Årstalen - Finansnæringens Hovedorganisasjons årskonferanse 3. april 2001

Artikelförfattare: Arne Skauge
Position: Viseadministrerende Direktør
Organization: Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO)
About:

Arne Skauge er viseadministrerende direktør i Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO). Han har bl.a. erfaring som adm. direktør i FNH og Bankforeningen, som konserndirektør i Den norske Bank i 1993-98. I sin lange karriere som politiker har han blant annet vært finansminister i 1986 og 1989-90, statssekretær ved statsministerens kontor i 1984-86, handels- og skipsfartsminister i 1981-83 og Stortings-politiker i en rekke år.


Utgåva:
2, 2001
Språk: Internationell
Kategori:

113 NFT 2/2001 FNH’s næringspolitiske program for 2001 representerer på tilsvarende måte de felles interesser som var mye av grunnlaget for dannelsen av organisasjonen. Jeg vil her særlig peke på: arbeidet for å følge opp Konkurranseflate- utvalgets anbefalinger om å sikre konkur- ransedyktige rammebetingelser for norsk- basert finansiering. sikre fremtidige pensjonsforpliktelser ved at alderspensjonen i folketrygden utover en grunnpensjon fonderes. at offentlige finansielle tjenester i størst mulig grad markedsbaseres FNH vil utarbeide en skadeforebyggende handlingsplan med sikte på å styrke den skadeforebyggende og skadereduserende innsats både innenfor og utenfor forsikrings- næringen. I tillegg til disse høyest prioriterte arbeids- områder har vi utviklet konkrete mål og ar- beidsplaner vedrørende verdipapirmarkedet, betalingsformidling og forholdet mellom per- sonvernhensyn og bruk av personopplys- ninger. Finansnæringens virksomhet er svært mang- foldig og vidtrekkende, og er på mange måter en avgjørende forutsetning for at andre sen- trale deler av samfunnet skal kunne fungere på en rasjonell måte. En hovedpilar for nærin- gens virksomhet er tillit, både til at kundene til enhver tid er sikret sine rettigheter etter kontrakt og lovgivning, og at den enkelte bedrift har ansvar for at måten den driver på er forsvarlig i vid forstand. Dette er en dimen- sjon ved næringens virksomhet som krever en Årstalen Finansnæringens Hovedorganisasjons årskonferanse 3. april 2001 av adm. direktør Arne Skauge I Innledning Intensiteten i EUs arbeid for å etablere et åpent indre marked for finansielle tjenester er forsterket. EUs regelverk slår direkte inn på rammebetingelser for norskbasert fi- nansvirksomhet, og i stor grad parallelt for alle finansielle sektorer. Dagens årskonferanse hvor vi i plenum retter fokus mot den finansielle utvikling innenfor EU er en god illustrasjon på den betydning internasjonale forhold nå har for finansnæringen i Norge, og dermed også for vårt løpen- de arbeid i FNH. Arne Skauge arne.skauge@fnh.no Arne Skauge er adm. direktør ved Finansnæringens Hovedorganisasjon. 114 kontinuerlig dialog og utvikling sammen med det samfunn vi er en del av, samtidig som vi også må oppfylle de tradisjonelle krav til markedsbasert virksomhet og lønnsomhet. II Utfordringene for norsk økonomi Finansnæringens interesser er best tjent med at norsk økonomi fungerer godt, med god vekst og god fordeling. Går det godt for Norge, går det også godt for finansnæringen! Næringen er dypt integrert og involvert i alle deler av norsk økonomi. En effektiv og lønn- som norsk finansnæring er således også en forutsetning for at vårt samfunns- og næ- ringsliv skal fungere godt. Siden tidlig på 1990-tallet har norsk økono- mi opplevd en god og nesten sammenheng- ende vekstperiode. Sysselset- tingen er siden 1993 økt med over 250.000 personer. Derfor er det nå knapphet på arbeids- kraft som sterkest begrenser mulighetene for videre vekst. I denne situasjonen er det særlig viktig at myndighetene holder igjen på den samlede etterspør- selen i økonomien, slik at vi ikke pådrar oss en høyere pris- og kostnadsvekst enn det hen- synet til en forsvarlig konkur- ranseevne tilsier. Selv om oljeinntektene fore- løpig – og kanskje ennå i mange år – vil dekke over de langsikti- ge virkningene av den omfat- tende nedbyggingen av konkur- ranseutsatt sektor som nå skjer, er det en grense for hvor liten denne sektoren bør tillates å bli. Vi vet at en gang tar eventyret slutt – bare ikke akkurat når. Det begynner å haste med nødvendige mo- derniseringstiltak med sikte på å bedre øko- nomiens virkemåte og øke produktiviteten. Regjeringen har nylig tatt et prisverdig in- itiativ ved å lansere et program for fornyelse av offentlig sektor. Behovet er stort for en kritisk gjennomgang av hvilke oppgaver det offentlige skal prioritere å løse i vår moderne økonomi, og på hvilken måte det skal gjøres. Utviklingen med fristilling av tidligere of- fentlig virksomhet, privatiseringer, konkur- ranseutsetting og prising av tjenester som vi har hatt i noen år bør derfor fortsette. Regjeringen fremmet, sammen med Lang- tidsprogrammet 2002-2005, før helgen en stortingsmelding om Retningslinjer for den økonomiske politikken. Der fastsettes en handlingsregel for forsvarlig bruk av oljeinn- tektene i årene fremover. Vi skal fremover kunne tillate oss å bruke noe av avkastningen på Petroleumsfondet årlig, men likevel ikke så mye at realverdien av fondet reduseres. Regelen for bruk av olje- inntekter over statsbudsjet- tet tar derfor utgangspunkt i en normal konjunktursitua- sjon. I en situasjon med høy aktivitet i økonomien skal det holdes tilbake i budsjett- politikken, mens det i ned- gangstider kan gjøres større bruk av oljeinntekter for å sikre full sysselsetting. Slik sett fremstår handlingsrege- len som en fornuftig tyde- liggjøring av tidligere – men nok mindre konkretiserte – retningslinjer. Regelen gir for eksempel ikke rom for mer bruk av oljeinntekter i år! Selv om 2001 er et år med svært høy aktivitet i økonomien, vil bruken av oljeinn- tekter over statsbudsjettet motsvare om lag det som skal kunne brukes i en normal kon- junktursituasjon. Handlingsregelen skal også ses på bakgrunn av at vi siden oljeeventyret startet har brukt langt det meste av de løpende ”Finansnæringens interesser er best tjent med at norsk økonomi fungerer godt, med god vekst og god for- deling. Går det godt for Norge, går det også godt for finans- næringen! ” 115 oljeinntektene. Den er derfor ikke uttrykk for et fremtidig ”frislipp”, men tvert om en ambi- siøs ambisjon om en forsiktig innfasning av oljeinntekter over tid i norsk økonomi. Regjeringen har samtidig endret retnings- linjene for pengepolitikken, og erstattet den tidligere kursmålsettingen med et eksplisitt inflasjonsmål over tid på 2 ½ prosent. For en liten åpen økonomi som den norske kan lav prisstigning over tid ikke oppnås uten stabil valutakurs, eller stabil valutakurs oppnås uten en prisstigning på linje med våre handelspart- nere. Det er likevel verd å merke seg at Regjeringen har valgt å legge seg på et noe lavere ambisjonsnivå for prisstigningen enn det som gjelder for eurosonen. Også våre naboland Sverige og Danmark sikter – direk- te eller indirekte – mot en prisstigning over tid på eller under 2 prosent. Mer grunn til bekymring gir det imidlertid at Regje- ringen, samtidig med at den har gitt pengepolitikken et inflasjonsmål, ikke har tatt skritt til å gjøre Norges Bank mer skjermet for po- litisk overstyring eller press. Ikke uten grunn er sentralbanker ellers i ver- den som styrer etter et inflasjonsmål, samti- dig gitt selvstendighet i fastsettelsen av sine virkemidler, og denne selvstendigheten er forankret i lov. Dette har vært ansett som en helt nødvendig forutsetning for at en penge- politikk med et inflasjonsmål skal oppnå til- strekkelig og varig tillitt i valutamarkedene. Den løsning som nå er valgt for pengepolitik- ken i Norge, bør derfor forankres gjennom endringer i sentralbankloven som gir Norges Bank en fri stilling på linje med andre tilsva- rende sentralbanker. Regjeringens Langtidsprogram tegner el- lers et bilde av norsk økonomi som på mange måter fremstår som misunnelsesverdig sterk, med full sysselsetting og oljeinntekter som synes å vokse inn i himmelen. Samtidig har vi lang erfaring for at det er i gode tider at kimen legges til problemer senere. Tross all vår rikdom må vi ikke glemme at det vi lever av er eget og andres arbeide! Det er bare ved å bruke vår viktigste ressurs – arbeidskraften – på en god måte at vi kan legge grunnlaget for en velferdsutvikling som er bærekraftig over tid. Dette er hovedbudskapet i Langtidspro- grammet, og vår største utfordring i årene som kommer. III Året som gikk i finansnæringen Resultater og soliditet Finansnæringens økonomiske resultater i året som gikk var ikke de beste når en ser næringen under ett. Så vel livsforsikring som skadefor- sikring hadde et svakt år, mens bankvirksomheten på sin side viste gode resultater. Ser en på livsforsikringssel- skapene så var det regnskaps- messige resultat på samme nivå som året før, noe som i hovedsak kan tilskrives økt realisasjon av aksjer. Som følge av utviklingen i verdipapirmarkedene ble imid- lertid det verdijusterte resultat negativt og soliditeten ble svekket. Denne utvikling har fortsatt inn i inneværende år. Resultatet i skadeforsikringsselskapene ble også betydelig svekket i forhold til året før. Riktignok var premieveksten sterkere enn erstatningsveksten, men det skjedde en sterk reduksjon i skadeforsikringsselskapenes fi- nansinntekter som ble redusert med over 5 mrd kroner – en halvering i forhold til 1999. Det har gjennom flere år vært svake forsik- ringstekniske resultater i skadeforsikring. Sterk konkurranse om forsikringskundene har bidratt til vedvarende underregulering av pre- mieinntekt i forhold til erstatningsutvikling siden 1995. ”Tross all vår rik- dom må vi ikke glemme at det vi le- ver av er eget og andres arbeide!” 116 Bankene oppnådde relativt gode resultater i fjor til tross for en utvikling i retning av svakere inntjening på innskudds- og utlåns- virksomheten. Rentemarginen har som følge av sterk konkurranse vært under press gjen- nom flere år. Det gode resultatet må imidler- tid ses i sammenheng med at mislighold og bokførte tap samlet sett fortsatt ligger på et lavt nivå og godt under det som må antas å være et normalt nivå over tid. Priser, inntjening – konkurranse Med visse mellomrom dukker spørsmål om prising av finansielle tjenester i et marked i konkurranse opp i mediene og i debatter el- lers. Vi ser i dag en utvik- ling i retning av mer diffe- rensiert brukerbasert pris- ing for banktjenester og en utvikling i retning av mer individualisert risikovur- dering og prising i forsik- ring. I den siste tid har det særlig vært mye debatt om bankenes priser for betalingstjenester. Fra en- kelte hold hevdes det at elektroniske betalingstje- nester bør være gratis for kundene bl.a. fordi de utfører det meste av det manuelle arbeidet på sin egen PC. Det er riktignok slik at elektroniske bank- tjenester er billigere å produsere enn papirba- serte tjenester, som sjekk og giro, men det er ikke slik at det ikke koster noe å tilby de elektroniske tjenestene. Spørsmålet blir der- for – hvem skal dekke disse kostnadene? Bankene har lenge ment at det riktigste er at de som benytter en tjeneste selv betaler for den. Som i øvrig forretningsdrift bør det da helst være slik at kostnaden dekkes og at den investerte kapital oppnår en markedsmessig avkastning. Tidligere dekket bankene mesteparten av kostnadene ved å produsere betalingstjenes- ter gjennom rentemarginen, dvs forskjellen mellom utlåns- og innskuddsrentene. Banke- nes syn om å forlate en slik kryssubsidiering hadde bred politisk støtte. Forbrukerrådet mente også at kryssubsidiering var uheldig og at den som bruker en tjeneste også bør betale for den. At bankene fra midten av 1980-tallet grad- vis begynte å prise betalingstjenester direkte i stedet for over rentemarginen har ikke vært til skade for kundene, men tvert imot en stor fordel. Fra 1989 til i dag har rentemarginen sunket med ca 3 prosentpoeng, blant annet som følge av økt direkte prising av betalings- tjenester og økt konkurranse i markedet. Det- te tilsvarer en besparelse for kundene på over 15 milliarder kroner årlig i forhold til om marginen hadde vært uendret. Ban- kenes samlede årlige inn- tekter fra gebyrer i beta- lingsformidlingen utgjør til sammenlikning vel 4 milliarder kroner mot ca. 1 milliarder kroner i 1989. Inntektsøkningen er ikke bare en konsekvens av gebyrøkningen, men først og fremst som følge av at volumene har økt betraktelig i perioden. Konkurransen om kundene er nå så sterk at enkelte banker har valgt å tilby visse elektro- niske betalingstjenester gratis. Dette står de selvfølgelig fritt til å gjøre, men kostnadene forsvinner ikke av den grunn. Det at konkur- ransen gir seg slike utslag er greit, men det ville være svært uheldig om dette ble et all- ment fenomen og vi beveget oss til bake til en situasjon med kryssubsidiering. I det minste burde de som er opptatt av samfunnsøkono- misk effektivitet være bekymret over en slik utvikling. ”Fra enkelte hold hevdes det at elektro- niske betalingstjenes- ter bør være gratis for kundene bl.a. fordi de utfører det meste av det manuelle arbeidet på sin egen PC. ” 117 Utvikling IKT Selskap innenfor den såkalte nye økonomien eller IKT-sektoren, har slitt tungt det siste året. Kursene har rast og tilgangen på kapital til fortsatt satsing har blitt vanskelig til- gjengelig. Banknæringen, som selv er en av de største IKT-næringer, har imidlertid den kompetanse og finansielle ryggrad som er nødvendig for å bringe utviklingen videre. Nettverksøkonomien har så langt ikke kun- net tilby en trygghet for at kommunikasjonen skjer på en så sikker måte som potensielle brukere forlanger. Dette er utvilsomt en vik- tig grunn til at de muligheter tele- og datatek- nologien allerede gir for e-handel, overføring av finansielle fordringer og fortrolige doku- menter ikke blir utnyttet i høyere grad enn tilfellet er. Banknæringen ønsker å innta en synlig og aktiv rolle i tryggingen av den elektroniske markedsplassen i vid forstand. Utviklingsarbeidet er allerede i gang, og en vil i løpet av året gjennomføre en rekke pilot- prosjekter. På noe lengre sikt er målet at privatpersoner, bedrifter, or- ganisasjoner og offentlig for- valtning skal få sertifikater, såkalt Bank ID, som gjør at aktørene kan være sikre på identiteten til den person, bedrift eller lignende de kom- muniserer med, og på at uved- kommende ikke kan se eller endre den informasjon som sendes eller mottas. Siktemålet er at Bank ID sertifikater skal få en så vid utbredelse i markedet at be- drifter, organisasjoner og lig- nende kan benytte systemet i forbindelse med tilbud av egne varer og tjenester slik at de ikke selv skal behøve å bygge opp sitt eget system for auten- tifisering i forbindelse med kjøp, salg, kom- munikasjon mellom ukjente parter eller an- nen samhandling i åpne nett. Lykkes banknæringen i sine bestrebelser her vil det være lagt et grunnlag for store effektivitetsgevinster i hele økonomien, in- klusive den offentlige forvaltning. IV Nordisk og europeisk integrasjon Integrasjonsprosessen på europeisk nivå er i ferd med å skifte gir, om man kan si det slik. I EU foreligger en omfattende handlingsplan for finansielle tjenester med den ambisiøse målsetting at man skal ha på plass et integrert og effektivt felles finansmarkedet innen år 2005. For å få til dette taes det stadig i bruk nye typer av virkemidler. I tillegg til direkti- ver av den typen vi etter hvert er blitt vant til, er EU i ferd med å rette sin oppmerksomhet mot andre sider av de enkelte nasjoners lov- givning og infrastruktur som kan utgjøre barrierer for effektive grensekryssende tje- nester. Blant annet gjelder dette nasjonale forbrukerregler, nasjonale krav til adferds- regler i markedet, mar- kedsføringsregler, skatte- lovgivning m.v. Nye reguleringsmetoder tas i bruk i form av utenrettsli- ge akter – som utvikling av felles tilsynsprinsipper innenfor verdipapirhande- len, code of conducts for kundebehandling og kon- trakter, etablering av et felles nettverk for klage- behandling i forbruker- tvister for å åpne marke- det. En viktig drivkraft i EUs arbeid er fremvek- sten av et marked for fi- nansielle tjenester basert på e-handel. Det er ingen tvil om at effekten av disse tiltak vil slå fullt ut også i Norge som EØS- land. Det vil komme til å kreve mye betydelig tilpasningsevne både i norsk finansnæring og ”Det er grunn til å tro at konkurransen på det norske marke- det fra finansmiljøer som baserer seg på andre lands ramme- betingelser fortsatt vil øke kraftig i tiden framover.” 118 fra norske myndigheter i deres tilretteleggel- se av rammevilkårene for næringen. Finansmarkedet i Norden har de siste årene vært preget av restrukturering, konsolidering og økende integrasjon over landegrensene. Om lag 30-35 prosent av det norske bankmar- kedet dekket av finansbedrifter som har en forankring i internasjonale finanskonsern. Innen skadeforsikring er denne andelen enda høyere. Det er grunn til å tro at konkurransen på det norske markedet fra finansmiljøer som baserer seg på andre lands rammebetingelser fortsatt vil øke kraftig i tiden framover. Ny konkurransedimensjon i sparemarkedet Dersom vi retter kikkerten mot sparemarke- det i Norge, som nå er i kraftig utvikling etter at folk flest har forstått at en trenger sparing i tillegg til folketrygden for å sikre sin alder- dom, vil vi se at konkurransen er i ferd med å få en helt ny dimensjon. Som så ofte før er både myndigheter og presse opptatt av å se om norske bedrifter er for store og har for stor markedsmakt basert på historiske tall om stør- relse og markedsandeler. Ser vi derimot på tilgang på kunnskap og kompetanse om spa- ring og kapitalforvaltning kombinert med dis- tribusjonsnett og markedskunnskap, viser dette klart at vi må vokte oss vel for å bli for opptatt av historiske tall og for lite opptatt av våre utfordringer i årene framover. Faktum er at konkurransen er sterkere enn noen sinne i det norske sparemarkedet. Utvikling kan il- lustreres med en tabellarisk oppstilling av fordelingen av sparemidler fra kunder i store nordiske finanskonsern. I tabellen er for øvrig Forenings Spareban- ken og SE-banken slått sammen, da disse nylig har inngått fusjonsavtale. Dette illustre- rer for øvrig den raske strukturelle utvikling. Når vi også kjenner ForeningsSparebankens strategiske samarbeid med Sparebank 1-grup- pen, ser vi at dette er nok en sterk aktør i det norske markedet. V Behov for internasjonalt konkurransedyktige rammebe- tingelser Hope-utvalget avga sin utredning 28. mars 2000 om konkurranseflater og rammebetin- gelser i finansnæringen (NOU 2000: 9). Ut- valgets tilrådinger var enstemmige og danner således et godt utgangspunkt for arbeidet med å sikre konkurransedyktige rammebetingel- ser for norskbasert finansnæring. Spesielt vik- tig er det at utvalget på generelt grunnlag går inn for at regelverk og rammevilkår for øvrig i Norge skal være tilsvarende med det som er vanlig i andre land. Etter lengre tids nøling har Finansdeparte- mentet i det siste vist etterlengtet handlekraft når det gjelder oppfølgingen av Hope-utval- get. Departementet har i den senere tid imøte- kommet næringen i en del viktige saker. Det er imidlertid betydelige utfordringer knyttet til både å ta igjen det tapte og å løpende tilpasse regelverket til den dynamis- ke utviklingen i EU. Viktige tiltak som: godkjenning av at fondsobligasjoner som kjernekapital i finansinstitusjoner anses som gjeldsinstrument i skattesammenheng. tilbakeføring til ”normale” regler for vekt- ing av boliglån i kapitaldekningsregelver- ket. oppmykning av Kredittilsynets retnings- linjer for godkjenning av tidsbegrenset an- svarlig lånekapital har vært verdifulle skritt for å redusere kon- kurransehandikap for norske finansbedrifter. Samling av kapitalforvaltnings- miljø i finanskonsern En annen høyt prioritert sak hvor finansmi- nisteren gav positive signaler på samrådet 12. februar var spørsmålet om adgangen til å samle kapitalforvaltningsmiljø i finanskon- sern. Kredittilsynet er bedt om å utrede prak- 119 sis i andre land, og departementet vil deretter ta stilling til mulige endringer i regelverket. Ut fra hensynet til norske forvaltningsmil- jøers konkurranseevne over tid, spesielt i for- hold til internasjonal forvaltning, er det viktig å komme frem til like fleksible løsninger som i flere av våre nordiske naboland, og andre EU-land. Verdipapirisering Hope-utvalget pekte på at norske kredittinsti- tusjoner og andre finansinstitusjoner vil stå overfor konkurranseulem- per dersom de ikke sikres tilgang til nye finansielle instrumenter som obligasjo- ner med særskilt sikkerhet og verdipapirisering. Fi- nansministeren gav på sam- rådet klart positive signaler når det gjelder obligasjoner med særskilt sikkerhet, men var mer forbeholden når det gjaldt verdipapirsiering. I denne sammenhengen kan det være verd å minne om den svenske proposisjon om verdipapirisering som ble framlagt 16. november 2000. Her fremgår det at den svenske regjering mener at verdipa- pirisering vil: gi et mer likvid annenhåndsmarked for obli- gasjoner, der kredittrisiko kan prises og omfordeles mellom forskjellige aktører vil minske systemrisiko og effektivisere kredittallokering i så vel finansforetak som andre foretak vil forbedre risikohåndteringen og øke sta- biliteten i det finansielle system vil redusere lånekostnadene Tilsvarende argumenter har gyldighet også i Norge. Moms på tjenester Generell merverdiavgift på tjenester innføres i Norge fra 1. juli i år, slik systemet lenge har vært i EU. Finansielle tjenester er i all hoved- sak unntatt fra avgiftsplikt. Avgiftsreformen kan likevel få betydelige kostnadsmessige og administrative virkninger for næringen. For- di finansbedrifter hovedsakelig leverer av- giftsfrie tjenester, vil utgifter til moms på kjøp av varer og tjenester bare i liten grad kunne trekkes fra. Avgiften må dermed i første omgang bæres av finansbedriften selv, men vil selvfølgelig bli søkt dekket inn i de priser som stilles overfor kunder. Kundene på sin side vil ikke få noen spesifisert moms på ”regningen” fra finansbedriften. Nærings- livskunder vil derfor bli be- lastet med såkalt ”skjult moms” ved betaling for fi- nansielle tjenester, som de ikke kan trekke fra, slik til- felle er for momsbelagte innkjøp. Dette vil kunne bi- dra til å svekke deres kost- nadsmessige konkurranse- evne vis a vis bedrifter i land som enten ikke prakti- serer et merverdisystem, eller som har gitt sine finansbedrifter spesielle lettelser i regel- verket for betaling av avgift. Slike lettelser er i stor grad innført i EU. For finansnæringen er det derfor viktig at reformen implementeres på en måte som ikke stiller dem i en avgiftsmessig ugunstig situa- sjon i forhold til konkurrenter fra EU. Spesielt viktig er det at konkurranseevnen ikke svek- kes i forhold til konkurrenter fra land som Danmark og Sverige, som allerede har en betydelig tilstedeværelse i det norske marke- det. Det bør derfor innføres en vid definisjon av finansielle tjenester, som også inkluderer mange av de tjenester som finansbedriftene selv kjøper. Videre bør regelverket åpne for ”Generell merverdi- avgift på tjenester innføres i Norge fra 1. juli i år, slik syste- met lenge har vært i EU. Finansielle tjenester er i all hovedsak unntatt fra avgiftsplikt. ” 120 fritak for inngående avgift på tjenester som inngår som en integrert del av en finansiell tjeneste, slik regelverket praktiseres i EU. Finansdepartementet har før helgen sendt på høring utkast til forskrifter om blant annet avgrensningen av finan- sielle tjenester i forhold til avgiftsplikten. Men fortsatt er det meste uav- klart. Samtidig begynner tiden å bli knapp frem til reformen skal trå i kraft. Finansbedriftene vil måt- te gjøre betydelige til- pasninger i sine IKT-sys- temer for å håndtere mer- verdiavgiften, noe som i seg selv tilsier at det innføres sterkt forenklede regler for betaling av avgift – også det på linje med slik det praktiseres i våre naboland. Konkurransedyktige vilkår på innskuddspensjonsmarkedet Hope-utvalget gikk inn for modernisering av virksomhetsreglene i livsforsikring, og ut- trykte blant annet en målsetting om at liv- selskapene skal få konkurransedyktige ram- mevilkår i sparemarkedet. Innskuddspen- sjonsloven med tilhørende forskrifter trådte i kraft 1. januar 2001. Et spørsmål av stor konkurransemessig betydning som ennå ikke er endelig avklart, er hvilke produkter liv- og fondsforsikringsselskaper kan tilby etter den- ne loven. Flere land som for eksempel Irland, England og Luxembourg har tolket EU-regel- verkets relativt vagt utformede krav til minste forsikringselement på en slik måte at det, overført på norske forhold, vil være godt tilpasset et prinsipp om likeverdige konkur- ransebetingelser mellom ulike typer finansin- stitusjoner, både innenlandske og utenlandske. Dette spørsmålet er i praksis avgjørende for hvilken rolle den norske livs- og fondsforsi- kringsselskaper vil kunne spille i innskudds- pensjonsmarkedet i konkurranse med bl.a. utenlandske konkurrenter, forvaltningsselskap for verdipapirfond og banker. Sakens betyd- ning illustreres av at flere norske livselskap i slutten av januar gikk ut i pressen og erklærte at etableringer i EU-land som for eksempel Irland og Luxembourg vil være aktuelt å vurdere, dersom de norske rammebetin- gelsene på dette punktet ikke blir tilfredstillende. Selv om Finansdepar- tementet dessverre ennå ikke har avfyrt ”start- skuddet” i form av kon- krete regelverksendringer, har departementet nylig gitt en viktig politisk intensjonserklæ- ring om å imøtekomme næringen. Utfordrin- gen nå er å omsette disse gode intensjoner i raske regelverksendringer slik at norske sel- skaper kan selge produkter på like vilkår som utenlandske konkurrenter som allerede ope- rerer i markedet. Vi er allerede på overtid, og det haster med å få dette på plass. Men det skal også sies at året 2000 har vært et aktivt år med å modernisere og forbedre rammebetingelsene for livsforsikring og pen- sjonssparing.’ VI Den demografiske bomben La meg til slutt si noen ord om det som kanskje er den største utfordringen vi som nasjon står overfor de nærmeste tiårene – det som er kalt ”den demografiske bomben”. At befolkningen blir eldre har vi til felles med de fleste øvrige industriland – faktisk er aldrin- gen i seg selv mindre dramatisk hos oss enn i de fleste andre land. Likevel vil Norge – uten omfattende reformer – kunne stå overfor en raskere økning i pensjonsutgiftene enn i nes- ten noe annet OECD-land i de kommende 50 år! Dette har blant annet sammenheng med at stadig flere opparbeider seg fulle rettigheter i ” ... den største utford- ringen vi som nasjon står overfor de nærmeste tiårene – den demogra- fiske bomben”. 121 folketrygden og at uføre- og annen tidligpen- sjonering øker. Utgiftene i folketrygdens al- derspensjon er beregnet å øke fra i overkant av 7 prosent av BNP i dag, til 17 prosent i 2050. Samtidig har Norge kanskje de beste forut- setningene av alle for å møte denne utfordrin- gen. Ingen stat i OECD er så rik som den norske, og med fortsatt høye oljepriser er utsiktene gode til at pengerikdommen vil øke ytterligere. Ved utgangen av dette året er det beregnet å stå ca. 600 milliarder kroner på Petroleumsfondet. Men på samme tidspunkt vil verdien av forpliktelsene i folketrygden utgjøre 3.000 milliarder kroner! Det er derfor nødvendig med høy oppsparing også i årene som kommer. Finansnæringen har lenge tatt til orde for at folketrygdens tilleggspensjon – ut over min- stepensjonen – burde fonderes. Nåverdien av tilleggspensjonene utgjør ca 650 milliarder kroner og øker med anslagsvis 35 milliarder kroner om året. Midlene er derfor langt på vei til stede for å fondere allerede etablerte rettig- heter, og for fremover å makte de nødvendige årlige avsetningene gjennom årlig avkast- ning. Fondering vil i seg selv ikke løse probleme- ne med de økte pensjonsforpliktelsene, men vil bidra til å skape økt trygghet for pensjons- rettighetene og større finanspolitisk disiplin ved å tydeliggjøre forpliktelsene. Privat fonde- ring vil dessuten bedre tilgangen på langsik- tig kapital for investeringsformål, vitalisere det norske verdipapirmarkedet og kunne bi- dra til å øke privat eierskap. Regjeringen har nå nedsatt en Pensjons- kommisjon som skal avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. I mandatet inngår at det skal gjøres en vurde- ring av om fondering kan bidra til å sikre et bærekraftig pensjonssystem. Langt på vei er dette spørsmålet allerede utredet av Moland- utvalget, som avga sin innstilling for snart tre år siden. Nå er det først og fremst den politiske beslutningen som mangler, og som vi håper at arbeidet i Pensjonskommisjonen vil bidra til. FNH mener at det haster med å finne bære- kraftige løsninger på pensjonsutfordringene, men også at spørsmålet om fondering kan vurderes nokså uavhengig av hvilke konkrete rettigheter pensjonssystemet skal gi frem- over. For en avklaring av finansieringsspørs- målet vil det være uheldig å måtte vente ytterligere i 2 ½ år, som er den tid kommisjo- nen har fått til sitt arbeid. FNH er invitert til å delta i kommisjonens råd, og ser frem til å være med å legge til rette for et moderne pensjonssystem som kan få en bred politisk forankring.