Trygghet i utrygge tider – glimt fra norsk forsikrings historie under den tyske okkupasjonen 1940–45

Artikkelforfatter: Kristian Trosdahl
E-mail: kristian.trosdahl@bi.no
Organization: Handelshøyskolen BI
About:

Kristian Trosdahl er cand. philol. fra Universitetet i Oslo. Han har vært ansatt i forsikringsnæringen siden 1979 – fra 1992 som konsulent og senere studieleder ved Handelshøyskolen BI. Han er også vært norsk redaktør for NFT.


Udgave:
2, 2001
Språk: Internasjonal
Kategori:

158 NFT 2/2001 Innledning De nordiske land opplevde den annen ver- denskrig på ganske ulik måte. Bare Sverige klarte å holde på sin nøytralitet gjennom hele krigstida – de tre andre landene ble på ulikt vis trukket inn i konflikten. Danmark og Norge ble 9.4.1940 invadert av tyske styrker. I Norge varte krigshandlingene til 10. juni 1940. Kon- gen og regjeringen var da flyktet til England, og ledet kampen videre derfra. I det okkuperte Norge innsatte Hitler en Reichskommissar, Josef Terboven, som øverste sivile leder. Ved siden av Terboven skulle det lille og nesten glemte norske fascistpartiet Nasjonal Samling, NS, komme til å spille en viktig rolle i okkupasjonsårene. Dets leder, eller ”Fører”, Vidkun Quisling forespeilet Hitler at han skul- Trygghet i utrygge tider – glimt fra norsk forsikrings historie under den tyske okkupasjonen 1940–45 av Kristian Trosdahl, Forsikringsakademiet For første gang er forsikringsnæringens rolle i Norge under siste verdenskrig blitt saumfart av en historiker. Det er en spennende historie Kristian Trosdahl (49) kan fortelle om en næring i konflikt med både Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakten. Trosdahl er cand. philol fra Universitetet i Oslo høsten 2000, og denne artikkelen er basert på hans hovedfags- oppgave i historie. Trosdahl har vært ansatt i forsikrings- næringen siden 1979, og har fra 1992 vært konsulent og studieleder ved Forsikringsakademiet. le makte å omforme det norske samfunnet etter tysk modell og ideologi slik at Norge på noe sikt kunne innta en plass som en lojal alliert for Tyskland og et fullverdig medlem av et nyordnet, tyskledet Europa. Hitler valg- te å satse på NS og Quisling, og på hans ordre forbød Terboven i september 1940 alle poli- tiske partier unntatt NS, avsatte Kongen og regjeringen og utnevnte en rekke såkalt kom- missariske statsråder, hvorav de fleste var NS-medlemmer.1 Denne ordningen ble 1. februar 1942 erstattet av en ren kollabora- sjonsregjering ledet av Quisling og med kun NS-medlemmer som statsråder. Denne spesielle politiske situasjonen og et betydelig tysk militært nærvær førte til et betydelig press på det norske samfunnet – både embetsverket, næringslivet og organisa- Kristian Trosdahl kristian@forsakad.no 159 sjonslivet. Ett av de sentrale spørsmål i debat- ten om okkupasjonshistorien har vært hvor- dan de ulike sektorene i samfunnet bestod denne prøven. Næringslivet er i denne sammenheng blitt kritisert både for å ha eta- blert et for nært forhold til okkupanten og for en forsiktig og unnfallende holdning til NS- styret. I sin bok om industriens og Norges Industriforbunds krigshistorie, Industrien under hakekorset, konkluderer forfatteren Jan Didriksen med at ikke bare industrien, men ”…hele nærings- og arbeidslivet for øvrig (min uth.) […] produserte og fungerte på tyske premisser”. Historikeren Dag Ellingsen kritiserer i boka Krigsprofitørene og rettsopp- gjøret næringslivet for at dets motstand mot NS og tyskerne ”…kom senere og tok seg mildere former” enn ellers i samfunnet, og at ”…[holdnings]kampen ikke ble satt på spis- sen i næringslivet”. Årsaken var etter hans oppfatning at næringslivet ble utsatt for få NS-provokasjoner og nærmest var en ”fredet sone under hele krigen”. Disse og andre studier av næringslivets forhold til okkupanten og NS er imidlertid i første rekke knyttet til industrien, mens for- holdene på andre sektorer av næringslivet er langt mindre belyst – eller ikke omtalt i det hele tatt. Det siste gjelder forsikringsnærin- gen. Samtidig er det rimelig å anta at forsik- ring som en tjenesteytende næring opplevde problemer og utfordringer i forholdet til NS og tyskerne som var spesielle for den, og skilte seg ut fra de problemene primær- og sekundærnæringene møtte i denne perioden. Studiet av forsikringsnæringens krigshis- torie viser at denne antakelsen er korrekt. Det utviklet seg en rekke konflikter mellom NS og næringen under okkupasjonen, og de ble etter hvert svært tilspisset. Forholdet til den tyske okkupasjonsmakten var ikke så kon- fliktfylt, men preget av at næringen forsøkte å holde en viss avstand og unngå noe tett samarbeid med okkupanten. Til grunn for konfliktene med NS lå både ideologiske motsetninger, men også det forhold at en rekke av de tiltakene partiet forsøkte å gjen- nomføre, ville rammet næringen økonomisk. Dette gjaldt særlig livsforsikringsselskapene som hadde en svak økonomi fra før på grunn av det lave rentenivået under okkupasjonen.2 I denne artikkelen har jeg valgt å konsentrere meg om de politiske konfliktene som oppstod i forhold til Nasjonal Samling. Forholdet til de tyske okkupasjonsmyndighetene og næ- ringens økonomiske utvikling blir det dess- verre ikke plass til å gå nøyere inn på. For ordens skyld vil jeg presisere at framstill- ingen bare gjelder innenlandsk, landbasert forsikring. Norsk forsikring i 1940 Ved årsskiftet 1939/40 var det i Norge 121 norske og 58 utenlandske skadeforsikrings- selskaper som arbeidet på landsbasis. I tillegg var det registrert en mengde små lokale gjen- sidige brannforsikringskasser, sjøtrygdelag og husdyrforsikringskasser. Alle disse selska- pene – 909 i tallet – konkurrerte på et marked med en samlet premieinntekt på ca. kr 187 mill. På samme tid hadde 14 norske og ett utenlandsk (svensk) livsforsikringsselskaper konsesjon til å tegne livsforsikring. Disse selskapene hadde en samlet premieinntekt på ca kr 88 mill. og forvaltningskapital på ca kr 987 mill. Det fantes en rekke organisasjoner og for- eninger innen forsikringsnæringen. De to vik- tigste var De norske Livsforsikringsselska- pers Forening (heretter oftest kalt ”Livfore- ningen”) og Norske Forsikringsselskapers Forbund. Alle livsforsikringsselskapene var med i Livforeningen som var stiftet i 1915. Foreningen administrerte flere samarbeids- avtaler mellom selskapene, bl.a. om begrens- ning av antallet agenter. Videre fastsatte sel- skapene gjennom samarbeidet i Livforenin- gen felles forsikringspremier. Videre hadde Foreningen lyktes med å etablere god kontakt 160 med myndighetene, og deltatt i utredningsar- beid forut for flere viktige skatte- og lovsaker. Den andre sentrale organisasjonen, Norske Forsikringsselskapers Forbund, var stiftet så sent som i 1937. Den var åpen for både livs- og skadeforsikringsselskaper. I 1940 hadde Forbundet fått tilslutning fra 68 selskaper. Tatt i betraktning det store antallet selskaper som fantes i Norge på dette tidspunkt, virker tallet beskjedent. Men det var i første rekke de større selskapene som sluttet seg til Forsik- ringsforbundet, og i 1939 representerte medlemsselskapene hele 95% av næringens samlede premieinntekt. Det offentlige tilsynet med næringen ble utøvet av Forsikringsrådet 1940 – 41: Tid for å velge side Selv om ikke alle de konstituerte statsrådene som ble utnevnt i 1940, var NS-medlemmer, og Quisling selv ikke fikk noen statsrådpost, kom NS ved disse utnevnelsene i posisjon der partiet kunne begynne å gjennomføre sitt po- litiske program. Kjernen i dette var å omskape Norge til et korporativt samfunn. Kort fortalt var NS’ mål et samfunn bygget opp på organi- sasjoner med obligatorisk medlemskap. Orga- nisasjonene ble kalt laug, og skulle bygges opp yrkesvis. For å unngå strid og klassekamp skulle de være vertikale – dvs omfatte alle innen en yrkesgruppe, både arbeidere, funk- sjonærer og eiere. Laugene skulle så igjen stå tilsluttet samband som omfattet større sektorer av arbeids- og kulturlivet, og disse skulle så igjen sende representanter til en ny nasjonal- forsamling – Rikstinget. Dette var tenkt byg- get opp med to kammere: Kultur- og nærings- ting. Partiet skulle gjennomsyre og kontrollere hele denne konstruksjonen, og det ville neppe være plass til meningsmotstandere av NS verken i ledelsen av laugene og sambandene eller som representanter til Rikstinget. NS’ begynte arbeidet med å bygge dette samfunnet, med å forsøke å vinne kontroll over sentrale organisasjoner. Dels ble de inn- budt til et samarbeid som på sikt ville gi NS kontroll over organisasjonen, dette gjaldt bl.a. bøndenes og fiskernes organisasjoner, dels ved ren maktovertakelse, bl.a. i idrettsorgani- sasjonene. Organisasjonene som ble angrepet av NS, søkte sammen for å koordinere mot- standen mot partiet. Like over nyttår 1941 ble grunnlaget for motstanden utvidet ved at også offentlige ansatte kom med. Bakgrunnen for dette var at NS ga et nyopprettet organ - Nasjonal Samling Personalkontor Offentlig Tjeneste (NSPOT) - fullmakt til å kontrollere den politiske innstillingen til alle som søkte offentlige stillinger. Allerede høsten 1940 hadde Terboven sendt ut en forordning som åpnet for avskjedigelse av offentlige tjeneste- menn som ”…etter sin politiske holdning ikke byr sikkerhet for at de med hele sin kraft vil medvirke til den politiske nyordning”.3 Det var imidlertid i første rekke NSPOTs reglement som våren 1941 utløste to protest- aksjoner i form av brev til Terboven. Det første gikk 3.4.1941, og var underskrevet av 22 organisasjoner, vesentlig for offentlige ansatte og utøvere av frie yrker.4 Terboven svarte ikke på brevet, og det ble fulgt av et nytt protestbrev datert 15.5.1941. Her var grunn- laget for protesten utvidet. De 43 organisasjo- nene som underskrev brevet, tok avstand fra forordninger som svekket rettssikkerheten, fra hirdens5 voldelige opptreden, fra at det ble øvet press mot offentlige tjenestemenn for å få dem til å gå inn i NS og represalier i form av oppsigelse og suspensjon mot enkelte av de som nektet, og endelig at medlemskap i NS kunne bli satt foran faglige kvalifikasjoner ved ansettelse i offentlig tjeneste. I tillegg til de som hadde underskrevet det første brevet, var Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) sentralt og flere fagforbund innen LO med, videre bl.a. Norske Kvinners Nasjonalråd og to av næringslivets organisasjoner: Norges Handelsstands Forbund og Norske Forsik- ringsselskapers Forbund med denne gangen. 161 De 43 organisasjonene representerte til sam- men over 700 000 medlemmer. For Forsik- ringsforbundet underskrev adm. dir. i Skade- forsikringsselskapet Norden Harald Som- merfeldt, som på årsmøtet 2.5.1941 var valgt til styreformann etter Christian Hansson. Samlet sett var næringslivets organisasjo- ner dårlig representert blant underskriverne av maiprotesten – verken Arbeidsgiverfore- ningen, Industriforbundet eller Håndverker- forbundet ønsket å være med. Det var heller ikke innlysende at Forsik- ringsforbundet skulle underskrive. Tiltakene som først og fremst utløste protestene, ram- met ikke direkte verken forsikringsnæringen som sådan eller dens ansatte. Hva var årsaken til Norske Forsikringsselskapers Forbund li- kevel underskrev? En viktig kilde til svar på dette spørsmålet er et spørreskjema professor Thomas Chr. Wyller i 1955 sendte alle underskriverne i forbindelse med arbeidet med boka Nyord- ning og motstand om organisasjonenes kamp mot NS. Harald Sommerfeldt besvarte skje- maet som en av underskriverne. Sommerfeldt var en mann av få ord, men hans til dels svært knappe svar gir likevel flere holdepunkter når det gjelder prosessen som førte til at Forsik- ringsforbundet skrev under. På spørsmål om når han første gang fikk henvendelse om å skrive under, svarte Sommerfeldt at det ”…kom under hånden frem ved et par anled- ninger våren 1941”. På dette tidspunkt var han medlem av Forsikringsforbundets styre. Vi må derfor kunne anta at både Sommer- feldt, og gjennom ham trolig også resten av Forsikringsforbundets styre, tidlig hadde i det minste kjennskap til at en protest var under utarbeidelse. På Wyllers spørsmål om i hvil- ken egenskap Sommerfeldt ble bedt om å underskrive, svarte han at det var som for- mann i Norske Forsikringsselskapers For- bund. Dette viser at den endelige henvendel- sen til Sommerfeldt om å tiltre brevet, må ha kommet etter 2. mai 1941. Først på Forbun- dets årsmøte denne dagen ble Sommerfeldt valgt til formann. I sin rapport til Norske Forsikringsselska- pers Forbunds årsmøte 19.12.1945 om virk- somheten i perioden etter siste ordinære års- møte 2.5.1941 hevdet Harald Sommerfeldt at tiden hadde vært for knapp til at protestbrevet kunne forelegges styret før han undertegnet det.6 Dersom vi legger konklusjonen i forrige avsnitt til grunn, er dette korrekt. Første styre- møte etter årsmøtet var berammet til 6.6.1941. Imidlertid arbeidet hele 11 av styrets 14 med- lemmer i eller nær Oslo (10 i Oslo og 1 i Drammen). Om Sommerfeldt hadde ønsket, burde det vært mulig å tromme sammen til et beslutningsdyktig ekstraordinært styremøte7 på kort varsel. At dette ikke ble gjort, kan skyldes at Sommerfeldt vurderte dette som en sikkerhetsrisiko – jo flere som ble informert, jo større fare for at planen om protestskrivet kunne sive ut. En annen mulighet var at han ikke anså det som nødvendig å holde et styre- møte på saken - han hadde et annet organ han kunne bruke: Styrets arbeidsutvalg. Arbeidsutvalget var ikke hjemlet i Forsi- kringsforbundets vedtekter, men det hadde festet seg som praksis at fire av styrets med- lemmer møttes mellom styremøtene for å behandle saker som måtte ekspederes før de i tilfelle kunne bli behandlet i Forbundets styre. Arbeidsutvalget ble valgt av og blant styre- medlemmene, men formannen og varafor- mannen var faste medlemmer. Valg av med- lemmer til utvalget var satt opp på dagsorden for styremøtet 6.6.1941. Inntil de to siste medlemmene var valgt, bestod utvalget bare av styrets formann Harald Sommerfeldt og varaformannen, adm. direktør i livsforsik- ringsselskapet Idun Nicolay Bugge. Som- merfeldt valgte likevel å ta opp spørsmålet om å underskrive kun i Arbeidsutvalget. Til Wyller opplyste han riktignok at han hadde konferert med ”tillitsmenn” i egen organi- sasjon og representanter for andre organisa- sjoner før han underskrev, men oppga ingen 162 navn. Dette var i alle tilfelle en uformell kontakt – den eneste tilnærmet formelle be- handling spørsmålet om underskrift fikk, var kontakten mellom Sommerfeldt og Bugge. De øvrige styremedlemmene ble ikke infor- mert før protestbrevet var vel framme hos Terboven, i brev til styret og medlemsselska- pene av 19.5.1941 Henvendelsen til Forsikringsforbundet om å tiltre protesten, ble altså underkastet den knappest mulige saksbehandling. Kanskje var det, i det minste med tanke på ettertidas dom, en fordel. De næringsorganisasjonene som tok spørsmålet opp til en full organisasjons- messig behandling, kom aldri fram til enighet om verken å underskrive eller å foreta seg noe for å støtte protesten. Men det er jo spørsmål om Sommerfeldts saksbehandling var betryg- gende i dette tilfellet. Særlig tatt i betraktning at han, fortsatt ifølge svarene på skjemaet til Wyller, var forberedt på motaksjoner fra tys- kerne, og også at Norske Forsikringsselska- pers Forbund kunne bli forbudt. Den meget knappe behandlingen i Forsi- kringsforbundets organer betydde at Harald Sommerfeldts egne holdninger og meninger var svært viktige, kanskje avgjørende, for beslutningen om å skrive under. På spørsmål fra Wyller om hva han la vekt på da han tok avgjørelsen om å underskrive, svarte Som- merfeldt at ønsket å medvirke til at aksjonen fikk størst mulig tilslutning. Derfor burde etter hans mening også Forsikringsforbundet delta selv om Forbundets og forsikringsnæ- ringens særlige interesser ikke var spesielt krenket gjennom NS’ aksjoner: Her gjaldt det ”…ikke særinteresser, men folkets felles in- teresser,” skrev han. Som nevnt ovenfor, så Sommerfeldt ikke bort fra faren for tyske straffereaksjoner, og han trodde neppe Reichs- kommissar ville la seg påvirke av brevet, likevel var det etter hans syn i medlemmenes interesse at Forsikringsforbundet underskrev, fordi organisasjonen ved dette gjorde sin ”na- sjonale plikt.” Terbovens svar Først 12. juni 1941 fikk Harald Sommerfeldt og de andre som hadde underskrevet, svar fra Terboven i form av en ”einladung” fra Reichs- kommissar til en ”…besprechung über die von Ihnen mitunterzeichnete Eingabe” i Stor- tinget 18. juni. På møtet kom de aller fleste som hadde underskrevet protestbrevet. De var usikre på hva som lå i begrepet ”Be- sprechung”, men så snart møtet startet, ble det klart at noen meningsutveksling hadde Terboven ikke lagt opp til. Uten videre kom- mentar eller innledning startet han straks på en lengre skjennepreken. Selve aksjonen stem- plet han som et utspill fra enkeltpersoner, et par ”trådtrekkere” og ”… noen og førti men- nesker som av dem lot seg overtale til under misbruk av sin stilling og den tillit de hadde fått, å undertegne dette påfunnet.”8 Denne påstanden begrunnet Terboven med at de fleste som underskrev, gjorde dette uten sty- rebehandling eller formelle vedtak og uten mandat i foreningenes lover. Sommerfeldt hadde altså ikke vært alene om å handle raskt, og etter noe amputert behandling i de formelle organer. Etter Terbovens tale leste den konstituerte statsråd i Innenriksdepartementet Albert Hagelin (NS) opp en ny ”Foreningsforord- ning” datert 17.6.1941.9 Forordningen ga et nyopprettet sentralt foreningskontor under Innenriksdepartementets myndighet til å: ”...sørge for at […] foreninger […] blir ledet i samsvar med den politiske nyordnings krav,” og til å ”...treffe enhver forføyning som anses nødvendig […], for å gjennomføre nyordning eller oppløsning av en forening eller innlem- melse av den i en annen forening.” Med hjemmel i forordningen oppløste Hagelin en del foreninger på stedet, de øvrige – LO og særforbund unntatt – fikk oppnevnt kommis- særer. Representantene for de enkelte organi- sasjonene fikk deretter ordre om straks å gå til sine respektive foreningskontorer for der å motta kommissærens nærmere instruksjoner. 163 Prof. Wyller så denne protestaksjonen som ”…det mest markante vitnesbyrd vi har om organisasjonenes politiske atferd i det okku- perte Norge” og ”… en merkepel i utviklin- gen av hele den sivile motstandsbevegel- sen”10 . Med Harald Sommerfeldts under- skrift på vegne av Norske Forsikringsselska- pers Forbund plasserte forsikringsnæringen seg klarere i det politiske bildet, og la seg sammen med Norges Handelsstands Forbund på en langt tydeligere motstandslinje enn næringslivet for øvrig på dette tidspunktet. Norske Forsikringsselskapers Forbund under kommisarisk ledelse Fra 18. juni 1941 var Norske Forsikringssel- skapers Forbund under oppsyn og ledelse av en NS-kommissær. Dermed var det høyst usikkert hvilken rolle Forsikringsforbundet kunne spille overfor myndighetene – om det i det hele tatt var mulig for organisasjonen å fremme næringens synspunkter eller om den ble NS’ lydige redskap. Usikkerheten ble forsterket ved at kommissæren, direktør Alf Larsen Whist, var en kjent forsikringsmann med over 40 års erfaring fra næringen. Tidlig i sin karriere hadde han gjort seg bemerket som gründer, og han stiftet flere selskaper, hvorav flere fortsatt eksisterte i 194111. Han var også med på å legge grunnlaget for stiftel- sen av Sjøassurandørernes Centralforbund (CEFOR) i 1911 og var styremedlem her i flere år. Imidlertid stod han også bak flere uheldige prosjekter, i første rekke selskapet Norske Lloyd som gikk konkurs i 1923. Etter konkur- sen ble Whist satt under etterforskning av påtalemyndigheten. I sin rapport skriver ”Li- kvidationsstyret” at selskapet ikke i liten grad var ”… et offer for hans [Whists] planer om at gjøre det til et ledende selskap paa verdens- markedet og sig selv til en international stør- relse paa forsikringsomraadet”. Videre ble det påpekt at han hadde foretatt ulovlige over- føringer fra selskapet til seg selv. Også senere kom han i klemme i forbindelse med konkurs – i Frankrike ble han i 1936 dømt for bedrage- ri i forbindelse med konkursen i forsikrings- selskapet Alliance Francaise som han hadde interesser i. Konkursene og den franske dommen hadde gitt ham et dårlig rykte i norsk forsikring og næringslivet ellers. Med hans brede bakgrunn fra næringen, var det likevel god grunn til å frykte at han ville blande seg inn i både Forsikringsforbundets og selskapenes drift. Whist var imidlertid ikke spesielt interes- sert i å oppgaven som kommissær i Norske Forsikringsselskapers Forbund, og forsøkte å få avløsning så fort som mulig. Dette lyktes ham ikke, men denne manglende entusias- men for oppgaven, kan være årsaken til at utviklingen i Forsikringsforbundet under Alf L. Whist allerede fra første dag tok en annen retning enn i de andre organisasjonene. I de øvrige organisasjonene ble underskriverne av protestbrevet, det var gjerne styreformannen eller adm. direktør, raskt erstattet av personer utpekt av NS. I Norges Handelsstands For- bund for eksempel, ble både formann og administrerende direktør12 arrestert, og alle- rede 18.6.1941 ble de erstattet av NS-folk. I de fleste andre organisasjonene valgte de an- satte å forlate sine stillinger så snart de kunne, og de fleste, ofte opp mot 90%, av medlem- mene meldte seg ut. Foreningene eksisterte riktignok fortsatt, men bare på papiret – i realiteten var de bare ”tomme skall.” Slik gikk det ikke i Norske Forsikringssel- skapers Forbund. Whist ga instruks om at han skulle bli forelagt alle skrivelser inn og ut, at han skulle kunne kontrollere alle bevegelser på Forbundets konto, og endelig at det ikke skulle holdes styremøter uten hans samtykke. Men han ga ingen signaler om at Sommer- feldt, noen av styremedlemmene eller Kierulf måtte forlate sine poster. I det hele viste Whist liten interesse for Forsikringsforbundet, han 164 viste seg sjelden i Forbundets lokaler og la seg lite opp i dets saker. Whists holdning betydde at Forsikringsfor- bundet i og for seg hadde mulighet til å fortsette sin virksomhet nesten som normalt. Forbundets ledelse valgte likevel å slutte å avholde styremøter. Styret som ble valgt på årsmøtet 2.5.1941, kom bare til å møtes en gang under krigen. Arbeidsutvalget, som ble valgt på dette ene møtet, overtok i stor grad Styrets oppgaver, kun ved et par anledninger fikk styret saker til behandling ”under hån- den”. Formålet med dette var å holde Alf Whist og NS utenfor møtene i Forbundets styrende organer. Dette lyktes, men det var også takket være Whists tilbakeholdenhet. Med den vide fullmakten han hadde som kommissær, ville det neppe vært mulig å nekte ham å delta i Arbeidsutvalgets møter, dersom han hadde ønsket det. Heller ikke årsmøter ble holdt på vanlig måte. I 1942 fikk Arbeidsutvalget Whists godkjennelse til å sende de faste sakene regn- skap, budsjett og valg ut til skriftlig behand- ling. Det sittende styrets funksjonstid ble for- lenget med ett år, men i praksis var det Arbeids- utvalget som styrte virksomheten. Dette be- stod av styrets formann dir. Harald Sommer- feldt, varaformann dir. Nicolay L. Bugge, dir. Per M. Hansson i Storebrand og dir. Tord Wikborg i Vega. I motsetning til de fleste av de andre organi- sasjonene som fikk NS-kommissær i juni 1941, ble ikke Norske Forsikringsselskapers Forbund tømt for ansatte og medlemmer. Forbundet beholdt samme bemanning som før, og det kom heller ikke til noen utmel- dingsaksjon fra medlemmenes side, tvert om økte antallet medlemmer fra 72 i april 1941 til 74 pr. 20.5.1942. Men hvor aktivt var For- bundet? Forsikringsforbundets virksomhet ble re- dusert, men det ble ikke lagt dødt. Saks- mappene og kopibøkene for perioden etter juni 1941 er riktignok ganske tynne, men Forbundet arbeidet fortsatt med flere viktige saker: Dels var det saker som var startet opp tidligere, bl.a. spørsmål om regler for be- grensning av antall agenter innen skadefor- sikring; dels var det økende pågang fra NS, for eksempel for å få økonomiske bidrag. Endelig ble det tatt noen få, nye initiativ overfor myndighetene – først og fremst for unngå at forsikringsansatte ble utskrevet til tvungen Arbeidstjeneste. Selskapene brukte altså fortsatt, om enn i stadig mindre omfang, Forbundet til å fremme sine interesser overfor myndighetene. Innenfor disse rammene kun- ne Forsikringsforbundet trolig fortsatt virksomheten i lengre tid om det ikke somme- ren 1942 hadde kommet til en ny politisk krise som krevde at hele næringslivet måtte marke- re sin holdning og ta ansvar for å påvirke utviklingen. Den store prøven –- kampen mot Rikstinget høsten 1942 1. februar 1942 trådte de kommissariske stats- rådene tilbake, og ved en seremoni på Akers- hus slott ble Vidkun Quisling utnevnt til mi- nisterpresident i en ny nasjonal regjering. I NS-propagandaen ble dette blåst opp til en skjellsettende begivenhet i Norges historie – landet var langt på vei igjen fritt og selvsten- dig. I realiteten beholdt Reichskommissar Terboven kontrollen i Norge; NS-regjeringen hadde bare det handlingsrom og den frihet han fant det for godt å gi den. NS gikk likevel kraftig ut for å forme sam- funnet etter sin ideologi. I første rekke gjaldt det den store konstitusjonelle endringen det ville gjennomføre – å erstatte partiveldet og klassekampen med et korporativt samfunn, og Stortinget med en nasjonalforsamling byg- get på landets organisasjoner innen nærings- liv og kultur, Rikstinget. Sommeren 1942 ga Quisling den endelige ordre om å forberede Riksting 25. september 1942. I første omgang måtte næringslivets 165 organisasjoner organiseres slik at de kunne sende representanter til Rikstinget, og først i august 1942 ga Innenriksdepartementet de enkelte statsråder i oppdrag å organisere 13 ”hovednæringsgrupper” som skulle velge re- presentanter til Rikstinger. Forsikring var en av disse gruppene, og var tiltenkt 3 av de 120 Rikstingsrepresentantene. Mange fryktet for at Quisling ville bruke Rikstinget til å slutte en formell fred med Tyskland, og deretter mobilisere norsk ung- dom til krigsdeltakelse for Tyskland. Situa- sjonen var dermed svært alvorlig, og det var av avgjørende betydning at næringslivet nå stod samlet og fast mot Quislings planer. Planene om Rikstinget ”lekket” relativt raskt ut til den sivile motstandsledelsen, som be- sluttet å møte dem med en utmeldingsaksjon i de forbundene som skulle utpeke represen- tanter til Rikstinget. Norske Forsikringsselskapers Forbund slut- tet seg straks til utmeldingsaksjonen. Tidlig i september 1942 ble et udatert og usignert brev sirkulert til medlemmene. I brevet het det at det fantes ”…sikre opplysninger om at NS har til hensikt å nyordne næringsorgani- sasjonene” for å kunne innkalle til Riksting 25.9.1942. Nå gjaldt at ”…samtlige medlem- mer av næringslivets organisasjoner [viste] samme faste holdning som lærerne, prestene, advokatene etc”.13 Selskapene ble derfor bedt om innen 15. september å sende inn et skriv til Norske Forsikringsselskapers Forbund der de protesterte mot at det ”…kan bli spørsmål om å benytte vårt forbund til politisk virksomhet i forbinnelse [sic] med det riksting som aktes avholdt”. Som begrunnelse for protesten skulle selskapene peke på at Forbundet ”… hittil utelukkende [har] hatt saklige og faglige in- teresser å ivareta”. Dersom dette grunnlaget for virksomheten falt bort, ble medlemmene bedt om å erklære at i så fall ”… kan Norske Forsikringsselskapers Forbund ikke […] an- sees som representerende våre interesser, hvorfor vi ikke kan være med på å ta ansvaret for dets virksomhet, og vi anser derfor vårt medlemskap som bortfalt”. Utmeldingen var altså ikke umiddelbart gyldig, men betinget av at NS gjennomførte sine planer. Dette ga selskapene en ”nødutgang” om situasjonen skulle kreve en rask retrett. Omtrent samtidig med at parolene om ut- melding gikk ut til medlemmene av Forsik- ringsforbundet og andre næringsorganisasjo- ner, ble Quisling-regjeringens mottrekk – lov av 20.8.1942 nr. 12 om organisasjoner og foreninger m.v. (”Foreningsloven”)14 – kjent. Lovens formål var å sikre at organisasjoner og foreninger ble ledet slik ”…hensynet til folkets og statens felles gavn” krever. Ansva- ret for å påse at kravene ble oppfylt, ble lagt til Innenriksdepartementet som kunne ”..treffe beslutning om enhver forføyning som finnes nødvendig”. En annen sentral bestemmelse var påbud om obligatorisk medlemsskap i organisasjoner for yrkesutøvere og forbud mot å melde seg ut av og nedlegge lederverv i næringsorganisasjoner. Foreningsloven betydde at ordlyden i protes- tene måtte endres noe. Det ble nå viktig også å få med at underskriverne motsatte seg de mulighetene til inngrep i Forbundets organer og virksomhet som loven åpnet for. Kort tid etter at loven var gjort kjent, gikk det ut en ny parole til Forsikringsforbundets medlemmer. Den var datert ”medio september” og heller ikke denne var underskrevet. Her ble det vist til at Foreningsloven trolig var gitt for å stoppe protestene fra næringslivet. Utmeldingsbrevet måtte derfor endres noe slik at man fikk inn en henvisning til den nye Foreningsloven. Fort- satt ble det truet med en betinget utmelding som ble effektiv dersom det ”…under henvis- ning til den foreliggende lov om organisasjoner og foreninger av 20.8.1942 […] skulde bli gjort inngrep i medlemmenes rett til selv å velge sine tillitsmenn, eller det skulde bli op- nevnt representanter for Norske Forsikrings- selskapers Forbund til et riksting.” Fristen for å sende inn utmeldingen ble satt til 18.9. 166 Parolen ble tatt opp i selskapenes styrende organer de nærmeste dagene: Idun og Store- brand vedtok utmelding 15.9.1942, Norden 17.9.1942, Gjensidige 18.9.1942, Samvirke 21.9.1942 osv. I alt 72 av Forsikringsforbun- dets 74 medlemsselskaper fulgte oppfordrin- gen om å melde seg ut. Denne gangen var saksbehandlingen langt bredere enn da Norske Forsikringsselskapers Forbund tiltrådte protestbrevet til Terboven i mai 1941. Riktignok satt Sommerfeldt og Bugge fortsatt sentralt i avgjørelsesprosessen som medlemmer av Arbeidsutvalget, men denne gangen var i alle fall Arbeidsutvalget fulltallig. I tillegg ble selve utmeldingen be- handlet av selskapenes styrer. Styrereferatene er imidlertid rene vedtaksprotokoller, så det er ikke mulig å fastslå om forslaget om utmel- ding vakte diskusjon eller motforestillinger. Men spørsmålet kom i alle tilfelle opp i styre- ne, som valgte å ta ansvaret for en utmelding – trolig etter også å ha vurdert mulige konse- kvenser av å gå ut, erfaringene fra 1941 viste at det var fare for reaksjoner. Aksjonen avblåses Utmeldingsaksjonen i Norske Forsikrings- selskapers Forbund og de andre nærings- organisasjonene fikk liten betydning for Riks- tingsplanene. På det tidspunkt selskapsstyre- ne behandlet spørsmålet om utmelding, var planene i ferd med å bli oppgitt. Da Whist fikk vite om utmeldingene fra Forsikringsforbun- det 24.9.1942, var de allerede oppgitt. Tyskerne var imidlertid opptatt av å stoppe utmeldingsbølgen, spesielt etter at den også spredte seg til LO, og kom med skarpe trusler overfor lederne av næringsorganisasjonene, bl.a. ble den adm. direktør og presidenten i Norges Industriforbund indirekte truet med dødsstraff dersom utmeldingene i Industri- forbundet ikke ble trukket tilbake. Truslene ble raskt kjent også i de andre organisasjone- ne, og samtlige fant å måtte innstille aksjo- nen. I Forsikringsforbundet ble dette gjort ved at sekretær Poulsson 25.9.1942 returnerte utmeldingene til de enkelte selskapene sammen med følgende brev: «I henhold til informasjoner arbeidsutvalget har fått fra forskjellig hold og i henhold til orientering man har mottatt fra medlemmer ansees det som medlemmenes ønske at de innkomne protester kalles tilbake og vi retur- nerer vedlagt Deres skrivelse av — september d.å.» Liknende tiltak ble gjort i de andre næringsor- ganisasjonene som deltok, og med det var aksjonen over. Samlet hadde den vist at næ- ringslivet sa et klart nei til NS’ planer om Riksting, og det betydde et nytt tilbakeslag for partiet. Innad i forsikringsnæringen virket aksjonen i første omgang samlende. Selv om selskapene enkeltvis aktivt måtte ta en avgjør- else om å delta, ble protesten i praksis enstem- mig. Det skulle imidlertid senere vise seg at mange så på tilbaketoget som et nederlag, og dette virket demoraliserende. Det førte i sin tur til at de ikke så hensikten med å ta noen risiko i senere konfrontasjoner med NS. Årsa- ken til at de følte det slik, var kanskje i først rekke at den reelle grunnen til at man bøyet av, ikke kom fram i Poulssons brev – det var ikke lett å lese mellom linjene hvor alvorlige trusler som lå bak. Forsikringsforbundet i tida etter protestaksjonen Vi kunne kanskje vente at det kom til et tøffere klima mellom kommissær Alf Whist og sekretariatet og ledelsen i Forsikringsfor- bundet etter utmeldingsaksjonen, men intet i kildene tyder på at han reagerte slik – ja, at han reagerte i det hele tatt. Dermed førte heller ikke denne konflikten til at Forbundet ble lagt helt dødt. Virksomheten ble riktignok ytterli- gere redusert, men Arbeidsutvalget møttes fortsatt regelmessig, og Forbundet fortsatte arbeidet med viktige saker, nå likevel mest i form av reaksjoner på utspill fra myndighete- 167 ne – i første rekke utskrivning av arbeidskraft fra selskapene til Arbeidstjeneste. Fra Norske Forsikrings- selskapers Forbund til Norges Forsikringsforbund I februar 1943 holdt den tyske propagandami- nister Goebbels sin berømte tale om ”Den totale krig” i Berlin. Omtrent samtidig fikk også Quislings regjering ordre om å forbere- de lover om registrering av all arbeidskraft og innføring av arbeidsplikt. Arbeidet gikk raskt og de norske lovene om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats ble kunngjort allerede i slutten av februar 1943.15 Disse lovene ga myndig- hetene vide fullmakter til å utskrive ”...all arbeidskraft som ikke er fullt utnyttet eller som brukes til arbeid som no ikke er nødven- dig”, og alle mellom 18 og 55 år ble pålagt å melde seg for arbeidsformidlingen. Videre fikk Departementet for handel, industri, hånd- verk og fiskeri anledning til påby innskrenk- ning eller stopp av bedrifter og virksomheter av enhver art som ikke var livsviktige, og fullmakt til å påby at bedrifter ble slått sammen eller at deler av en virksomhet skulle overdras til en annen. Disse lovene kom i stand først og fremst som et resultat av Tysklands behov for mobi- lisering av alle tilgjengelige ressurser, også i de okkuperte landene, til krigsviktig arbeid. Lovene ble utarbeidet etter pålegg fra okkupa- sjonsmakten, men også NS så fordeler ved dem. De la opp til en svært streng regulering av næringslivet, og NS så en mulighet til å etablere kontroll med næringslivets organisa- sjoner gjennom det styrings- og kontroll- apparatet som måtte bygges opp. Dette åpnet en ny mulighet til å få etablert Rikstinget. For å få kontroll med næringsorganisasjonene ble det tatt inn bestemmelser i lovene om oppret- telse av næringsgrupper som kunne erstatte eksisterende næringsorganisasjoner. Arbeidet med å etablere næringsgruppene begynte allerede i mars, og 1.5.1943 ble Nor- ges Næringssamband opprettet. Sambandet bygget på 10 næringsgrupper som skulle er- statte de eksisterende næringsorganisasjone- ne, og som til sist ville omfatte landets samle- de næringsliv. En av næringsgruppene var Norges Forsikringsforbund som skulle bli den samlende organisasjon for norsk forsi- kringsnæring16 . Ved opprettelsen av Næringssambandet og Norges Forsikringsforbund ble forholdet mel- lom forsikringsnæringen og næringsorgani- sasjonen snudd om. Mens Norske Forsikrings- selskapers Forbund med selskapenes støtte og på deres vegne hadde ledet næringens engasjement mot politiske tiltak fra NS, for eksempel i aksjonen mot Rikstinget, var Nor- ges Forsikringsforbund opprettet av myndig- hetene for å gjennomføre NS’ næringspoli- tikk. Næringsorganisasjonen var blitt en mot- part. Kampen mot Norges Forsikringsforbund Norges Forsikringsforbund var en nyskap- ning innen norsk forsikring. For det første ved at alle forsikringsorganisasjoner ble forsøkt samlet under Norges Forsikringsforbunds paraply – ” … som underavdelinger av næ- ringsgruppen”. Dernest ved at det var obliga- torisk medlemskap for alle forsikrings- selskaper og selvstendige agenturer samt ”…statens og kommunenes inntektsgivende forsikringsbedrifter”. En fullstendig organisasjonsplan for Nor- ges Forsikringsforbund finnes først i en rap- port fra adm. direktør i Næringssambandet Lars Hasvold fra april 1945. I denne planen var Forsikringsforbundet delt opp i tre sen- tralforbund: Norske Livsforsikringsselskapers Forbund, Norske Skadeforsikringsselskapers Forbund og Norske Forsikrings- agenturdrivendes Forbund, og som fjerde enhet en ”Fylkesavdeling”. Skadeforsikrings- 168 selskapenes Forbund var delt i 8 landsforen- inger som stort sett tilsvarte de eksisterende tarifforeningene og CEFOR, mens Livforen- ingen var kjernen i Livsforsikringsselskape- nes Forbund. Fylkesavdelingen var overbyg- ning for en regional inndeling av Forsikrings- forbundet i fylkes- og lokalforeninger som omfattet alle medlemmer i et geografisk om- råde, på tvers av den faglige inndelingen. I et innlegg i Forsikringstidende for desem- ber 1944 la Norges Forsikringsforbund fram en liste over konkrete oppgaver det ønsket å ta tak i. Forbundet presenterte seg først og fremst som næringens talerør overfor myndighetene med sikte på å forbedre lovgivningen for næringen og styrke yrkesopplæringen. In- ternt i næringen ville det arbeide med å forbe- dre premietariffene, gjennomføre felles an- nonsekampanjer og felles skadeforebyggen- de tiltak. Endelig var det også et mål å gi medlemmene hjelp i juridiske spørsmål og med statistisk analyse og konkrete beregnings- oppgaver i forbindelse tarifferingsarbeid. Selv om Norges Forsikringsforbund pre- senterte seg som et serviceorgan for forsik- ringsselskapene og et bindeledd til myndig- hetene – altså de samme oppgavene som det legale Norske Forsikringsselskapers Forbund hadde arbeidet med – valgte forsikrings- selskapene fra første stund en avvisende hold- ning til Norges Forsikringsforbund. Den mest åpenbare årsak til dette var at Forsikringsfor- bundet ble presset på næringen av myndighe- tene, mens organisasjonen den selv hadde bygget opp, ble satt ut av spill av de samme myndigheter. Det alvorligste var imidlertid at Forsikringsforbundet fullt utbygd ville fått nærmest full kontroll med næringen. Dette gjaldt i første rekke på det politiske plan der Forsikringsforbundet ville overta det nærings- politiske og juridiske utredningsarbeidet som Norske Forsikringsselskapers Forbund og Livforeningen hadde ivaretatt. Det truende i situasjonen var at NS ble sittende på begge sider av bordet – og med samme person i rollene som næringens talsmann og repre- sentant for motparten! Alf Whist var både president i Forsikringsforbundet og minis- ter.17 Videre var NS-mannen Gudbrand The- sen utnevnt til adm. direktør i Forbundet. Dette viste at NS ønsket å utnytte mulighete- ne den politiske kontrollen med organisasjo- nen ga til å styre selve forsikringsnæringen. Det hjalp lite at Forbundet forsikret at det var et organ for selvstyre innen næringen, og ”… som næringens egen organisasjon selvsagt strengt upolitisk”. På det økonomiske området forsøkte NS å sikre seg kontroll ved å integrere tariff- foreningene i Forsikringsforbundet og der- med overta statistikk- og tarifferingsarbeidet de hadde ansvaret for. Dette arbeidet var av avgjørende betydning for en næring som var splittet opp i svært mange små enheter med begrensede ressurser på dette området. Forsøket på å samle næringens organisasjoner Den første prøven på om Norges Forsikrings- forbund kunne klare å etablere kontroll med forsikringsnæringen, var om det lyktes med å integrere de øvrige forsikringsorganisasjone- ne – og da først og fremst De norske Livsfor- sikringsselskapers Forening. Framstøtet mot Livforeningen lot ikke ven- te lenge på seg. Allerede 5.7.1943 fikk sekre- tær Kaare Weider i Livforeningen besøk av en ”inspektør” som viste fram en fullmakt fra Norges Forsikringsforbund og ba om opplys- ninger om antall ansatte i Livforeningen og Foreningens budsjett. Weider var – etter eget utsagn – lite imøtekommende, og avslo å utlevere budsjettet. Noen få dager senere ringte adm. dir. Gudbrand Thesen i Norges Forsi- kringsforbund selv og ba om å få oversendt budsjettet. Weider sa at han måtte ha forman- nens tillatelse til å utlevere det, men Thesen feide ham av: “Det er ikke tale om forenin- gens formann lenger nå,” sa han, ”det er jeg som har med administrasjonen. Inntil videre 169 består foreningen, men jeg har ledelsen.” Weider valgte å oversende budsjettet. I brev av 12.7.1943 bekreftet Thesen opp- lysningene hadde han gitt Weider i telefonen – Livforeningen var i tråd med retningslinje- ne i beslutningen om å opprette Norges Forsik- ringsforbund, innlemmet i Forbundet ”…som en underavdeling”, og sekretariatet var under- lagt Forbundets administrasjon. Etter denne offensive starten gikk det et halvt år før neste utspill fra Forsikringsforbundet kom. Det var i januar 1944 da Forbundet påla Livforenin- gen å legge om sitt system for bokføring og budsjettering, og sende sitt budsjett for 1944 skulle sendes inn på et spesielt skjema for godkjenning. På neste møte i Livforeningen fikk formannen og viseformannen fullmakt til å sette opp et budsjettforslag og sende det til Forsikringsforbundet. Weider noterte se- nere: ”Det ble aldri gjort.” Først et halvt år senere purret Forsikringsforbundet på bud- sjettet – uten at det hjalp. Etter dette fikk Livforeningen leve i fred. Det gjorde ingen forskjell at kontorsjefen i Forsikringsforbundet skrev til Weider i janu- ar 1945 og erklærte at Livforeningen ”..fra og med 1945 administrativt helt vil gå inn i Norges Forsikringsforbund” og ikke som hit- til bare ”…i navnet [være] underlagt forbun- det”. Det er grunn til å spørre om hvorfor det ikke ble grepet inn med tvangstiltak fra For- sikringsforbundets eller Næringssambandets side mot Livforeningen. En mulig årsak til tafattheten kan være at det rett og slett ikke fantes kvalifiserte personer til å overta ledel- sen i Livforeningen. Whist var også inne på dette i et forhør i 1945 der han hevdet at han hadde argumentert mot opprettelsen av Næ- ringssambandet fordi NS ikke hadde ”folk nok” til å bygge opp Sambandet. NS måtte satse på at livselskapenes obligatoriske med- lemsskap i Forsikringsforbundet var nok til å kontrollere dem. De øvrige forsikringsorganisasjonene Den eneste andre organisasjonen som kom under direkte press for integrasjon i For- sikringsforbundet, var Den norske Forsi- kringsforening. I november 1943 skrev dir. Gudbrand Thesen i Forsikringsforbundet til Foreningens styre og informerte om at den sammen med forsikringsforeningene i Bergen og Trondheim var ”…innlemmet i Norges Forsikringsforbund som underavdelinger ” og at ”…vi [har] overtatt administrasjonen”. Da foreningens styre ba Thesen klargjøre hva han mente med å overta administrasjonen, trakk han seg litt tilbake. Like før jul 1943 skrev han til styret at siden Forsikrings- foreningens virkefelt ”…ligger noe på gren- sen av det som naturlig faller under Forsik- ringsforbundets arbeidsområde”, kunne For- eningen inntil videre få ”…full frihet til i enhver henseende å fortsette sin virksomhet som hittil”, men at Forsikringsforbundet over- tok ansvaret for Foreningens økonomi og at ”… viktigere og prinsipielle beslutninger” måtte diskuteres med Forbundet før det ble truffet noen avgjørelse. Dette var ikke tilfredsstillende for styret. Det påpekte at hvis Forsikringsforeningen skulle fortsette sin virksomhet, var det ”…uomgjengelig nødvendig å innrømme den full frihet, d.v.s. skille den ut av Forbundets organisasjon”. Ellers ville ”…foreningslivet dø hen”. Det kom aldri noe svar på dette. I januar 1944 vedtok styret med Thesens god- kjenning å utsette årsmøtet inntil videre. Etter dette døde foreningsarbeidet ut, og Den nor- ske Forsikringsforening ble som mange andre foreninger der NS overtok, lagt død. Det ble riktignok ikke satt i gang noen utmeldingsak- sjon, men verken styret eller medlemmene utviste noen som helst form for aktivitet i forbindelse med foreningen. Samlet hadde Norges Forsikringsforbund altså lite hell med forsøkene på å overta de andre organisasjonene. For NS og Norges 170 Forsikringsforbund var dette uheldig. Riktig- nok hadde NS hånd om den sentrale nærings- organisasjonen, men med Livforeningen i virksomhet utenfor Forsikringsforbundet, var det fortsatt mulig for selskapene å samarbeide utenfor NS’ kontroll både på det praktiske og politiske plan. Næringen organiserer seg på nytt Etter at Norske Forsikringsselskapers For- bund var satt ut av spill, var det stort behov for å utvikle et nytt nettverk for kontakt og infor- masjon mellom selskapene – særlig på skade- siden, livselskapene hadde et slikt nettverk gjennom Livforeningen. Skadeselskapenes behov ble forsøkt møtt med at en ”engere krets” som bestod av lederne av de største selskapene og tidligere medlemmer av styret eller arbeidsutvalget i Norske Forsikrings- selskapers Forbund, holdt kontakt seg i mel- lom og i tillegg tok på seg å informere de øvrige selskapslederne. Dette miljøet hadde igjen kontakt med den sivile motstandsbevegelsen ved at dir. Harald Sommerfeldt i Norden som siste legale for- mann i Norske Forsikringsselskapers Forbund, gikk inn i næringsgruppen under den såkalte Koordinasjonskomiteen (KK) da Forbundet ble nazifisert. KK var sprunget ut av leder- gruppene i de forbund og foreninger som ble oppløst etter protestbrevet til Terboven i juni 1941. KK utviklet seg etter hvert til en sentral ledelse for den sivile motstanden, og ledet bl.a. aksjonene mot Rikstinget. Nærings- gruppen var opprettet av KK for å motarbeide NS’ forsøk på å styrke kontrollen med næ- ringslivet gjennom Næringssambandet. Som- merfeldt representerte finans og forsikring, og gruppen hadde også representanter for industrien, landbruket, handelen, håndver- kerne og shipping. Kontakten med Nærings- gruppen og KK ga forsikringsnæringen gode muligheter til å få råd og støtte i konfliktene med NS. Kampen mot kontingent til Norges Forsikringsforbund Vedtektene fastslo at Norges Forsikringsfor- bund – i likhet med Norske Forsikrings- selskapers Forbund – skulle finansieres ved medlemskontingent. Kravet om kontingent for 1944 ble sendt selskapene sist i mai 1944. Isolert sett var kontingenten svært høy. Den var beregnet til totalt kr 675 000, mens Nor- ske Forsikringsselskapers Forbund i sitt siste hele driftsår, 1942, hadde hatt et forbruk på ca kr 25 000.18 Vi må imidlertid ta med i betrakt- ning at siden de øvrige organisasjonene for- melt var lagt inn under Forsikringsforbundet, skulle kontingenten til Forbundet nå også finansiere driften av Livforeningen, alle tarif- foreningene osv. For de aller fleste selskapene betydde likevel kontingenten en kraftig øk- ning, ofte en fordobling eller mer, i innbeta- lingen til fellesorganisasjoner. Kontingentkravet måtte utløse konflikt mel- lom selskapene og Forsikringsforbundet. At kravet var så høyt, var alene nok til å utløse reaksjoner fra selskapene. Samtidig var sel- skapenes ledere klar over at en viktig forutset- ning for å lykkes i å hindre NS i få kontroll med næringen ved hjelp av Forsikringsfor- bundet, var å sørge for at Forbundet ikke fikk tilgang på nødvendige økonomiske midler. Endelig var det gått ut en generell parole om boikott av Norges Næringssamband fra den sivile motstandsledelsen. Selskapenes første reaksjon – ”Forhalingslinjen” Kontingentkravet forfalt 9.6.1944, og det ble første gang diskutert i Livforeningen om- kring 1.6.1944. Det eksisterer ikke noe referat fra dette møtet, men dir. Elias Berdal i livs- forsikringsselskapet Andvake fortalte senere at det ikke ble gjort noe endelig vedtak om kontingenten skulle betales eller ikke, men at det var enighet om å forsøke å hale ut tida ved at ”…kvar av oss skulde skrive til forbundet og spyrja om ymse ting, og sekretæren skulde 171 passe på at breva ikkje vart likelydande”. Livforeningen fungerte her som et forum for diskusjon og beslutninger, og dette fikk betydning også for skadeforsikringsselska- pene, som manglet et slikt forum. Ledere i sentrale skadeselskaper var i kontakt med Livforeningen, og de ble enige om å oppfor- dre også skadeselskapene til å skrive til For- bundet med spørsmål ”…som det ville ta tid og være vanskelig for forbundet å svare på”. De sentrale personene innen skadeselskapene var trolig foruten Harald Sommerfeldt, direk- tørene Per M. Hansson i Storebrand og Hans Johan Vemmestad i Norvegia. Det var dermed tilsynelatende en samlet næring som stod bak det vi kan kalle ”for- halingslinjen”, men en oversikt over kontin- gentinngangen som ble funnet i Forsikrings- forbundets arkiv i 1945, viser at 14 selskaper betalte kontingenten allerede på første krav. Stort sett var dette mindre skadeselskaper utenfor Oslo. Årsaken var i første rekke pro- blemer med å nå ut med informasjon til disse selskapene. Direktør Thesen i Forbundet gjennomskuet Livforeningens taktikk. I et brev til selskapet Norske Forenedes advokat skrev han at det ”…I realiteten […] foregår en samlet aksjon fra selskapenes side, hvor selskapene enkelt- vis er tildelt forskjellige kort å spille ut.” Han bestemte seg for å skjerpe tonen overfor sel- skapene. Deponeringslinjen 14.6.1944 kom det purring på kontingenten med 5 dagers betalingsfrist. Kravet var ledsa- get av trussel om straff for de som ikke betalte - bøter på inntil kr 500 000 og/eller fengsel i inntil 1 år. Med dette var det klart at forha- lingslinjen ikke ville føre fram. Livforenin- gen diskuterte utviklingen i et møte 15.6. På dette møtet ble ”deponeringslinjen” lansert – dvs. at selskapene skulle deponere kontin- gentbeløpet på egne bankkonti med påskrift om at de bare kunne disponeres av selskapet og Norges Forsikringsforbund i fellesskap. Deponeringslinjen var en forlengelse av forhalingslinjen, samtidig som den brakte selskapene et skritt nærmere å betale. Penge- ne var satt på konto – det manglet bare å gi Forsikringsforbundet tillatelse til å overføre dem til egen konto. Dette åpnet for en juridisk strid om å få frigjort midlene i stedet for den skarpere konflikten som ville fulgt av en ren betalingsnektelse. Selskapene forsøkte å flyt- te konflikten inn i rettsalen. Dermed kunne de også gjøre nytte av rettssystemets mange muligheter til å forlenge konflikten ved hjelp av utsettelsesbegjæringer, anker, habilitets- innsigelser og liknende. Selskapene unngikk en farlig konfrontasjon med NS, men klarte likevel å markere en motstandslinje. Men deponeringslinjen krevde disiplin og solida- ritet fra selskapenes side om den skulle lyk- kes. Slik ble det ikke. Ved fristens utløp hadde i alt 54 selskaper betalt kontingent. Blant disse var det kun ett livselskap, mens hele 53 av de 114 skadeselskaper som stod under Forsikringsrådets tilsyn, betalte. Hvorfor sprakk forsikrings- selskapenes front? Selskapene som betalte, ble høsten 1945 på- lagt å sende en forklaring til Forsikringsrådet på hvorfor de valgte denne løsningen. I disse svarene fra selskapene er det fire forklaringer som går igjen: Den største gruppen selskaper oppga at de nølte med å betale, men gjorde det likevel fordi ledelsen ikke hadde oppfattet at det var gått ut noen parole om ikke å betale eller å deponere beløpet. Til denne gruppen hørte i første rekke selskaper med hovedkontor uten- for Oslo. En annen gruppe pekte på at de ikke hadde noen tro på at deponeringslinjen ville holde, og at selskapene snart ville betale i alle tilfelle. De viste til at tidligere protestaksjo- ner var blitt avblåst så snart pågangen fra NS ble skjerpet. En tredje gruppe selskaper opp- ga at de fryktet represalier og betalte for å få 172 være i fred. Endelig var det en relativt stor gruppe selskaper som innrømmet at de ikke undersøkte nærmere, eller rett og slett ikke forstod bakgrunnen for kravet, men trodde at det dreide seg om en slags avgift som de betalte nokså mekanisk og ureflektert. Dette gjaldt i første rekke en del små selskaper som ble avkrevet relativt beskjedne beløp i kontin- gent. Disse forklaringer var skrevet vinteren 1945/ 46. De kom til i en presset situasjon, de færreste ønsket å bli gransket for noe som kunne minne om økonomisk bistand til NS. Flere av de direktørene og styremedlemmene som underskrev forklaringene, garderte seg med å legge ved attest for god nasjonal hold- ning fra det lokale politi. Situasjonen tatt i betraktning, kan det være at forvirringen ikke hadde vært så stor som selskapene ønsket å gi inntrykk av. Likevel nevnes usikkerhet og mangelen på paroler så vidt ofte at vi må kunne konkludere med at manglende ledelse og informasjon om hvordan selskapene burde forholde seg, var den viktigste årsaken til at så mange selskaper betalte. Den store forskjel- len mellom livs- og skadeforsikringsselska- pene støtter denne konklusjonen. Livselska- pene hadde som vi har sett, Livforeningen å støtte seg til som en slags ledelse, mens skade- selskapene var avhengige av informasjon fra Sommerfeldts ”engere krets” – et nettverk som hadde sine hull. Myndighetenes reaksjon etter krigen mot de selskapene som valgte å betale, ble ganske mild. Den kom i form av et rundskriv fra Forsikringsrådet i juli 1946. Rådet uttalte her at det ”…finner det særdeles beklagelig og daddelverdig at betaling av kontingent til Norges Forsikringsforbund fant sted.” Imid- lertid ville Forsikringsrådet ikke foreta seg noe mer overfor selskapene, og opplyste at det ”…for sitt vedkommende kan innskrenke seg til denne beklagelse.” Utviklingen videre for selskapene som ikke betalte Selv om mange selskaper betalte kontingen- ten, var det relativt få store blant dem. Det betydde at det var relativt små beløp som kom inn i kontingent sommeren 1944. En oversikt over kontingentinnbetalingen som ble funnet i Norges Forsikringsforbunds arkiv somme- ren 1945, viste at til og med 19.6.1944 hadde det kommet inn noe over kr 40 000. Selskapene som ikke hadde betalt, fikk 21.6. en ny purring med bare 1 døgns frist, men deretter hørte de ikke mer fra Forsi- kringsforbundet før det nokså overraskende ble satt i verk utpanting mot dem en måneds tid senere. Med dette begynte en ny juridisk strid. Ved utpantningene ble det stort sett tatt beslag i kontiene der kontingenten var depo- nert, eller i andre bankinnskudd. I et konfi- densielt PM sekretær i Livforeningen Kaare Weider sendte til livselskapene etter de første utpantningene, anbefalte han selskapene å fortsette uthalingen ved å anmode om at tvis- ten om kontingenten ble overført til søksmåls former etter tvistemålsloven. Dette var et juridisk grep som ville føre til at saken kunne komme opp til behandling i tre rettsinstanser, og trekke ut svært lenge. Stilt overfor utsiktene til en langtrukken rettslig strid om disse midlene, valgte NS å løse knuten ved i gi en ny lov - Lov om Norges Næringssamband av 7.9.1944.19 I Nærings- departementets foredrag til loven het det at lovene om nasjonal arbeidsinnsats, som Næringssambandet bygget på, var ”…uklare og ufullstendige både med hensyn til nærings- organisasjonenes utbygging og departemen- tets fullmakter. Det man trenger no, er utvety- dige bestemmelser som kan bryte den mot- stand som er organisert mot næringsorganisa- sjonene når det gjelder spørsmål om konti- gent og tillitsverv.” Lovens formål var altså å bryte motstanden mot å betale kontingent, og 173 det viktigste redskapet i denne sammenheng var en bestemmelse i §16 om at kontingent kunne innkreves etter samme regler som skatt. Det betydde at det ikke lenger var mulig å trekke ut betalingen ved hjelp av langsiktige søksmål. Selskapene nektet likevel fortsatt å betale, og ved nyttårstider 1944/45 ble det foretatt utpanting i 39 større og mindre forsikrings- selskaper i Oslo. Selskapene innga straks kjæremål, og prøvde seg samtidig med en ny argumentasjon mot kontingenten. De hevdet nå at utpantningene var ugyldige fordi kon- tingenten til Norges Forsikringsforbund var så høy at den ikke kunne anses som forenings- kontingent, men som en ulovlig særskatt på selskapene. Forsikringsforbundet hadde ikke noen hjemmel til å pålegge en slik særskatt. Selskapene krevde, og dette var nok det vik- tigste for dem siden det nå var klart at krigen gikk mot slutten, at kjæremålet ble gitt opp- settende virkning slik at de utpantede midlene ikke kunne utbetales til Forsikringsforbun- det. Dette spørsmålet ble anket helt til Høyes- terett. Høyesterett var imidlertid under NS- kontroll, og avsa raskt dom for at selskapenes kjæremål ikke kunne gis utsettende kraft. Med det var de formelle juridiske mulighetene til å hindre at Norges Forsikringsforbund fikk hånd om de utpantede bankinnskudd uttømt, og Forbundet fikk i de neste dager anvist midle- ne til utbetaling. Totalt klarte Forbundet å få inn ca kr 507 000 i kontingent fram til 8.5.1945 – av dette var noe over kr 89 000 betalt frivillig. Ved kri- gens slutt hadde det fortsatt over kr 155 000 i utestående kontingent, hoveddelen av dette hos selskaper i Bergen. Hva oppnådde Norges Forsikringsforbund? Vi har tidligere sett at Norges Forsikringsfor- bund ikke klarte å integrere de øvrige forsik- ringsorganisasjonene slik det var forutsatt i beslutningen om å opprette Forbundet som næringsgruppe. Med dette glapp muligheten til en full kontroll av organisasjonene og næringen – politisk og økonomisk. Forsik- ringsforbundet ble ytterligere svekket av alle forviklingene, utpantningene og ankene som fulgte med forsøket på å kreve inn kontingent, og selvfølgelig også av knappheten på midler som kontingentstreiken førte til. Endelig ble organisasjonen hemmet av at den oppnådde svært liten kontakt med med- lemsselskapene. Alt NS fikk ut av Norges Forsikringsforbund var en rekke konflikter med forsikringsselskapene – noen kontroll med næringen var de aldri i nærheten av. I Norske Forsikringsselskapers Forbunds 25- års beretning heter det om Norges Forsik- ringsforbund at dets ”…hovedbeskjeftigelse øyensynlig [var] å inndrive kontingenten”. Slik utviklingen ble, er denne karakteristik- ken treffende. Beslag i jødiske formuer Parallelt med striden om kontingenten til Norges Forsikringsforbund, var det flere andre konflikter mellom forsikringsnæringen og NS. Det vil dessverre føre for langt å gå inn på dem alle her, men en av dem har tilknytning til kanskje det mørkeste kapitlet i okkupasjons- tida, jødeforfølgelsene, og bør nevnes også her. Arrestasjonene av de norske jødene startet 26.10.1942. 762 personer arrestert og depor- tert til tyske konsentrasjonsleire der 736 av dem omkom. Ca 1300 personer unnslapp ar- restasjon, og de fleste av dem kom seg senere ut av landet. Samtidig med at arrestasjonene ble satt i verk, utformet justisminister Sverre Riisnæs, innenriksminister Albert V. Hagelin og Quisling selv en ”Lov om inndragning av formue som tilhører jøder”, som trådte i kraft 26.10.1942.20 Den sentrale bestemmelsen fin- ner vi i §1: Formue av enhver art som tilhører jøde som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborger- 174 rett som oppholder seg her i landet, inndras til fordel for statskassen. Det samme gjelder formue tilhørende jødens ektefelle og barn. I forskrifter til loven bestemte Finansdepar- tementets at de beslaglagte formuene skulle forvaltes i hovedsak som konkursbo av et særskilt Likvidasjonsstyre oppnevnt av de- partementet. Begrepet ”Formue av enhver art” omfattet også forsikringer. Skadeforsikringene hadde ingen verdi, og ble rett og slett oppsagt. Livs- forsikringene derimot representerte økono- miske verdier i form av opptjente gjenkjøps- verdier, og polisene skulle behandles som andre verdipapirer. 23.11.1942 ble det i annonser i dagspressen kunngjort meldeplikt til Likvidasjonsstyret for ”…alle som er i besittelse av formuesgjen- stander av enhver art tilhørende jøder.” Umid- delbart reiste det seg spørsmål om og på hvilken måte livsforsikringsselskapene skul- le oppfylle denne meldeplikten. I et PM til selskapene hevdet Livforeningen at selskape- ne inntil videre kunne tolke formuleringen ”...er i besittelse av formuesgjenstander” som: ”… er i besittelse av poliser som representerer en formuesverdi for jøder.” I praksis ville denne tolkningen bare omfatte et lite antall poliser som var deponert i selskapene som sikkerhet for lån. Vanlige løpende forsikrin- ger mente man at selskapene kunne vente med å gi noen melding om inntil det kom nærmere forskrifter til loven. Men selskapene måtte likevel passe på å ikke utbetale gjen- kjøpsverdi, forsikringssum eller poliselån til jøder, derfor rådet Livforeningen dem til å nekte utbetaling på poliser som tilhørte perso- ner ”…som er bekjentgjort som jøder i Of- fentlige kunngjøringer21 , [eller] har jødiske navn, jødisk utseende eller på annen måte gir selskapet inntrykk av å være av jødisk her- komst”. På lengre sikt mente Livforeningen at det måtte legges vekt på at livsforsikringspoliser kunne overdras, pantsettes osv uten at selska- pet ble informert. Polisen måtte først innleve- res til selskapet ved utbetaling av forsikrings- sum eller gjenkjøp.22 Foreningen hevdet der- for at selskapenes meldeplikt kun burde om- fatte det de hadde oversikt over, dvs. poliser som allerede var i selskapenes besittelse, eller som ble presentert for utbetaling av forsi- kringssum, gjenkjøpsverdi eller poliselån. Så langt var Livforeningens reaksjon for- siktig. En viss meldeplikt for selskapene ble akseptert, men Foreningen forsøkte å begren- se den mest mulig. Dette lyktes imidlertid ikke. 18.1.1943 sendte Finans- og tolldepar- tementet et rundskriv til selskapene med an- modning om å sende en oppgave ”…over forsikringspoliser som er tegnet av jøder, hvis navn er oppført på offentlige lister om for- muesinndragning” innen utgangen av februar 1943. Med dette hadde departementet skåret gjennom, og selskapene valgte å gå med på å sjekke om de hadde forsikringer på noen av de 795 personene som var listet opp i Offentlige kunngjøringer. Oversiktene fra de enkelte selskapene over de jødiske forsikringstakere de hadde, med opplysning om navn og forsi- krings- eller livrentesum, ble sendt til Livfor- eningen, som sendte en samlet oversikt til departementet. Oversiktene kom inn fra selskapene i løpet av februar 1943. Ut fra oversikter fra en del selskaper som er bevart i Livforeningens ar- kiv i Riksarkivet, anta at de 795 personene på listene i Offentlige kunngjøringer eide 250 - 300 poliser med samlet forsikringssum på ca kr 1,4 mill. Krav om innløsning av forsikringene I mars 1943 startet myndighetene arbeidet med å få utbetalt gjenkjøpsverdiene. I mange tilfelle kunne imidlertid myndighetene, dvs Likvidasjonsstyret, ikke legge fram original- polisen. Etter Forsikringsavtaleloven kunne selskapene da ikke betale noe, men Likvida- sjonsstyret kunne løse dette problemet ved å 175 kreve at polisen ble mortifisert. Deretter måt- te selskapet utstede en ny polise som styret så kunne kreve gjenkjøpt. Neste spørsmål var: Kan Likvidasjonsstyret kreve en polise mor- tifisert? Sekretær Kaare Weider svarte nei. Han tolket Forsikringsavtalelovens bestem- melser om mortifikasjon og gjeldende rett slik at mortifikasjon bare kunne skje dersom siste innehaver av polisen erklærte at den virkelig var bortkommet, og ikke pantsatt eller avhendet. De deporterte jødene kunne selvfølgelig ikke gi noen slik bekreftelse, dermed kunne heller ikke deres livsforsik- ringspoliser mortifiseres. Denne tolkningen ble akseptert av det tyske sikkerhetspoliti – Der befehlshaber der Sicherheitspolizei und SD Heinrich Fehlis hadde i et brev til Livfor- eningen bekreftet at han bare ville kreve utbe- talt gjenkjøpsverdier dersom “…original Ver- sicherungspolisen sich in meinen Händen befinnen“. Denne praksisen holdt de tyske myndighetene fast ved gjennom hele krigen, så sent som i januar 1945 ble den bekreftet i et rundskriv fra Reichskommissariat. Dersom selskapene ønsket å begrense gjen- kjøp av forsikringer tilhørende jødene, var dette en linje som kunne føre fram. Likvida- sjonsstyrets muligheter til å få utbetalt gjen- kjøpsverdi ble nå begrenset til de tilfeller der det kunne legge fram originalpolisen. NS- myndighetene eneste utvei til å få tak i verdi- ene var en lovendring. Den kom i januar 1944 som et tillegg til §3a i Lov om jødiske formuer av 26.10.1942.23 Her ble det fastsatt en egen mortifikasjonsprosedyre for omsetnings- gjeldsbrev som ikke kunne skaffes til veie fordi de var ”…bortkommet eller det er uvisst hvem som har dokumentet i sin besittelse eller av andre grunner”. At formålet med loven også var å eliminere problemet med å få innløst livsforsikringspoliser, går fram av en presisering i loven om at den nye prosedyren, også gjaldt ”…annet dokument som det er nødvendig å ha til stede for at rettighetene etter dokumentet skal kunne gjøres gjelden- de”. Mortifikasjon av slike dokumenter skul- le foretas av Finansdepartementet etter om- trent samme prosedyre som tidligere. Ny po- lise skulle imidlertid utstedes til departemen- tet som så kunne gi Likvidasjonsstyrene full- makt til å kreve gjenkjøpsverdien utbetalt. Med dette hadde myndighetene sikret seg lovgrunnlag for å få innløst gjenkjøpsverdien – uansett om originalpolisen kunne legges fram eller ikke. Nå var det bare et spørsmål om tid før selskapene måtte innløse alle de inndratte forsikringene. Hva ble følgene for forsikringstakerne? Livsforsikringsselskapene anslo at de i løpet av krigsårene utbetalte ca kr 400 000 i gjen- kjøpsverdier på beslaglagte poliser. Spørs- målet om hvordan de skulle behandle krav på forsikringssum eller på gjenkjøpsverdi på de inndratte polisene, kom opp i Livforeningen rett etter krigen. På et møte i juni 1945 ble selskapene enige om at de ville foreta ny utbetaling av inndratte gjenkjøpsverdier om forsikringstakeren meldte seg, eller – om for- sikringstakeren foretrakk det i stedet – la forsikringen gjelde videre som om inndrag- ning ikke hadde funnet sted. Dersom forsik- ringen var forfalt til utbetaling som følge av dødsfall etter at gjenkjøpsverdien var utbetalt tyskerne eller NS, anbefalte Livforeningen selskapene å utbetale full forsikringssum uten fradrag av den utbetalte gjenkjøpsverdien. Skarpnesutvalget, som på oppdrag av Jus- tisdepartementet kartla hva som skjedde med jødenes eiendeler under den annen verdens- krig og hvorledes og i hvilket omfang beslag- lagte verdier/eiendeler ble tilbakeført til dem etter krigen, så også på hva som skjedde med livsforsikringene. Utvalgets flertall konklu- derte med at det ”…ikke [har] foreligget noe udekket tap i forbindelse med poliser.” Denne konklusjonen ble ikke bestridt av mindretal- let. Betingelsen for at selskapene skulle utbe- tale gjenkjøpsverdi på nytt eller la forsikrin- 176 gen løpe videre, var at de fikk overdratt for- sikringstakernes erstatningskrav. I et brev fra 1949 ble det opplyst at selskapene fikk igjen ca. kr 275 000 eller ca. 68% av midlene som var inndratt Livsforsikringsselskapene blir ”sosialisert” På et statsråd i siste halvdel av februar 1945 vedtok Quislings regjering en lov om sosial- isering av livsforsikringsvirksomheten i Nor- ge. Loven ble aldri kunngjort i Norsk Lovti- dend eller offentlig omtalt på annen måte. Forsikringsnæringen fikk trolig først kjenn- skap til den da politiet i mai 1945 fant en del materiale fra det lovforberedende arbeidet i arkivet til Norges Forsikringsforbund. Sosialiseringsloven var formelt en tilleggs- lov til Lov om forsikringsselskaper av 29.7.1911 og gjaldt kun for livsforsikring. Den inneholdt tre hovedprinsipper for hvor- dan NS ville organisere livsforsikrings- næringen: Alle livsforsikringsaksjeselskaper skulle omdannes til gjensidige selskaper, og – etter at dette var gjennomført – skulle kun gjensidige selskaper ha rett til tegne livsfor- sikring, og det ble åpnet for beskyttelse av det norske livsforsikringsmarkedet ved å eksklu- dere utenlandske selskaper fra markedet. Etter sosialiseringsloven skulle altså alle de 11 livsforsikringsaksjeselskapene som fantes i 1945, omdannes til gjensidige selskaper. Årsaken til at det var nødvendig å velge én organisasjonsform for alle selskaper, var at de alle i neste omgang skulle samles til ett – i praksis ved at alle de øvrige selskapene ble innlemmet i Livsforsikringsselskapet Norske Folk. Dette andre trinnet i nyordningen av næringen var ikke med i lovteksten, men motivene til loven viser at det var meningen å gjennomføre denne samlingen. Årsaken til at dette ikke var nevnt i loven, var at det ville ta relativt lang tid å gjennomføre ”samlingspro- sessen”, i følge departementet minst to år forutsatt ”…fullt lojalt medarbeiderskap fra samtlige av bransjens krefter og fagfolk”. I disse to årene ville Norske Folk utenfra ikke framstå som noen enhet, og departementet fryktet at ”motstandshold” ville utlegge dette som at sosialiseringen var en tom gestus, og tilføye sosialiseringstanken et nederlag ”på folkemunne”. Følgelig var det best å tie om ”samlingsplanene” til alle forberedelser var fullført, og prosessen kunne skje raskt og effektivt. Umiddelbart er det vanskelig å se hvorfor det var nødvendig å lovfeste beskyttelse av det norske markedet mot utenlandske selska- per. Det utenlandske innslaget i norsk livs- forsikring hadde lenge vært konstant synken- de, og i 1945 var bare ett igjen - det svenske Svea med en markedsandel på ca. 1,3%.24 Lovens motiver viser imidlertid at det ikke var ordinær konkurranse fra utenlandske sel- skaper bestemmelsen tok sikte på å ramme. Formålet med å gi Sosialdepartementet full- makt til både å ”…nekte å gi utenlandsk selskap tillatelse til å drive forsikringsvirk- somhet” og å ”…kalle tilbake slik tillatelse” var å sikre seg en mulig motforholdsregel dersom publikum reagerte mot sosialiserin- gen med å boikotte de norske selskapene og i stedet ”… fortrinsvis ville søke tegnet sine forsikringer i det svenske selskap”. Statens og partiets kontroll med selskapene For å sikre Staten kontroll med livsforsik- ringsnæringen var det nødvendig å sørge for den fikk avgjørende innflytelse i selskapenes styrende organer. I denne sammenheng er det viktig å være oppmerksom på at når loven ga Staten ved ulike departementer avgjørende innflytelse på sammensetningen av de styren- de organer i selskapene, betydde dette også at partiet NS tok kontrollen med de samme organene. I NS’ ideologi stod ideen om par- tiets dominerende stilling i Staten – ”det stats- bærende parti” – sentralt. De samme ideene 177 finner vi også hos NS’ forbilder, partiene i Tyskland og Italia, der organisasjonene var helt under partiets og Statens kontroll. I tråd med dette hadde NS i tillegg til regjerings- makten ved Quisling og hans ministre, sikret seg formell, om ikke alltid reell, kontroll med næringslivets organisasjoner. Dette gjaldt også Forsikringsforbundet der det satt partimed- lemmer i alle lederstillinger. I likhet med selve sosialiseringen var det lagt en to-trinns plan for Statens og partiets overtakelse av kontrollen med selskapenes styrende organer. I første omgang var det tatt inn en bestemmelse i sosialiseringsloven om at de eksisterende vedtektene for livsforsik- ringsselskapene skulle settes ut av kraft . Sosialdepartementet hadde utarbeidet et sett ”mønstervedtekter” for de nye selskapene. Disse sikret Staten kontroll i selskapene ved Sosialdepartementet og Norges Forsikrings- forbund fikk retten til å utpeke både tre av de fem styremedlemmene og styreformannen i det enkelte selskap. Verken loven, motivene til loven eller de første vedtektene, inneholder opplysninger om hvordan de styrende organer i det nye Norske Folk skulle organiseres. Men i et av utkastene til loven finnes det et forslag om at styremedlemmene skulle utnevnes av Staten ved Finansdepartementet og Norges Forsik- ringsforbund. Forsikringsforbundet fikk også rett til å utpeke formann og varaformann i styret, og innstillingsrett ved ansettelse av administrerende direktør som imidlertid skulle utnevnes av Finansdepartementet. I likhet med ”Mønstervedtektene” som er omtalt oven- for, sikret bestemmelsene i dette utkastet til vedtekter NS full kontroll med selskapet som skulle samle all livsforsikring i Norge. Rik- tignok fikk Forsikringsforbundet rett til å oppnevne styreflertallet (3 av 5 medlemmer) og styreformannen, men dette elementet ble overskygget av NS’ rolle som statsbærende parti og derav følgende dominans i de nyord- nede organisasjonene – Forsikringsforbundet ikke unntatt. NS kunne dermed i alle tilfelle sørge for at plassene ble besatt av personer som var lojale overfor statsstyret og partiet. Økonomiske spørsmål – aksjonærenes stilling Aksjekapitalen i livsforsikringsselskapene var forholdsvis liten – i 1943 totalt 7,2 mill. kr. I flertallet av selskapene var utbyttet begrenset ved bestemmelser i vedtektene – oftest til 5%. Livsforsikring ble ikke betraktet først og fremst som forretning, men snarere som sosi- al virksomhet, og aksjonærene var passive. Likevel måtte det finnes en løsning for aksjonærene, og igjen ble det lagt opp til en løsning i to etapper. Aksjekapitalen ble om- gjort til et garantifond – ”Livsforsikrings- virksomhetens fellesfond” – som skulle bli like stort som den samlede aksjekapitalen. Fondet skulle defineres som en gjeldspost for de tidligere aksjeselskapene – hvert og ett skulle skylde fondet et beløp som svarte til selskapets tidligere aksjekapital. Aksjonære- ne fikk byttet sine aksjer i obligasjoner i garantifondet for en sum som svarte til aksje- nes pålydende. Av gjelden til fondet skulle selskapet svare en årlig rente som ble overført direkte til de tidligere aksjonærene i form av rente på obligasjonene slik at renten selskape- ne betalte til fondet og avkastningen på obli- gasjonene ble den samme. Obligasjonene var beskyttet mot innløsning fram til 1.1.1955. Først etter 10 år ville altså annen etappe i forholdet til aksjonærene kunne gjennomfø- res, og Staten endelig overta også eierskapet i norsk livsforsikring. Forholdet til forsikringstakerne I både loven og motivene til den ble det lagt stor vekt på forholdet til forsikringstakerne og til publikum som helhet. Formålet var imidlertid ikke å sikre forsikringstakernes og publikums økonomiske interesser eller inn- flytelse i selskapene, men å unngå at de rea- gerte med motstand mot loven. 178 I motivene ble det åpent innrømmet at lo- ven var redigert slik at den ”…ovenfor […] publikum [viser] minst mulig endringer”. Videre het det at i valget mellom en formule- ring ”…som helt ut dekket det som måtte foretas i forbindelse med omorganiseringen eller en folkelig formulering […] beregnet på å vekke anklang hos publikum”, ble den siste foretrukket. Loven inneholdt bare de bestem- melsene som var absolutt nødvendige for gjennomføring av første trinn av sosialiserin- gen, alt annet skulle komme i rundskriv direk- te fra Sosialdepartementet eller i vedtektene for hovedselskapet, og fortsatt for sikkerhets skyld utformet slik at ”…selve det effektive sosialiseringsarbeide kan skje uten forstyrrel- ser av publikum”. Først når publikum kunne høste fordeler av samlingen av alle selskaper i Norske Folk, f.eks. i form av premiereduk- sjoner, skulle dette tiltaket gjøres alminnelig kjent. Ifølge lovens motiver var dette nødven- dig siden publikum var så ”…overmåde lett fengelig for propaganda fra motpartens side [at det kunne] begå dumheter for å skade utviklingen”. Løsningen ble å føre publikum bak lyset inntil det kom et gunstig tidspunkt for å gjøre nyheten kjent. Sosialiseringen i lys av NS’ politiske utvikling NS program25 inneholdt kun én formulering knyttet til forsikring: ”14. Bankvesenet omordnes og centraliseres. Spareinnskudd og alders- og livstrygd sikres.(Uthevet her)” Utover denne korte henvisningen, finner vi få vitnemål om at NS hadde større interesse for næringen. Noen av de relativt få medlemme- ne NS hadde i forsikring, arbeidet imidlertid målbevisst med å realisere sine ideer om utviklingen innen næringen. I første rekke ønsket disse å begrense konkurransen innen næringen ved redusere både antallet selska- per og forsikringsagenter. I en innstilling fra et utvalg Sosialdepartementet hadde nedsatt for å utrede akkvisisjonsvirksomheten innen livsforsikring, kom NS’ representant med et originalt forslag til å løse dette problemet. Han foreslo å redusere antallet selskaper ved at de seks eldste26 selskapene skulle ta opp i seg de nyere og fortsette under ”…betydelig skjerpet offentlig kontroll”. Myndighetene skulle anvise hvert av de 6 selskapene et ”arbeidsrom”, f.eks. bestemte fylker. Deret- ter skulle ”… porteføljen i de enkelte rom overtas av vedkommende selskap” som måtte flytte sine hovedkontorer til de aktuelle ”rom”. Når dette var gjennomført, ville den usunne konkurransen innen livsforsikring være avvi- klet, og ”det halsløse konkurransejag mellom selskapene om nytegningsresultater […] fått den dom det fortjener”. Med distriktsinndeling og utveksling av porteføljer etter denne modellen, ville de en- kelte selskaper blitt monopoler i hvert sitt område. Situasjonen for publikum ville der- med blitt omtrent den samme som om sosia- liseringen som ble vedtatt i 1945, hadde blitt gjennomført og alle selskaper gått inn i Nor- ske Folk. Dette viser at det allerede i 1942 fantes tanker i NS om betydelige inngrep mot livs- forsikringsnæringen i retning av en monopo- lisering under styrket offentlig kontroll, men kretsen rundt NS’ medlemmer i forsikring var langt fra sterk nok til å dreie NS’ fokus fra en nyordning basert på kontroll med og utbyg- ging av næringslivets organisasjoner til sosiali- seringstiltak. Vi må lete etter andre årsaker til at NS valgte å gå til et slikt skritt. Et viktig spor finner vi i referatet fra et møte Alf Whists hadde med ledende forsikrings- folk27 2.2.1945. Whist advarte her om at sosialiseringen var på trappene, og hevdet at årsaken var at mange selskaper nektet å betale medlemskontingent til Forsikringsforbundet. Denne ”…sabotasjen var med stor oppmerk- somhet fulgt fra aller høyeste hold og den har gitt sterk grobund for de tildels meget sterke krefter som går inn for at forsikringsvesenet 179 skal overtas av staten”, og ført til at Quisling hadde besluttet at forsikringsvesenet skulle sosialiseres. Kan vi ta Whist på ordet – var det konflik- tene med forsikringsnæringen og spesielt stri- den om kontingenten til Norges Forsikrings- forbund som førte til sosialiseringen? Som vi har sett, var det en rekke konflikter mellom NS og næringen før motsetningsforholdet toppet seg i striden om kontingenten til Nor- ges Forsikringsforbund i 1944. Samme år kom det til en enkelt episode som satte sinne- ne spesielt i kok i NS-kretser, og som – nettopp fordi den inntraff samtidig med at striden om kontingenten spisset seg til – kan- skje fikk like stor betydning som enkelte av de andre konfliktene mellom NS og næringen. I mai 1944 døde adm. direktør Ulf Rode i Gjensidige livsforsikring. Kort tid etter ut- nevnte representantskapet akkvisisjonssjef Reidar D. Holmsen til ny adm. direktør. Innen NS-kretser ble dette oppfattet som en klar forbigåelse av ass. direktør, aktuar og NS- medlem Olaf Gran. Det gjorde ikke saken bedre at Holmsen var spesielt uglesett av NS- folk i forsikring. Allerede i 1942 skrev lede- ren for NS Forsikringsgruppe at Holmsen var ”…en spesielt forslagen og samvittighetsløs motstander av nyreisningen” og skyldig i ”…en særdeles ondartet agitasjon mot akse- maktene, vår Fører og NS”. Forsikrings- tidende, som i 1944 var overtatt av Norges Forsikringsforbund, skrev på lederplass at forbigåelsen av Gran var en ”…så drøy utfor- dring mot samfunnet at saken sikkert vil få konsekvenser”. Samtidig med at de politiske konfliktene mellom NS og forsikringsnæringen tilspisset seg, foregikk en indre politisk utvikling innen partiet i retning av at ”sosialistiske” eller sosialradikale krefter styrket sin stilling. Ut- viklingen startet da NS tok over kontrollen i LO i september 1941, og de ledige lederposi- sjonene her ble besatt av en gruppe ”gamle” fagforeningsledere som var gått over til NS. Rundt disse vokste det fram en ”sosialistisk” orientert gruppe som fremmet sine syns- punkter innen partiet. Mot slutten av okkupa- sjonen styrket denne retningen sin stilling. Dette kom bl.a. til uttrykk ved at en av de sentrale personer innen gruppen ble redaktør av partiorganet Fritt Folk i mars 1944. Sosiali- seringen var et klart nederlag for Whist og de næringslivsvennlige kreftene i NS. I møtet 2.2.1945 hevdet han at han fortsatt var ”… sterkt tilhenger av den private forsikrings- virksomhet, men […] på grunn av den ukloke sabotasjepolitikk selskapene har fulgt, er sa- ken tatt ut av mine hender. Det er ikke meg som bestemmer.” Styrkingen av den ”sosialistiske” retnin- gen innen NS kom for sent til å føre til noen bred dreining av NS’ politikk. Kildene tyder ikke på at noen i denne fløyen interesserte seg direkte for forsikringsnæringen. Likevel var deres virksomhet av betydning for vedtaket om sosialisering ved at de åpnet for syns- punkter knyttet til en ideologi som ikke var fremmed for å sosialisere privat virksomhet. Samlet skapte dette en politisk atmosfære som gjorde det mulig å foreslå og få gjennom- slag for sosialisering i NS’ ledelse. Det er fristende å spørre om NS trodde på at sosialiseringen skulle bli gjennomført, og at partiets maktstilling ville vare lenge nok til at det kunne fullføre prosessen. Et brev datert 15.3.1945 fra Forsikringsforbundet til Kul- turdepartementet tyder på det. Her bekreftet Forbundet en muntlig avtale om at departe- mentet kunne regne med å få benytte enten Forsikringsselskapet Frams eller Norske Livs lokaler når disse ble ledige etter at ”rasjona- liseringen” av forsikringsnæringen var gjen- nomført.28 Avslutning I det minste fram til for få år siden ble forsik- ringsnæringen ofte oppfattet som konservativ, lite dynamisk og lavt profilert. Med dette 180 bildet av næringen i mente kunne det være fristende å tro at den i en kritisk situasjon som okkupasjonen, ville unngå konflikter og hel- ler legge vekt på å holde forretningsvirk- somheten i gang mest mulig uberørt av begi- venhetene i samfunnet ellers. Som vi har sett, var utviklingen en helt annen. Forsikringsnæ- ringen markerte gjennom sin organisasjon tidlig en klar holdning mot NS. Norske For- sikringsselskapers Forbund var med i mot- standen mot nazistene lenge før viktige orga- nisasjoner innen næringslivet som Industri- forbundet, Håndverkerforbundet og Arbeids- giverforeningen, og lenge før noen med sik- kerhet kunne forutse utfallet av krigen. Denne tidlige markeringen ser imidlertid ut til å være mer et resultat av at enkeltpersoner brukte sin posisjon i næringens sentrale organisasjon til å markere en holdning som så ble identifisert med næringen, enn en samlet ”front” fra sel- skapenes side. Forsikringsforbundet var en ung organisasjon, og organisasjonsmessige forhold, for eksempel funksjons- og maktfor- deling mellom styret og styrets arbeidsutvalg, var så vidt lite fast tømret at personlige initi- ativ fra ledende personer var mulige. Når næringslivet senere fant sin plass i den sivile front mot NS ved aksjonen mot Rikstinget høsten 1942, fulgte forsikringsnæringen lo- jalt opp de parolene som ble gitt, og da etter en bredere beslutningsprosess som også omfat- tet de enkelte selskapenes styrende organer. I de konfliktene forsikringsnæringen kom opp i med NS, valgte den en juridisk og formalistisk linje som ikke førte til de spekta- kulære sammenstøt, men som likevel var en motstandslinje og klart plasserte den i den sivile fronten mot NS. Siden NS ikke hadde motforestillinger mot å endre selve lovverket for å sikre sine interesser, kom næringen riktignok ved flere anledninger til kort, men dens innsats bidro til å forsinke tiltakene og førte i flere tilfelle til at de ikke ble gjennom- ført i det hele tatt. I det aller meste opptrådte næringen samlet, men i ett tilfelle sprakk fronten og en god del selskaper falt til fote overfor NS’ krav. Bakgrunnen for dette var mangelen på klar ledelse og sikre informa- sjonslinjer fra sentralt hold og ut til mindre selskaper utenfor de større sentra. De mange konfliktene mellom næringen og NS førte til en stadig tilspissing av forhold mellom næringen og partiet, og endte med vedtaket om sosialisering av livsforsikrings- næringen. Med dette var motsetningene mel- lom forsikringsnæringen og NS satt helt på spissen, og forberedelsene fortsatte fra NS’ side helt frigjøringen, men uten at noen kon- krete tiltak ble gjennomført. Noter 1 Det ble utnevnt 13 statsråder – av disse var 9 medlemmer av NS og en 10. meldte seg inn noe senere. De tre som ikke var NS, bestyrte henholdsvis finans-, forsynings- og handels- og industridepartementet. At disse viktige departementene ikke ble ledet av NS-med- lemmer, viser at Terboven ikke hadde den fulle tillit til partiet og dets muligheter til å lede landet. 2 Allerede i mai 1940 bestemte sivile norske myndigheter at renten på pantelån skulle re- duseres med 20% til max. 4,5%. I løpet av krigsårene sank selskapenes gjennomsnitts- rente og var nede i 3,45% i 1944. 3 Forordning av 4.10.1940, Verordnungsblatt 7/40 4 Blant underskriverne var alle lærerorganisa- sjonene, Kommunale funksjonærers lands- forbund, Norsk Kommuneforbund, Statstje- nestemannsforbundet og foreningene for tann- leger, dommere, arkitekter og sakførere. 5 Hirden var NS’ versjon av det tyske SA. Kjent for brutal og provoserende oppførsel. 6 FT nr. 1/46, januar 1946, s.10. 7 Forbundets vedtekter åpnet for dette, og et møte ville være beslutningsdyktig om minst 6 styremedlemmer + formann eller varaformann var til stede - §10 i vedtektene av 12.11.1937. 181 8 Talen er gjengitt i flere kilder, bl.a. i Didriksen (1987), s. 184ff. 9 Inntatt i Norsk Lovtidende nr. 25/41 av 21.6.1941, s. 410f. 10 Wyller (1958), s. 36. 11 Selskapene han startet var Norske Forenede, Andvake, Norske Alliance og Norske Allian- ceunion. Samtlige er senere fusjonert med andre selskaper. 12 Adm. direktør Paul Frank ble arrestert under møtet i Stortinget 18.6.1941, mens Forbun- dets formann Erling Steen var arrestert allere- de 12.6. Begge satt fengslet – med korte avbrudd – i ca. 1 ½ år. 13 Alle disse gruppene hadde samme år stått mot i skarpe konflikter med NS. 14 Norsk Lovtidend nr. 48/42, 9.9.1942, s. 807ff. 15 Kunngjort i Lovtidend nr. 9/43, 27.2.1943, s. 111ff. 16 Blant de øvrige næringsgruppene finner vi bl.a. Norges Bankforbund, Norges Handels- forbund, Norges Industriforbund, Norges Transportforbund, Norges Bondesamband og Norges Fiskeri- og fangstforbund. 17 W. var minister uten portefølje ved opprettel- sen av Norges Forsikringsforbund, og ble næringsminister 12.6.1944. 18 Kontingenten ble beregnet som en avgiften på selskapets fonds og reserver (0,4 promille) og premieinntekt (fra 0,6 - 2,5 promille avhengig av forsikringsart). Norske Forsikringsselska- pers Forbund hadde en grunnkontingent på kr 100/år – utgifter dette ikke dekket, ble fordelt på medlemmene i forhold til premieinntekt. 19 Norsk Lovtidend nr. 38/44, datert 5.10.1944, side 445ff. 20 Norsk Lovtidend nr. 55/1942 av 29.10.1942, s. 894f. 21 Navnene på de jøder hvis formue skulle inn- dras ble tatt inn i Offentlige kunngjøringer fra november 1942 til januar 1943. 22 Lov om forsikringsavtaler av 6.6.1930, nr. 20 (FAL), § 114. 23 Norsk Lovtidend 1/44, 14/1 – 1944, s. 2. 24 Svea fortsatte virksomheten i Norge til 1954. 25 Programmet ble utarbeidet av Quisling, god- kjent av NS’ Råd i januar 1934 og stadfestet av Quisling 15.2.1934. Det ble senere aldri endret. 26 Det var på dette tidspunkt Norske Liv Gjensi- dig (1844), Gjensidige (1847), Idun A/S (1861), Hygea A/S (1883), Brage A/S (1887) og Glitne Gjensidig (1889). 27 Direktørene Nicolay Bugge, Harald Sommer- feldt, Hans Johan Vemmestad og Rolf Ma- gelssen 28 Begge selskaper holdt til i attraktive lokaler i Oslo Vest – henholdsvis i Bygdøy alle og på Drammensveien. Kilder til forsikringsnæringens historie under okkupasjonen: 1. Arkivsaker: 1.1. De norske Livsforsikringsselskapers For- enings arkiv, Riksarkivet, Privatarkivet 940. 1.2. Den norske Forsikringsforening, styrepro- tokoll, foreningens arkiv. 1.3. Forsikringsrådets arkiv, Riksarkivet. 1.4. Gjensidiges historiske arkiv. Styrereferater og andre dokumenter fra Gjensidige og Sam- trygd. 1.5. Landssviksak mot Christian Astrup, Bergen Politikammer D 528, boks I og II, Riksarkivet 1.6. Landssviksak mot Bjarne Krag-Brynildsen, Oslo Politikammer anm. nr. 4033, henlagt til obs., Riksarkivet 1.7. Landssviksak mot R. Gustin Granne, Oslo Politikammer D 994, Riksarkivet 1.8. Landssviksak mot Birger Meidell, Oslo Politikammer D 1724, Riksarkivet 1.9. Landssviksak mot Gudbrand Thesen, Oslo Politikammer domsforelegg nr. 694, Riksar- kivet. 1.10. Landssviksak mot Alf L. Whist, Oslo Poli- tikammer D 1098, Riksarkivet. 1.11. Norske Forsikringsselskapers Forbunds arkiv, Riksarkivet. Privatarkivet 1187. 1.12. Oversikt over NS’ organisasjon, Riksarki- vet, Privatarkivet 782. 182 1.13. Reichskommissariats arkiv, Hauptabtei- lung Volkswirtschaft, Riksarkivet. 1.14. Storebrands historiske arkiv. Dette arki- vet inneholder arkivstoff fra bl.a. selskapene Idun, Norden, Norges Brannkasse og Store- brand alle under nr. 100: Historie. 2. Trykte kilder: 2.1. Bestemmelser av Administrasjonsrådet, re- digert av C. Lampe, utgitt etter offentlig tiltak, Oslo 1940: Grøndahl & Søns Boktrykkeri. 2.2. Forsikringsselskaper 1939 – 1945, Forsik- ringsrådets beretning. Utgitt i Oslo 1941 - 47 i kommisjon hos Aschehoug & Co. 2.3. Norsk Forsikrings Årbok 1940 – 46, utgitt av Den norske Forsikringsforening, Forsi- kringsbiblioteket. 2.4. Norsk Lovtidend 1941 – 44 og 1949, utgitt etter offentlig tiltak. 3. Periodika: 3.1. Forsikringstidende 1939 – 47, Forsikrings- biblioteket. 3.2. Nordisk Forsikringstidsskrift 1940 – 46, utgitt av forsikringsforeningene i de nordiske landene, Forsikringsbiblioteket. 3.3. Verordnungsblatt für die besetzen Norwe- gischen Gebiete 1940 – 1945, utgitt av Reichs- kommissariat. Litteratur med stoff om forsikringsnæringens historie under okkupasjonen: Aukrust, Odd og P. J. Bjerve: Hva krigen kostet Norge, Oslo 1945: Dreyers forlag. Bjørnsen, Bjørn: Vår historie. Landsbanken og Samvirke gjennom 100 år, Oslo 1998: Tiden Norsk Forlag. Christensen, Chr. A. R.: Trygghet og vekst gjen- nom skiftende tider. De norske Livsforsikrings- selskapers Forening 1915 – 65, Oslo 1965: Eget forlag. Didriksen, Jan: Industrien under hakekorset, Oslo 1987: Universitetsforlaget. Ellingsen, Dag: Krigsprofitørene og rettsopp- gjøret, Oslo 1993: Gyldendal Norsk Forlag. Forsikringsrådet 1912 – 1962, Oslo 1962: For- sikringsrådet. Fuglum, Per, Tønnes Ore, Knut Aas, Morten Tuveng, Knut Selmer: Livsforsikring gjen- nom hundre år, 1861 – 1961, utgitt av Livs- forsikringsselskapet Idun til selskapets 100 års jubileum, Oslo 1961. Grimnes, Ole K.: Hjemmefrontens ledelse, Oslo 1979: Universitetsforlaget. Jacobsen, Alf R. og Egil Mørk Svartkammeret. Den innerste hemmeligheten, Oslo 1989. Krog, Helge: 6te kolonne? Oslo 1946: Radikalt forlag. Moen, Petter: Petter Moens dagbok, Oslo 1949: Cappelens forlag. Mæjlænder, Ulf-Arvid: Tiden går, Oslo 1997: utgitt av Gjensidige. NOU 1997:22: Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig (Skarpnes- utvalgets innstilling). Norske Folk 50 år 1917 – 1967, Oslo 1967: Grøndahl & Søn. (Rikheim, Erling:) Norske Forsikringsselska- pers Forbund 25 år, Oslo 1962: Eget forlag. Rolfsen, Wilhelm Münther: Usynlige veier. Blad av edderkoppens og flyktningeksportens saga, Oslo 1946: Jacob Dybwads forlag. Smått og stort fra krigen, usignert og udatert hefte om begivenheter i Storebrand og Idun under okkupasjonen. Sommerfeldt, Harald: Norske Brandforsikrings- selskapers Konsortium 1 og 2 av 1940, Oslo 1965: forlag ikke oppgitt. Tillier, Odd: Minneblader til Den norske Forsi- kringsforenings 50-års dag 28. mai 1950, Oslo 1950: Eget forlag. Valen, Terje: De tjente på krigen, Oslo 1978: Forlaget Oktober. Vislie, Jon: Sjøassurandørernes Centralforen- ing 1911 – 1936, Oslo 1936: Eget forlag. Wyller, Thomas Chr.: Fra okkupasjonsårenes maktkamp, Oslo 1953: Johan Grundt Tanum. Wyller, Thomas Chr.: Nyordning og motstand, Oslo 1958: Universitetsforlaget.