Ansvarsforsikring og aktsomhet

359 Ansvarsforsikring og aktsomhetNFT 4/2003 1. Innledning Man møter fra tid til annen det argumentet fra erstatningssøkere at kravet til aktsomhet skjerpes fordi skadevolderens eventuelle ansvar er dekket av en ansvarsforsikring. Dette skulle altså innebære at skadevolderen lettere kommer i ansvar gitt at ansvarsforsikring var tegnet enn dersom slik forsikring ikke forelå. Dersom en slik argumentasjon skulle føre frem, ville man få et ansvarsgrunnlag midt imellom uaktsomhetsansvaret og det objek- tive ansvaret – noe som ville være nytt og ukjent i gjeldende norsk rett. Jeg skal nedenfor redegjøre nærmere for hvorfor jeg mener at en slik argumentasjon åpenbart ikke kan føre frem. 2. Forholdet til objektivt ansvar Det er vel kjent at en skadevolders ansvarsfor- sikring eller mulighet for å tegne slik forsik- ring, tillegges betydning ved vurderingen av om det er grunnlag for å ilegge erstatningsan- svar på objektivt grunnlag, jfr interesseav- veiningen og pulveriseringshensynet. Den første dommen som eksplisitt gikk inn på dette, var ”Klatredom II” inntatt i Rt 1940, s. 16. Det er senere avsagt en rekke dommer hvor tilsvarende argumentasjon er fremme – i forhold til spørsmålet om objektivt erstat- ningsansvar. Ansvarsforsikring og aktsomhet av Eivind Kogstad Eivind Kogstad eivind.kogstad@klco.no Advokat Eivind Kogstad er partner i Advokatfirma MNA Kogstad Lunde & Co. i Oslo. Advokat Kogstad har bakgrunn fra offentlig forvaltning og som dom- merfullmektig, samt advokat i forsikring og bank. Han har drevet egen advokatpraksis fra 1989. Fra erstatningssøkere er det fra tid til annen hevdet at kravet til aktsomhet skjerpes fordi skadevolderens eventuelle ansvar er dekket av en ansvarsforsikring. I denne artikkelen tas dette argumentet opp til vurdering, og forfatteren redegjør for hvorfor denne argumenta- sjonen ikke kan føre frem. 360 Ansvarsforsikring og aktsomhet I forhold til det objektive ansvaret, er dette spørsmålet som prinsipp ikke kontroversielt, og legges også uten nærmere diskusjon til grunn i juridisk teori, jfr. bl a Lødrup: Lære- bok i erstatningsrett (4. utgave,1999) s. 266– 68 og Nygaard: Skade og ansvar (5. utgåve, 2000) s. 274–78. 3. Forholdet til uaktsomhetsansvaret a) Når det gjelder ansvarsforsikringens be- tydning for spørsmålet om det foreligger uakt- somhet eller ikke, har denne problemstillin- gen vært prosedert for Høyesterett innevæ- rende år – med dom 4. april 2003 i sak nr. 2002/912, inntatt i Rt. 2003 s. 433. Denne dommen kommer jeg nærmere tilbake til ned- enfor, men nevner kort at den konkret gjaldt det lovfestede uaktsomhetsansvaret for barn i Skadeserstatningslovens § 1–1. Av betydning har også Høyesteretts dom i sak 2002-00716 avsagt 14.11.2002 (”Bukke- bo-dommen”), inntatt i Rt 2002 s. 1425, hvor retten kort konstaterte : ”Jeg nevner at det at selgeren hadde tegnet eierskifteforsikring, etter min mening ikke har betydning for hva som skal anses som en mangel, … ” Saken gjaldt et mangelskrav etter Avhen- dingsloven hvor selgeren hadde forsikret sitt ansvar ved å tegne en eierskifteforsikring, som anses å være en ansvarsforsikring. b) Før jeg kommer tilbake til – i særdeleshet – den første av dommene nevnt ovenfor under a), vil jeg se litt på rettskildebildet inkl. et lite sideblikk til Sverige og Danmark. Et naturlig utgangspunkt i denne forbindel- se er å se nærmere på forholdet mellom (ansvars)forsikring og erstatning. Etter FAL (1930) § 95 hadde kravstiller i utgangspunktet en plikt til å forholde seg direkte til skadevol- der med sitt erstatningskrav. Bare i tilfelle konkurs eller akkordforhandling kunne ska- delidte kreve oppgjør direkte fra skadevolders ansvarsforsikringsselskap. I forbindelse med vedtagelsen av Forsik- ringsavtaleloven i 1989, ble det endringer på dette – prosessuelt sett, jfr. FAL (1989) § 7– 6, 1. ledd med direktekravsadgang. I tillegg re- presenterer dette en solvensgaranti for skade- lidte (for den delen av kravet som oversteg egenandelen), samt at han har en tilstedevæ- rende motpart å forholde seg til. Det var nettopp denne utvidede direkte- kravsadgangen i FAL (1989) § 7–6, 1. ledd som av lovgiver ble ansett å være det sentrale i de nye reglene om skadelidtes stilling i ansvarsforsikring, jfr. NOU 1987:24 s. 158. En slik adgang innebærer naturlig nok den ønskede effektiviseringen av skadelidtes krav, men sier ikke noe om de materielle. Erstatningsretten – det materielle spørsmål om det foreligger ansvarsgrunnlag eller ikke – ble naturligvis ikke endret i og med dette, men lever sitt eget liv uavhengig av hvordan forsik- ringsverdenen vedtar å håndtere de krav som oppstår mellom en skadelidt / kravstiller og en skadevolder. Det er enkelt sagt tale om et to-trinns system – en to-trinns rakett. Direktekravet medfører ikke at skadelidte kommer i noen bedret erstatningsrettslig posi- sjon , jfr. FAL § 7– 6, 4. ledd, 1. punktum, jfr. NOU 1987:24 s. 160. Dette legges også til grunn av en samstemt juridisk teori. c) Når det så gjelder ansvarsforsikringens betydning i forhold til aktsomhetsvurderin- gen i Skadeserstatningsloven § 1–1 spesielt, fremgår det klart av lovens forarbeider at man skilte klart mellom betingelsene for skyld og de forhold som er av betydning for omfanget av ansvaret, jfr. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 27–28. 361 Ansvarsforsikring og aktsomhet d) Denne sondringen mellom ansvars- spørsmålet og utmålingen er viktig å ha klart for seg også i forhold til betydningen av ansvarsforsikring idet denne har en ubestridt relevans i forhold til spørsmålet om erstat- ningens størrelse – f eks lemping (eks Skades- erstatningslovens § 1–1, 2. alternativ og § 5– 2) og medvirkning (eks Skadeserstatnings- lovens § 5–1). 4. Konsekvensbetraktninger En konsekvens dersom man legger til grunn at ansvarsforsikringen skal tillegges skjerpende betydning ved uaktsomhetsvurderingen – er som nevnt innledningsvis – at man objektivi- serer erstatningsretten og ved dette statuerer ansvar i saker som hittil har blitt vurdert som ikke erstatningsbetingede. I tillegg får man den konsekvens at det blir ulik ansvars- vurdering for en og samme handling eller unnlatelse avhengig av om skadevolder er forsikret eller ikke. Dette ville innebære at i for eksempel en regressak etter et kaskoforsikringsoppgjør hvor både kaskokundens egenandel og forsikrings- selskapets utbetaling tas med, vil ansvars- vurderingen overfor skadevolder være ulik for den delen av kravet som gjelder egenande- len contra resten av kravet. De samme rettstekniske problemene opp- står dersom skadevolders ansvarsforsikrings- sum ikke er tilstrekkelig i forhold til det frem- satte erstatningskravet. I samme sak med sam- me faktum, ville man da i tilfelle være henvist til å foreta en skjerpet aktsomhetsbedømmel- se så langt forsikringssummen rekker, og der- etter en mildere bedømmelse for resten av kravet. Til illustrasjon her kan vises til ”Alpinbakke- dommen” inntatt i Rt 2001 s. 1221. Her hadde ansvarsforsikringsselskapet erkjent ansvar (innenfor forsikringssummen), mens partene i den aktuelle saken var skadelidte og ved- kommende skisenter direkte. Dersom ansvarsselskapet her ikke hadde erkjent ansvar, ville man fått 2 ulike akt- somhetsvurderinger i samme sak på samme faktum. 5. Utenlandsk rett a) I tilknytning til drøftelsen av barns erstat- ningsansvar, er von Eyben/Vagner i sin Lære- bog i erstatningsret (4. udgave, 1999) på s. 88 inne på spørsmålet om ansvarsforsikringens betydning. Det konkluderes med at formelt har an- svarsforsikringen ingen betydning for vurde- ring av aktsomheten. Deretter tilføyes at man allikevel kan få det inntrykk at domstolene i saker som står ”på vippen” har ”… skelet hen til, hvorvidt det skadevoldende barn er omfat- tet af en ansvarsforsikring eller ej …” Noenlunde det samme uttales for Danmarks del i ”Innstilling I fra komitèen til å utrede spørsmålet om barns og foreldres og arbeids- givers ansvar” (1964) på s. 34 høyre spalte : ”At barns ansvar er dekket av en ansvarsfor- sikring, medfører prinsipielt ikke noen lem- pelser i de alminnelige ansvarsbetingelser. Det kan likevel trolig spores en viss tendens hos domstolene til å skjerpe ansvaret når det foreligger ansvarsforsikring, uten at dette uttales i domspremissene.” b) I fjerde opplag av sin bok ”Skadestånds- rätt” fra 1985, uttaler Jan Hellner på s. 153 : ”… huruvida skadeståndsskyldighet i prin- cip skall åläggas eller inte bedöms utan hänsyn til om det finns ansvarsförsäkring eller inte.” I ovennevnte Innstilling I fra 1964 refereres det for Sveriges del på s. 37 venstre spalte bl a: ”I flere rettstilfelle har det i referatene vært nevnt at det har foreligget ansvarsforsik- ring, men dette har i hvert fall i eldre retts- 362 Ansvarsforsikring og aktsomhet praksis ikke vært påberopt. Stillingen er nå trolig den at det ikke skal tas hensyn til ansvarsforsikringen ved spørsmålet om bar- net er ansvarlig, men at det skal tas hensyn til denne ved avgjørelsen av om erstatnings- ansvaret blir økonomisk rimelig for barnet.” 6. Kort om den samlede rettskildesituasjonen Med unntak av de 2 Høyesterettsdommene som er gjengitt innledningsvis, finnes det – etter det jeg kan se – ingen tidligere avgjøren- de rettskilder utover forarbeidene til Skades- erstatningsloven av 1969 og noe i forarbei- dene til Forsikringsavtaleloven av 1989, som jeg har vært innom ovenfor. At man ikke har flere dommer vedrørende den aktuelle problemstillingen, beror trolig på at spørsmålet for de fleste ikke fremstår som særlig tvilsomt. Grunnen til at det nå allikevel settes på spissen, er at man vel aner at erstat- ningsretten de senere årene har blitt noe ame- rikanisert. Problemstillingen er som jeg kort har refe- rert ovenfor under pkt 5 a) og b) nevnt i både svensk og dansk juridisk teori uten at man vel har kommet lenger enn å spekulere i hva en dommer kan tenkes å legge vekt på uten at det uttrykkes i premissene. Den eneste norske rettsvitenskapsmannen som synes å ha dvelt litt ved denne problem- stillingen, er professor Knut S. Selmer i et foredrag i Den norske Forsikringsforening 21.10.1959 under overskriften – ”Forsikring- ens plass i erstatningsretten” – trykket i NFT 1/1960. Han uttrykker på s. 12 i artikkelen at forsikringsselskapene i prinsippet har rett i at ansvarsforsikringen kun dekker ansvar som følger av alminnelig norsk erstatningsrett, men tilføyer : ”Men intet prinsipp i verden kan hindre domstolene i å skjele til ansvarsforsikrin- gen ved avgjørelsen av erstatningssaken.” På lik linje med tilsvarende uttalelser fra våre naboland, er vel dette mer å se på som en rettssosiologisk betraktning. Det prinsipielle spørsmålet har Norges Høy- esterett nå har forholdt seg til for første gang i den dommen som danner utgangspunkt for denne artikkelen. 7. Høyesterettsdommen fra 2003 Rt 2003 s. 433 (Aasen – Sparebank 1 Skadeforsikring AS) Den konkrete saken som ble behandlet i Høyesterett 25.–26. mars 2003, gjaldt barns erstatningsansvar, jfr Skadeserstatningslovens § 1–1: ”Barn og ungdom under 18 år plikter å er- statte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist ad- ferd, økonomisk evne og forholdene el- lers.” I denne forbindelse ble det fra skadelidtes side bl a hevdet at ansvarsforsikringen, familiens Hjem-forsikring, skulle virke skjerpende på aktsomhetsbedømmelsen. Høyesterett tar øverst på s. 6 i avsnitt (38) i dommen følgende vurdering/utgangspunkt : ”Det følger av § 1–1 og uttalelsene i for- arbeidene at spørsmålet om barn eller ung- dom under 18 år har utvist forsett eller uaktsomhet, skal avgjøres uavhengig av om erstatning konkret er rimelig etter § 1–1, jf. Særlig proposisjonen sidene 27–28 som jeg tidligere har gjengitt. Dette innebærer etter min mening at økonomisk evne og for- holdene ellers ikke skal trekkes inn ved vurderingen av om barn og ungdom har utvist forsett eller opptrådt uaktsomt. Be- tydningen av ansvarsforsikringen kommer jeg tilbake til.” Dette må forstås dit hen at det er en alminnelig aktsomhetsbedømmelse som skal foretas også 363 Ansvarsforsikring og aktsomhet for unge skadevoldere. Det sentrale vil her være om noen under 18 år har handlet anner- ledes enn barn og ungdom i samme alders- gruppe vanligvis handler eller ville ha handlet i samme situasjon. Til skadelidtes anførsel om skjerpet akt- somhetsnorm når barnet er dekket av ansvars- forsikring, uttaler Høyesterett øverst på s. 7 i avsnitt (46) : ” Som før nevnt er § 1–1 utformet slik at retten først må avgjøre om barnet med for- sett eller ved uaktsomhet har voldt skade, og deretter ta stilling til om det er rimelig å tilkjenne erstatning under hensyn til de omstendigheter som etter loven er relevante for dette spørsmål, jf. Ot.prp. nr. 48 for 1965–66 sidene 27–28, som jeg tidligere har gjengitt. Barnets økonomiske evne er etter lovteksten en av de relevante omsten- digheter ved vurderingen av rimelighet, og hører ikke hjemme i den forutgående vurde- ring av skyldvilkåret. Dette underbygges av forsikringsavtaleloven § 7–6 fjerde ledd første punktum, hvor det fremgår at forsik- ringsselskapet kan gjøre gjeldende de inn- sigelser som sikrede har i forhold til skade- lidte. Dersom barnet og forsikringsselska- pet sammen ble saksøkt, ville forskjellig norm for aktsomhet kunne føre til frifinnel- se av barnet og ansvar for selskapet i strid med § 7–6. Ifølge forarbeidene til forsik- ringsavtaleloven skal skadelidte ikke få bedre erstatningsrettslig posisjon ved å hol- de seg til selskapet i stedet for til sikrede, jf. NOU:24 side 160 første spalte. Jeg finner det klart at en ansvarsforsikring ikke kan tillegges betydning ved skyldnormen etter skadeserstatningsloven § 1–1.” Som det fremgår begrenser Høyesterett seg til å uttale seg om ansvarsforsikringens betyd- ning i relasjon i Skadeserstatningsloven § 1– 1. Dette er helt naturlig idet det var denne bestemmelsen den konkrete saken gjaldt. Skadeserstatningsloven § 1–1 er et eksem- pel på et lovfestet uaktsomhetsansvar. Slik bestemmelsen i henhold til den ovennevnte Høyesterettsdom skal forstås, er det her tale om et alminnelig uaktsomhetsansvar – hvor ikke økonomisk evne og forholdene ellers skal trekkes inn. Hvorvidt det er tale om en lovfestet eller ulovfestet uaktsomhetsvurdering, kan ikke ha noen betydning i denne forbindelse. Heller ikke om det dreier seg om en privat eller næringsdrivende skadevolder. Høyesterett har med uttalelsen avslutnings- vis i sitatet ovenfor – forhåpentlig en gang for alle – nedfelt at eksistensen av en ansvarsfor- sikring ikke har noen som helst relevans ved vurdering av aktsomhetsspørsmålet. Det kan i en parentes bemerkes at spørs- målet ble relativt omfattende prosedert for Høyesterett. Høyesteretts uttalelse i ”Bukkebo-dommen” i Rt. 2002 s. 1425 flg. som ble kort referert ovenfor under pkt. 3 a), understøtter dette syn. 8. Konklusjon En eventuell senere argumentasjon i enkelt- saker som søker å sette aktsomhetsvurderin- gen under press under henvisning til eksisten- sen av ansvarsforsikring på skadevolders hånd, kan heretter ikke hevdes å ha noen relevant rettskildemessig forankring.