Artikkelen studerer betydningen av kollektivmekanismers utforming for utfall i situasjoner der beslutningene skal forankres i usikre eksternt gitte holdbarhetskriterier. Hovedsiktemålet for analysen er kollektive domstoler som treffer avgjørelser basert på vage rettslige standarder. Det vises hvordan utfall systematisk, i probabilistisk forstand, varierer med størrelsen på kollektivet, voteringsregelen (kravet til stemmeflerhet) og voteringsregimet. Det siste gjelder hvordan avgjørelsene relateres til holdbarhetskriteriene.
Det vises at dommerpaneler under såkalt utfallsbasert votering og majoritetskrav har naturlige symmetriegenskaper. I slike mekanismer avtar rettslig risiko monotont i panelstørrelsen. Det vises også hvordan krav til supermajoritet prioriterer utfall.
Forankring av avgjørelser i eksterne holdbarhetskriterier kan i visse situasjoner lede til et såkalt doktrinært paradoks eller diskursivt dilemma. Fenomenet er uttrykk for et mer generelt problem som oppstår ved det som kalles logisk aggregering. Dette kan motivere overgang til såkalt premissbasert votering. Et slikt voteringsregime vil imidlertid som vist lede til en annen sannsynlighetsfordeling over utfall. Dette kan ha utilsiktede virkninger blant annet med hensyn til symmetriegenskaper.
Det funksjonelle perspektivet på beslutningsmekanismene gir grunnlag å stille spørsmål ved den hierarkiske organiseringen av domstoler.
Hele artikkelen finner du nedenfor (pdf)