige norske private livselskaper, sluttet seg til. Sammen med bestemmelser i forsikrings­selskapsloven fra 1912,[29] begrenset disse konkurransen på livsforsikringsmarkedet.

                      Allerede i 1922 ble det på initiativ fra Forsikringsrådet oppnevnt en komité som skulle utrede endringer i bestemmelsene om livsforsikring i forsikringsselskapsloven. Livforeningen oppnevnte flere av medlemmene i komitéen, og betalte – med Sosialdepartementets godkjennelse – utgiftene forbundet med komitéarbeidet. I mellomkrigstida var Livforeningen aktiv ved utarbeidelse av en rekke forslag til lover, både under lovforberedelsen og ved som representativt og sakkyndig organ å gi uttalelser til flere lovforslag, bl.a. til lov om ektefellers formuesforhold (1927) og lov om forsikringsavtaler (1930).

                      Livforeningen utvidet samtidig samarbeidet mellom medlemsselskapene på flere områder. På 1930-tallet kom det i stand flere avtaler om begrensninger i antall agenter. Arbeidet med ajourføring av de felles tariffene for livsforsikringer fortsatte, bl.a. kom det nye tariffer basert på oppdaterte dødelighetserfaringer i 1920, 1925 og 1935. Grunnlaget for disse tariffene ble utarbeidet av et felles statistisk kontor som var etablert i 1920. På 1920- og 30-tallet tok foreningen også opp et omfattende opplysningsarbeid om livsforsikring. Dette omfattet bl.a. foredrag om livsforsikring i foreninger av forskjellig slag, og allerede fra 1925 også i radioen. En stor del av denne virksomheten var rettet mot pressen, ikke bare med annonsekampanjer, men også ved å utarbeide artikler til bruk for avisene og utforme tilsvar på det man mente var misvisende informasjon. Fra 1937 ble det arrangert årlige fire dagers kurs om livsforsikring for rundt 30 «pressemenn» - og én kvinnelig deltaker i 1937.
                      Også Den norske Forsikringsforening utvidet sin virksomhet samtidig som antallet medlemmer økte. I 1925 var antallet enkeltmedlemmer økt 290 og antallet selskapsmed­lemmer til 34.[30] Allerede i 1917 hadde foreningen opprettet et fagbibliotek som i 1925 inneholdt over 1 000 bøker.[31] Fra 1919 overtok foreningen ansvaret for utgivelsen av Norsk Forsikrings Årbok som utkom helt fram til 1999. Fra 1921 ble det innledet et samarbeid med de øvrige nordiske forsikringsforeningene om utgivelse av kvartalsskriftet Nordisk Forsikringstidsskrift. I det hele ble det utviklet et godt samarbeid mellom forsikrings­foreningene i de nordiske landene, og det meste av dette eksisterer fortsatt.

                      I 1921 startet Forsikringsforeningen i samarbeid med Livforeningen kurs for forsikringsansatte. I første omgang såkalte «foredragskurs» som omfattet bl.a. emner som nasjonaløkonomi, statistikk, bokholderi, brannforsikring, reassuranse og sjørett, til sammen rundt 35 timers undervisning. I tillegg organiserte Livforeningen 25 timers undervisning om emner knyttet til livsforsikring. Dette ble arrangert i alt 15 ganger i årene mellom 1920 og 1939, og var starten på utviklingen som skulle føre til etableringen av Forsikringsskolen i 1950, senere omdøpt til Forsikringsakademiet. Virksomheten ble etter fusjon i 2002 videreført ved Handelshøyskolen BI.   

I 1922 ble Forsikringsforeningens Diskussionsklub stiftet som en underavdeling for yngre forsikrings­ansatte. Den fikk fra starten av ca. 60 medlemmer, men antallet vokste og var økt til 500 rundt 1950. Dette til tross for at klubben i 1923 vedtok at «damer ikke under noen omstendighet kan bli medlem.»  Dette vedtaket ble opphevet på årsmøtet i 1950, men først etter lengre debatt og med et knapt flertall på 54 mot 51 stemmer. Diskusjons­klubben holdt egne møter fram til 1988.[32]

Forsikringsforeningens 20-mannsutvalg som ble opprettet i 1920, hadde til oppgave var å besvare fagspørsmål fra foreningens medlemmer og «utenforstående.» Med en porsjon velvilje kan vi se på dette som en forløper til Forbrukernes Forsikringskontor som ble etablert i 1971 (nå: Finansklagenemnda).

I likhet med Livforeningen tok Forsikringsforeningen initiativ overfor myndighetene. Allerede i 1920 tok den overfor Forsikringsrådet til orde for å innføre konsesjonsplikt for nye skadeforsikringsselskaper.[33] Senere avga den uttalelser om så ulike emner som beskatning av livselskapene, garantistillelse for motorvogner, forsikringslære som fag i skolene og behovet for styrking av Forsikringsrådet med flere ansatte.

Den norske Forsikringsforening er fortsatt i virksomhet, og har nå ca. 1 100 med­lemmer (se også www.forsikringsforeningen.no).

1934-1937 Et nytt forsøk 
Forsikringsnæringen i 1934

Om vi sammenlikner situasjonen i norsk skadeforsikring i 1919 og 1934, er det mest iøynefallende reduksjonen i antall skadeforsikringsselskaper under Forsikringsrådets tilsyn: Antall norske selskaper var redusert fra 159 til 116 og utenlandske fra 79 til 69. Årsaken til reduksjonen i antall selskaper var i første rekke en markedstilpasning etter et stort antall nyetableringer under første verdenskrig. Mange selskapet ble avviklet tidlig på 1920-tallet, flere av disse ved konkurs. Det var fortsatt flest selskaper innen sjø- og transportforsikring med 108 (172) selskaper (tall fra 1919 i parentes), av disse 76 (129) norske, deretter kom brannforsikring med 93 (100) selskaper, av disse 59 (71) norske. 
                      Innen livsforsikring var endringene mindre: Antall norske selskaper var fortsatt 11, mens antall utenlandske selskaper var nede i 2, begge svenske. De hadde en samlet markedsandel på knapt 3 % målt etter bestand.[34]

Nytt initiativ i 1934

I 1934 lanserte Cefors direktør Harald Lone i et brev til sitt styre ideen om et forbund av norske forsikringsaksjeselskaper.[35] I brevet pekte på han på at selv om det var etablert en rekke bransjeorganisasjoner innen norsk skadeforsikring, var det ikke var noe organisert samarbeid mellom disse organisasjonene. Etter Lones mening var dette spesielt uheldig når det kom til behandling av og uttalelser om forsikringspolitiske spørsmål: Bransjeforeningene arbeidet selvstendig og alltid for sine særinteresser. Siden mange selskaper var medlemmer av flere foreninger, kunne de komme til å avgi avvikende uttalelser gjennom de forskjellige bransjeforeningene. Uttalelsene fra bransjeforeningene burde i stedet bli «sammenarbeidet» av en felles organisasjon før de ble sendt til myndighetene.

Videre pekte han på at «den siste tids politiske utvikling innebærer en trussel mot det private forsikringsvesen», og at selskapene måtte «samle seg til motstand [for å] kunne føre et effektivt forsvar for sine interesser» – og da spesielt mot «de socialiseringsbestrebelser» som man sto overfor. Utviklingen han her viste til, var trolig den økende støtten til Arbeider­partiet og partiets gjentatte programvedtak og uttalelser om statsovertakelse av forsikrings­næringen, sist på landsmøtet i 1933. Der var det Martin Tranmæl som innledet til debatt om finanspolitikken. I sin innledning utsatte han riktignok sosialiseringen inntil videre, men uttalte at: «Den røde tråd må være: kontroll, regulering, socialisering – kontroll og regulering innenfor det nuværende system, socialisering når vi får makten.»^[36] I arbeidsprogrammet for 1934 – 36 ble det i avsnittet om Penge- og kredittpolitikk programfestet at «forsikrings­virksom­heten overtas av det offentlige.»
                      Lones brev ble behandlet av Cefors styre i januar 1934, og det støttet initiativet hans. Styrets leder, P. A. Iversen, tok så kontakt med Christian Hansson, som var direktør i Storebrand og formann i Brand-Tarifforeningen, og Hansson tok hånd om saken videre. I første omgang ga han høyesterettsadvokat Jon Vislie i Cefors administrasjon i oppdrag å lage et utkast til vedtekter for et forbund for de norske skadeforsikringsaksjeselskapene.

Initiativet følges opp og organisasjonen blir mer omfattende
Oppbyggingen av organisasjonen ble diskutert på flere møter i løpet av de neste par årene, og våren 1936 begynte et konkret forslag å utkrystallisere seg. På et møte 27. mars 1936 trakk Hansson opp hovedlinjene i arbeidet videre.[37] Han pekte på at det var vanskelig å «finne en rimelig avgrensning av kompetanseforholdet mellom det påtenkte forbund og de nu bestående organisasjoner.» Det var, opplyste Hansson, imidlertid enighet om at det nye forbundet ikke skulle baseres på de eksisterende organisa­sjonene, men bygges opp av selskapene til en ny organisasjon.
                      Forsikringsforeningen var altså heller ikke denne gangen aktuell som basis for et nytt forsikringsforbund. Christian Hanssons sønn, Per Mørch Hansson som var ansatt i Storebrands kredittforsikringsavdeling, gjorde dette klart i foredrag i Diskussionsklubben vinteren 1935. Det var behov for «en hovedorganisasjon til å ivareta bedriftenes interesser,» sa han, og hevdet at Forsikringsforeningen ikke kunne løse en slik oppgave. Her var sel­skapene kun passive medlemmer, og «deres rolle er vel bare å støtte foreningen økonomisk.» De aktive medlemmene var enkeltpersoner knyttet til alle typer forsikringsforetak, også offentlige og halvoffentlige, påpekte han, og fastslo at en slik forening ikke ville kunne «optre som representant for forsikringsaksjeselskapene» og «vinne anerkjennelse som en næringsorganisasjon.» Til trøst for tilhørerne avsluttet han med å forsikre at Forsikrings­foreningen fortsatt har «store og takknemlige oppgaver», men disse er på andre områder enn oppgavene en næringsorganisasjon skal løse.
                      Videre var det også diskusjon om forbundet skulle omfatte både livs- og skade­selskaper og aksjeselskaper og gjensidige selskaper. Her var holdningen fortsatt at forbundet skulle bli et skadeforsikringsforbund, men Christian Hansson åpnet for et organi­satorisk samarbeid med Livfore­ningen «i den utstrekning dette for det enkelte spørsmål måtte være hensiktsmessig» gjennom et felles sekretariat.
                      30. april 1937 ble det avholdt en «rådslagning» om stiftelsen av Norske Forsikrings­selskapers Forbund. Ni direktører som representerte både skade- og livsforsikringsselskaper deltok. En av dem representerte et gjensidig selskap, Bergens Skibsassuranse­forening Gjensidig. På møtet ble det etablert et arbeidsutvalg med fire medlemmer som skulle gjennomgå forslagene til vedtekter og utarbeide invitasjon til et konstituerende møte. Arbeids­utvalget var satt sammen av to direktører fra skadeforsikringsselskaper, en fra et livs­forsikringsselskap og en fra et gjensidig selskap.[38] Dette må bety at det nå var åpnet for å planlegge et forbund for alle norske forsikringsselskaper. Da invitasjonen til det konstitue­rende møtet var klar, gikk den da også ut til både skade- og livselskaper og både aksje­selskaper og gjensidige selskaper og foreninger. På det konstituerende møtet ble det senere reist spørsmål om dette var hensiktsmessig. Hansson svarte at for å oppnå best mulig samarbeid med tilsvarende organisasjoner i nabolandene, var det viktig at forbundet i Norge var organisert på samme måte som forbundene i disse landene.[39] I Danmark hadde Assurandør-Societet helt siden 1918 omfattet næringen som helhet, og det samme var tilfellet med Svenska Försäkrings­bolags Riksförbund som var stiftet tidligere i 1937.
                      I invitasjonen til konstituerende møte 30. juni 1937 ble det betonet at man allerede stod overfor flere oppgaver som hver for seg var grunn nok til å stifte et forsikringsforbund. I første rekke gjaldt det en revisjon av forsikringsselskapsloven fra 1911 som lenge var forberedt, men også spørsmålet om «monopolisering og sosialisering av forsikringsvesenet.» Det ble videre, som i 1919, bedyret at ikke var meningen at forbundet skulle «gripe inn på de områder hvor branchesammen­slutningene har sine oppgaver.» Det ble også lagt vekt på at forbundet kun skulle være åpent for norske selskaper. Dette ville gi det en nasjonal karakter som man mente ville være en styrke. For norske selskaper var eneste krav for å kunne bli medlem at selskapet stod under tilsyn av Forsikringsrådet.
                      Det ble også nevnt at forholdet til funksjonærene, som til en viss grad hadde bidratt til at initiativet til å etablere et forsikringsforbund i 1919 ikke førte til noe, ikke lenger spilte noe rolle fordi de nå hadde stiftet en fagforening, Forsikringsfunksjonærenes Forening (FF). Dette var i og for seg korrekt: 29. januar 1937 var det i Oslo stiftet en forening som skulle «vareta forsikringsfunksjonærenes faglige, økonomiske, kollegiale og sociale interesser.» Allerede på stiftelsesmøtet meldte 400 personer seg inn i foreningen, og i løpet av våren 1937 økte medlemstallet til 700. Men Hansson nevnte ikke at FF kun omfattet Oslo, ansatte i forsikringsselskaper utenfor hovedstaden var ikke med. Først i 1945 ble det stiftet et landsomfattende fagforbund for forsikringsansatte.
                      Invitasjonen til konstituerende møte gikk ut til 121 selskaper, men bare 34 var representert på møtet: 26 aksje- og fem gjensidige skadeforsikrings­selskaper og tre livsforsikringsselskaper. Dette forholdsvis lave frammøtet førte til at det ble foreslått å utsette stiftelsen til et senere og forhåpentlig bedre besøkt møte. Spesielt var det betenkelig at så få livselskaper var representert, angivelig fordi direktørene i selskapene som ikke møtte, var bortreist. Ved avstemningen falt forslaget om utsettelse, bare fire stemte mot å konstituere et forbund på møtet. Dette var nok noe påvirket av at Hansson påpekte at en utsettelse på samme grunnlag var noe av årsaken til at forsøket på å etablere et forbund i 1919 ikke lyktes. Deretter ble vedtektene vedtatt, og et midlertidig styre med Christian Hansson som leder valgt.
                      12. november ble det første medlemsmøtet holdt. Denne gangen møtte 52 selskaper, alle representert ved adm. direktør. Dette møtet ble ansett som en fortsettelse av det konsti­tuerende møtet i juni. Forbundets vedtekter ble nå endelig vedtatt, og et ordinært styre ble valgt. Christian Hansson ble – ikke uventet – valgt til formann, og styret ble ellers satt sammen av tretten medlemmer fra henholdsvis skade-, livs- og sjøforsikringsselskaper. Både aksje- og gjensidige selskaper var representert, fem av styremedlemmene var adm. direktører i gjensidige selskaper.
                      Kort tid etter ble det sendt ut en pressemelding om at forbundet var stiftet. Aftenposten omtalte dette i en kort notis 17. november, for sikkerhets skyld med en forvirrende trykkfeil: Avisen skrev at forbundet samlet selskaper som representerte 95 % av premieinntekten til «de 121 selskaper som er under avvikling eller av andre grunner ikke (min uth.) driver ordinær forsikrings­virksomhet.» Morgenbladet hadde samme dag et intervju med Hansson som hevdet at både selskapene, de ansatte og Forsikringsrådet «sikkerlig» ville hilse stiftelsen av forbundet med glede. Det siste fikk han rett i, Forsikringsrådet var i utgangs­punktet positivt til dannelsen av et forsikringsforbund, og bekreftet senere at det «er både korrekt og formålstjenlig å akseptere Forbundet som forsikringsvirksomhetens representant utad.»[40] Forsikringstidende hadde en lengre omtale, og gjenga bl.a. vedtektene i sin helhet. Bladet pekte på at forbundet var etablert med en bredere basis enn opprinnelig tenkt. Det hevdet at når det først skulle etableres et forbund, «måtte det synes naturlig å ta skrittet fullt ut og å samle alle selskaper og brancher i én topporganisasjon» på linje med andre næringsorganisasjoner. På den annen side var det fare for at «jo mere heterogen medlemsbestanden i en organisasjon blir, dess færre blir fellesinteressene og dess flere de stridende interesser.» Bladet ønsket for Forsikringsforbundet at fellesinteressene var så mange og så sterke og selskapenes oppslutning om det så aktiv og lojal, at det «kan danne grunnlaget for et energisk og fruktbart arbeide til fremme av privat norsk forsikrings­virksomhet».[41]
                      1. mars 1938 begynte overrettssakfører Erik Ø. Paulsson i stilling som sekretær i Forbundet, og det flyttet inn i sitt første kontor i Prinsens gate 9 i Oslo. I 1939 var antall selskapsmedlemmer i Forsikringsforbundet økt til 68 som til sammen representerte 95 % av næringens samlede premieinntekt.[42] Forbundets styre mente at det da var så representativt for næringen at det kunne tilby seg å stå til disposisjon for offentlige etater som ønsket opplysninger om og synspunkter fra forsikringsnæringen. Brev om dette gikk til Sosialdepartementet 28. august 1939, og 27. september 1939 svarte departementet at det «i saker som faller innenfor forbundets kompetanseområde, [vil] rette henvendelser til forbundet i den utstrekning de enkelte saker måtte gi anledning hertil.»

Forholdet til funksjonærene – var Forsikringsforbundet en arbeidsgiverforening?

På 1930-tallet var forsikringsfunksjonærenes lønnsnivå relativt lavt og arbeidsforholdene ikke spesielt gode. I et notat i Forsikringsfunksjonærenes Forenings blad, FF-avisen, fra 1938 ble det som et eksempel nevnt en funksjonær som etter sju års ansettelse i samme selskap hadde en månedslønn på kr 80 eller ca. kr 2 600 i 2017-kroner.[43] For FF sto «lønns- og arbeidsvilkår først», men det var ikke lett å nå fram overfor selskapene. Det skyldtes blant annet at selskapene ikke hadde noen felles forhandlingsorganisasjon, man måtte forhandle med ett og ett selskap. Det ble tatt kontakt med det nystiftede Norske Forsikringsselskapers Forbund som bedyret at det ikke var en arbeidsgiverorganisasjon, men likevel nølende opprettet et lønns­utvalg med mandat til å forhandle med FF om «visse prinsipielle spørsmål vedrørende funksjonærenes lønns- og arbeidsvilkår.»[44] Resultatet ble et såkalt informatorisk lønns­regulativ for funksjonærer i Oslo i 1939 og et regulativ for post-, arkiv- og budavdelinger samt ansatte under 21 år i 1940. Forbundet henstilte til sine medlemmer å følge dette. Dette var så langt Forsikringsforbundet mente det kunne gå i slike spørsmål. Først i 1947 etablerte livselskapene en arbeidsgiverforening, og i 1949 fulgte skadeselskapene etter. Etter dette ble den første bindende lønnsavtale for forsikrings­funksjonærer inngått i 1950.

Forholdet til Forsikringsforeningen og Livforeningen

I 1939 avklarte Forsikringsforbundet overfor Forsikringsforeningen hva som heretter ikke var foreningens oppgave. Bakgrunnen var at ett av styremedlemmene i Forsikrings­foreningen i styremøte i januar 1939 hevdet at sosialisering fortsatt var en trussel for forsik­rings­næringen, og viste til at Arbeiderpartiet fortsatt hadde sosialisering av forsikring i sitt program. Han foreslo at næringen i forkant av Stortingsvalget i 1940 utarbeidet en brosjyre om det private forsikringsvesen «til bruk for de borgerlige partiers hovedkontorer under den kommende valgkamp.» Styret vedtok å sende en henvendelse til Forsikrings­forbundet med forslag om å opprette en felles komité som skulle utarbeide en brosjyre med hovedvekten på næringens samfunns­nyttige virk­somhet.^[45]
                      Forsikringsforbundet behandlet brevet i styremøte 3.3.1939, og sendte svar til Forsikringsforeningen allerede i brev tre dager senere. Forbundet opplyste at spørsmålet Foreningen reiste, allerede hadde vært «under konfidentiell behandling av noen av de administrerende direktører i selskaper i Oslo.» På denne bakgrunn ønsket ikke Forbundet samarbeid med Foreningen, og slo fast at det selv skulle stå for videre behandling av saken. I Forsikringsforeningen måtte dette oppfattes om et rapp over fingrene – nærings­politiske saker var nå forbeholdt Forsik­rings­forbundet. Spesielt viktig var dette nok i denne saken siden direktørene Christian Hansson og Harald Sommerfeldt etter et møte med sosialminister Oscar Torp hadde konkludert at det for tida ikke var noen fare for sosialisering, og at selskapene «under disse omstendigheter bør […] forholde sig rolig og undgå enhver offentlig behandling av saken.»^[46]
                      Forholdet til Livforeningen ble avklart senere og ved flere vedtektsendringer. Livforeningen fortsatte stort sett sin virksomhet som før etter at Forsikringsforbundet var etablert, men var samtidig representert i Forbundets styre. Den første vedtektsendringen som ble foretatt etter ønske av Livforeningen, gjaldt kontingenten. I de opprinnelige vedtektene fra 1937 ble Forbundets utgifter utlignet på selskapene i forhold til det enkelte selskaps premieinntekt for direkte forsikringer i Norge (§ 4). Livselskapenes premieinntekter var langt større enn skadeselskapenes fordi livsforsik­ringene på denne tida oftest også omfattet sparing.[47] Dette førte til at livselskapene betalte mer enn halvparten av utgiftene. Etter en vedtektsendring i 1939 ble bare en tredel av livselskapenes premieinntekt regnet med ved beregning av kontingenten, og i 1947 ble det redusert til en seksdel.
                      I 1951 tok Livforeningen initiativ til å utrede en ny organisasjonsform for Forsikringsforbundet. Det ble foreslått at Forbundet kun skulle ha to medlemmer: Liv­foreningen og en tilsvarende forening etablert av skadeforsikringsselskapene. På årsmøtet i 1951 falt dette forslaget, men året etter ble vedtektene endret slik det ble en klarere fordeling av arbeidsoppgavene mellom Forbundet og Livforeningen. I vedtektene § 1 ble tilføyd at «saker som bare angår livsforsikring behandles av De norske Livsforsikringsselskapers Forening.» Livselskapene skulle likevel fortsatt ha fire av de 14 medlemmene av styret og tre av seks medlemmene i styrets arbeidsutvalg.  Denne utviklingen viste at Liv­foreningen fortsatt stod sterkt som organisasjon innen norsk forsikring og var fullt i stand til å vokte på sine sirkler. 

Hva skjedde senere? (i veldig korte trekk)

Ved 25-års jubileet i 1962 var det seks ansatte i Norske Forsikringsselskapers Forbund. På dette tidspunktet var man i gang med planer om et felles bygg for alle fellesorganisasjonene innen næringen – et «Forsikringens Hus.» Dette ble til virkelighet i 1971 da et nytt og for sin tid moderne kontorbygg sto klart i Hansteens gt. 2 i Oslo.

Ved innflyttingen i Forsikringens Hus ble så å si alle fellesorganisasjoner samlet i samme bygg: Norske Forsikringsselskapers Forbund, Skafor, Cefor, Forsikringsskolen, Forsikringstidende, Opplysningskontoret for forsikring og Trafikk­forsikringsforeningen. På 1970-tallet økte Forsikringsforbundet sin aktivitet spesielt i forbindelse med debatten om «demokratisering» av forsikringsselskapene etter samme modell som for bankene.

Også Forsikringsrådet flyttet inn i Forsikringens Hus, og det tok noen år før noen stusset over at Rådet delte hus med næringen det skulle føre tilsyn med. Rådet flyttet ut i 1981, og dets lokaler ble overtatt av Livs­forsikrings­selskapenes statistiske kontor som fikk utvidet sitt arbeidsområde til å omfatte skadeforsikrings­statistikk.

Senere ble stadig flere felles funksjoner lagt til Forsikrings­forbundet: I 1979 overtok det administrasjonen av Norsk Naturskadepool, og da Skafor ble lagt ned 1. januar 1983, overtok Forsikringsforbundet administrasjonen av flere pooler[48] og dessuten oppgavene til Forsikringsselskapenes Godkjennelses­nevnd (FG).

De nye arbeidsoppgavene og generelt større aktivitet i Forsikringsforbundet på begynnelsen av 1980-tallet førte til at både stab og budsjett økte. Ved 50-årsjubileet var antallet ansatte kommet opp i 50. Medlemsselskapene følte etter denne veksten et behov for en gjennomgang av forbundets virksomhet, og satte ned et utvalg som skulle se på muligheter for omorganisering og effektivisering. Utvalget ryddet opp i utvalgsstrukturen, og foreslo etablert tre utvalg som skulle ha hovedansvaret for samarbeidet på hvert sitt «forretningsområde»: Hovedutvalg skade (HUS), hovedutvalg liv (HUL) og hovedutvalg kreditt (HUK). Utvalgene skulle fungere som rådgivende organer for styret i forsikrings­faglige spørsmål. Forslaget ble vedtatt av styret i 1986. Med dette ble Livforeningen oppløst etter 71 år, og erstattet av et hovedutvalg i Forsikringsforbundet.

Utvalget slo også fast at Forsikringsforbundets hovedsatsningsområde skulle være næringspolitikk og -økonomi – uten at det definerte nærmere hva som lå i disse begrepene. Det ble en styrking av den næringspolitiske kompe­tansen i denne perioden, men sett utenfra måtte det virke som om det var skade­forebyggende arbeid som var Forbundets hovedsatsning, spesielt når det gjaldt forholdet til publikum og media. Rundt 1990 kunne man se en tydeligere satsning på det næringspolitiske arbeidet, spesielt med tanke på å bedre rammebetingelsene for norsk livsforsikring.
                      1. januar 2000 ble Norges Forsikringsforbund fusjonert med Den norske Bankforening til Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH). FNH var en nyskapning – Norge var etter sigende det første landet i verden som opprettet en felles næringsorganisasjon for finansnæringen. Riktignok var sparebankene ennå ikke med, men de var velkomne til å melde seg inn: «FNH har som ambisjon å samle alle deler av finansnæringen, og er følgelig åpen for virksomheter som i dag er medlem av andre næringsorganisasjoner,» skrev Ingvar Strøm i en artikkel i Nordisk Forsikringstidsskrift i 2004.[49] Dette skjedde i 2010 da FNH og Sparebank­foreningen etablerte en felles organisasjon med navnet Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO). I 2013 ble Finansnæringens Arbeidsgiverforening også inkludert, og organisasjonens navn ble endret til Finans Norge. Finans Norge som hovedorganisasjon for finansnæringen i Norge, representerer i 2017 om lag 240 finansbedrifter med rundt 50 000 ansatte.

Kilder og litteratur

1. Aftenposten, utgaver fra 1937 og 1961 lest i avisens digitale arkiv.
2. Christensen, Chr. A. R.: Trygghet og vekst gjennom skiftende tider. De norske Livsforsikringsselskapers Forening 1915-1965. Oslo 1965: De norske Livsforsikringsselskapers Forening.
3. Espeli, Harald og Trond Bergh: Tiden går, Gjensidige i 200 år, Oslo 2016: Fagbokforlaget.
4. Den norske Forsikringsforening styreprotokoll 1935-1941, Foreningens arkiv.
5. De norske Livsforsikringsselskapers Forenings arkiv, privatarkiv 944 i Riksarkivet.
6. Farmand 1919.
7. Forsikringsforeningens diskussionsklub 1922-1952, Oslo 1952 (forfatter ikke oppgitt)
8. Forsikringsforeningens diskussionsklub 50 år, Oslo 1972 (forfatter ikke oppgitt)
9. Forsikringsselskaper 19xx – årsberetning fra Forsikringsrådet, flere utgaver.
10. Forsikringstidende, flere årganger.
11. Lorange, K.: Den norske Forsikringsforening 1900 – 1925, Oslo 1925: Marius Stamnes’ Boktrykkeri.
12. Lorange, K.: De norske Livsforsikringsselskapers Forening 1915 – 1940, Oslo 1940: Grøndahl & Søns boktrykkeri.
13. Melhus, Knut: FF Oslo 25 år 1937-1962. Utgitt av Forsikringsfunksjonærenes Forening i Oslo, 1962.
14. Norsk Forsikringsforenings Tidsskrift, årgangene 1918 og 1919.
15. Norsk Forsikrings Årbok, flere årganger.
16. Norske Forsikringsselskapers Forbunds arkiv, privatarkiv 1187 i Riksarkivet.  
17. Protokoller fra Arbeiderpartiets landsmøter i 1919 og 1933.
18. [Rikheim, Erling][1] Norske Forsikringsselskapers Forbund 25 år, Oslo 1962: Norske Forsikringsselskapers Forbund.
19. Stortingsforhandlinger 1920.
20. Strøm, Ingvar: Fra forsikringsforbund til finansorganisasjon, artikkel i Nordisk Forsikringstidsskrift nr. 1/2004.
21. Tillier, Odd: Minneblader til Den norske Forsikringsforenings 50-års dag 28. mai 1950, Oslo 1950: Den norske Forsikringsforening.
22. Vislie, Jon: Sjøassurandørernes Centralforening 1911-1936, Oslo 1936: Sjøassurandørernes Centralforening (Cefor).
23. www.finansnorge.no
24. www.finanstilsynet.no 
25. www.forsikringsforeningen.no/historikk