Skjulte handlingsklausuler – forholdet mellom beskrivelse av forsikringstilfellet og reglene om opplysningsplikt, meldeplikt, meldefrist og foreldelse.

246 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER 1. Innledning Hensikten med denne artikkelen er først og fremst å behandle noen aspekter ved de såkal- te ”skjulte handlingsklausulene” som ikke er omtalt i Bull’s artikkel over samme tema i dette heftet. Forsåvidt angår definisjon av og bakgrunnen for problemet vises derfor til Bull’s artikkel. Som nevnt der er begrepet ”skjult handlingsklausul” en stikkordmessig beskrivelse av en klausul hvor selskapet knytter objektive begrensninger i deknings- feltet til sikredes handlinger/unnlatelser. Klau- sulen fremstår som en objektiv begrensning i forsikringens dekningsfelt, men er samtidig knyttet til handlinger eller unnlatelser fra sikredes side, og får derfor karakter av en ”skjult handlingsklausul”. Bull konsentrerer sin drøftelse rundt for- holdet mellom objektive begrensninger i forsikringens farefelt og sikkerhetsforskrifter, men nevner også andre bestemmelser i for- sikringsavtalelovens av 16. juni 1989 nr. 69 (FAL) som kan volde tilsvarende problemer. Blant disse andre problemene som vil bli tatt opp her er reglene om opplysningsplikt, FAL § 4-1 og § 13-1 flg. I den utstrekning disse reglene tidligere har vært diskutert innenfor problemet rundt de skjulte handlingsklau- sulene, har det vært i forhold til objektive ansvarsbegrensninger, eller farefeltsbegrens- ninger. Den problemstillingen som er særlig aktuell i dagens forsikringsmarked er imid- lertid forholdet mellom reglene om opplys- ningsplikt og beskrivelsen av forsikrings- tilfellet. Et annet og lignende problem som Bull overhodet ikke er inne på, er reglene om meldeplikt, jfr. FAL § 4-10 og meldefrist, jfr. FAL § 8-5. Også her er det forholdet til beskrivelsen av forsikringstilfellet som står i fokus. I nær sammenheng med dette får man inn reglene om skadelidte tredjemanns vern i en ansvarsforsikring, jfr. FAL § 7-6 fjerde ledd annet punkt. I forlengelsen av problemet knyttet til FAL § 8-5 er det også en konflikt mellom beskri- velsen av forsikringstilfellet og reglene om foreldelse i FAL § 8-6. Denne problem- stillingen ligger imidlertid i grenseområdet for problemet knyttet til de skjulte handlings- klausuler, jfr. nedenfor. I tillegg til å ta opp en del problemer som Bull ikke berører, har denne artikkelen også et noe bredere perspektiv; nemlig å illustrere at problemstillingen knyttet til de skjulte handlingsklausulene slik de er definert hos Bull er en mindre del av et større problem. Etter mitt skjønn blir problemangivelsen ”skjult handlingsklausul” for snever i forhold til enkelte av de problemstillinger som skal behandles her. I forhold til reglene om opp- lysningsplikt er det ikke treffende å si at man i beskrivelsen av forsikringstilfellet pålegger Skjulte handlingsklausuler – forholdet mellom beskrivelse av forsikrings- tilfellet og reglene om opplysningsplikt, meldeplikt, meldefrist og foreldelse. Innlegg fra co-referenten, professor dr. juris Trine-Lise Wilhelmsen Nordisk Institutt for Sjørett, Universitetet i Oslo 247 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER forsikringstageren en plikt til å gi opplys- ninger. Situasjonen er heller at man beskriver forsikringstilfellet på en slik måte at selskapet ikke behøver å stille spørsmål ved inngåelsen av forsikringsavtalen. Reglene om opplys- ningsplikt vil derfor delvis miste sin betyd- ning. Det samme er tilfelle med forholdet til reglene om meldefrist og foreldelse. Med dette som bakgrunn foretrekker jeg en noe bredere problemangivelse, nemlig hvor langt FAL’s preseptoriske vern rekker i forhold til klausuler som må regnes for mer rendyrket produktbeskrivelse, og hvor selskapet står fritt i sin utforming.1 Dette innebærer at man fanger inn også andre bestemmelser i FAL enn de som pålegger forsikringstager, forsik- rede eller sikrede2 å gjøre noe eller å unnlate å gjøre noe. Dermed er man i realiteten over i et problem med langt større dimensjoner enn de egentlige skjulte handlingsklausuler. Slik sett kan de problemene jeg tar opp virke litt tilfeldig i forhold til alle de andre områder hvor FAL’s preseptoriske regler kan volde problemer. Et grunnleggende felles element er likevel tilstede: Det er ikke spørsmål om en generell tolkning av FAL’s regler, men om forholdet til regler som gir sikrede, forsik- rede, forsikringstager eller eventuelt skade- lidte under en ansvarsforsikring en beskyt- telse mot egne eller andres forsømmelser. Med dette som utgangspunkt vil jeg i det følgende drøfte forholdet mellom reglene om opplysningsplikt og beskrivelsen av forsik- ringstilfellet under punkt 3, forholdet mellom reglene om meldeplikt og meldefrist og be- skrivelsen av forsikringstilfellet i punkt 4, og forholdet mellom definisjonen av forsik- ringstilfellet og foreldelse i punkt 5. Inn- ledningsvis er det imidlertid naturlig å gi en oversikt over de deler av diskusjonen i norsk teori og lovforarbeider som har interesse for løsningen av disse problemstillingene. 2. Utviklingen i lovgivningen 2.1. FAL 1930 FAL 1930 inneholdt en bestemmelse i § 10 tredje ledd om opplysningsplikt som berørte forholdet mellom reglene om opplysnings- plikt og objektive ansvarsbegrensninger. Ut- gangspunktet i henhold til FAL 1930 § 10 første ledd var at lovens regler om opplys- ningsplikt var preseptoriske i alle bransjer utenom sjøforsikring. Annet ledd ga en regel om at selskapet hvis det hadde forbeholdt seg ansvarsfrihet dersom andre enn forsikrings- tageren hadde gitt gale opplysninger, ikke kunne påberope seg strengere regler enn om det var forsikringstageren som hadde gitt de gale opplysningene. Tilsvarende regel gjaldt dersom selskapet i forsikringspolisen forbe- holdt seg å være ansvarsfri dersom visse forutsetninger om faktiske forhold under av- taleinngåelsen viste seg å være gale: ”Bestemmelsene i foregående ledd får tilsvaren- de anvendelse, hvis selskapet uten å søke opp- lysning hos forsikringstageren, i forsikringsbre- vet har fremstillet et forhold som faktisk fore- liggende, og har forbeholdt sig å være helt eller delvis fri for ansvar om fremstillingen måtte vise seg å være uriktig. Denne regel gjelder dog bare, når selskapet kunde ha fått oplysning om det rette forhold hos forsikringstageren”. Bestemmelsen er kommentert i Utkast til lov om forsikringsavtaler, Oslo 1925 (Ukast) s. 51: ”Det er imidlertid selvfølgelig kun en beskrivelse av faktisk foreliggende omstendigheter bestem- melsen rammer. Den forhindrer ikke selskapet i å oppstille begrensninger i sin risiko og av- skjærer f.eks. ikke et selskap som har tegnet en sjøforsikring, adgangen til å betinge sig at det skal være ansvarsfri, om skibet går på Ishavet uten å være forsynt med ”ishud”. På samme måte vil der være full adgang til i sjøforsikring å betinge sig ansvarsfrihet om et skib føres av en person som ikke er navigasjonsdyktig, eller i automobilforsikring om chaufføren ikke har cer- tifikat som sådan”. 248 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER Disse kommentarene sier ikke hva slags for- behold bestemmelsen rammer, men synes nærmest å avgrense anvendelsen av bestem- melsen mot reglene om fareøkning el.l. Når det gjelder forholdet til reglene om fareøk- ning, har det imidlertid interesse å konstatere at Utkastet synes å akseptere forbehold om ”sertifikat” som en objektiv forutsetning for forsikringen. Dette stemmer med sertifikat- dommene i Rt. 1963.1164 og Rt. 1965.437,3 men er i strid med holdningen i FAL 1989, jfr. nærmere nedenfor. Grundt drøfter bestemmelsen i FAL 1930 § 10 tredje ledd i Forsikringsrett (1939) på s. 148-158. Grundt’s holdning er at den løsnin- gen loven legger opp til ikke er akseptabel for selskapene. Han anbefaler derfor at § 10 tredje ledd bør tolkes innskrenkende til ikke å ramme f.eks. klausulen ”Selskapets ansvar for skade som skyldes lynnedslag er betinget av at bygningen har lynavleder som er i forsvarlig stand”. Såfremt lynavlederen var i forsvarlig stand da avtalen ble inngått, men er blitt i uforsvarlig stand senere, stemmer denne løs- ningen med uttalelsene i motivene. Gjelder forbeholdet også om lynavlederen var i ufor- svarlig stand da avtalen ble inngått, går Grundt her lenger enn Utkastet. Kjærnen i Grundt’s holdning synes å være at selskapet må få stå fritt når det gjelder beskrivelsen av hvilket ansvar selskapet skal dekke. Den samme holdningen har han til meldefristregelen i FAL 1930 § 30 annet ledd, som gir selskapene hjemmel til å forbe- holde seg en meldefrist på 6 måneder. Denne bestemmelsen mener han kan skape proble- mer i forhold til selskapenes regulering av forsikringens ansvar i tid, og drøfter følgende eksempel:4 En garantiforsikring tegnet for kalenderåret 1936 inneholder følgende klausul: ”Selskapet svarer ikke for underslag som er begått mer enn to år før anmeldelse til selskapet er skjedd”. Underslag begås i juni 1936, sikrede får kunnskap om dette først i august 1938, og anmelder det innenfor meldefristen (6 måneder etter kunnskap om omstendigheter som begrunner kravet). Ifølge Grundt er dette ikke et spørsmål om meldefrist, men om begrensning av selskapets ansvar i tid. Grundt begrunner sitt standpunkt med en nokså formell betraktning: ”§ 30 har sin plass i avsnittet om foreldelse. Her er det imidlertid ikke en spørsmål om forel- delse av forsikringskravet, men om en begrens- ning av ansvaret. ” Han legger imidlertid til et preventivt hensyn: ”Erfaringen viser at underslag ofte blir fulgt av nye underslag. Og risikoen for at det skal bære galt avsted i den retning, er klarligvis i høy grad avhengig av om den sikrede sørger for å føre en stadig og effektiv kontroll med sine folk. Hvis selskapene skulle ha ansvaret uten særlig tidsbegrensninger etter hvert som underslagene går videre, ville følgen lett kunne bli at den sikrede ikke tar det så nøye med kontrollen som han ellers ville ha gjort, og at ansvaret kommer opp i urimelig store beløp.” Han konkluderer på s. 187 vedrørende tolk- ningen av bestemmelsen med at: ”Ved tolkningen av paragrafen må det riktige synspunkt etter min mening være at § 30, 2net ledd ikke er til hinder for at selskapene kan sette særlige tidsgrenser for ansvaret, når begrensnin- gene er diktert av saklige hensyn til den risiko forsikringen skal dekke, og ikke av et ønske om å slippe unna den foreldelsesfristen som er fast- satt i paragrafen. Det kan være vanskelig å trekke skillet mellom ansvarsfrister og foreldel- sesfrister, men i det tilfellet jeg har nevnt fra garantiforsikringen, er fristen et utslag av hen- syn som helt ut kan forsvares, og som både norske og utenlandske selskaper legger avgjøren- de vekt på når de skal overta forsikring mot underslag.” Som støtte for sin konklusjon viser han til to dommer i Rt. 1935.1058 og Rt. 1937.751 vedrørende meldefristen i forhold til tidsbe- grensede garantiforsikringer. Dommen av 1935 forutsetter at slike klausuler er gyldige, men tar ikke eksplisitt stilling til problemet. I 1937-dommen foretar dommeren en forsiktig 249 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER tilsidesettelse under henvisning til FAL 1930 § 30 annet ledd. Men her var tidsbegrensning- en ikke formulert som en ansvarsbegrens- ning, men som en rett til å avvise kravet dersom underslaget var begått mer enn to år før selskapet fikk melding om det. Klausulen bar derfor i sterkere grad enn Grundt’s eget eksempel preg av å være en bestemmelse om meldefrist enn en bestemmelse om forsikrings- tid. Generelt må man kunne si at holdningen under FAL 1930 i perioden før 1970 var at selskapet sto relativt fritt til å formulere seg rundt det preseptoriske vernet i FAL. Med utgangspunkt i nokså formelle betraktninger synes det avgjørende å ha vært hvordan de aktuelle ansvarsbegrensningene var formulert, og ikke en reell vurdering av hva klausulen egentlig innebar. Dette gjaldt såvel forholdet til de problemer som drøftes hos Bull, jfr. henvisningen til Rt 1963.1164 og Rt. 1965.437, som de problemer som tas opp her. Imidlertid skjedde det i norsk praksis og teori en holdningsendring med dommen i Rt. 1979.554 og fremstillingen hos Selmer: For- sikringsrett 1982 s. 189-199. Selmer berører i sin drøftelse også forholdet til reglene om opplysningsplikt ved at han tar avstand fra Grundt’s syn, og peker på at hvis selskapet først overtar risikoen for lynnedslag, gjør det dette innenfor de preseptoriske reglene. Sel- skapet står altså fritt til å avgjøre hvilke farer det vil overta risikoen for, men så snart sikre- des forhold påvirker risikobildet, vil de pre- septoriske reglene kunne bestemme hvor langt selskapet kan gå i å fraskrive seg ansvaret. Selv om Selmer mener at lovens presep- toriske vern strekker lenger enn det som Grundt og tidligere rettspraksis legger opp til, oppstiller han visse områder hvor selskapet etter hans mening må stå fritt. Av særlig interesse i vår sammenheng er at han mener selskapet må få stå fritt når det gjelder forsik- ringens virkeområde i tid. 2.2. FAL 1989 Under utarbeidelsen av ny norsk FAL 1989 tok forsikringsavtalelovutvalget opp spørs- målet om de ”skjulte handlingsklausuler” i større bredde. Problemet identifiseres første gang i NOU 1983:56 Lov om avtaler om personforsikring s. 76-79. Utvalget fokuserer på forholdet mellom selskapets regulering av forsikringens omfang og FAL’s regler om opplysningsplikt, selvmord i livsforsikring og ansvarsbegrensninger knyttet til den for- sikredes virksomhet i ulykkesforsikring. Om dette sier utvalget på s. 76: ”Utvalget har valgt å legge meget arbeid i regu- leringen av disse områder, og herunder lagt vekt på eksisterende forsikringsvilkår og selskap- enes praksis. De regler som utvalget har oppstilt vil hver for seg dekke praktiske tifelle hvor selskapene har funnet det nødvendig å opptille ansvarsbegrensninger i vilkårene. På disse felter vil da loven sette klare skranker for hva som kan avtales, eller hva et selskap kan påberope seg hvis det ønsker å avslå et erstatningskrav. Ute- nom disse områdene vil det være et felt hvor det er usikkert om en klausul rammes av en bestem- melse i loven, eller er tillatt i kraft av den alminnelige avtalefrihet. I slike situasjoner må rekkevidden av loven fastlegges i samsvar med alminnelige prinsipper for lovtolkning. Ved den- ne tolkning vil selvsagt de mer kasuistiske tving- ende regler spille en stor rolle, og eventuelt bli anvendt analogisk.” Det er spesielt to forhold å merke seg ved denne prinsipputtalelsen fra utvalget. For det første må omfanget av FAL’s preseptoriske beskyttelsesregler i tvilstilfelle avgjøres på bakgrunn av alminnelige prinsipper for lov- tolkning. Utvalget gir med andre ord ikke anvisning på noen spesielle prinsipper eller retningslinjer for å trekke grensen mellom de områder hvor selskapet står fritt til å definere den risikoen de overtar, og områder som er regulert av FAL’s preseptoriske regler. For det andre åpner utvalget for at lovens regler må tolkes analogisk til fordel for de som har rettigheter mot selskapet. Man synes derfor å 250 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER ta avstand fra den mer formalistiske hold- ningen under FAL 1930, hvor det ble lagt avgjørende vekt på hvordan ansvarsbegrens- ningen var formulert. Diskusjonen i personskadeutvalget videre- føres i NOU 1987:24 Lov om avtaler om skadeforsikring s. 79 flg. Skadeforsikringsut- valget legger opp til et helhetlig system, hvor man først og fremst søker å løse problemene gjennom en utvidet definisjon av hva som må formuleres som en sikkerhetsforskrift. Samti- dig presiseres at produktutviklingen når det gjelder selve dekningsomfanget er opp til selskapene. Noen egentlig diskusjon av de problemer som tas opp i denne artikkelen skjer derimot ikke i skadeforsikringsutvalget. I perioden etter vedtagelsen av FAL 1989 er det særlig Bull5 som har drøftet spørsmålet om de skjulte handlingsklausulene. Bull’s drøftelse er først og fremst knyttet til forholdet mellom objektive ansvarsbegrensninger og sikkerhetsforskrifter. Artikkelen inneholder imidlertid en prinsipielt viktig presisering av problemets karakter. Bull peker på at det ikke kan trekkes noen logisk grense mellom klau- suler som regulerer selskapets ansvar, og som må aksepteres som en produktbeskrivelse, og klausuler som representerer ”skjulte hand- lingsklausuler”, og derfor er i strid med FAL’s bestemmelser om sikkerhetsforskrifter.6 Med utgangspunkt i forarbeidene, rettspraksis og praksis fra Avkortningsnemnda og Forsik- ringsskadenemnda oppstiller han videre en del veiledende momenter for hvordan gren- sen skal trekkes.7 Det første momentet er betydningen av sikredes adferd i risikobildet. Spørsmålet her er om klausulen er av en slik karakter at sikredes adferd alltid eller i hvert fall normalt vil være en vesentlig del av risikobildet, eller om man står overfor en situasjon hvor sikre- des adferd normalt ikke vil være relevant, selv om den kan være det i sjeldne tilfelle. Det andre momentet er hvilken forsikrings- tekniske betydning klausulen må antas å ha. Dette hensynet går dels på hvilken utbredelse den aktuelle klausulen har, hvor en bred nasjonal og eventuelt internasjonal utbredelse vil tale for at klausulen har en viktig forsik- ringsteknisk funksjon. En annen side ved spørsmålet om den forsikringstekniske be- tydningen av klausulen er om klausulen er ny i markedet, eller har lang tradisjon. I denne sammenheng legger Bull også vekt på om selskapet har nøyet seg med å ta inn klausulen som en objektiv ansvarsbegrens- ning, eller om det også har formulert den samme klausulen som en sikkerhetsforskrift som er tatt inn i forsikringsbeviset. Bull mener en slik ”smør på flesk” fremgangsmåte fra selskapene signaliserer dels at bestemmel- sens betydning som objektiv farefelts- begrensning ikke er så viktig, dels at selskapet er usikker på om den aktuelle ansvarsbegrens- ningen egentlig er i strid med FAL’s regler om sikkerhetsforsikrift, men beholder den av hensiktsmessighetsgrunner. Bull’s holdning synes å være at selskapene da må akseptere sitt eget syn om at det i realiteten dreier seg om en sikkerhetsforskrift, men viser til at FSN har inntatt en mer moderat linje.8 Et tredje moment er hva slags forsikring det dreier seg, og innebærer at grensen mellom de tillatte ansvarsbegrensner og de lovstridige klausuler kan få et relativt preg. 2.3. Oppsummering og tolkningsmomenter Med det som er sagt i forarbeidene til FAL 1989 mener jeg det må være et grunnleggen- de synspunkt at grensen mellom den tillatte produktutvikling når det gjelder hvilken ob- jektive risiko selskapet vil påta seg og anven- delsesområdet for FAL’s preseptoriske regler må sees som et lovtolkningsspørsmål. Som ved ethvert annet lovtolkningsspørs- mål må man da ta utgangspunkt i klausulens ordlyd. Det er imidlertid viktig å peke på forarbeidenes anvisning om at lovens kasuist- iske regler må kunne bli anvendt analogisk. 251 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER Noen grunn til å være forsiktig med utvidende tolkning av ordlyden eller analogisk anvendel- se av lovens bestemmelser er det derfor ikke. Også formålsbetraktninger må selvsagt være relevante. Uttalelser om formålet med bestem- melsene i FAL vil i første rekke finnes i forarbeidene. Forøvrig vil reelle hensyn være sentrale i vurderingen. Et slikt hensyn er konsekvensene av klausulen for sikrede, forsikringstager, forsikrede eller eventuelt skadelidte. Dette er i realiteten en generalisering av Bull’s hen- visning til sikredes betydning som risiko- faktor i vedkommende klausul, jfr. ovenfor under punkt 2.2. Når man generaliserer pro- blemstillingen til å bli et spørsmål om omfan- get av FAL’s preseptoriske vern er det imid- lertid ikke alltid at sikredes betydning som risikofaktor passer på problemstillingen. Det sentrale blir derfor hvilken betydning klausu- len har for forsikringstager, sikrede eller skade- lidte i forhold til det vernet de skulle ha i henhold til FAL, og også i forhold til det trygghetsbehovet en forsikring er ment å ivareta. Et annet reellt hensyn er den forsikrings- tekniske begrunnelsen for klausulen. Jeg vi- ser her til Grundt’s henvisning til saklighet og bruk av preventive hensyn for å godkjenne klausulen om forsikringstid i garantiforsik- ringen og Bull’s mer prinsipielle argumen- tasjon rundt dette argumentet. I dette hensyn ligger flere underliggende argumenter. For det første er det spørsmål om klausulen har en legitim begrunnelse. Underslagsbestemmel- sen ble f.eks. begrunnet i preventive hensyn ved at det var viktig at sikrede sørger for effektiv kontroll med hensyn til oppdagelse av underslag. For det andre vil klausulens nasjonale og internasjonale utbredelse være et argument for å godkjenne den. Et tredje argument er om klausulen har eksistert i lang tid eller er ny. Og til slutt vil det være relevant om klausulen er formulert på flere måter slik at man får en ”smør på flesk” situasjon. 3. Beskrivelse av ”forsikrings- tilfellet” og FAL’s regler om opplysningsplikt 3.1. Problemet Begrepet ”forsikringstilfellet” kan defineres som den begivenhet en dekket fare må virke gjennom for å utløse selskapets ansvar. At det foreligger et ”forsikringstilfelle” er altså en forutsetning for at selskapet skal bli ansvar- lig. Vilkårenes beskrivelse av forsikringstil- fellet er en del av en mer omfattende regule- ring av forsikringens dekningsfelt, som til- sammen angir hvilke farer, skader og tap selskapet dekker, og hva slags sammenheng det må være mellom fare og forsikringstilfel- let, og mellom forsikringstilfellet og tapet. FAL inneholder ingen bestemmelser som regulerer denne typen vilkår. Generelt regnes dette som en objektiv beskrivelse av selskapets ansvar, og sees som en del av selve produkt- beskrivelsen, altså den delen av selskapets ansvar hvor de står fritt med hensyn til utformingen av vilkårene.9 Forsikringstagerens opplysningsplikt i for- bindelse med inngåelsen av forsikringsav- talen er derimot regulert i FAL kapittel 4 og 13. Disse reglene er en del av reguleringen av forutsetningene for selskapets ansvar, hvor FAL gir preseptoriske regler både om hvilke plikter forsikringstager/sikrede/forsikrede kan pålegges, og om hvilke sanksjoner selskapet kan påberope seg ved brudd på disse pliktene. Reglene om opplysningsplikt finnes § 4-1 flg. for skadeforsikring og § 13-1 flg. for personforsikring. I korte trekk går de ut på at forsikringstager i skadeforsikring og forsik- ringstager og forsikrede i personforsikring har plikt til å gi fullstendige og korrekte svar på selskapets spørsmål, jfr. § 4-1 og § 13-1, begges første ledd annet punkt. I tillegg har forsikringstager og forsikrede plikt til på eget initiativ å opplyse om ”særlig forhold” som vedkommende må forstå er av ”vesentlig be- tydning” for selskapets risikovurdering, jfr. § 252 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER 4-1 og § 13-1, begges første ledd tredje punkt. Om forsikringstager eller forsikrede gir gale eller ufullstendige opplysninger, kan selska- pets ansvar for et inntruffet forsikringstilfelle settes ned eller falle bort dersom det er mer enn bare lite å laste vedkommende, jfr. FAL § 4-2 og § 13-2. Selskapet har også rett til å si opp forsikringen i henhold til reglene i FAL § 4-3 og § 13-3. I utgangspunktet dreier altså beskrivelsen av ”forsikringstilfellet” og reglene om forsik- ringstagers og forsikredes opplysningsplikt seg om to helt forskjellige regelsett. I for- sikringsvilkårene kan man imidlertid støte på eksempler hvor man i beskrivelsen av forsik- ringstilfellet legger inn forbehold som med- fører at reglene om opplysningsplikt mister sin betydning som vern av forsikringstager- ens eller forsikredes interesser når det gjelder selskapets kartlegging av risikoen under inn- gåelsen av avtalen. Eksempler på slike be- skrivelser av forsikringstilfellet finnes i rettshjelpforsikring og i personforsikring. I rettshjelpforsikring kan problemet sees som en variant av de skjulte handlingsklausuler, mens det i personforsikring er spørsmål om hvor langt selskapets rett til å bruke såkalte objektive helseklausuler eller symptomklau- suler strekker. 3.2. Definisjonen av forsikrings- tilfellet i rettshjelpforsikring I en rettshjelpforsikring er forsikringstilfellet normalt definert som en tvist som har ”opp- stått mens forsikringen var i kraft”, med min- dre ”sikrede ved forsikringens ikrafttreden var kjent med det som senere ble tvistegrunn- lag, og forsto eller måtte forstå at tvisten kunne oppstå”. Den grunnleggende forutset- ningen for selskapets ansvar er altså at det er oppstått en ”tvist” i forsikringstiden. Men om sikrede allerede på avtaletidspunktet var kjent med en situasjon som senere ble grunnlag for en tvist, er selskapet likevel ikke ansvarlig, selv om selve tvisten oppstår i forsikringstiden. Begrunnelsen for unntaket er den moralske risiko som ligger i en rettshjelpforsikring. En tvist kan utvikle seg over lang tid, og sikrede kan være kjent med tvistegrunnlaget lenge før tvisten som sådan er et faktum. I tillegg kom- mer det forhold at spørsmålet om det overhodet vil oppstå en tvist i stor utstrekning er opp til sikrede selv. Det kan derfor være vanskelig for selskapet i ettertid å dokumentere at sik- rede ga uriktige eller ufullstendige opplys- ninger om muligheten for en tvist, eller at vedkommende i så fall var mer enn bare lite å laste for dette. Hvis sikrede skjønner at en faktisk situasjon kan eller vil utløse en kon- flikt, kan han derfor være fristet til å tegne en rettshjelpforsikring, eller eventuelt sørge for fornye en løpende forsikring på bedre vilkår. I henhold til FAL § 4-1 flg. er imidlertid reglene som nevnt ovenfor at selskapet ved avtaleinngåelsen må spørre forsikringstage- ren om de risikofaktorer de ønsker å kartlegge. Ifølge FAL § 4-5 er det likevel en viss adgang til å oppstille en ansvarsbegrensning i form av et forbehold fremfor å stille et spørsmål ved avtaleinngåelsen: ”Er selskapet av særlige grunner avskåret fra å få opplysninger om et bestemt forhold, kan det ta forbehold om ansvarsfrihet eller ansvarsbe- grensning knyttet til dette forholdet. Kan spørs- målet avklares innen en viss tid, gjelder forbe- holdet bare for dette tidsrommet”. Spørsmålet blir da om denne bestemmelsen kan fungere som hjemmel for den ansvarsbe- grensningen det her dreier seg om. Dette må etter mitt skjønn besvares benektende. FAL § 4-5 gir selskapet anledning til å ta forbehold om ansvarsbegrensning knyttet til et bestemt forhold dersom det ”av særlige grunner” er ”avskåret fra å få opplysninger” om forhol- det. Selskapet er ikke ”avskåret fra å få opp- lysninger” om tvistegrunnlaget, men det har grunn til å være skeptisk til de opplysninger det eventuelt ville fått om det hadde spurt. Forbeholdet er heller ikke knyttet til at det foreligger særlig grunn til at selskapet ikke 253 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER kan kartlegge risikoen på ordinær måte. Det følger også av NOU 1987:24 s. 96 at § 4-5 er ment å regulere forbehold knyttet til ”et bestemt faktisk forhold”. Forbeholdet mot sikredes kunnskap om tvistegrunnlaget gjelder ikke et faktisk forhold, men sikredes kunnskap om et faktisk forhold. Dette tilsier at man er utenfor det området FAL § 4-5 er ment å regulere. Forbeholdets tilknytning til sikredes kunn- skap på avtaletidspunktet medfører også at man har fjernet seg fra den objektive karakter som bestemmelser om dekningsfeltet er ment å skulle ha. Sikredes kunnskap om risikoen på avtaletidspunktet skal i utgangspunktet kart- legges gjennom spørreskjemaer. Svarer han galt, kan selskapet reagere i henhold til reglene i FAL § 4-2 og § 4-3. Disse bestemmelsene gir forsikringstager et vidtgående vern selv om han har kunnskap om tvistegjenstanden: Bare hvis han gir uriktige eller ufullstendige opp- lysninger på en slik måte at han er mer enn bare lite å laste for dette kan selskapet rea- gere, og reaksjonen er i så fall avkortning i erstatningen, ikke et fullstendig avslag. Sett i dette perspektiv er forbeholdet om kunnskap om tvistegjenstanden direkte i strid med det vernet forsikringstageren er gitt gjennom reglene om opplysningsplikt. Med referanse til Bull’s argument om hvilken betydning sikredes adferd har for risikoen, kan man her si at ansvarsbegrensningen mot sikredes kunnskap nettopp er knyttet til det subjektive spørsmål om sikredes kunnskap, som altså normalt skal kartlegges gjennom reglene om opplysningsplikt. Dette taler for at et slikt forbehold er i strid med FAL § 4-1 til § 4-3. Klausulen vil dessuten kunne skape bety- delige problemer for sikrede dersom kunnskap om tvistegrunnlaget og selve tvisten oppstår i forskjellige forsikringsperioder. Utgangs- punktet er at selskapets ansvar ikke oppstår med mindre det er inntruffet en ”tvist” i forsikringstiden. Selv om tvisten inntreffer i forsikringstiden, kan imidlertid selskapet avvise ansvaret dersom tvistegrunnlaget var kjent for sikrede før forsikringen begynte å løpe. Dersom tvistegrunnlaget blir kjent for sikrede i en forsikringsperiode, mens tvisten oppstår i neste periode, innebærer dette at sikrede hverken får dekning under den første perioden eller under den siste perioden. For den første perioden kan selskapet avslå erstat- ning fordi tvist ikke er oppstått, mens selskapet for den andre perioden kan avslå fordi sikrede var kjent med tvistegrunnlaget før forsikrings- perioden begynte å løpe. For sikrede blir denne løsningen selvsagt helt uholdbar. I prinsippet vil sikrede kunne falle mellom to stoler ved enhver fornyelse dersom han blir kjent med tvistegrunnlaget før den gamle avtalen løper ut, mens tvisten materialiserer seg etter at den nye avtalen er trådt i kraft. Man får håpe at et selskap med fortløpende rettshjelpforsikring ikke påberoper seg av- grensningsbestemmelsen. Ved overgang mel- lom to selskaper må man derimot regne med at begge selskapene vil nekte å dekke retts- hjelpforsikringen. Til illustrasjon kan nevnes følgende sak fra FSN: FSN 2048: Sikrede kom til skade i trafikkulykke 15.2.89 og var kommet i tvist med motpartens advokat om erstatningsoppgjøret. På ulykkes- tidspunktet var sikredes bil forsikret i Vesta, men fra 9.10.91 var den forsikret i Gjensidige. Begge selskap avslo rettshjelpdekning. Vesta hevdet at tvist først oppsto når ansvarsselskapet avslo sikredes krav 19.9.92, mens Gjensidige hevdet at tidspunktet måtte relateres til ulykken i 1989. FSN la til grunn at spørsmålet om når tvist var ”oppstått” måtte vurderes med utgangspunkt i det som var skjedd mellom selskapet og sikrede etter ulykkestidspunktet, og at Gjensidige ikke kunne gis medhold i at ulykkestidspunktet var det avggjørende. På den annen side kunne det ikke legges avgjørende vekt på om ansvarssel- skapet 19. september 1992 nektet å godta den foreliggende spesialisterklæring som avgjøren- de for at skade var inntrådt. Det kunne lenge før dette være konstatert slik uenighet mellom part- 254 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER ene at tvist måtte anses oppstått. Dette spørsmå- let var ikke belyst tilstrekkelig under saksfor- beredelsen til at nemnda kunne ta noe stand- punkt. Når det gjaldt avgrensningen mot tvist hvor sikrede før forsikringens ikrafttreden var kjent med tvistegrunnlaget og forsto at tvisten kunne oppstå, uttalte FSN: ”Dette er en bestemmelse som vel direkte tar sikte på de tilfeller hvor sikrede gjennom forsikringsavtalen søker å opp- nå en forsikringsdekning han tidligere ikke had- de, eventuelt en bedre dekning. Hvis bestem- melsen anvendes også ved flytting av forsik- ringen fra et selskap til et annet, vil sikrede komme i den situasjon at han ikke får rettshjelp- dekning i noe selskap. Dette vil være et meget urimelig resultat, og nemnda kan ikke se at bestemmelse kan anvendes slik. Dette betyr at sikrede må få rettshjelpdekning og at selskapene seg i mellom må bli enige om hvilket av de to selskapen som skal påta seg forpliktelsen”. For å godkjenne klausulen kan selvsagt an- føres at selskapet har et legitimt behov for å unngå den moralske risikoen for spekulasjon som rettshjelpforsikringen innebærer. At be- stemmelsen er meget vanlig i rettshjelpvilkårene taler også for at selskapene oppfatter det slik at klausulen har en viktig forsikringsmessig funks- jon. Det er imidlertid vanskelig å se at ikke selskapenes behov for informasjon skulle kunne løses gjennom de ordinære reglene om opplys- ningsplikt. Selve tvistegrunnlaget vil jo normalt være en objektiv omstendighet som egner seg for kartlegging gjennom spørreskjemaer. Hva blir så konsekvensen av at ansvarsbe- grensningen knyttet til sikredes kunnskap om tvistegrunnlaget på avtaletidspunktet settes til side? Den mest nærliggende løsningen er at man definerer forsikringstilfellet til når tvisten oppstår, og ser bort fra forbeholdet. Hvis dette kombineres med at selskapene prøver å eliminere den moralske risiko ved å stille spørsmål om mulige tvistegrunnlag ved inngåelse eller fornyelse av en rettshjelp- forsikring, blir man imidlertid ikke kvitt det grunnleggende periodiseringsproblemet som forbeholdet reiser. Dersom sikrede ved utlø- pet av en forsikring kjenner et tvistegrunnlag som enda ikke har medført noen egentlig ”tvist”, vil sikrede i så fall ha opplysnings- plikt om dette, jfr. FAL § 4-1 første ledd første og annet punkt. Selskapet vil derfor kunne nekte å fornye forsikringen eller tegne ny forsikring ut fra risikobetraktninger, samtidig som det selskapet som var ansvarlig da tviste- grunnlaget oppsto vil kunne avslå fordi det ikke foreligger noen tvist i denne perioden. Den beste løsningen er derfor at man enten sier at forsikringstilfellet oppstår når sikrede blir kjent med tvistegrunnlaget, eller bruker tvistetidspunktet eller kunnskap om tviste- grunnlaget som alternative løsninger. Rege- len blir da at ”forsikringstilfellet” inntreffer når tvisten oppstår, eller på det tidligere tids- punkt hvor sikrede får kunnskap om mulighe- ten for en tvist. 3.3. Objektive helseklausuler/ symptomklausuler i personforsikring Det rettslige utgangspunktet for beskrivelsen av forsikringstilfellet i personforsikring er noe annerledes enn i skadeforsikring fordi loven her i større utstrekning tillater forbe- hold mot risiko som forelå på tegningstids- punktet eller oppstår i en definert periode etter at avtalen ble inngått uten at selskapet behøver å kartlegge risikoen gjennom de al- minnelige reglene om opplysningsplikt. Kon- flikten mellom den objektive beskrivelsen av forsikringstilfellet og reglene om opplysnings- plikt har derfor i større utstrekning enn i eksempelet fra rettshjelpforsikring karakter av en tolkning av reglene i FAL om slike forbehold. Her er det hensiktsmessig å gjen- nomgå reglene først, og deretter se på et eksempel hvor forsikringsvilkårene reiser mulige konflikter i grenseflaten for de tillatte forbehold. Personforsikring omfatter livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring, jfr. FAL § 10-1 annet ledd. I personforsikring vil der- 255 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER for forsikredes helsetilstand ved avtaleinn- gåelsen være en sentral risikofaktor for sel- skapets vurdering av den aktuelle risiko. Dette vil særlig gjelde for sykeforsikring og forsik- ringer som dekker ervervsmessig uførhet på grunn av sykdom; ulykkesrisikoen vil i min- dre utstrekning være påvirket av forsikredes helsetilstand på avtaletidspunktet. I utgangspunktet må selskapet kartlegge helserisikoen ved å utvikle spørsmål som fanger opp forskjellige former for helse- forverring som har betydning for risiko- vurderingen, jfr. FAL § 13-1 første ledd annet punkt. Dette regelverket innebærer at en helseforverring som forelå allerede på avtale- tidspunktet, men som forsikrede enten ikke kjenner eller bør kjenne til på dette tidspunk- tet, eller selskapet ikke spør om, som hoved- regel vil være selskapets risiko. I disse reglene ligger det en moralsk risiko for selskapet som har en del likhetstrekk med den beskrevne moralske risikoen i rettshjelp- forsikring. Helseforverring kan starte med diffuse symptomer og utvikle seg gradvis over lang tid. Ofte kan forsikrede ha en anelse eller mistanke om helseforverringen lenge før den er etablert av lege eller har fått konstater- bare konsekvenser i form av fravær eller sykmelding. Risikoen for helseforverring er derfor langt mer subjektiv i sin karakter enn de fleste andre forsikringsmessige risiki. I ettertid kan det være vanskelig å dokumentere det nøyaktige tidspunktet for når helseforver- ringen ”inntraff”, og dermed være vanskelig for selskapet å bevise at forsikrede ga ufullsten- dige eller gale opplysninger da avtalen ble inngått. Det kan også være vanskelig å nå frem med en påstand om at forsikrede var mer enn bare lite å laste. Regelverket åpner derfor en mulighet for spekulasjon mot selskapet ved at forsikrede holder sin kunnskap eller sin mistanke om helseforverring for seg selv, og tegner forsikring nettopp med sikte på å oppnå erstatning når helseforverringen får etablerte utslag i form av sykdom eller uførhet. For å beskytte selskapet mot denne moral- ske risikoen, gir FAL adgang til å innta såkalte objektive helseklausuler eller symptomklau- suler. Slike regler finnes på generell basis i FAL § 13-5, som lyder som følger: ”Omfatter forsikringen følgen av sykdom eller lyte, kan selskapet ikke ta forbehold om at det er uten ansvar for det tilfelle at sykdommen eller lytet forelå allerede da selskapets ansvar begyn- te å løpe. Et slikt forbehold er likevel gyldig dersom (a) forbeholdet grunner seg på opplysninger som selskapet har fått av den forsikrede, eller (b)selskapet av særlige grunner er avskåret fra å innhente opplysninger om den forsikrede. I slike tilfelle svarer selskapet likevel for syk- dom eller lyte som den forsikrede ikke hadde kjennskap til da selskapets ansvar begynte å løpe. Ved sykeforsikring kan selskapet i vilkårene forbeholde seg at det bare svarer for sykdom som har vist symptomer etter et bestemt tids- punkt. Tilsvarende gjelder ved uføredekning i tilknytning til livsforsikring. Har en tidsbegrenset livsforsikring vært for- nyet, kan forbeholdet bare gjelde sykdom eller lyte som den forsikrede hadde da forsikringen ble tegnet første gang.” Den interessente delen av bestemmelsen i vår sammenheng er tredje ledd, som gir selskapet ved forsikring mot sykdom og ufør- het rett til å avgrense sitt ansvar mot sykdom som viser symptomer innen en viss periode. Sammenlignet med de ordinære reglene om opplysningsplikt innebærer bestemmelsen fire forskjeller: selskapet slipper å spørre forsik- rede om sykdomssymptomer på avtaletids- punktet, forsikrede taper dekningen selv om han var i god tro med hensyn til sykdommen på avtaletidspunktet, forsikrede får risikoen også for sykdomssymptomer som oppstår i karenstiden, og forbeholdet er absolutt; det er altså ingen regel om delvis erstatning. For kollektive forsikringer gjelder det imid- lertid en særregel i FAL § 19-10 om ”tegning av livsforsikring uten opplysninger om risi- koen”: 256 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER ”I kollektiv livsforsikring kan det uten hinder av § 13-5 avtales at selskapet ikke svarer for ar- beidsuførhet som inntrer innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe, og som skyl- des sykdom eller lyte som medlemmet hadde på dette tidspunkt, og som det må antas at medlem- met kjentet til. Tilsvarende gjelder for en risiko knyttet til en medforsikret person som ikke har avgitt helseerklæing.” I kollektiv livsforsikring kan selskapet altså ta et objektivt forbehold mot arbeidsuførhet i løpet av de første to årene av forsikringstiden, dersom den helseforverringen (”sykdom eller lyte”) som førte til uførheten forelå allerede på avtaletidspunktet, og medlemmet kjente til dette. I likhet med regelen i § 13-5 slipper selskapet å spørre det enkelte medlem om den aktuelle helseforverring ved avtaleinngåel- sen, og forbeholdet virker som en 100 % ansvarsbegrensning. Derimot har selskapet risikoen for helseforverring som inntreffer etter avtaleinngåelsen, og selskapet kan hel- ler ikke reagere hvis medlemmet var i god tro; her kreves det kunnskap om helseforverring- en. Bestemmelsen i FAL § 19-10 går likevel lenger i selskapets favør enn reglene om opplysningsplikt, fordi selskapet reaksjon mot gale eller ufullstendige opplysninger forut- setter at forsikrede er mer enn bare lite å laste. I forhold til § 13-5 er det til slutt den forskjell at § 13-5 snakker om symtomer som inntref- fer innen en viss periode, mens § 19-10 regu- lerer uførhet som inntrer innen to år. Forbe- holdene er derfor knyttet til forskjellige stadi- er i helseforverringen ved at uførhet gjerne er resultatet av en lengre sykdomsprosess. Når lovens generelle regel i § 13-5 tillater selskapet å knytte et objektivt forbehold til sykdom som forelå på avtaletidspunktet eller inntreffer i den avtalte karenstid, vil ikke forholdet til forsikredes kunnskap og hvor- dan denne skal formidles til selskapet med- føre noe problem. Derimot får det stor betyd- ning hvor langt symptomklausulen rekker. Dette problemet gjelder særlig bestemmel- sens anvendelsesområde og tidsperspektivet for ansvarsbegrensningen. I forhold til opplys- ningsplikten blir altså spørsmålet dels hvilke forsikringsytelser som gjennom denne klau- sulen er løftet ut av reglene om opplys- ningsplikt, dels hvor langt frem i tid selskapet kan unngå ansvar for sykdom eller uførhet uten at de behøver å påvise at forsikrede hadde symptomer på helseforverring allerede på avtaletidspunktet, og skulle ha gitt opplys- ninger om dette.10 Eksempler på klausuler som kan skape pro- blemer i forhold til disse spørsmålene finnes i gruppelivsforsikring og personalforsikring mot uførhet, hvor forsikringstilfellet i utgangs- punktet er definert som ”ervervsmessig uførhet som følge av sykdom .... inntruffet i forsik- ringstiden”, men hvor man samtidig har tatt inn unntak for ”uførhet som er en følge av sykdom .... som forsikrede hadde da forsik- ringen trådte i kraft, og som det må antas at vedkommende kjente til”. For forsikring hvor forsikrede leverer helseerklæring ved tegnin- gen gjelder forbeholdet uten tidsbegrensning, mens forbeholdet i forsikring hvor det ikke er levert helseerklæring er undergitt en to års begrensning. For forsikring uten helseerklæring er defini- sjonen av forsikringstilfellet altså i samsvar med FAL § 19-10. For forsikring med helse- erklæring, som må antas å falle utenfor FAL § 19-10,11 er forbeholdet derimot gjort tids- ubegrenset. Spørsmålet blir da om en slik tidsubegrenset forhold er i samsvar med FAL § 13-5 tredje ledd. Lovens formulering er at selskapet bare svarer for symptomer som viser seg ”etter et bestemt tidspunkt”. Tatt på ordet skulle altså selskapet stå helt fritt med hensyn til tids- perspektivet. Bakgrunnen for bestemmelsen tilsier imidlertid at dette ikke har vært lovgivers hensikt. Adgangen til å ta forbehold ved sykeforsikring hadde sammenheng med klau- suler om 30 dagers karenstid som var vanlig i vilkårene, og lovutvalget synes å forutsette 257 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER at det er denne typen klausuler bestemmelsen i § 13-5 er ment å gi adgang til. I NOU 1983: 56 s. 91 heter det om symptomklausulen for sykeforsikring: ”Paragrafens annet ledd åpner adgang til å ta forbehold som har stor likhet med ”objektive helseklausuler” i forsikring som gir krav på utbetalinger ved arbeidsuførhet. Som nevnt fo- ran .... er det i vilkårene for sykeforsikring inntatt en ”symptomklausul” som innebærer at selskapet ikke svarer for sykdom som har vist symptomer tidligere enn 30 dager etter at forsik- ringen ble tegnet. Tilsvarende er bestemt om retten til ”invalidekapital” som undertiden er knyttet til en livsforsikring. Ved slike forsik- ringer er det stor fare for spekulasjon mot selska- pet, og utvalget antar at selskapet bør kunne beskytte seg mot denne faren gjennom objektive klausuler. Hvor lang tid det skal gå etter tegning- en før sykdomsdekningen blir fullt effektiv, vil selskapet kunne regulere i vilkårene”. Videre kan det vises til NOU 1983:56 s. 78- 79, hvor utvalget peker på at selskapet i utgangspunktet må stå fritt med hensyn til å avgrense risikoen mot bestemte typer syk- dommer. Noe helt annet er det dersom sel- skapet overtar risikoen for sykdom, men tar forbehold for det tilfelle at sykdommen forelå ved tegningen: ”Da er man innenfor det område som reguleres av reglene om opplysningsplikten. I den utstre- kning selskapet vil legge vekt på den forsikredes helsetilstand når avtalen blir inngått, må det spørre seg for, og eventuelt ta de forbehold som svarene gir foranledning til. Har forsikringstage- ren i god tro opplyst at han ikke lider av en bestemt sykdom, er selskapet avskåret fra å reagere dersom opplysningen skulle vise seg å være gal. Objektive helseklausuler i den form som er nevnt foran, må derfor etter utvalgets oppfatning som utgangspunkt rammes av de tvingende regler om opplysningsplikt.” Utvalget drøfter deretter de forbehold som bør godtas. Et område her er ”de forsikringer hvor det skal skje en utbetaling av et kapitalbeløp eller en løpende stønad ved sykdom, typisk sykeforsikringer. Her er det be- stemt i vilkårene at selskapet ikke svarer for sykdom som viser symptomer de første 30 dager etter tegningen. I realiteten er dette langt på vei et objektiv unntak for sykdom som forelå da forsikringen ble tegnet. Utvalget antar at også denne typen klausuler fortsatt bør kunne bru- kes”. Lovutvalget synes etter dette å forutsette at de forbehold det er tale om, har samme karakter som de relativt kortsiktige symptomklausul- ene i sykeforsikring, som altså tradisjonelt har hatt en varighet på 30 dager. Det gir heller ikke god mening at forbehold etter § 13-5 tredje ledd skal kunne gjøres tidsubegrenset når FAL § 19-10 opererer med en to års frist. Bestemmelsen i § 19-10 forutsetter at det ikke er gitt helseopplysninger, slik at selskapet ikke har noen mulighet til å undersøke risikoen ved avtaleinngåelsen. Har de slik mulighet, er det naturlig at forbeholdet må gjelde for kortere tid. At § 19-10 er ment å gi en videre tidsramme enn § 13-5 synes også forutsatt av departementet, jfr. Ot prp. nr. 49 s. 122: ”Paragrafen regulerer selskapets adgang til å forbeholde seg ansvarsfrihet for følgen av syk- dom eller lyte den forsikrede hadde da selska- pets ansvar begynte å løpe. Paragrafen må sees i sammenheng med reglene om opplysnings- plikt i § 13-1 jf §§ 13-2 og 13-3, og det vern disse bestemmelsene gir den forsikringstakeren som i aktsom god tro gir uriktige eller ufullstendige opplysninger om helsetilstanden. I kollektiv for- sikring gjør særlige forhold seg gjeldende. Her er derfor selskapet gjennom særbestemmelsen i § 19-10 gitt en mer omfattende adgang til å begrense ansvaret for sykdom eller lyde et med- lem hadde på det tidspunkt selskapets ansvar begynte å løpe.” Departementet forutsetter altså at reglene i FAL § 19-10 tillater mer omfattende forbe- hold enn reglene i FAL § 13-5. Tatt i betrakt- ning av at § 13-5 i motsetning til § 19-10 gjelder helt objektivt, må dette sikte til tids- perspektivet. Dette tilsier derfor at karens- 258 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER tiden etter § 13-5 må være kort. Også hensynet til forsikrede taler i denne retning. Ved forsikring av uførhet er det en absolutt forutsetning for selskapets ansvar at den sykdommen som leder til uførhet inntreffer i forsikringstiden. Det kan tenkes at vilkårene krever mer, f.eks. at visse krav til uførhetens omfang eller varighet må være tilfredsstilt før selskapet blir ansvarlig, men noe ansvar før sykdommen har vist symtomer kan vanskelig tenkes. Dersom forsikrede ønsker å bytte selskap, eller selskapet ønsker å si opp forsik- ringen ( og har hjemmel til det), vil situasjonen være at forsikrede ved overgang til en ny forsikring har en periode tilsvarende karens- tiden hvor han står uten dekning. Det bør derfor settes klare og saklig begrunnede gren- ser for hvor lang denne perioden skal være. Samtidig er det vanskelig å se at en slik løsning skulle medføre store problemer for selskapet. Riktignok var praksis før FAL 1989 at man i kollektive uføredekninger med frivil- lig tilslutning opererte med tidsubegrensede forbehold mot sykdom eller lyte som forelå på avtaletidspunktet12 Men det er klart at lovgiver med FAL 1989 mente å foreta en innstramming i selskapenes praksis på dette området.13 Og lovens grunnleggende system er at helserisikoen skal kartlegges gjennom reglene om opplysningsplikt. Selskapet bør da løse kartleggingen av helserisikoen uten å gå veien om objektive og langvarige forbe- hold.14 Konklusjonen synes derfor å være at forbe- hold i henhold til FAL § 13-5 tredje ledd mot sykdom eller lyte som viser symptomer innen en viss tid, må gis med saklige begrunnede tidsrammer, og kan ikke gjøres tidsubegrenset. 4. ”Claims made” prinsippet og FAL’ regler om meldeplikt og meldefrist 4.1. ”Claims made”-prinsippet i ansvarsforsikring En ansvarsforsikring dekker sikredes erstat- ningsansvar overfor tredjemann. Tradisjonelt ble beskrivelsen av ”forsikringstilfellet” som den begivenhet som utløser selskapets ansvar under en ansvarsforsikring knyttet til den erstatningsmessige skadens årsak, det såkalte skadeårsaksprinsippet. Et skadeårsaksprin- sipp innebærer at det er en forutsetning for selskapets ansvar at den skadevoldende hand- lingen inntreffer i forsikringstiden. Er denne betingelsen tilfredsstilt, er selskapet imidler- tid ansvarlig for alle senere skader eller tap hos tredjemann som kan føres tilbake til sik- redes ansvarsbetingende handling. Etterhvert som det ble vanlig med ansvars- forsikring for skader som kunne utvikle seg over lang tid, f.eks. produktansvar og forurens- ningsansvar, medførte skadeårsaksprinsppet problemer for ansvarsforsikringsselskapene fordi de ved utløpet av forsikringsperioden ikke hadde noen mulighet til å skaffe oversikt over fremtidige skader og tap som kunne føres tilbake til sikredes ansvarsbetingende handlinger i forsikringsperioden. Selskapene gikk derfor over til et skadevirkningsprinsipp, som går ut på at ”forsikringstilfellet” inntreffer når det konstateres en skade på person eller ting som skadevolder er ansvarlig for.15 Skadevirkningsprinsippet er fremdeles det vanlige prinsippet i ordinære ansvarsforsik- ringer. Når det gjelder ansvarsforsikring for formuesskade, dvs. formuesskadeforsikring for f.eks. advokater, styremedlemmer, revi- sorer og eiendomsmeglere, har man derimot i stor utstrekning gått over til det såkalte ”claims made”- prinsippet.16 ”Claims made”-prin- sippet karakteriseres ved at beskrivelsen av ”forsikringstilfellet” knyttes til selve kravet om erstatning, og ikke til en konstatering av 259 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER skaden eller tapet hos skadelidte. Det nærmere innholdet i en claims made klausul varierer noe, men de generelle trek- kene i klausulen er de samme. Utgangspunktet er at selskapet svarer for sikredes erstatnings- ansvar for formuesskade såfremt erstatnings- krav blir fremsatt mot sikrede i forsikrings- tiden. Deretter følger en definisjon av når erstatningskrav anses å være fremsatt, typisk som følger: ”Erstatningskrav anses å være fremsatt på det tidspunkt 1. ”sikrede eller selskapet første gang mottar skriftlig krav om erstatning fra skadelidte eller 2. selskapet første gang mottar skriftlig melding fra sikrede om omstendigheter som kan ven- tes å føre til at erstatningskrav blir reist mot ham”. Det første av de nevnte tidspunkter er av- gjørende for når dekningen utløses. Bakgrunnen for innføringen av ”claims made”-prinsippet var å sikre selskapene mot et potensielt ansvar for senskader, og skaffe best mulig oversikt over mulige fremtidige utbetalinger for selskapet. Ved at forsikrings- tilfellet først inntreffer når enten skadelidte melder kravet, eller sikrede melder fra om omstendigheter som kan ventes å føre til et krav, begrenses selskapets ansvar til krav som de enten allerede har fått beskjed om gjennom skadelidtes eller sikredes melding til selskapet, eller til krav som er meldt til sikrede. Er kravet meldt til sikrede, vil FAL’s regler om meldefrist i § 8-5 og foreldelse i § 8-6 gi selskapet en maksimal tidsperiode for dets potensielle ansvar. I utgangspunktet er det vanskelig å se at et ”claims made”-prinsipp gir selskapet vesentlig bedre beskyttelse enn et skadevirknings- prinsipp. Når skadelidte har oppdaget skaden eller tapet, er det nærliggende å anta at han relativt raskt vil melde det til skadevolder, og da skulle ikke ”claims made”-prinsippet gi noen vesentlig innskrenknig i selskapets an- svar. Innføringen av prinsippet begrunnes imidlertid med hensynet til reassurandørene, og det hevdes at det er umulig for norske ansvarsforsikringselskaper å få reassuranse- dekning for visse forsikringsformer dersom de ikke anvender et ”claims-made”-prinsipp.17 Såvidt jeg har erfart, er det imidlertid den første delen av prinsippet, altså at forsikrings- tilfellet knyttes til skadelidtes melding om kravet, som regnes som viktig i reassuranse- markedet. I utenlandske ansvarsforsikringer kan man i hvert fall støte på beskrivelser av forsikringstilfellet som kun bruker den første delen av prinsippet, og ikke har med tillegget om sikredes melding om omstendigheter som kan føre til et krav. Begrunnelsen for skadevolders mulighet til å melde fra til selskapet om et mulig krav synes derfor å ligge i et annet plan: Dersom skadelidte ikke melder kravet til sikrede eller selskapet, vil det i henhold til den første delen av prinsippet ikke inntreffe noe forsikrings- tilfelle. Hvis skadevolder/sikrede i en slik situasjon skjønner at han har handlet ansvars- betingende, og ser at det er risiko for et erstatningskrav, er det viktig at han gis an- ledning til selv å ”aktivisere” selskapets an- svar før forsikringsperioden utløper. I motsatt fall vil sikrede risikere at hans kunnskap om et mulig forsikringstilfelle medfører at han ikke får fornyet forsikringen eller tegnet for- sikring i nytt selskap, fordi reglene om opp- lysningsplikt normalt vil føre til at informasjon om et mulig ansvar må formidles til sel- skapet.18 Selv om sikrede får ny forsikring, kan det imidlertid hevdes at det er naturlig at et erstat- ningskrav man ser er i ferd med å oppstå må henføres til den tidligere, og ikke til den nye forsikringen. En illustrasjon på dette gir Rt. 1996.1, som gjaldt de tidligere vilkårene for formuesforsikring for advokater.19 Disse vil- kårene inneholdt ikke tillegget om sikredes mulighet til å aktivisere dekningen, men re- sultatet ble likefullt at erstatningskravet ble ”tilbakeført” til det selskapet som var ansvar- 260 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER lig da sikrede ble varslet av skadelidte om det mulige kravet: Rt. 1996.1: Huseier H opptok sommeren 1987 et lån mot første prioritets pant i hans og hans ektefelles eiendommer innenfor 80 % av eien- dommens verdi. H’s advokat A avga inneståel- seserklæring hvor han påtok seg ansvaret for at kreditor K ville få pant med avtalt prioritet. Lånesummen ble utbetalt til A og overført til H. Tinglysningen ble imidlertid først foretatt i no- vember 1989, etter purringer fra K i mars 1988 og i september 1989. I forbindelse med tinglys- ningen kom det frem at det tidligere i 1989 var blitt tinglyst pant i eiendommene på til sammen ca. 5 millioner kroner, uten at A var orientert. K’s obligasjoner fikk prioritet etter dette lånet. K varslet 6.12.1989 H’s daværende advokat, med gjenpart til A, om krav mot A, og ba i brev 22.12.1989 A om en erkjennelse for manglende oppfyllelse av inneståelseserklæringen. I januar 1990 tok K ut forliksklage mot A med krav om fastsettelsesdom for erstatningsansvar, men sa- ken ble trukket da A aksepterte ansvar i henhold til inneståelseserklæring. Da H i august 1990 ikke lenger kunne betjene lånet til K, ble eiendommen solgt på tvangsauk- sjon. Salgsummen var for lav til å dekke lånet til K. Den kollektive advokatansvarsforsikringen ble flyttet fra 1. januar 1990, og spørsmålet var om det aktuelle erstatningskravet skulle hen- føres til 1989-avtalen, eller til 1990-avtalen. I henhold til vilkårene ble selskapets ansvar utløst når ”erstatningskrav fremsettes mot sikrede”. Høyestrett fant at erstatningskravet måtte regnes som fremsatt overfor sikrede i 1989. K’s trusel om fastsettelsesdom for erstatningskravet måtte sammenholdt med tidligere korrespondanse an- ses som fremsettelse av erstatningskrav mot sikrede. Det kunne ikke spille noen rolle at det ikke var klart hvor stort tapet ville bli, og heller ikke at H i 1989 fortsatt betjente lånet. Etter de opplysningene som forelå om sikkerheten for lånet og H’s økonomi var det en nærliggende tapsmulighet, og det kunne da ikke være av- gjørende at man ikke kunne regne ut det eksakte tapet. Den andre delen av ”claims made”-prinsippet er derfor ikke først og fremst begrunnet i hensynet til reassuransemarkedet, men er nødvendig for å gi sikrede en mulighet til å aktivisere forsikringen i en periode hvor han ellers kunne risikere problemer med å skaffe kontinuerlig forsikringsdekning. Den første delen av ”claims made”-prin- sippet er knyttet til det forhold at skadelidte reiser kravet mot selskapet eller sikrede. FAL inneholder ingen regler som pålegger skade- lidte noen plikter. Derimot kan denne delen av prinsippet reise problemer i forhold til FAL § 8-6 annet ledd om foreldelse av et krav under en ansvarsforsikring, jfr. nærmere ne- denfor under punkt 5. Den andre delen av prinsippet er derimot knyttet til sikredes melding til selskapet om omstendigheter som kan føre til et erstat- ningskrav mot ham. Sikredes melding til selskapet om krav under forsikringen er også gjenstand for regulering i FAL. I tillegg inneholder FAL regler om skadelidte tredje- manns vern under en ansvarsforsikring når sikrede bryter sine meldeplikter overfor sel- skapet. Disse reglene blir det redegjort for under punkt 4.2. Deretter skal jeg i punkt 4.3 og 4.4 se nærmere på forholdet mellom ”claims made”-prinsippet og FAL’s regler. Rent logisk kunne det vært naturlig å følge oppbygningen av ”claims made”- prinsippet, og drøfte den første delen av prinsippet først. Forholdet til reglene om sikredes plikter har imidlertid størst likhetstrekk med de skjulte handlingsklausulene, og jeg har derfor valgt å begynne med dette spørsmålet. Forholdet til reglene om foreldelse ligger mer i ytterkant av problemet, og er defor også mer tvilsomt. 4.2. FAL’ s regulering av sikredes meldeplikt og meldefrist FAL § 4-10 tredje og fjerde ledd regulerer sikredes meldeplikt ved et inntruffet forsik- ringstilfelle: ”Er forsikringstilfellet inntruffet, skal sikrede uten ugrunnet opphold melde fra til selskapet. 261 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER Er det oppstått skade eller tap som følge av at sikrede forsettlig eller grovt uaktsomt har satt til side sine plikter etter .... tredje ledd, kan selska- pets ansvar settes ned eller falle bort. Ved av- gjørelsen skal det legges vekt på skyldgraden, skadeforløpet og forholdene ellers.” Bestemmelsen pålegger sikrede en plikt til å melde fra til selskapet om et inntruffet forsi- kringstilfelle. Plikten utløses ”uten ugrunnet opphold” etter at ”forsikringstilfellet” har inn- truffet. Om sikrede unnlater å melde fra, kan selskapet bare reagere såfremt forsømmelsen har ført til skade/tap, og sikrede dessuten har utvist forsett eller grov uaktsomhet. I tillegg er selve reaksjonen begrenset til en avkort- ning. Hvis sikrede under en ansvarsforsikring basert på et ”claims made”-prinsipp blir klar over at det foreligger omstendigheter som kan føre til et krav mot ham før skadelidte har meldt kravet til sikrede eller selskapet, men sikrede unnlater å melde fra om kravet innenfor forsikringstiden, er resultatet at det ikke fore- ligger noe ”forsikringstilfelle” som grunnlag for selskapets ansvar. Det blir derfor heller aldri aktuelt med noen meldeplikt for sikrede: Før forsikringstilfellet inntreffer, utløses in- gen meldeplikt. Når forsikringstilfellet inn- treffer, har sikrede allerede oppfylt melde- plikten fordi forsikringstilfellet defineres til meldetidspunktet. Spørsmålet er derfor om annen del i ”claims made”-prinsippet i reali- teten innebærer en forpliktelse for sikrede til å melde fra om ”forsikringstilfellet” som er i strid med FAL § 4-10 tredje og fjerde ledd. Bestemmelsen om meldefrist finnes i FAL § 8-5, og innebærer at retten til erstatning går tapt dersom kravet ikke meldes til selskapet innen en gitt tid: ”Sikrede mister retten til erstatning dersom kra- vet ikke er meldt til selskapet innen ett år etter at sikrede fikk kunnskap om de forhold som be- grunner det”. Sikrede har altså ett år på seg til å melde fra til selskapet om de forhold ”som begrunner” kravet; oversittes denne fristen, går kravet tapt. Bestemmelsen er preseptorisk til fordel for sikrede. Selskapet kan derfor ikke avtale kortere frist. I tillegg er det forsåvidt angår denne bestemmelsen en regel om at den skal tas inn i forsikringsbeviset, jfr. FAL § 2-2 annet ledd litra (d). Meldefristen utløses når sikrede får kunn- skap om de ”forhold som begrunner” kravet. Det er noe usikkert hva som nærmere ligger i denne formuleringen, men meldefristen kan i hvert fall ikke begynne å løpe før sikrede har fått et erstatningskrav mot seg, jfr. nedenfor under punkt 4.4. I forhold til annen del av ”claims made”-prinsippet blir imidlertid en slik meldefrist ikke aktuell. Dersom sikrede ikke melder fra om de omstendigheter som kan lede til kravet før forsikringstiden utløper, inntreffer aldri noe forsikringstilfelle som kan gi grunnlag for noe krav mot selskapet. Melde- fristregelen vil derfor miste sin betydning i denne situasjonen. Dermed oppstår spørsmålet om ”claims made”-prinsippet i realiteten innebærer en meldefrist som er i strid med FAL § 8-5. Reglene om meldeplikt og meldefrist er rettet mot sikrede. Under en ansvarsforsik- ring er det imidlertid ikke sikrede, men skade- lidte, som skal ha erstatningen fra selskapet. I henhold til FAL § 7-6 første ledd er skade- lidte gitt et direkte krav mot sikredes ansvars- forsikringsselskap. Som et ledd i vernet for skadelidte er skadelidte også beskyttet mot å tape dette kravet på grunn av sikredes forsøm- melser knyttet til forhold etter at forsik- ringstilfellet er inntruffet, jfr. § 7-6 fjerde ledd annet punkt: ”Selskapet kan også gjøre gjeldende sine innsi- gelser overfor sikrede, hvis ikke innsigelsene knytter seg til sikredes forhold etter at forsik- ringstilfellet er inntrådt.” Konsekvensene av denne regelen er blant annet at skadelidte har sitt krav mot selskapet i behold selv om sikrede bryter meldeplikten eller oversitter meldefristen. I henhold til 262 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER ”claims made”-prinsippets regel om at forsik- ringstilfellet inntreffer når sikrede melder fra til selskapet om omstendigheter som kan føre til et krav, inntreffer forsikringstilfellet paral- lellt med at melding gis. Gis ikke slik mel- ding, blir selskapet ikke ansvarlig, og ska- delidte har heller ikke noe krav mot selskapet. Noe vern for skadelidte mot sikredes forsøm- melser blir da heller ikke aktuelt. Samlet sett får man her spørsmål om annen del i ”claims made”-prinsippet er i strid med FAL’s regler om meldeplikt, meldefrist og skadelidtes beskyttelse mot sikredes mang- lende melding om krav under en ansvarsfor- sikring. Løsningen i forhold til FAL § 7-6 fjerde ledd annet punkt må etter mitt skjønn følge løsningen i forhold til FAL § 4-10 og § 8-5. Om ”claims made”-prinsippets regel om sikredes melding til selskapet aksepteres som et ledd i beskrivelsen av ”forsikringstilfellet”, oppstår ikke skadelites direktekrav mot an- svarsforsikringsselskapet før forsikringstil- fellet har inntruffet, altså etter at sikrede har meldt fra til selskapet om de aktuelle om- stendigheter. Er ”claims made”-prinsippet derimot i strid med FAL § 4-10 tredje og fjerde ledd og § 8-5 første ledd, er det også i strid med FAL § 7-6 fjerde ledd annet punkt. 4.3. Definisjon av forsikringstilfel- let eller skjult meldeplikt Meldeplikten i FAL § 4-10 utløses når et ”forsikringstilfelle” er inntruffet. Under ”claims made”-prinsippet kan forsikrings- tilfellet inntreffe ved at skadelidte reiser et erstatningskrav mot sikrede, eventuelt også mot selskapet. Om skadelidte reiser kravet mot selskapet uten å si fra til sikrede, har sikrede ikke slik kunnskap at han kan melde det. Her vil imidlertid melding til selskapet fra sikrede ikke være nødvendig, fordi det allerede har fått melding i form av et krav fra skadelidte. Reiser skadelidte kravet mot sikrede, inn- treffer ”forsikringstilfellet” når sikrede får kravet, og dette vil også utløse sikredes meldeplikt i forhold til selskapet. Sikrede må da reagere uten ugrunnet opphold i henhold til FAL § 4-10, og risikerer avkortning i erstatningen om han forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å gjøre dette, og unnlatelsen påfører selskapet et tap. Om derimot skadelidte ikke fremsetter et erstatningskrav, men sikrede blir kjent med omstendigheter som kan føre til et erstatning- krav mot ham, er det sikredes melding til selskapet som utløser forsikringstilfellet. Re- sultatet blir da at ”forsikringstilfellet” inn- treffer gjennom sikredes melding; noen egent- lig meldeplikt etter FAL § 4-10 er det da ikke plass til. ”Claims made” bestemmelsen er formulert som en objektiv beskrivelse av forsikringstil- fellet, og gjelder i utgangspunktet en avgrens- ning av forsikringens dekningsfelt. Melde- plikten i § 4-10 utløses først når ”forsikrings- tilfellet” er inntruffet. Når ”forsikringstilfellet” først inntreffer ved sikredes melding, kan man derfor si at man er utenfor området for meldeplikten i § 4-10; bestemmelsen regule- rer ikke sikredes melding før forsikrings- tilfellet har inntruffet. På den annen side er det spørsmål om man kan forstå formuleringen ”forsikringstilfellet” i FAL § 4-10 slik at ”forsikringstilfellet” først oppstår når kravet meldes, selv om vilkårene bygger på en slik definisjon. Begrunnelsen for sikredes meldeplikt er selskapets behov for å ivareta sine interesser når det gjelder å begrense sitt potensielle ansvar.20 Det sels- kapet under en ansvarsforsikring kan bli an- svarlig for, er et erstatningskrav mot skade- volder/sikrede. Selskapets behov for informa- sjon oppstår derfor når kravet mot skadevol- der kommer, eller eventuelt aller helst når tapet eller den skadevoldende handling har inntruffet. Dette illustreres klart i NOU 1987:24, hvor man i omtalen av § 10-4 på s. 101 uttaler at: ”Paragrafens annet ledd regulerer sikredes plikt 263 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER til å melde fra til selskapet når det er inntruffet en skade som han antar vil kunne dekkes under forsikringen”. Utvalget legger altså til grunn at det er ”ska- den” som sådan, og ikke den formelle definis- jonen av ”forsikringstilfellet”, som er av- gjørende. I samme retning taler utvalgets fors- lag om utvidet meldeplikt for forsikring i tilknytning til næringsvirksomhet, hvor man foreslo at sikredes meldeplikt skulle kunne knyttes til ”begivenheter som kan føre til at et forsikringstilfelle inntreffer”.21 Sett i dette perspektiv er det sikredes kunn- skap om den skadevoldende handling eller risikoen for tap hos skadlidte som utløser selskapets behov for å bli informert. Og den skadevoldende handlingen og/eller risikoen for et tap hos skadelidte vil vel nettopp være ”omstendigheter” som kan føre til et krav, og som ”claims made”-bestemmelsen snakker om. Formålet med FAL § 4-10 tilsier derfor at ”forsikringstilfellet” i forhold til varslings- plikten må knyttes til et skadeårsaks- eller et skadevirkningsprinsipp, og ikke et ”claims made”-prinsipp. Selskapet er i hvert fall ikke tjent med at sikredes meldeplikt knyttes til et ”claims made”-prinsipp. En slik tolkning er i realiteten nødvendig dersom FAL § 4-10 overhodet skal ha noen mening under ”claims made”-prinsippet. En melding om et mulig krav kan jo ikke utløse noen meldeplikt. Men i så fall regulerer ”claims made”-prinsippet melding om de samme begivenheter som utløser meldeplikt i henhold til § 4-10. Forskjellen er at sikredes melding under ”claims made”-prinsippet fremstår som en absolutt forutsetning for selskapets ansvar uavhengig av skyld hos sikrede og tap hos selskapet. ”Claims made”- prinsippet inkluderer derfor pliktelementet i § 4-10 tredje ledd, samtidig som selskapet tillates en sanksjon mot eventuelt pliktbrudd som er langt skarpere enn lovens regler. Hvis forsikringstilfellet på denne måten skal kunne knyttes til sikredes melding om et mulig krav, blir det ikke noe igjen av det vernet som FAL § 4-10 skal gi sikrede. Situasjonen har derfor en klar parallell til de skjulte handlingsklausulene i den forstand at man ”skjuler” en handlingsplikt i den objek- tive reguleringen av selskapets ansvar. Ut fra den realistiske tilnærming som preger norsk forsikringsrett med hensyn til ”skjulte hand- lingsklausuler”, er det derfor nærliggende å hevde at denne delen av ”claims made”- prinsippet er i strid med FAL § 4-10. En dansk høyesterettsdom knyttet til den tilsvarende preseptoriske bestemmelsen i dansk FAL 1930 § 21 legger derimot til grunn at bestemmelsen om meldeplikt ikke kommer i konflikt med vilkår som knytter selskapets ansvar til melding om en skade, jfr. U 1993.893: Saken gjaldt en dansk huseierforsikring, som sa at forsikringen dekket ”angreb af træ og murø- delæggende svampe og insekter konstateret og anmeldt i forsikringstiden og indtil 3 måneder efter forsikringens ophør”. Selskapet sa opp forsikringen med virkning fra 13.6.1986. Om- kring 1.9.86 ble det konstatert et soppangrep, som ble meldt til selskapet 23.9.86. Selskapet avviste dekning under henvisning til vilkårene. Sikrede hevdet blant annet at bestemmelsen var i strid med dansk FAL 1930 § 21, men fikk ikke medhold. Høyesteretts flertall uttaler at formålet ”med vilkåret, der giver den sikrede en rimelig periode til at konstatere og anmelde eventuelle skader, må antages at være - ikke at fremskynde indgivelse af skadeanmeldelse - men at foretage en klar tidsmæssig afgrænsning af forsikrings- selskabets forpligtelser ved forsikringens op- hør. Selskaberne har en anerkendelsesværdig interesse i en sådan afgrænsning. Som følge heraf finder vi, at det forhold, at forsikringsdæk- ningen i forbindelse med forsikringens ophør er betinget af anmeldelse inden for den nævnte frist, ikke bevirker at vilkåret er omfattet af forsikringsaftalelovens § 21.” Et mindretall på en dommer fant derimot at vilkåret var i strid med FAL 1930 § 21. Dommen synes å ligge på linje med Grundt’s holdning under norsk FAL 1930, nemlig at 264 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER klausuler som ivaretar legitime forsikrings- messige hensyn, og som ikke er formulert direkte i strid med FAL’s regler, må aksepte- res. Den er derfor neppe i samsvar med den realitetsvurdering som norsk FAL 1989 leg- ger opp til. Avgjørelsen er dessuten avsagt under dissens, og både den omhandlede klau- sulen og dommen er kritisert i dansk littera- tur.22 Etter mitt skjønn kan den derfor neppe tillegges særlig vekt i forhold til tolkningen av norsk FAL 1989. Spørsmålet er så om ”claims made”-prin- sippets bestemmelse om sikredes melding har så dramatiske konsekvenser for sikrede og skadelidte at det er grunn til å underkjenne den. Isolert sett kan man si at den delen av klausulen som forutsetter at forsikringstilfellet først utløses når sikrede melder fra til selskapet om de aktuelle omstendigheter alltid vil være knyttet til sikredes unnlatelser. Det vil altså alltid være sikredes adferd som vil bestemme om selskapets ansvar inntreffer eller ikke. Dette taler for at klausulen er i strid med FAL § 4-10. Ser man hele prinsippet i sammenheng, blir bildet derimot mer nyansert. Normalt vil det vel være slik at skadelidte oppdager formues- skaden og den ansvarlige før skadevolder får noen grunn til å melde risikoen for ansvar til selskapet, slik at forsikringstilfellet oppstår ved at skadelidte fremmer sitt krav. I så fall reiser klausulen ikke noe problem i forhold til reglene om meldeplikt: Når skadevolder mot- tar kravet fra skadelidte, kommer reglene om meldeplikt til anvendelse på vanlig måte. Det er derfor bare når sikrede blir klar over omstendighetene som kan føre til et krav før skadelidte selv fremsetter kravet at bestem- melsen påfører sikrede noen skjulte plikter. I et samlet perspektiv kan det derfor hevdes at klausulens konsekvenser som pliktbestem- melse har begrenset betydning. Når det gjelder de forsikringstekniske hen- syn til grunn for bestemmelsen, er det som nevnt ovenfor under punkt 4.1 litt usikkert hvordan disse kommer inn forsåvidt angår denne delen av ”claims made”-prinsippet. Reassuransemarkedets krav angår tilsyne- latende i første rekke skadelidtes fremsettelse av et krav. Samtidig er det klart at også sikredes melding til selskapet vil bidra til at selskapet får oversikt over sine mulige krav i løpet av forsikringsperioden. Dette hensynet skal imidlertid i henhold til FAL ivaretas gjennom andre regler, nemlig reglene om meldefrist, jfr. FAL § 8-5, jfr. nedenfor under punkt 4.4. Det er neppe i samsvar med FAL’s system om selskapene skal kunne pålegge sikrede en absolutt meldeplikt i strid med FAL § 4-10 for å oppnå en raskere avklaring enn det loven forøvrig legger opp til. I forhold til advokatansvarsforsikringen kan man videre vise til at forsikringsvilkårene må utformes under hensyntagen til forsikrings- plikten. I forskrift om sikkerhetsstillelse for advokater m.fl. av 20 nov. 1992 nr. 856 er punkt 4 om hvilken sikkerhetsstiller som sva- rer formulert med utgangspunkt i et ”claims made”-prinsipp. I henhold til § 4 første ledd første punkt er det den sikkerhetsstilleren som advokaten har når skadelidte fremsetter krav om erstatning som er ansvarlig overfor skadelidte. Annet ledd definerer når kravet skal anses for fremsatt: a) det tidspunkt advokaten eller dennes sikker- hetsstiller første gang mottok melding om tapet med krav om erstatning, eller b) det tidspunkt advokaten eller dennes sikker- hetsstiller første gang mottok skriftlig mel- ding fra sikrede eller skadelidte vedrørende omstendigheter som kan ventes å føre til at et erstatningskrav blir reist mot sikrede. I henhold til denne bestemmelsen er det der- for ikke noen forutsetning at sikrede melder fra til selskapet om de aktuelle omstendigheter; det er tilstrekkelig at sikrede har fått melding om de aktuelle omstendighetene fra skade- lidte. I tillegg følger det av forskriftens § 4 tredje og fjerde ledd at dersom advokaten ikke har sikkerhetsstiller på det tidspunktet 265 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER kravet fremsettes, svarer siste sikkerhetsstiller, og at den sikkerhetsstiller som var ansvarlig da tapet oppsto, også er ansvarlig overfor skadelidte. Beskrivelsen av forsikringstilfellet i de aktuelle ansvarsvilkårene gir derfor ska- delidte svakere vern enn det som følger av forskriften. Forsikringsplikten kan derfor ikke gi noen begrunnelse for å opprettholde sikre- des melding som forutsetning for forsikrings- tilfellet, men gir heller et argument for at klausulen ikke kan aksepteres i sin nåværen- de form. Et annet argument mot bestemmelsen, er at den gir sikrede en mulighet til å spekulere mot selskapet. Dersom sikrede skjønner at det vil eller kan bli reist et krav mot ham, samtidig som skadelidte ikke selv reiser kravet, kan sikrede ved å la være å melde det til selskapet styre forsikringsdekningen over til neste for- sikringsperiode, og samtidig forsøke å oppnå en bedre dekning for denne perioden. Også dette tilsier at bestemmelsen ikke bør opp- rettholdes i sin nåværende form. På den annen side er bestemmelsen nød- vendig for å unngå det motsatte problem; nemlig at sikrede mister muligheten for kon- tinuerlig forsikringsdekning i en situasjon hvor skadelidte ikke har reist noe krav. Hvis sikrede kjenner til den skadevoldende be- givenheten og/eller risikoen for et erstatnings- ansvar, kan reglene om opplysningsplikt som nevnt føre til at han ikke får fornyet dekningen, eventuelt tegnet forsikring i nytt selskap. I en slik situasjon gis dermed selskapet en mulighet til å spekulere på sikredes bekostning. Det er derfor ikke noen god løsning å underkjenne del 2 i prinsippet, og bare be- holde del 1. Et slikt resultat er heller ikke nødvendig. Problemet i den andre delen av prinsippet gjelder kun det forhold at sikrede må melde fra til selskapet. Ser man bort fra meldingen til selskapet, vil ”forsikrings- tilfellet” inntreffe når sikrede får kunnskap om omstendigheter som kan lede til et krav mot sikrede. En slik løsning vil beskytte sikrede mot å bli stående uten forsikring når den skadevoldende begivenheten allerede har inntruffet og risikoen for tap er på det rene, og altså sikre kontinuerlig forsikringsdekning. Løsningen stemmer forsåvidt med det som er sagt under punkt 3.2 om rettshjelpforsikring, og også med løsningen i Norsk Sjøforsik- ringsplan av 1996 versjon 1997 § 2-11 annet ledd. Et tilsvarende resultat synes forøvrig også å følge av dommen i Rt. 1996.1 når det gjelder hva som må regnes for den naturlige periodiseringen av et pådratt erstatningsansvar mellom to sukssesive selskaper. Også i for- hold til forskriften om sikkerhetsstillelse sy- nes denne løsningen å harmonere bedre enn de vilkårene som benyttes idag. Et mulig argument mot denne løsningen er at sikredes kunnskap rettsteknisk er et mindre skarpt kriterium enn melding til selskapet. Jeg har imidlertid vanskelig for å se at retts- tekniske hensyn alene skal gi en holdbar begrunnelse for å operere med klausuler som ellers er i strid med FAL’s preseptoriske reg- ler. Jeg viser også til at man tilsynelatende har greid å håndtere et lignende kunnskapskrav som en absolutt ansvarsbegrensning i retts- hjelpforsikringen, Resultatet blir i så fall at dersom skadelidte ikke reiser kravet, inntreffer forsikringstilfellet når sikrede får kunnskap om omstendigheter som kan lede til et krav. Meldeplikten i FAL § 4-10 utløses da ved sikredes ”kunnskap” om disse omtendighetene. Sikrede forsøm- melse av å melde kravet til selskapet vil i så fall heller ikke kunne påberopes overfor ska- delidte med et direkte krav, jfr. FAL § 7-6 fjerde ledd annet punkt om skadelidtes vern mot sikredes forsømmelser etter at forsik- ringsstilfellet har inntruffet. 4.4. Definisjon av forsikrings- tilfellet eller skjult meldefrist I henhold til FAL § 8-5 mister sikrede retten til erstatning dersom kravet ikke er meldt til selskapet innen ett år etter at sikrede fikk 266 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER kunnskap om de forhold som begrunner det. I motsetning til FAL § 4-10 tredje ledd er denne regelen ikke knyttet til forsikrings- tilfellet, men til sikredes kunnskap om de forhold som begrunner kravet mot selskapet. Som nevnt er det omdiskutert når sikrede har slik kunnskap at det ”begrunner” et krav mot selskapet. Det kan argumenteres for at meldefristen ikke begynner å løpe før kravet mot selskapet er aktuelt i den forstand at alle betingelser for selskapets erstatningsplikt fore- ligger. Selskapets erstatningsplikt under en ansvarsforsikring oppstår først når det er på det rene at sikrede har et erstatningsansvar overfor skadelidte. Resultatet blir da at det ikke løper noen meldefrist før sikrede har erkjent erstatningskravet eller det er faststslått ved endelig dom.23 Men selv om man legger til grunn at meldefristen starter på et tidligere tidspunkt, er det klart at den ikke kan begynne å løpe før det er reist et krav mot sikrede.24 Noe krav mot selskapet vil jo overhodet ikke være aktuelt før sikrede har fått et krav mot seg. Melderegelen i ”claims made”-prinsippet er derfor knyttet til et tidligere tidspunkt enn meldefristen i FAL § 8-5. Samtidig er ”claims made”-prinsippet formulert som en definisjon av forsikringstilfellet, og ikke som en frist til å melde kravet til selskapet for å bevare et forsikringstilfelle som allerede er inntruffet. Denne formelle forskjellen ble tillagt avgjør- ende betydning i U 1993.893 referert ovenfor under punkt 4.3. Høyesterett anførte uten videre begrunnelse at en beskrivelse av forsikrings- tilfellet som forutsatte konstatering og melding om skaden innen tre måneder etter forsikringens opphør ikke var en regel om meldefrist i strid med dansk FAL 1930 § 30 annet ledd om 3 måneders meldefrist regnet fra sikredes kunn- skaper om omstendigheter som begrunner kra- vet. Som nevnt ovenfor under punkt 4.3 kan avgjørelsen neppe tillegges vesentlig betydning i forhold til norsk FAL 1989. På den annen side synes hensikten med ”claims made”-prinsippet å være nøyaktig den sam- me som det som man ønsker å oppnå gjennom § 8-5. Hensikten med meldefristen i § 8-5 er å ivareta selskapets interesser i å få en avklaring av krav inntruffet i forsikringsperioden og en oversikt over fremtidige utbetalinger.25 Lov- givers virkemiddel for å oppnå dette er å på- legge den sikrede å melde fra til selskapet om kravet innen en viss frist. Bestemmelsen er ikke formulert som en pliktregel, men som en helt kategorisk preklusjonsregel. Konsekven- sen er at kravet bortfaller dersom det ikke er meldt til selskapet på foreskreven måte. Dette er nøyaktig det samme man ønsker å oppnå gjennom ”claims made”-prinsippet, jfr. ovenfor. Fremgangsmåten er også helt parallell, bortsett fra at melderegelen knyttes til etableringen av et ansvar for selskapet, og ikke til å bevare et allerede etablert krav. I utgangspunktet virker det rimelig formalis- tisk om selskapet skulle komme rundt melde- fristen i § 8-5 ved å knytte sikredes melding til forsikringstilfellet istedenfor til de omsten- digheter som begrunner et krav mot selskapet. Samtidig er det klart at meldefristbestem- melsen i FAL § 8-5 går langt i å ivareta selskapets interesser sammenlignet med van- lige regler om foreldelse, hvor normalregelen er tre år fra kravets forfall. Meldefristregelen var da også omstridt under lovforarbeidet, og den er kritisert i teorien.26 Dette tilsier at man bør være forsiktige med å tillate selskapene å operere med klausuler som i realiteten inne- bærer en kortere meldefrist enn det som FAL § 8-5 oppstiller. Gjennom ”claims made”-prinsippet blir imidlertid utgangspunktet for tidsfristen for- skjøvet bakover til det tidspunktet hvor sikrede skjønner at det er mulig at han får et krav mot seg, og fristen kortes ned til det som måtte være igjen av forsikringsperioden når sikrede får denne kunnskapen. Denne løsningen synes å gi sikrede urimelig liten tid til disposisjon for å bevare sin posisjon i forhold til selskapet. Også reglene i FAL § 2-2 annet ledd litra (d) 267 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER om at bestemmelsen om meldefrist skal inn i forsikringsbeviset vidner om at et slikt resultat neppe har vært lovgivers mening. Når lovgi- ver har pålagt selskapene å gi sikrede infor- masjon om meldeplikten i forsikringsbeviset, må grunnen være at denne fristen lett kan komme som en overraskels. Sikrede får der- for beskjed om at han kan tape kravet sitt dersom han ikke melder det innen et år etter at han får kunnskap om de forhold som begrunner det. Derimot sier beviset ingenting om at sikrede også må melde fra om muligheten for et krav for at det overhodet skal oppstå noe ansvar for selskapet, såfremt ikke skadelidte har meldt det. Disse reglene står i forsikrings- vilkårenes definisjon av forsikringstilfellet. Hvis da forsikringstiden løper ut før skade- lidte handler, risikerer sikrede at forsikrings- dekningen går tapt. I utgangspunktet kan man heller ikke bebreide en sikret at han i det lengste håper at det ikke blir noe erstatnings- ansvar, og derfor ikke foretar seg noe før skadelidte reiser et krav mot ham. I disse situasjonene kan ”claims made”-prinsippet nærmest virke som en felle. Det virker forøvrig nokså meningsløst at sikrede først skal melde fra om et mulig krav, og deretter overholde meldefristen for å sikre kravet. En slik smør på flesk løsning kan sammenlignes med selskapenes kombinasjon av sikkerhetsforskrift og objektiv ansvars- begrensning, og er etter mitt skjønn et argu- ment for at ”claims made”-prinsippet er i strid med FAL § 8-5.27 Nå kan det anføres at normalsituasjonen vil være at skadelidte melder kravet, og at melde- regelen for sikrede derfor ikke vil komme til anvendelse. Hvis skadelidte melder kravet, vil jo situasjonen være at forsikringstilfellet inntreffer når kravet reises, og sikrede får meldefrist på vanlig måte gjennom FAL § 8- 5 første ledd. Men i så fall kan det heller ikke være noe stort problem for selskapene å om- definere forsikringstilfellet slik at det inntreffer når sikrede får kunnskap om omstendigheter som kan lede til et krav, jfr. ovenfor under punkt. 4.3. Selv om den aktuelle delen av ”claims made”-prinsippet er formulert som en beskri- velse av forsikringstilfelle, og ikke som en regel om meldefrist, mener jeg de beste grunner taler for at klausulen i sin nåværende form er i strid med FAL § 8-5 første ledd. I så fall er den også i strid med FAL § 7-6 fjerde ledd annet punkt om skadelidtes vern mot sikredes forsømmelser etter at forsikrings- tilfellet har inntruffet. I samsvar med konk- lusjonen ovenfor under punkt 4.3 bør den derfor forståes slik at forsikringstilfellet inn- treffer når sikrede får kunnskap om omsten- digheter som kan lede til et krav. 5. ”Claims made”-prinsippet” og reglene om foreldelse av forsikringskravet Som nevnt ovenfor under punkt 4.1 er hoved- elementet i ”claims made”-prinsippet at forsi- kringstilfellet inntreffer når skadelidte mel- der kravet til sikrede, eventuelt til selskapet. Videre er skadelidte i henhold til FAL § 7-6 gitt et direkte krav mot sikredes ansvars- forsikringsselskap, og ifølge § 7-6 fjerde ledd også gitt en viss beskyttelse mot sikredes forsømmelser. Derimot inneholder FAL ingen regler om meldeplikt eller meldefrist for skade- lidte som kan komme i konflikt med en defi- nisjon av forsikringstilfellet til det tidspunk- tet hvor skadelidte fremsetter kravet. FAL § 8-6 annet ledd inneholder imidlertid en regel om foreldelse av et krav under en ansvarsforsikring, som sier at: ”Ved ansvarsforsikring foreldes selskapets an- svar etter de samme regler som gjelder for sikre- des erstatningsansvar”. Bestemmelsen gjelder både for sikredes krav mot ansvarsforsikringen, og for skadelidtes direkte krav mot skadevolders ansvarsfors- ikring i henhold til FAL § 7-6. I motsetning til 268 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER reglene om meldeplikt og meldefrist får be- stemmelsen derfor konsekvenser både for skadelidtes posisjon og for sikredes posisjon i forhold til selskapet. Videre må det legges til grunn at både skadevolder/sikrede og ska- delidte må sørge for å avbryte foreldelsen overfor selskapet for å bevare sine respektive krav.28 En mulig konflikt mellom ”claims made”-prinsippet og FAL’s regler om for- eldelse oppstår derfor både for skadelidte under prinsippets første del og for sikrede under prinsippets annnen del. For prinsippets andre del om sikredes melding om omsten- digheter som kan lede til et krav mot sikrede får problemstillingen likevel mindre betyd- ning, fordi denne delen av prinsippet antage- lig rammes av andre regler. I det følgende konsentrerer jeg meg derfor om forholdet til skadelidtes direkte krav. Foreldelsesregelen er ikke formulert som en regel som knytter visse rettsfølger til skadelidtes eller sikredes handlinger eller unnlatelser. Sammenlignet med reglene om meldeplikt og meldefrist har den derfor i mindre grad karakter av sanksjon mot en forsømmelse av å handle på foreskreven måte. Slik sett kan man si at konflikten mellom vilkårene og FAL’s preseptoriske regler er mindre direkte her. Konsekvensene av at man ikke avbryter foreldelsen ligner imidlertid meget på oversittelse av meldefristen: Kravet mot selskapet bortfaller. Forholdet mellom ”claims made”-prinsippet og foreldelsesreglene har også det trekk til felles med forholdet til meldefristreglene, at vilkårenes definisjon av forsikringstilfellet fører til at foreldelsesreglene i hvert fall del- vis mister sin betydning. Når ”claims made”- prinsippet definerer ”forsikringstilfellet” til det tidspunktet hvor skadelidte melder kravet til selskapet eller sikrede, blir situasjonen at dersom skadelidte ikke sørger for slik mel- ding i løpet av forsikringstiden, får han heller ikke noe krav mot selskapet. Det blir derfor heller ikke noe spørsmål om foreldelse. Denne parallellen i problemstillingen kom- mer også klart frem hvis man sammenligner meldefristreglene i § 8-5 med de ordinære foreldelsesreglene i FAL § 8-6 første ledd. Ifølge denne bestemmelsen er foreldelses- fristen for krav om erstatning tre år fra utløpet av det kalenderår da sikrede fikk nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kra- vet. Denne bestemmelsen har klare likhets- trekk med § 8-5 ved at foreldelsesfristen begynner å løpe ved sikredes kunnskap om de forhold som begrunner kravet, altså når kra- vet er aktuelt, jfr. ovenfor under punkt 4.4. Forskjellen er at mens preklusjon avverges gjennom melding, avverges foreldelse gjen- nom mer formaliserte prosedyrer for av- brytelse av foreldelsen. For ansvarsforsikring gjelder imidlertid en særlig regel som lar reglene om foreldelse av erstatningskravet være avgjørende for for- eldelse av kravet mot ansvarsforsikringen. At bestemmelsen er mer objektivt formulert enn meldefristreglene har derfor først og fremst sammenheng med at den fungerer som en henvisning til andre foreldelsesregler. Disse reglene varierer, men kan ofte være knyttet til skadelidtes kunnskap om kravet og skadevol- der, jfr. f.eks. foreldelseslovens § 9 for for- eldelse av erstatningskrav. Bestemmelsen i FAL § 8-6 annet ledd ble tilføyet av Justisdepartementet, og hadde sammenheng med den endringen av foreldel- sesloven som skjedde ved lov 8. juli 1988 nr. 71. Her ble lovens § 9 om foreldelse av erstatningskrav utenfor kontraktsforhold end- ret slik at det ved visse personskader ikke skal gjelde en lengstefrist på 20 år fra den skade- gjørende handling. Dersom skaden er voldt i ervervsvirksomhet, og den ansvarlige på denne tiden var klar over at hans virksomhet ”kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade”, gjelder det ingen siste 20-års- frist, jfr. foreldelseslovens § 9 nr. 2 annet punkt. Krav om erstatning for slik skade forel- des nå etter de vanlige reglene i foreldelses- 269 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER lovens § 9 nr. 1, dvs. 3 år etter at skadelidte fikk eller burde fått kunnskap om skaden og den ansvarlige. For såkalte senskader, som ennå ikke har oppstått, men bare ligger latent hos skadelidte, løper det ingen foreldelse. Om bakgrunnen for særregelen i FAL § 8- 6 annet ledd heter det videre i Ot prp nr 49 for 1988-89 s. 97 at bestemmelsen ”må ses i sammenheng med det direkte krav mot skadevolders ansvarsforsikringsselskap ska- delidte har etter § 7-6. Bestemmelsen avskjærer muligheten for at skadelidte, som gjør et direkte krav gjeldende mot skadevolders ansvarsfors- ikringsselskap, på et tidspunkt hvor erstatnings- kravet mot skadevolder fremdeles består, blir møtt med den innsigelse at selskapets ansvar er foreldet”. Av denne uttalelsen følger at særregelen var ment å beskytte skadelidte mot at kravet un- der ansvarsforsikringen var foreldet mens erstatningskravet fremdeles består. Det avgjørende er altså å sikre at forsikrings- kravet består i den utstrekning skadelidte har et erstatningskrav mot sikrede som ikke er foreldet. Dette formålet blir klarligvis ikke oppnådd dersom skadelidte ikke greier å etab- lere noe krav mot forsikringen før forsikrings- perioden utløper. Nå kan man si at foreldelsesreglene heller ikke får noen betydning i situasjoner hvor erstatningskravet ikke er omfattet av forsik- ringen på grunn av objektive begrensninger i forsikringens farefelt. Dette er likevel anner- ledes fordi den aktuelle risikoen i så fall overhodet ikke er overtatt av selskapet, og heller ikke inkludert i selskapets premie- beregninger. ”Claims made”-prinsippet har i langt større utstrekning enn objektive ansvars- begrensninger preg av en regel hvor en risiko som i utgangspunktet omfattes av forsikrin- gen ikke får den nødvendige status som forsikringstilfelle på grunn av tidsmessige avgrensninger i dekningen. Og da er avstanden til foreldelsereglene ganske liten. Et annet mulig argument mot å si at ”claims made”-prinsippet er i strid med foreldelses- reglene, er at konflikten mellom FAL’s presep- toriske regler og beskrivelsen av forsikring- ens dekningsfelt tradisjonelt har angått for- holdet til sikrede. Skadelidtes vern har ikke samme grad av status; han kan aldri regne med at det foreligger en ansvarsforsikring, og må finne seg i at en foreliggende dekning enten ikke er utløst, eller er opphørt. Men i FAL 1989 har lovgiver nettopp gått langt i å styrke skadelidtes stilling gjennom regelen om direkte krav i FAL § 7-6, og bestemmel- sen i FAL § 8-6 annet ledd er som nevnt begrunnet med hensynet til skadelidte. I tillegg kommer det forhold at deler av de yrkes- grupper profesjonansvarsforsikringen tar sikte på å fange opp, er underlagt forsikringsplikt. At også bestemmelser med det formål å beskytte skadelidte kan tolkes utvidende eller analogisk følger forøvrig allerede av retts- praksis knyttet til FAL 1930. I Rt . 1954.1002 ble det således lagt til grunn at man i en ansvarsforsikring ikke kan beskrive forsik- ringstilfellet på en slik måte at man kommer i strid med tvingende regler: Et ansvarsforsikringsselskap hadde påtatt seg å dekke sikredes ansvar i den utstrekning ansvaret var gjort gjeldende mot sikrede og betalt av ham. Sikrede var under konkurs, og ansvarsforsik- ringsselskapet hevdet at ettersom sikrede ikke kunne pålegges å betale mer enn dividende av erstatningskravet, kunne heller ikke assurandøren svare for mer enn dividenden. Høyesterett kom imidlertid til at et slikt resultat ville stride mot FAL 1930 § 95 tredje ledd, som ble regnet for tvingende. Selskapet kunne med andre ord ikke definere ”forsikringstilfellet” i ansvarsforsikring på en slik måte at den tvingende regel som verner skadelidte ved skadevolderens konkurs ble uten virkning. Dommen gjelder FAL 1930, hvor man som nevnt ovenfor hadde en langt mer formalis- tisk holdning til grensen mellom den objekti- ve beskrivelsen av dekningsfeltet og FAL’s preseptoriske regler. Under FAL 1989 er det derfor desto større grunn til å være skeptisk til 270 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER klausuler som uthuler lovens preseptoriske vern. Aksepterer man først at FAL’s preseptoriske vern også skal tolkes analogisk til fordel for skadelidte, er det vel klart at skadelidtes rolle som ”risikofaktor” når det gjelder å etablere sitt erstatningskrav overfor selskapet er helt markert. Uten at han handler i forhold til selskapet eller sikrede blir det overhodet ikke tale om noe ansvar for selskapet. Så lenge sikrede har kontinuerlig forsik- ringsdekning, vil ”claims made”- prinsippet likevel ikke innebære de helt store problemer for skadelidte. I så fall vil tidspunktet for melding av kravet kun få betydning for hvilken forsikring han har krav på dekning under. Problemet kommer på spissen først når for- sikringen opphører. Hvis ansvarsforsikring ikke er påbudt, kan sikrede når som helst si opp dekningen, og selskapet har oppsigelses- rett i henhold til FAL § 3-3 og § 3-6. En lovfestet plikt til å tegne ansvarsforsikring vil også opphøre når virksomheten plikten er knyttet til opphører.29 I så fall risikerer skade- lidte å tape forsikringsdekningen for et tap som faktisk har inntruffet i forsikringsperio- den. Under en del forsikringer tilbyr selskapet i slike tilfeller forlenget forsikring for en oppdagelsesperiode på f.eks. tre år etter virk- somhetens opphør, men det er jo ikke sikkert at sikrede tegner slik forsikring. Det fremstår unektelig som en nokså tilfeldig fordel for selskapet om det skal slippe å betale erstat- ning for et tap som er inntruffet i ”deres” forsikringsperiode fordi skadelidte har unnlatt å melde kravet. Rettspraksis tilsier at man i denne typen situasjoner ikke er villige til å akeptere at selskapet skal slippe ansvar: I RG 1988.917 Oslo hadde et selskap forsikret sine ansatte mot tap av dykkersertifikat. En ansatt A følte seg dårlig etter dykking i juni 1986, oppsøkte lege i juli, og ble i oktober henvist til godkjent dykkerlege. Dykkerlegen konstaterte i slutten av januar 1987 at A fra juni 1986 var uskikket til yrkesdykking, og at han ikke ville få fornyet sin yrkesdykkerlisens. I vilkårene var forsikringstilfellet som grunnlag for selskapets ansvar formulert som det tids- punktet hvor dykkeren tapte sin dykkerlisens. Forsikringsselskapet hadde sagt opp dykkerfor- sikringen med A’s arbeidsgiver fra 1. juli 1986, og hevdet at forsikringstilfellet inntraff i januar 1987, dvs. etter at forsikringsavtalen med A’s arbeidsgiver var utløpt. Retten fant at et forsik- ringsvilkår som knyttet forsikringstilfellets inn- treden til konstateringen av følgen og ikke til skadens inntreden var urimelig. Det var helt på det rene at A var syk da han kom på land 12.6.86, og tapet av dykkerlisensen ville vært konstatert dersom han hadde gått til spesialist med en gang. Det forhold at han håpet at plagene skulle gå over og derfor ventet, kunne ikke medføre at han skulle tape forsikringsdekningen. Vilkåret var også i strid med det deklaratoriske utgangspunk- tet i forsikringsretten. ND 1979.147 Ø gjaldt kaskoforsikring for et treskip. Forsikringen ble sagt opp av selskapet med virkning fra 6. desember 1975. I februar 1976 ble skipet besiktiget for å bli tatt opp i en annen forsikringsforening. Man konstaterte da at skipet var angrepet av sopp. Forsikringsvilkå- rene under den oppsagte avtalen dekket skade som følge av sopp, men med den begrensning at når ”forsikringen ophører, bortfalder forening- ens ansvar for derefter anmeldt fyrskade”. Fors- ikringsselskapet nektet derfor å dekke soppska- den. Retten la til grunn at soppskadene hadde vært til stede på oppsigelsestidpunktet, men at rederiet ikke hadde vært klar over dette. Retten henviste deretter til avtl. § 36, og fant det urime- lig om rederiet ”efter en ensidig og uvarslet ophævelse af forsikringsforholdet kunne nægte at erstatte de forinden opståede svampskader” (s. 151). Hjemmelen for underkjennelse av vilkårene i disse tilfellene var avtaleloven 31. mai 1918 nr 4 (avtl.) § 36, og ikke reglene i FAL. Dommene sier imidlertid noe om rettens hold- ning til selskapets ansvar i en opphørssitua- sjon. Om selskapet skulle bli kjent med skade- lidtes situasjon før kravet er fremsatt, vil ”claims made”-prinsippet også åpne for speku- 271 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER lasjon fra selskapets side mot skadelidte, jfr. det som er sagt ovenfor vedrørende den til- svarende problemstillingen i forhold til sik- rede. På den annen side åpner bestemmelsen også for at skadelidte og sikrede samarbeider mot selskapet i å få kravet dekket under en senere og mer gunstig forsikringsdekning. Er det så tilstrekkelig til å akseptere ”claims made”-prinsippet at det hviler på viktige forsikringsmessige hensyn? Det er klart at prinsippet har stor nasjonal og internasjonal utbredelse. Utbredelsen er likevel såvidt jeg har erfart begrenset til formuesskadeforsik- ringene og enkelte mer eksotiske former for produktansvar, f.eks. produktansvar ved eks- port til Nord Amerika. Vanlig bedrifts- og produktansvarsforsikring tegnes normalt på skadevirkningsprinsippet. Forsåvidt angår senskader i form av personskader har man derfor akseptert skadevirkningsprinsippet. Jeg antar at dette også må gjelde for reassuranse- markedet. Det samme gjelder forøvrig for den lovfestede ordningen i Yrkesskadeforsikrings- loven av 16. juni 1989 nr. 65, hvor loven i § 5 definerer at forsikringstilfellet inntreffer i den perioden hvor skaden eller sykdommen kon- stateres, altså en løsning som samsvarer med skadevirkningsprinsippet. Jeg er derfor usik- ker på hvor langt hensynet til den forsikrings- messige berettigelse av bestemmelsen og hen- synet til reassuransemarkedet egentlig rekker. Når det gjelder det underliggende forsik- ringsmessige hensynet, nemlig å skaffe over- sikt over selskapenes krav, viser jeg til det som er sagt ovenfor under punkt 4.4. Lovens system er at dette hensynet skal ivaretas gjennom reglene om meldefrist og eventuelt i neste omgang foreldelse. I forhold til skade- lidte er lovens regel at det ikke gjelder noen meldefrist, og at foreldelsesfristen er utvidet nettopp for å beskytte en skadelidt mot at kravet mot ansvarsforsikringsselskapet forel- des mens erstatningskravet fremdeles består. Å tillate selskapene å oppnå en langt kortere meldefrist med preklusiv virkning gjennom en beskrivelse av forsikringstilfellet vil da innebære at lovens beskyttelsesmekanismer uthules. Det er også vanskelig å se at det fra selska- pets synsvinkel kan bli noen stor forskjell på ”skadevirkningsprinsippet” og ”claims made”-prinsippet. Under skadevirkningsprin- sippet må skaden eller tapet konstateres for at selskapet skal bli ansvarlig. Heller ikke under dette prinsippet blir det derfor tale om ansvar for de tap som skadelidte ennå ikke vet han har vært utsatt for. Differansen må ligge i de situasjoner hvor skadelidte vel har oppdaget sin skade, men ikke er blitt klar over at den kan gi grunnlag for et erstatningskrav, eller vet at han i prinsippet kan kreve erstatning, men ikke vet av hvem.30 Om sikrede er klar over forholdet, vil det imidlertid heller ikke her bli noen forskjell, i hvert fall ikke om sikrede melder fra til selskapet om de aktuelle omstendigheter som kan lede til et erstat- ningskrav. I litteraturen har Selmer drøftet spørsmålet om ”claims made”-prinsippet er i strid med FAL § 8-6 annet ledd.31 Såvidt jeg kan se, vurderer han imidlertid spørsmålet samlet for skadevirkningsprinsippet og ”claims made”- prinsippet.32 De argumenter som anføres her mot ”claims made”-prinsippet kan imidlertid ikke uten videre gjøres gjeldende mot skade- virkningsprinsippet. Etter mitt skjønn er det såpass store forskjeller mellom skadevirk- ningsprinsippet og ”claims made”-prinsippet at de ikke egner seg til felles drøftelse. Selmer’s konklusjon er at ”claims made”- prinsippet må aksepteres i forhold til FAL § 8-6 annet ledd. Begrunnelsen er tredelt: For det første anføres at norske selskaper ellers ville få problemer med reassuransen, slik at det eneste man oppnådde ved en under- kjennelse av prinsippet var at den aktuelle forsikring måtte tegnes i utlandet. Dette er ikke forsikringstagerne tjent med. Hvis man forutsetter at skadevirkningsprinsippet må aksepteres i forhold til FAL § 8-6 annet ledd 272 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER får imidlertid dette hensynet mindre vekt. For det andre mener Selmer at man ved å underkjenne prinsippet står overfor tilnær- met uløselige problemer med hensyn til hvil- ket selskap som skal dekke de aktuelle ska- dene. Igjen mener jeg bruk av skadevirknings- prinsippet vil løse dette problemet. Når det gjelder forholdet til diskusjonen rundt de skjulte handlingsklausuler, mener Selmer at spørsmålet knyttet til foreldelses- reglene har en litt annen karakter fordi det ikke dreier seg om å reagere på en handling eller unnlatelse fra sikredes side. I forhold til ”claims made”-prinsippet mener jeg dette ikke er helt treffende: Betingelsen om at skade- lidte melder kravet kan også sees som en plikt for skadelidte som er i strid med reglene om at man ikke skal tape et krav med mindre man unnlater å avbryte foreldelsen. Konklusjonen når det gjelder forholdet mellom ”claims made”-prinsippet og FAL’s regler om foreldelse er mindre opplagt enn når det gjelder forholdet til FAL § 4-10 og § 8-5. Etter mitt skjønn taler imidlertid vektige reelle hensyn for å underkjenne prinsippet. Konflikten i forhold til ordlyden er imidlertid som Selmer fremhever mindre direkte i denne situasjonen. Det er også klart at hensynet til hva reassuransemarkedet vil akseptere er et viktig argument. Om dette er tilstrekkelig til å oppveie de øvrige ulemper ved prinsippet gjenstår å se. 6. Avslutning Drøftelsen av de ”skjulte handlingsklausu- ler” knyttet til beskrivelsen av forsikringstil- fellet som betingelse for selskapets ansvar viser at problemene på dette området særlig gjelder to spørsmål: Selskapets behov for å beskytte seg mot spekulasjon fra sikrede/ forsikringstager/forsikrede, og behovet for å skaffe oversikt over fremtidige utbetalinger. Selskapene synes imidlertid å ha sett bort fra at man i forsøket på å tilfredsstille behovet for oversikt faktisk har skapt nye spekulasjons- problemer. På dette området berører problemet knyttet til de skjulte handlingsklausuler et grunn- leggende forsikringsrettslig problem:33 Hvor- dan skal man løse periodiseringen av den forsikringsmessige risiko på en hensikts- messig måte, dvs. en måte som ikke gir noen av partene anledning til å spekulere på den annens bekostning, som gir selskapene en viss beskyttelse mot et fremtidig og uover- siktelig tap og som sikrer sikrede, forsikrede og eventuelt også skadelidte en kontinuerlig forsikringsdekning. Gjennomgaelsen viser at disse problemene langt fra har funnet sin løsning gjennom de vilkår som er undersøkt her. Forøvrig illustrerer drøftelsen det som ble fremhevet under punkt 1: Problemangivelsen ”skjulte handlingsklausuler” er for snever i forhold til den variasjonen som de forskjellige problemene kan fremkomme i. Det dreier seg om en mer generell problemstilling om hvor langt FAL’s preseptoriske vern rekker. Når det gjelder fremgangsmåten for å løse de forskjellige problemer som oppstår, illustrerer drøftelsen også at det dreier seg om alminnelig lovtolkning, jfr. det som er sagt foran under punkt 2.3. I denne tolkningsprosessen vil visse generelle tolkningsmomenter hentet fra diskusjonen om de skjulte handlingsklausuler være relevante, men også andre og mer tradisjonelle reelle hensyn både generelt og mer spesielt forsikringsrettslig kommer inn. Noter 1 Se NOU 1987:24 Lov om avtaler om skadefor- sikring, s. 79-80 og nedenfor under punkt 2.2. 2 Forsikringstager er den som inngår en avtale med selskapet, jfr. FAL § 1-2 og § 10-2, begges litra (b), sikrede er den som etter en avtale om skadeforsikring har krav på erstatning eller for- sikringssum, jfr. FAL § 1-2 litra (c), mens for- 273 AIDA - SKJULTE HANDLINGSKLAUSULER sikrede er den person hvis liv eller helse en avtale om personforsikring er knyttet til, jfr. FAL § 10-2 litra (c). 3 Nærmere omtalt hos Bull i samme hefte. 4 Grundt: Lærebok i norsk forsikringsrett, Oslo 1950, s. 186-187. 5 Bull: Erfaringer med FAL 1989. Særlig om de skjulte handlingsklausuler, i: NFJFP nr. 68. 6 Bull op. cit. s. 15-16. 7 Bull op. cit. s. 16 flg. 8 Bull op. cit. s. 17-18. 9 Nærmere, se NOU 1987:24 s. 79-80. 10 Disse spørsmålene er nærmere diskutert hos Selmer: Opplysningsplikt og forsikringstilfelle ved forsikring mot uførhet, i: NFT 1/1992 s. 37 flg. 11 Slik Selmer op. cit. s. 45 flg, særlig s. 47. 12 Se NOU 1983: 56 s. 169 og Selmer: Opplys- ningsplikt op. cit. s. 46-47. 13 Selmer: Opplysningsplikt op. cit. s. 47. 14 Slik også Selmer op. cit. s. 49-52. 15 Nærmere, se Selmer: Dekning av senskader under ansvarsforsikring i NFT 2/1990 s. 82 på s. 83 flg. 16 I og for seg kan også ”claims made”-prinsippet sees som et skadevirkningsprinsipp i den fors- tand at prinsippet forutsetter at skaden må kon- stateres ved at kravet blir meldt, jfr. Wilhelmsen: Periodisering av forsikringstilfellet - finnes en ”patentløsning”, i: Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen, Oslo 1997, s. 1085. Terminologien i nærværende artikkel er imid- lertid hentet fra Selmer op.cit, og synes å være den vanlige terminologien i ansvarsforsikring. 17 Selmer: Dekning av senskader op. cit. s. 84. 18 Nærmere, se Wilhelmsen op. cit. s. 1078-1079 og s. 1081-1082. 19 Vilkårene ble endret i 1993 etter innføring av den lovbestemte plikten til å tegne forsikring, jfr. Forskrift om sikkerhetsstillelse for advoka- ter m.fl. av 20 nov. 1992 nr. 856. Under de nye vilkårene måtte 1989-selskapet hefte dersom sikrede hadde meldt fra til selskapet om mulig- heten for ansvar. 20 NOU 1987:24 Lov om avtaler om skadeforsik- ring s. 89. 21 Jfr. utkastet § 4-11 annet ledd annet punkt og NOU 1987:24 s. 89 og 101. 22 Lyngsø: Forsikringsanmeldelse af svampe- og insektsskader - en tvivlsom praksis, i: U 1990 B s. 134-136, Sørensen: ”Skjulte” handlingsklau- suler i forsikringsaftaler, i: U 1993 B s. 275. Nørgaard: Om sammenhængen mellem beskri- velse af risiko og anmeldelsespligten ifølge fors- ikringsaftalelovens § 21, i: U 1990 B 210 flg. vil derimot godta klausulen. 23 Nærmere, se Wilhelmsen: Forsikringsavtalelov- ens regler om meldefrist og foreldelse, i: NFJFP nr. 75 s. 18 flg. 24 Denne løsningen er lagt til grunn i FSN 1784 og 2513, jfr. Wilhelmsen NFJFP op. cit. s. 21-22. 25 NOU 1987:24 s. 176. 26 NOU op. cit., Wilhelmsen NFJFP nr. 75 op. cit. s. 27 flg. 27 Bull op. cit s. 17-18. 28 Nærmere, se Wilhelmsen NFJFP nr. 75 op. cit. s. 67 flg., særlig s. 70. 29 Enkelte vilkår inneholder en bestemmelse om at skaden i så fall erstattes i henhold til vilkårene på opphørstidspunktet, jfr. også Forskrift om sik- kerhetsstillelse for advokater § 4 tredje og fjerde ledd. 30 Selmer: Dekning av senskader op. cit. s. 84. 31 Selmer: Dekning av senskader op. cit. s. 82 flg. 32 Se spesielt den avsluttende drøftelsen på s. 88 flg, særlig s. 90. 33 Spørsmålet er behandlet i større bredd i Wil- helmsen: Periodisering av forsikringstilfellet op.cit.