Den Norske Aktuarforening 100 år

286 Den Norske Aktuarforening 100 år NFT 3/2004 Denne artikkelen er et sammendrag av jubi- leumsberetningen som er utgitt av Den Norske Aktuarforening i forbindelse med 100 års jubileet i 2004. Beretningen er ført i pennen av et ”historie- skriverlag” bestående av Erik Falk, Georg Harbitz jr, Hans Haugland og Arne Aamodt. Sammendraget er foretatt av Kristian Trosdahl, Nordisk Forsikringstidsskrift. Romerne behersket sitt rike med sine legio- ner. For å holde rede på legionenes forbruk hadde man troverdige personer som var flinke med tallmessige oppstillinger. Og når handels- skuter krysset Middelhavet med alle slags varer, var rederens fortjeneste helt avhengig av at en pålitelig person holdt regning med hva som ble kjøpt og solgt og med beholdnin- gen av penger og varer. For disse stillingene brukte man betegnelsen actuarius. Tittelen ble tatt i bruk på ny da det første moderne livsforsikringsselskap, The Equitable, ble stif- tet i London i 1762. Den alminnelige tittel for daglig leder av aksjeselskaper var den gang Secretary, men stifterne ønsket å markere at vedkommende også forsto seg på matema- tikk. Et styremedlem med interesse for latin Den Norske Aktuarforening 100 år fikk støtte for å kalle ham Actuary. Men selv blant engelskspråklige er ordet stadig ikke alminnelig kjent. Ved et jubileum spurte man folk på gaten hva det kunne bety, og ett av svarene var ”a cemetery for actors”. I 1814 ble den Den Norske Enkekasse eta- blert. Kassens formål var først og fremst å sikre pensjon for embetsmennenes etterlatte. Dødelighetstabellene som ble brukt som be- regningsgrunnlag, var hentet fra utlandet uten noen egentlig tilpassing til Norges befolk- ning, og enkekassens regnskap viste etter få år et betydelig underskudd. Dette fortsatte helt til ”Norges første aktuar” professor Svein Rasmussen fikk ansvaret. Han var professor i fysikk og matematikk, og laget omfattende sammenligninger mellom utenlandske døde- lighetstabeller og foreliggende dødelighets- statistikk for den norske befolkning. I 1845 ble det innført en ny tariff for Den Norske Enkekasse1 . På 1840-tallet ble de de to første norske livsforsikringsselskapene startet, Norske Liv2 i 1844 og Gjensidige3 i 1847, og utover i hundreåret kom flere selskaper til. Det førte til at flere og flere personer med høyere utdan- nelse i matematikk ble engasjert i forsikring selv om dette ikke var særlig kjent utenfor 287 Den Norske Aktuarforening 100 år næringen. Som en kuriositet kan nevnes at da USA skulle arrangere den internasjonale ak- tuarkongress i 1903, ble det sendt invitasjoner til den norske regjering med tilbud om gratis reise for norske deltagere. Invitasjonen sirku- lerte mellom forskjellige departementer, men ingen kjente til noen forsikringsmatematike- re. De to norske deltagerne på kongressen fikk dermed aldri tilbudet fra USA, og måtte betale reisen selv. Foreningen stiftes Spørsmålet om å danne en skandinavisk aktuar- forening ble diskutert fra tid til annen på de skandinaviske livsforsikringskongresser. Så ble imidlertid Den Danske Aktuarforening stiftet i 1901, og med det var det uaktuelt å fortsette diskusjonen om en felles skandina- visk forening. I 1904 ble først den svenske og så den norske forening stiftet. Initiativet ble tatt av den administrerende direktør i Gjensi- dige, Thomas Fearnley, som i juni 1904 skrev et brev til A. S. Guldberg, Jens Hjort, Arnfinn Palmstrøm og Johs Thrane. Han skrev innled- ningsvis at ”…Tiden [nu] er inde til ogsaa hos os at danne en Aktuarforening, [siden] vi allerede i vort Land har en Række av mathe- matisk uddannede Mænd, der har ofret sig for Livsforsikringsvirksomheten og […] mange viktige Spørgsmaal særlig af teknisk Art staar paa Dagsordenen og kræver sin snarlige Løs- ning. At kunne komme sammen til Diskussi- on og se Spørgsmaalene belyste og oppklarede vil visselig være af uvurderlig Nytte saa vel for Aktuarerne som for Selskaberne.” De fem innkalte møttes 4. juli samme år for å diskutere Fearleys brev. De ble enige om å innkalle til stiftelsesmøte den 11. juli 1904. Her møtte 14 personer som står som stiftere av Den Norske Aktuarforening. Foreningen var i de første årene preget av en viss eksklusivitet. Stifterne var stort sett sjefs- aktuarer eller menn i overordnede stillinger. Først i 1909 ble det innvalgt et nytt medlem. Fra 1911 av løsnet det imidlertid, og med- lemstallet steg stadig. Etter at aktuarembeds- eksamen ble innført, var det nærliggende å gjøre det til en alminnelig forutsetning for medlemsskap at søkeren hadde denne eksa- menen. Men også personer uten slik eksamen kunne tas opp som medlemmer om deres kvalifikasjoner ble ansett som fyllestgjørende eller fagområde, posisjon og interesser var av stor interesse for foreningens virksomhet. Spørsmålet om krav om praksis ble også fra tid til annen diskutert, og i førkrigstiden var et visst minimum av praksis ansett som nød- vendig for å bli medlem. I 1936 ble de to første kvinnelige medlemmer innvotert – Ellen Woxen og Else Hofgaard. Førkrigstiden De første årene hadde møtene et visst klubb- preg. Det ble vanligvis gitt en orientering om et problem som et av medlemmene hadde støtt på i sitt daglige arbeid – så fulgte middag og selskapelig samvær. Diskusjonsemnene den første tiden var stort sett livsforsikring eller aktuarutdannelsen. Aktuarene var også sterkt engasjert i diskusjo- nen om Lov om forsikringsselskaper som kom i 1911. Dødelighet var et hyppig fore- kommende foredragsemne sammen med sta- tistikk, risikoteoretiske spørsmål og befolk- ningslære. Renmatematiske emner forekom også, og i 1930-årene ble flere møter viet skadeforsikring. En rekke utenlandske fore- dragsholdere kom til foreningen slik at med- lemmene var godt orientert om utviklingen i aktuar- og forsikringsverdenen utenfor Norge. Ved feiringen av 25-årsjubileet i 1929 had- de foreningen 46 medlemmer, av disse hadde seks aktuareksamen og de øvrige stort sett høyere utdannelse i matematikk. Krigstiden Møtevirksomheten under krigen var varieren- de, men det ble registrert møter med opptil 40 deltagere av en medlemsstokk på rundt 90. 288 Den Norske Aktuarforening 100 år Tiden hadde sine egne problemer av så vel materiell som psykologisk natur. En del av medlemmene var forhindret fra å møte fordi de satt i krigsfangenskap, var fengslet av okkupasjonsmakten eller hadde”gått under jorden”. Motvilje mot å treffe enkelte med- lemmer som hadde gått i okkupasjonsmakt- ens tjeneste, kunne nok også avholde noen fra å møte frem. Både i 1940 og i 1941 lot det seg gjøre å gjennomføre fem møter, men så ble forholde- ne forverret og møtevirksomheten stoppet til slutt helt opp. Quislingregjeringens forsøk på å ta kontroll med landets organisasjons- og foreningsliv fikk liten betydning for virksom- heten. Emnene som ble tatt opp under krigen, var rent forsikringstekniske. To av foreningens medlemmer falt i krigs- handlinger: Tomas Broch som hadde vært vernepliktig offiser, meldte seg straks til tje- neste 9. april 1940 da tyskerne angrep Norge, selv om han var blitt nesten 60 år gammel. Han falt ved Segalstad bru i Gausdal, hvor det er reist en minnesten for ham. Petter Moen druknet under transport til konsentrasjonsleir i Tyskland. Hans dagbok, «Petter Moens dag- bok», som han prikket med en nål på toalett- papir som han så stappet i en luftekanal i fengselet han satt i, ble etter okkupasjonen utgitt i bokform og regnes som et sentralt krigshistorisk dokument. 4 Etterkrigstiden Som det meste ellers i Norge blomstret foren- ingen opp etter krigen. Medlemstallet steg, det hadde dannet seg en viss opphopning av nye aktuarer, og livsforsikringsbransjen fikk en enorm vekst. Møtevirksomheten etter krigen reflekterer utviklingen både av forsikringsbransjen, EDB, sosiale trygdesystemer og finansnæringen generelt. I 1992 ble medlemsbladet AKTUa- riELT startet, med plass for foreningsnytt og faglig debatt. På slutten av 90-tallet skjedde en viktig omlegging av foreningen. Administrative tje- nester ble kjøpt i stedet for at man baserte seg på velvillige arbeidsplasser og dugnadsinnsats. På samme tid fraskrev foreningen seg de øko- nomiske bidragene fra Norges Forsikrings- forbund for på den måten å kunne framstå som en ”uavhengig” forening. I 1998 ble det opp- rettet tre fagkomiteer for henholdsvis liv, ska- de og finans, som skal være styrets ”forlenge- de armer” i faglige spørsmål og ha ansvaret for bl.a. å arrangere etterutdanning og utarbei- de høringsuttalelser. Skadeaktuarer gjennom (nesten) 100 år Aktuarmiljøene i skadeforsikring i Norge har en relativt kort historie – det var lenge livs- forsikring som var hoveddelen av aktuarfaget. For 30 år siden arbeidet færre enn 10 aktuarer innenfor skadeforsikring. De arbeidet i første rekke med prissetting av risiko, herunder frem- stilling av risikostatistikk. De viktigste skade- forsikringsbransjene var såkalt korthalet for- retning der IBNR-problematikken stort sett kunne løses tilfredsstillende ved enkel chain- ladder-metodikk. Siden de enkelte selskapene ikke var store nok til å fremskaffe utsagnskraftige analyser var det behov for samarbeid om utarbeidelse av tariffer. I 1966 slo de non-marine tariff- foreningene i Norge seg sammen til en orga- nisasjon, Skadeforsikringsselskapenes foren- ing (SKAFOR). SKAFOR var et samarbeid mellom aksjeselskapene, men også de gjen- sidige selskapene hadde nytte av det arbeid som ble gjort, og de konklusjoner som ble trukket. Overgangen fra hullkort til EDB skapte nye muligheter for aktuarene med hen- syn til statistiske analyser. Erfaringstariffer- ing (Experience rating) ble tatt i bruk på nye områder. Skadeaktuarene i SKAFOR brukte mot slutten av 70-tallet de nye statistiske metodene til premiejusteringer både innenfor brann- og bilmerketariffen. 289 Den Norske Aktuarforening 100 år I 1982 ble SKAFOR lagt ned, og statistikk- samarbeidet ble flyttet til Norges Forsikrings- forbund som etablerte en egen styringsgruppe for fellesstatistikkproduksjonen; Skadestatis- tikkrådet med representasjon fra alle de stør- ste skadeforsikringsselskapene samt Forsik- ringsforbundet. Etter hvert som tiden gikk, tok rådet også opp generelle næringspolitiske temaer med relasjon til statistikkproduksjo- nen i tillegg til aktuarfaglige problemstillinger. Ett av de statistikkprosjektene som ble gjen- nomført av Skadestatistikkrådet, var For- sikringsselskapenes sentrale skaderegister, FOSS. Dette registeret var bygget på følgende enkle ”aktuarielle” tese: Forsikringssvindlere melder i gjennomsnitt flere skader enn nor- male forsikringskunder. Gjennom FOSS gav skadeaktuarene norsk forsikring et av de vik- tigste svindelbegrensende verktøy selskape- ne har. Ved etableringen måtte en finne en avveining mellom personvernhensynet og muligheten for å avdekke økonomisk krimi- nalitet som jo forsikringssvindel er. Argu- mentet om at registeret var de ærlige kunde- nes beste venn samt at registerets opplysnin- ger er svært begrensede var avgjørende for konsesjonen. Etableringen av tekniske syste- mer som umuliggjør innsyn uten ved melding av skade og med gode sporingsmuligheter av melding av fiktive skader, var også viktige faktorer. I jubileumsåret er de største utfordringene for skadeaktuarene knyttet opp mot regnskaps- standarder og soliditet. Norske aktuarer er sentralt plassert både i det norske og kanskje spesielt det internasjonale aktuararbeidet rundt utviklingen av det nye europeiske solvensre- gime. Dette gjelder både aktuarer i Kredittil- synet som deltar i europeiske tilsynsorganer, det arbeidet norske skadeaktuarer gjør i ulike forsikrings- og aktuarpolitiske organer i euro- peisk regi og arbeid i regi av den internasjona- le aktuarforeningen International Actuarial Association, IAA. Samarbeid med internasjonale aktuarorganisasjoner På de to første internasjonale aktuarkongres- sene (Brüssel 1895 og London 1898) var det ingen norske deltakere, men fra og med kon- gressen i Paris i 1900 har Norge alltid vært representert. I løpet av 60-årene modnet idéen om at Den Norske Aktuarforening skulle innby til kongress, og i 1968 ble Norge tildelt arran- gementet av den 19. internasjonale aktuar- kongress i 1972. Kongressen ble avviklet 18. – 24. juni 1972 på Universitetet i Oslo. Som emne for nasjo- nale rapporter til kongressen ble fastsatt: ”Of- fentlig kontroll og tilsyn med privat forsik- ringsvirksomhet”, mens følgende avhandlings- emner ble valgt: ”Livs- og pensjonsforsikring med variabel premie”, ”Metoder til å forutsi et forsikringsselskaps utvikling i de neste 10 år”, ”Private pensjonsordninger og sosialforsik- ring”, ”Problemer forbundet med den aktuar- messige behandling av risikoprosessen i et forsikringsselskap.” Kongressen samlet ca 1000 deltakere, og noe over 100 avhandlinger ble godkjent. Plan- leggingen og avviklingen av et så stort arran- gement var et betydelig løft for foreningen som langt fra kunne disponere de samme ressurser som mange tidligere arrangører had- de hatt til rådighet. Foreningen prøvde å ta det igjen ved å legge forholdene til rette for mer personlig kontakt mellom vertslandets aktua- rer og de tilreisende gjester. Senere har Den Norske Aktuarforening ar- rangert to ASTIN5 -seminarer – i 1981 og nå i jubileumsåret 2004, og et AFIR6 -kollokvi- um i 2000. Fra cand. act. til cand. scient Da Den Norske Aktuarforening ble stiftet, fantes det ikke noen planmessig undervisning for vordende aktuarer. I 1904 ble det riktignok arrangert et forsikringsteknisk seminar for 290 Den Norske Aktuarforening 100 år realstuderende over livsforsikringsemner, men først da statsøkonomisk embedseksamen ble innført i 1905, ble forsikringsmatematikk et fag ved Universitet i Oslo. Det skulle gå ytterligere ett tiår før det kom en lov om aktuareksamen – dette skjedde i 1916. Eksa- men skulle da bestå av to avdelinger, en ma- tematisk som bl.a. omfattet generelle mate- matiske emner, sannsynlighetsregning, mate- matisk statistikk og livsforsikringsmatema- tikk, og en ”sosialvitenskapelig” avdeling som omfattet statsøkonomisk eksamen. Et eget reglement for eksamen ble deretter vedtatt og livsforsikringsselskapene ga etter anmodning støtte til opprettelse av et Forsikringsteknisk Seminar ved Universitetet i Oslo. Den første Aktuareksamen ble avlagt i 1920. Hvem den første cand.act. var, er ikke kjent, men den andre (i 1921) var Henrik Palmstrøm. Den første kvinne var Adelheid Aune i 1928. I 1939 ble lov om aktuareksamen justert da sosialøkonomisk eksamen avløste den gamle statsøkonomiske eksamen. I mai 1948 ble Erling Sverdrup ansatt som bestyrer av Forsikringsteknisk seminar. Han startet med en gang arbeidet med omlegging av studieplanen. Han mente at aktuaryrket hadde en vitenskapelig bakgrunn, og at det var nødvendig for aktuarer å ha vitenskapelig utdannelse i både forsikringsmatematikk og matematisk statistikk. De store fremskritt de senere år i sannsynlighetsregning og statistisk metodelære var vesentlige for aktuarer, og det var nødvendig at aktuarene fikk hovedinnfø- ring i disse fagene. Aktuarutdannelsen måtte ikke bare ta sikte på å innøve den daglige rutine i et livsforsikringsselskap, men også gi det vitenskapelige grunnlag for den praktiske virksomhet ved å gi innføring i matematikk, statistisk metodelære, befolkningsstatistikk, forsikringsmatematikk og samfunnsøkonomi, mente han. Sverdrups tanker skapte diskusjon. I 1957 ble det nedsatt et utvalg som utarbeidet et forslag til ny lov som ble vedtatt i 1961. De vesentlige trekk ved aktuareksamen ble at den skulle bestå av fire fag: ren matematikk, sta- tistisk metodelære, forsikringsmatematikk og sosialøkonomi. Til forskjell fra andre realfag- studier var det ingen obligatorisk hovedopp- gave. Denne modellen besto til slutten av 1970- tallet da aktuarstudiet ble reorganisert for å tilpasses den nye cand.scient-strukturen. En komite foreslo å legge aktuarutdannelsen om til et hovedfagsbasert studium under statistikk hovedfag, som en egen studieretning ”For- sikringsmatematikk”. I den etterfølgende be- handling av komitéinnstillingen ga Aktuar- foreningen sin prinsippielle støtte til en hoved- fagsbasert aktuarutdannelse, samtidig som den poengterte betydningen av at utdannelsen fort- satt måtte ha sin egen identitet. Studiet ble omlagt slik komitéen hadde fore- slått, og den første cand.scient i matematisk statistikk med studieretning forsikringsmate- matikk var ferdig uteksaminert i 1980. Om- leggingen førte til at cand.act-tittelen og loven som hadde regulert denne, falt bort. Aktuar- foreningen kjempet for å opprettholde cand.act. som en særlig lovbeskyttet akade- misk grad under den nye studiestrukturen, men lyktes ikke å vinne fram med sitt syn. I stedet ble det innført en særlig ordning med en egen bekreftelse av aktuarkompetansen for kandidater med studieretning forsikrings- matematikk. Betydningen av denne kompe- tansebekreftelsen kom blant annet til uttrykk da senere ble stilt som en av betingelsene for å bli godkjent som ansvarshavende aktuar at vedkommende hadde aktuarkompetanse. For rett til medlemskap i foreningen er nå hoved- kriteriet at man er ”cand.scient. med aktuar- kompetanse”. Universitetet i Bergen (UiB) begynte med kurs i forsikringsmatematikk og veiledning av hovedfagsstudenter i faget rundt 1990. Ved hjelp av ekstern finansiering ble det noe sene- re opprettet en amanuensis-stilling med sikte på å formalisere aktuarutdanningen i Bergen. 291 Den Norske Aktuarforening 100 år I 1997 fikk UiB tillatelse til å tildele aktuar- kompetanse. Aktuarstudiet er nå en integrert del av statistikkundervisningen ved UiB. Etterutdanning i foreningens regi I 1993 oppnevnte Aktuarforeningens styre et utvalg som skulle utrede spørsmålet om en permanent ordning med etterutdanning. Ut- valgets arbeid utløste en omfattende prosess med vurdering og diskusjon av et permanent etterutdanningsopplegg. Resultatet ble at etter- utdanningskomiteen fikk en formalisert plass i foreningens struktur, og at det ble vedtatt generelle bestemmelser om hva foreningens etterutdanningsaktiviteter skulle gå ut på. Minstekrav til medlemmene om etterutdan- ning ble ikke innført. På årsmøtet i 1998 ble det innført en ny organisatorisk struktur i foreningen med opp- rettelse av tre fagkomiteer på områdene liv/ pensjon, skade og finans (se ovenfor). Fag- komiteene fikk som en av sine hovedopp- gaver å ivareta etterutdanningen innenfor sine respektive fagområder. Med dette var etterut- danningskomiteens ansvarsområde fordelt ut på fagkomiteer, og den ble oppløst. Etterutdanning har utviklet seg til å bli en av de viktigste og mest engasjerende aktiviteter i foreningen. Normalt avholdes det nå 2-3 etterutdanningstilbud hvert halvår i regi av de respektive fagkomiteer. Med den utvikling som aktuarfaget og ”aktuaromgivelsene” har vært igjennom de senere år og må forventes å stå overfor i fremtiden, er det all grunn til å tro at videreutdanning fortsatt kommer til å være en hovedaktivitet for foreningen. Utviklingen av tekniske hjelpemidler I 1926 anskaffet Gjensidige som første norske selskap hullemaskiner, sorteringsmaskiner og summeringsmaskin (tabulator). Dette var rent mekaniske maskiner. Man hullet (punchet) et hullkort for hver forsikring med opplysninger om blant annet fødselsår, forsikringssum, ut- løp forsikringstid, reservepremie, premieopp- hørsår og produkttype (forsikringsform). Ved hjelp av sorteringsmaskinen ble kortene sor- tert etter ønskede kriterier (grupper) og i tabu- latoren fikk man de ønskede summer. Før 1940 var samtlige selskaper godt i gang med bruk av hullkort. Neste tekniske nyvinning kom i 1960-årene med den elektroniske databehandling (EDB). I starten i form av elektronisk behandling av hullkortene i stedet for den mekaniske som hadde vært tidligere. Hullkortene fantes fort- satt i norsk forsikring fram til rundt 1980. Ett av livsforsikringsselskapene, Brage- Fram7, startet et prosjekt sammen med IBM for å tilpasse det kanadiske livsystem ALIS (Advanced Life Information System) til nor- ske forhold. Man samlet alle relevante opp- lysninger om en kunde på en ”record” for på det grunnlag å foreta maskinelt de omfattende beregninger som måtte gjøres løpende og ved årsoppgjøret. ALIS var et omfattende produk- sjonssystem som ga eksakte gjenkjøpsverdi- er, premiereserver m.m. til hjelp i det daglige arbeidet. En rekke aktuarer var sysselsatt med planlegging, systemarbeid og programmering i ALIS-prosjektet. Norske Folk installerte i 1962 et 1410/ 1401-anlegg som da var det største admini- strative dataanlegg i Norge (med en hukom- melse på hele 80K!!!), og all reservebereg- ning ble etter hvert lagt over på dette anlegget. Norske Folk-aktuarene var nødvendige aktø- rer både i planlegging og gjennomføring. Hovedleverandør av datamaskiner til for- sikringsbransjen var den gang IBM som også hadde flere aktuarer ansatt. Stormaskinene og tilsvarende systemer re- presenterte en revolusjon og var vesentlig for at selskapene kunne operere som de gjorde i 1960-1970 årene. Men maskinene krevde stor plass og ofte egne kjøleaggregater. Denne utviklingen var allikevel ingen ting mot det som skjedde senere med PCene. I dag sitter 292 Den Norske Aktuarforening 100 år nærmest hver enkelt ansatt i alle selskaper med en PC som har en datakraft som langt overgår hva man i det hele tatt kunne tenke seg på en stormaskin for 30 år siden. Sterke PCer gjør at mange tunge beregninger i dag kjøres på PC, selv om fortsatt mye skjer i stor- maskinmiljøer. Avslutning Mange tror at aktuarer er veldig like, og noe er det vel i det. Man blir ikke aktuar uten et visst grep om matematikk. Aktuarene har sans for presisjon. Det nytter lite å behandle matema- tiske og statistiske problemstillinger med dag- ligtalens omtrentlighet. Logisk tenkning kan også være en felles faktor. Folk med matema- tisk bakgrunn vil kanskje oftere uttrykke seg i logikkens språk, og de fremstår kanskje som mer stringente. Det kan kanskje tenkes at matematisk ori- entering ofte leder mot klarere distinksjon mellom alternativer. Hvor juristen reserverer seg for tolkninger som ennå ikke er presentert, men som kan dukke opp, kan matematikeren lettere gi presise svar ved alternative forut- setninger. Det skyldes ofte at avklaringen av begreper og relasjoner, kort sagt modellbyg- gingen – og opprydding av uklarheter i den forbindelse – ligger tidligere i aktuarens tanke- prosess. Av og til kan realismen i modellene slå sprekker – fordi de i utgangspunktet var for enkle, fordi virkeligheten endret seg på en måte man ikke hadde forutsett eller fordi man med tiden endret syn på hva som var viktig. Men det betyr ikke at modelleringen var unyt- tig. Den fremtvang presisering av begreper og relasjoner og brakte klarhet i tanken! Aktua- ren er ikke alene om å basere seg på modeller for hvordan tingene henger sammen. Medi- sinerne arbeider også fra det ukjente mot det kjente ved hjelp av tenkte sammenhenger som prøves, aksepteres eller forkastes. Naturvitere forøvrig er selv storbrukere av statistikk og for så vidt som artsfrender å regne, men dyr og planter opptrer likevel oftest mer forutsigbart enn aktuarenes objekter, som i utgangspunk- tet er sykdom, uførhet og død, branner og ulykker, havarier og kollisjoner, naturskader, kriminalitet og allehånde elendighet i kombi- nasjon med penger. For så vidt har vel aktua- rene mer til felles med samfunnsviterne, men bør helst også forstå seg på fremtidens sam- funn. De har nemlig påtatt seg rollen som sine virksomheters garantister for sunn økonomi uansett all den ulykke og fortvilelse mennes- kene skal tilføye hverandre i en ganske lang fremtid. Noter 1 Enkekassen ble senere til Statens pensjonskasse. 2 Nå Nordea Liv. 3 Nå DnB NOR. 4 Boka Svartkammeret av Alf R. Jacobsen og Egil Mørk (Cappelen, 1989) er en god kilde til mer stoff om norske akruarers innsats under okkupa- sjonen. 5 ASTIN = Actuarial Studies In Non-life Insu- rance, etablert som undergruppe av IAA i 1957. 6 AFIR = Actuarial approach for Financial Risks. 7 Etter flere fusjoner nå Storebrand.