– en populærvitenskapelig fremstilling av generelle regler og de særskilte kriterier for vurdering av nakkeslengskader

Artikkelen gir en populærvitenskapelig fremstilling av de norske reglene om årsakssammenheng og bevis i personskadeerstatningsretten, slik disse er utviklet i rettspraksis og rettsteori. Forfatteren presenterer en oversikt over årsaksvurderingens «kronologi», som presiseres og illustreres for de enkelte årsaksreglene. Forfatteren går gjennom de materielle reglene om faktisk og rettslig årsakssammenheng, samt gir en oversikt over bevisvurderingen. Her beskrives både generelle bevisprinsipper og de fire spesifikke beviskriteriene for nakkeslengskader, «de fire vilkår». Disse blir plassert i forhold til tradisjonelle rettsfigurer som betingelseslæren og «realisasjonslæren». Forfatteren forklarer også sitt begrep «forløpskriteriet», som er utviklet for å beskrive et element i det fjerde av «de fire vilkår» (nakkeslengskriteriene) om forenlig sykdomsbilde. Det samme gjelder begrepet «resirkulering», som fanger inn en sammenheng mellom bevisvurdering av faktisk årsakssammenheng og adekvans. Til slutt belyses spørsmålet om «de fire vilkår» kan overføres til andre skadesituasjoner enn nakkeslengskader. Forfatteren videreutvikler figurer og andre pedagogiske hjelpemidler. Disse er ment som et verktøy for å analysere og formidle årsaks- og bevisreglene. Fremstillingen er basert på en oppdatert analyse av forfatterens doktoravhandling og andre arbeider, og belyser også en rekke grensesnitt mellom juss og medisin. En slik integrasjon kan bidra til rettsutvikling og større rettsikkerhet.

De medisinske sidene i artikkelen ble kvalitetssikret av professorene Lars Jacob Stovner og Helge J. Nordal i forbindelse med forrige utgave av artikkelen, se vedleggene 1 og 2. Artikkelen ble da også gjennomgått av professor Asbjørn Kjønstad og høyesterettsdommer Per Erik Bergsjø, som begge har gitt verdifulle innspill på de juridiske aspektene. Denne nye utgaven av artikkelen er i alt det vesentlige en videreføring av tidligere versjon, men med ajourførte eksempler, litteraturhenvisninger og oppdaterte domskallenavn etter Høyesteretts anvisninger i HR-2018-557-A avsnitt 21.

1 Innledning

Retten til erstatning er betinget av at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden/tapet. Kravet om årsakssammenheng forbinder de to andre grunnvilkårene, om ansvarsgrunnlag og (økonomisk) tap.

Utgangspunktet er at skadelidte har rett til full erstatning, dersom erstatningsansvar etableres. Et viktig hensyn bak årsakskravet er å skape trygghet mot å bli pålagt ansvar for skade/tap som ikke har sammenheng med den påståtte skadevoldende handlingen. Dette beskytter tilfeldige tredjemenn, slik at man ikke «retter baker for smed». Noe annet ville støte an mot rimelighetshensyn og alminnelig rettsfølelse, og rokket ved erstatningsrettens legitimitet. Årsakskravet har også sammenheng med de grunnleggende hensynene om prevensjon og reparasjon, fordi disse har vilkåret om årsakssammenheng som forutsetning.

På mange områder er årsakskravet lovfestet. Formuleringene varierer, slik som «forårsaket», «skyldes», «som følge av», «volde» og «gjer». Lovteksten angir bare at det kreves en form for årsakssammenheng – innholdet i årsakskravet må fastlegges ut fra en tolkning av rettspraksis og andre kilder. Dette kan virke selvsagt i dag, men et tilbakeblikk viser tendenser til «import» av årsakskriterier fra naturvitenskap og sosialpsykologi. Årsaksreglene er primært utviklet av Høyesterett i et samspill med juridisk teori. Det må ses i lys av at erstatningsretten er «det uventedes rettsområde»,[1] der løsninger på årsaksspørsmål ofte må søkes fra sak til sak. Det gjør at domstolene er mer egnet til å styre rettsutviklingen enn lovgiver.

Det kreves årsakssammenheng både mellom ansvarshendelsen og realskaden (fysisk og/eller psykisk) og mellom realskaden og det økonomiske tapet, se figuren.

Figur 1. Todeling av årsakslinjen – et «verktøy» for analyse og fremstilling

Begrepene «faktisk årsakssammenheng» og «rettslig årsakssammenheng» brukes på ulike måter. Enkelte anvender «faktisk årsakssammenheng» om bevisvurderingen og «rettslig årsakssammenheng» om betingelseslæren og dens logiske årsakskriterium, sml. P-pille II (Rt. 1992 s. 64, s. 69). Andre benytter faktisk årsakssammenheng om de materielle reglene som utpeker den relevante årsaken (f.eks. etter betingelseslæren) og rettslig årsakssammenheng om de  reglene      som avgrenser  ansvaret (f.eks. adekvanslæren).  Denne sistnevnte terminologien er vanlig i dag og blir brukt i artikkelen her. Faktisk årsakssammenheng anvendes da i betydningen logisk årsakssammenheng. For å tydeliggjøre meningsinnholdet, bruker jeg undertiden uttrykket «faktisk (logisk) årsakssammenheng». Om dette anvendes i forhold til materielle regler eller bevisregler, angis eksplisitt eller fremgår av sammenhengen.[3] Det er foretatt visse avgrensninger. Oppmerksomheten rettes mot årsaksreglene på personskadesektoren, hvor det igjen er avgrenset mot regler om erstatningsvern fortredjemannstap.[4]

2 Årsaksvurderingens «kronologi»

Jeg har laget en oversikt over hvordan norske domstoler vanligvis går frem når de står overfor årsaksvurderinger i moderne personskadeerstatningsrett. Jeg presiserer at rettsstoffet kan ordnes på flere måter, og at det som skal presenteres er mine funn basert på en systematisering av norsk domsmateriale og med et rendyrket personskadeperspektiv.

På bakgrunn av analyser av alle høyesterettsdommer, og nær alle avsagte underrettsdommer om årsakssammenheng,[5] har jeg laget en oversikt over domstolenes tilnærming til årsaksspørsmålet i erstatningssaker med personskade. Dette er vist i figuren.

Figur 2. Årsaksvurderingens «kronologi»

Modellen viser det som kalles for årsaksvurderingens «kronologi». Med dette menes at den angir rekkefølgen i hovedtrinnene for å vurdere årsakssammenheng. Oversikten er ment som et verktøy, og gir en «sjekkliste» og et «kart» for å orientere seg i det juridiske landskapet. Figuren viser todelingen mellom materielle (innholdsmessige) årsaksregler og bevisregler.

Hovedtyngden er lagt på de materielle reglene, der det igjen skilles mellom samvirkende og selvstendig virkende (konkurrerende) årsaker. Med «samvirkende årsaker» menes årsaker som hver for seg er for svake til alene å kunne fremkalle skaden, men som sammen – i samvirke – er sterke nok til å utløse skaden. Med «selvstendig virkende årsaker» menes årsaker som hver for seg er sterke nok til å fremkalle skaden; når det foreligger flere slike årsaker, vil de derfor «konkurrere» om å være årsak til skaden. Begrepene «samvirkende årsaker» og «selvstendig virkende årsaker» korresponderer med de to hovedspørsmålene man står overfor.

Det første hovedspørsmålet er om det overhodet foreligger årsakssammenheng, se venstre rektangel i figuren. Utgangspunktet for vurderingen er betingelseslæren, som bygger på et logisk årsakskrav. Det er oppfylt hvis ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for skaden. Betingelseslæren suppleres av en spesiell hovedregel, som gjelder der skadelidte har en fysisk og/eller psykisk sårbarhet (og derfor er mer mottakelig for skade enn normalt). Hovedregelen er at skadevolder har risikoen for skadelidtes særlige sårbarhet – skadevolder må «ta skadelidte som han/hun er». Dette «sårbarhetsprinsippet» kan betraktes som et utslag av betingelseslæren. Til disse to utgangspunktene kommer det supplerende avgrensningslærer (kan betraktes som unntak). Den ene avgrensningslæren er uvesentlighetslæren (den modifiserte hovedårsakslæren), som stiller minstekrav til ansvarshendelsens bidrag til skaden. Dersom årsaksbidraget er helt minimalt, blir ansvarshendelsen sjaltet ut som rettslig irrelevant selv om den er en nødvendig betingelse. Den påståtte skadevolderen må da frifinnes. Hvis skadelidte passerer dette «hinderet», er man over i en vurdering av den andre avgrensningslæren: adekvanslæren. Den anviser en bred interesseavveining, hvor man må vurdere en rekke momenter for å avgjøre om erstatningen skal reduseres eller bortfalle.

Det andre hovedspørsmålet er hvor lenge det foreligger ansvarsbetingende årsakssammenheng, se høyre rektangel. Det beror på prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Dette går ut på at skadevolder ikke blir erstatningsansvarlig for lengre tid enn skaden/tapet står i logisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Problemstillingen kan oppstå der skadelidte på grunn av naturlig sykdomsutvikling (som ikke skyldes ansvarshendelsen) ville falt ut av arbeidslivet før den normale pensjonsalderen. Sykdommen er da en selvstendig virkende årsak, se figurens høyre rektangel. Her ser man tydelig hvordan årsaksvurderinger også inngår i erstatningsutmålingen.

3 Utgangspunkter

3.1Betingelseslæren

Betingelseslæren er hovedregelen om årsakssammenheng, og danner utgangspunktet for årsaksvurderingen. For at den påstått skadevoldende handling (eller unnlatelse) skal anses som årsak, må handlingen (eller unnlatelsen) være en nødvendig betingelse for skaden. Man må foreta en logisk differansebetraktning, der det faktiske og det hypotetiske hendelsesforløpet sammenliknes. Hvis utfallet er at skaden ikke ville blitt utløst uten ansvarshendelsen, er den årsak i rettslig forstand. P-pille II (Rt. 1992 s. 64) er prinsippdommen om betingelseslæren. Førstvoterende ga en generell beskrivelse av årsakskravet, og ordla seg slik:

«Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer.» (s. 69)[6]

Senere rettspraksis stadfester at betingelseslæren er hovedregelen, se blant annet Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 33).[7] Særlig tydelig kommer dette til uttrykk i Sensitisering (HR-2018-557-A): «Utgangspunktet i norsk rett er betingelseslæren.» (avsnitt 24, kursivering i original). I tillegg til positivt å fastslå at betingelseslæren er hovedregelen i erstatningsretten, er det tatt avstand fra andre årsakslærer. Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) presiserer at vi ikke bygger på fordelingslæren,[8] mens P-pille II (Rt. 1992 s. 64) klargjør at norsk rett heller ikke bygger på den tradisjonelle hovedårsakslæren.[9] Betingelseslæren modifiseres imidlertid av uvesentlighetslæren, som sjalter ut helt perifere årsaker.

Betingelseslæren bygger på en forutsetning om en enten/eller-løsning: Enten er det ansvar for hele skaden, eller frifinnelse. Rettsvirkningssiden skal presiseres ved å forklare to sentrale prinsipper.

Det ene er «ekvivalensprinsippet», som likestiller alle nødvendige betingelser som årsaker til hele skaden (fordi de er logisk sett likeverdige).[10] Man ser da i utgangspunktet bort fra om årsakene har bidratt med ulik styrke. I Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) legges det til grunn at «[h]ver skadeårsak som det kan knyttes ansvar til, hefter for hele skaden», og det fremheves  at det derfor «ikke foretas noen proratarisk fordeling av ansvaret» (s. 334). Likestillingen er en forutsetning for prinsippet om at skadevolder må «ta skadelidte som han er», og er viktig for å forstå betingelseslæren der denne brukes ved slikt årsakssamvirke. Retten poengterte at likestillingsprinsippet (ekvivalensprinsippet) «gjelder også i tilfeller hvor en skadeårsak har virket sammen med sykdom eller helsemessig svakhet hos skadelidte» (s. 334).

Betingelseslæren gjelder også der ansvarshendelsen samvirker med en sårbarhet hos skadelidte, og utgangspunktet er full erstatning hvis årsakskravet er oppfylt. Skadelidtes sårbarhet kan være en fysisk og/eller psykisk disposisjon. En latent disposisjon vil si at den ikke har medført funksjonsbegrensninger som eksempelvis ervervsuførhet, frem til den blir utløst av ansvarshendelsen. Verken ansvarshendelsen eller sårbarheten er sterk nok til alene å kunne fremkalle skaden, men de er sterke nok sammen.

Den andre presiseringen gjelder solidaransvarsprinsippet. Skaden er da fremkalt i et samvirke mellom to (eller flere) ansvarshendelser, som begge (eller alle) er  logisk nødvendige betingelser. I slike tilfeller blir skadevolderne som hovedregel solidarisk ansvarlige. De svarer da «en for alle og alle for en», jf. skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26 (skl.) § 5-3 nr. 1. Forutsetningen er at ansvaret gjelder «samme skade». Solidaransvaret uttrykkes også i rettspraksis, se Dispril (Rt. 2000 s. 915). Skadelidtes mulighet til å holde seg til flere skadevoldere, kan øke utsikten til å få erstatningskravet realisert.

3.2 Sårbarhetsprinsippet

Der skadelidte har en fysisk og/eller psykisk predisposisjon, kan den gjøre skadelidte mer mottakelig for at det overhodet skjer en skade og/eller at skadeomfanget blir større enn normalt. Skadevolder har i utgangspunktet risikoen for slike konsekvenser av sårbarheten. Med et populæruttrykk sies det at skadevolder «må ta skadelidte som han/hun er». I norsk teori har man tidligere ikke hatt noe eget (kort)navn på selve prinsippet, som i dag betegnes som «sårbarhetsprinsippet».

Sårbarhetsprinsippet bygger på rimelighetshensyn, og hviler dypest sett på hensynet til respekt for menneskets individualitet. Skadelidte har normalt ikke mulighet for å beskytte seg mot medisinske predisposisjoner, og særlig sårbare personer bør ikke ha svakere erstatningsvern enn andre. Likeverdshensyn tilsier at retten til erstatning ikke er forbeholdt de robuste, av «Herkulestypen». Særlig sårbare er snarere fremhevet som en gruppe skadelidte som bør gis en særskilt beskyttelse, slik at de stilles på linje med dem som er normalt motstandsdyktige.

Hensynet til å beskytte særlig sårbare personer har imidlertid en grense. I et skadevolderperspektiv kan «likeverdsbetraktninger» også anføres som argument for likebehandling av skadevoldere, uansett om skaden tilfeldigvis rammer en særlig sårbar eller en normalt robust person. I sårbarhetssakene kan skadefølgen sjelden forutses for skadevolder, fordi predisponerende faktorer ofte er skjult. Som konsekvens av dette blir skadefølgen mindre påregnelig, og mindre påregnelighet innebærer at det preventive elementet blir svakere. At også skadevoldere har verneverdige interesser, fremgår av reglene som begrenser rekkevidden av sårbarhetsprinsippet, se nedenfor om uvesentlighetslæren, adekvanslæren og tidsavgrensningsprinsippet.

Disposisjonen er ofte ikke engang kjent for skadelidte. Sårbarheten avdekkes i mange tilfeller først i ettertid, for eksempel gjennom undersøkelser hos medisinsk fagkyndige.[11] Mange lidelser har så komplekse og vanskelige årsak-virkningsmekanismer, at selv spesialistene innen ett felt ofte må suppleres av kolleger på andre fagområder. Skadevolders mulighet til å forutse skadefølgen – ut fra en bonus pater familias-tankegang – blir i et slikt perspektiv nokså lite realistisk. Når domsmaterialet samtidig gir eksempler på at påregnelighetskriteriet er oppfylt i sårbarhetstilfellene, kan man med Andersson si at «[d]enna typ av fall är en stötesten för adekvansläran».[12] Her ses et spenningsfelt mellom prevensjonshensynet på den ene siden (ut fra det  psykologiske påregnelighetskriteriet), og hensynet til gjenopprettelse på den andre siden (skadevolder må «ta skadelidte som han er»).

Sårbarhetsprinsippet har hjemmel i høyesterettspraksis. Papegøye (Rt. 1997 s. 1) er den første dommen som helt uttrykkelig formulerer prinsippet om at skadevolder må «ta skadelidte som han/hun er». Høyesterett gir en uttrykkelig regel om at skadevolder i utgangspunktet har sårbarhetsrisikoen, og la til grunn at «skadevolderen i utgangspunktet [må] «ta skadelidte som hun er»» (s. 9).[13] Flertallet frifant forsikringsselskapet ut fra manglende adekvans, men det var enighet om sårbarhetsprinsippet som utgangspunkt for årsaksvurderingen. Sårbarhetsregelen er videreført i senere rettspraksis som Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 333). På visse ansvarsområder er sårbarhetsprinsippet lovfestet, jf. yrkesskadeforsikringsloven 16. juni 1989 nr. 65 (ysfl.) § 11 tredje ledd.

Sårbarhetsprinsippet gjelder på tvers av sårbarhetsformene. Som eksempler på fysisk sårbarhet nevnes hjertesykdom som fibrøs myocardit (se Aase-dommen, Rt. 1933 s. 931), degenerativ svekkelse av ryggsøylen (se Omland-dommen, Rt. 1937 s. 568), trombosedisposisjon (se P-pilledom II i Rt. 1992 s. 64), disposisjon på grunn av infeksjon (se Dispril-dommen, Rt. 2000 s. 915) og disposisjon for lungekreft på grunn av egen røyking (se Passiv Røyk I-dommen, Rt. 2000 s. 1614). Som eksempler på psykisk sårbarhet kan man nevne nevrotisk disposisjon (se Nevrose-dommen, Rt. 1940 s. 82), samt disposisjoner for psykosomatiske lidelser (se Papegøye-dommen, Rt. 1997 s. 1, Inneklima-dommen i Rt. 2000 s. 620, Psykoinvaliditet I-dommen, Rt. 2001 s. 320 og Psykoinvaliditet II-dommen, Rt. 2001 s. 337).

Sårbarhetsprinsippet beskytter også mot det jeg kaller for «økonomisk sårbarhet». Skadelidte kan for eksempel ha et yrke med særskilte helsekrav, slik som for flygere og dykkere. Her kan selv en liten realskade gi betydelig yrkesuførhet. At skadevolder også i disse tilfellene som hovedregel må «ta skadelidte som han er», legges til grunn i høyesterettspraksis, se Dykker (Rt. 2003 s. 338). Skadelidte fikk en beskjeden skulderskade (5 % medisinsk invaliditet) etter en trafikkulykke. På grunn av de strenge helsekravene til metningsdykkere (spesialdykkere) i Nordsjøen, kunne han ikke fortsette i dette yrket. Han måtte ta et ordinært og mindre inntektsbringende arbeid. Inntektstapet ble stort, men erstattet fullt ut. At dykkeren var økonomisk sårbar, medførte ingen begrensninger i erstatningen.

En annen form for økonomisk sårbarhet ses der skadelidte har fungert i arbeid, men er særlig sårbar fordi helseplager har redusert «reservekapasiteten» for å tåle ytterligere belastninger. Skadelidte kan for eksempel ha maktet å fungere i arbeid ved å trosse smerteplagene. Disse reduserer imidlertid skadelidtes tåleevne for ytterligere smerter. Hvis skadelidte blir utsatt for en ansvarshendelse (f.eks. en trafikkulykke), kan dette være «tuen som velter lasset». Skadevolder må også i slike tilfeller i utgangspunktet «ta skadelidte som han er».

Videre nevnes at sårbarhetsprinsippet også gjelder ved selvforskyldt sårbarhet. Skadelidte kan for eksempel ha blitt sårbar på grunn av alkoholbruk eller egen røyking. At skadevolder har sårbarhetsrisikoen, uttrykkes i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614). En bartender utviklet lungekreft etter mange års eksponering for passiv røyking i et diskotek (og senere nattklubb) der hun arbeidet. Skadelidte røykte selv 10–15 sigaretter daglig. Høyesterett presiserer at skadevolder også her må «ta skadelidte som han/hun er». Det er likevel en grense mot skadelidtes medvirkning. Det er nærliggende å tenke seg en grensedragning i visse tilfeller hvor sårbarheten markant skyldes skadelidtes livsstil. Ett typetilfelle kan være der den særskilte mottakeligheten er forårsaket av bevisst og langvarig pillemisbruk. I slike tilfeller kan noe av det legislative grunnlaget bak sårbarhetsprinsippet svikte eller ha begrenset vekt.

En forutsetning for å anvende sårbarhetsprinsippet, er at den latente sårbarheten har blitt realisert av ansvarshendelsen. Et eksempel: En trafikkskade eller yrkesskade utløser en svakhet i As nakke. Frem til dette har nakkesvakheten bare ligget «slumrende», og ikke redusert ervervsevnen. Som følge av sårbarheten, blir skadelidte helt ervervsufør. Hvis en normalt motstandsdyktig person ikke ville fått skade (eventuelt i et mindre omfang), kan ikke trafikk-/yrkesskadeforsikreren høres med at skadelidtes uførhet ble større enn normalt på grunn av sårbarheten – skadevolder må «ta skadelidte som han er».

Presiseringen om at den latente disposisjonen (sårbarheten) må være utløst i samvirke med ansvarshendelsen, innebærer at det er to forhold man må skille ut. Det ene er situasjoner hvor sårbarheten er realisert (og har medført f.eks. ervervsuførhet) før ansvarshendelsen inntrer. Skadelidte har da en inngangsinvaliditet (som kan ha medført inngangsuførhet). Denne beskyttes ikke av sårbarhetsprinsippet. Ved at skaden/tapet foreligger allerede før ansvarshendelsen, er det ingen årsakssammenheng med denne. Skadelidte oppfyller heller ikke grunnvilkåret om erstatningsrettslig relevant tap, siden inngangsinvaliditeten/ inngangsuførheten ikke utgjør noen differanse med og uten ansvarshendelsen. Et krav på erstatning ville her stille skadelidte økonomisk bedre enn om skaden ikke hadde skjedd, i konflikt med grunnleggende hensyn i erstatningsretten.

Den andre situasjonen er hvor disposisjonen (sårbarheten) ville blitt realisert uavhengig av ansvarshendelsen, og ville kommet inn etter denne som en selvstendig virkende årsak. Der sårbarheten slår ut av seg selv ut fra «naturens gang», foreligger det ikke lenger logisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen – skaden ville skjedd likevel. Skadevolder blir ikke ansvarsfri, men den etterfølgende sykdomsutviklingen kan begrense ansvarets omfang. Det gjøres ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng (utdypes nedenfor).

4 Unntak – skjønnsmessige avgrensningsregler

4.1 Uvesentlighetslæren

Selv om utgangspunktet er at årsakskravet er oppfylt hvis ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse – og selv om utgangspunktet er at skadevolder må «ta skadelidte som han er» – gjøres det unntak der ansvarshendelsen bare har ytt et minimalt bidrag til skaden. Uvesentlighetslæren opptrer da som et slags «filter», som sjalter ut ansvarshendelsen. Konsekvensen er at den påståtte skadevolderen må frifinnes.

Uvesentlighetslæren legger opp til en sammenlikning av årsakene. Dette forutsetter at årsaksbildet inneholder flere årsaksfaktorer. I Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) poengterte retten at dersom «skaden er et resultat av samvirke mellom flere årsaksfaktorer, må ulykken framstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den» (avsnitt 62). Et viktig område for uvesentlighetslæren er tilfeller der ansvarshendelsen samvirker med fysisk og/eller psykisk sårbarhet. Uvesentlighetslæren er langt på vei utviklet gjennom Høyesteretts behandling av nettopp sårbarhetssaker.

Der ansvarshendelsen yter et minimalt bidrag, men likevel er den som utløser sårbarheten og fremkaller skaden, sier man ofte at ansvarshendelsen bare var «tuen som veltet lasset». Språkbildet brukes da til å forklare hvorfor det ikke knyttes ansvar til hendelsen, se eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Høyesterett la til grunn at skadevolder i utgangspunktet må «ta skadelidte som han er», men at det går en grense i «tilfeller hvor trafikkulykken bare må anses som en «liten tue»» (s. 333). I Papegøye (Rt. 1997 s. 1) uttalte flertallet at trafikkulykken kan ha vært «den utløsende faktor – «tua som veltet lasset». Men den egentlige årsak til skadelidtes alvorlige funksjonssvikt skyldes ... mekanismer av psykisk art» (s. 12). I domsmaterialet ses også en nærmest motsatt bruk av bildet om «tuen og lasset». I Omland (Rt. 1937 s. 568) brukes metaforen for å forklare hvorfor ansvarshendelsen medfører ansvar, fordi den faktisk har utløst sårbarheten og fremkalt skaden – ansvarshendelsen «veltet lasset». P-pille II (Rt. 1992 s. 64) er den første dommen som klargjør[14] innholdet i den modifiserte hovedårsakslæren (uvesentlighetslæren). Førstvoterende uttalte at det bare er aktuelt å pålegge erstatningsplikt der ansvarshendelsen «har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s. 70). Rettssetningen er lagt til grunn i senere rettspraksis, og er lovfestet i ysfl. § 11 tredje ledd. Bestemmelsen gjør unntak fra sårbarhetsprinsippet i de tilfellene hvor mottakeligheten er «den helt overveiende årsak». Forarbeidene presiserer at «det i praksis bare [vil] være i de tilfelle der påvirkningen fra egenskaper ved arbeidet eller arbeidsstedet er helt ubetydelig, at dekning fra forsikringen ikke kan kreves» (NOU 1988: 6 s. 80). Analysene gir imidlertid grunn til å spørre hvorvidt lovgiver hadde et bevisst forhold til uvesentlighetslæren (yrkesskadeforsikringsloven ble til før P-pilledom II).

Uvesentlighetslæren kan systematisk integreres i betingelseslæren, ved at kravet til et minste årsaksbidrag «bakes inn» i begrepet nødvendig betingelse, se eksempelvis P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Førstvoterende uttalte at «[n]år jeg i det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket «nødvendig» at den har vært så vidt vesentlig at det er naturlig å knytte ansvar til den» (s. 70). En annen innfallsvinkel er å skille ut uvesentlighetslæren fra betingelseslæren, slik at disse oppstilles som egne regler. Dette ses for eksempel i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337), hvor førstvoterende separerte betingelseslæren [1] og uvesentlighetslæren [2]:

«I forhold til [1] betingelseslæren, som er utgangspunktet for bedømmelsen av årsakssammenheng i norsk erstatningsrett, må det dermed legges til grunn at det er en faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og lammelsen. … [2] Saken reiser etter dette spørsmål om bilulykken er en så pass vesentlig faktor i utviklingen av lammelsen at det er naturlig å knytte ansvar til den, …» (s. 341–342)

Uvesentlighetslæren oppstilles da som en selvstendig årsaksregel, og en slik vinkling gir et dekkende bilde av tilnærmingen i nyere rettspraksis som Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 329), Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158, avsnitt 65–66) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 33 og 68).

Et sentralt moment i uvesentlighetsvurderingen er årsaksbildets kompleksitet. Jo mer sammensatt dette er, dess lettere anses ansvarshendelsen som så perifer at den sjaltes ut. I Inneklima (Rt. 2000 s. 620) fant retten at årsaksbidraget fra ansvarshendelsen var for lite, og fremhevet at man sto overfor et «meget sammensatt årsaksbilde» (s. 631). Det formuleres  ikke  eksplisitt  hva  årsaksbildet  besto  i,  men  de  medisinsk  sakkyndige  påpekte  ulike psykososiale faktorer. Momentet slår motsatt ut der årsaksbildet er enkelt og oversiktlig, se til illustrasjon Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Retten understreket at årsaksbildet grovt sagt besto av trafikkulykken og den psykiske sårbarheten, og ikke av et konglomerat av faktorer.

Videre kan man spørre hvor mye som kreves for å komme over uvesentlighetsterskelen. Minstekravet må fastlegges ut fra høyesterettspraksis. I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) formuleres følgende: «Det er bare hvis en av de samvirkende årsaker må anses som ubetydelig at man ... kan velge å se bort fra den.» (s. 1487). I andre dommer har Høyesterett brukt uttrykk som «helt uvesentlig årsak» (Nakkesleng III-dommen, Rt. 2000 s. 418, s. 433), «for beskjedent» (Nakkesleng I-dommen, Rt. 1998 s. 1565, s. 1583) og «liten innvirkning på [skade]forløpet» (Dispril-dommen, Rt. 2000 s. 915, s. 925).[15] Selv om formuleringene varierer, viser de at det kun er aktuelt å sjalte ut årsaker som er helt perifere. Her ser man tydelig at norsk erstatningsrett ikke bygger på en tradisjonell hovedårsakslære, men en uvesentlighetslære. I mange tilfeller tales det om en «modifisert hovedårsakslære». Uttrykket har sine fordeler, men kan lede tanken i feil retning. Etter mitt syn er det i dag vel så  dekkende å tale om en «modifisert betingelseslære». Begrepet får bedre frem at det er betingelseslæren som blir modifisert.

Ved gjennomføringen av uvesentlighetsdrøftelsen kan man måtte differensiere mellom ulike skader. Et viktig skille er mellom ansvarshendelsens bidrag til primærskaden (initialskaden) og sekundærskaden (følgeskaden). Et eksempel: Skadelidte har vært utsatt for en trafikk-/arbeidsulykke. Den har sammen med skadelidtes fysiske og psykiske sårbarhet fremkalt ryggbrudd og depresjon. Ulykken er en nødvendig betingelse for begge skadene, men den har bidratt med ulik styrke til disse. Skadelidtes sårbarhet i form av beinskjørhet kan være lite utviklet, slik at ulykken er sentral i forhold til den fysiske skaden. Ulykken kan imidlertid komme i bakgrunnen for utviklingen av depresjonen, der forhold i skadelidtes personlighet er så fremtredende at det ikke er naturlig å pålegge ansvar. Utfallet av uvesentlighetsvurderingen kan dermed bli forskjellig for de to skadene. På samme måte kan det være nødvendig å skille mellom forbigående og varige plager. Ansvarshendelsen kan for eksempel ha bidratt tilstrekkelig til midlertidige nakkeplager eller en akutt sjokkskade, men er perifer for utviklingen av varige nakkeplager eller en nevrosetilstand.

Rettsvirkningen er en enten/eller-løsning. Hvis ansvarshendelsen er helt perifer, må den påståtte skadevolderen frifinnes. Det er ikke rom for mellomløsninger med delvis ansvar

– enten er det frifinnelse eller fullt ansvar (forutsatt at de øvrige erstatningsvilkårene er oppfylt).

Der skadelidte ikke har rett til erstatning fordi årsaksbidraget er for lite, ser man et eksempel på erstatningsrettens grense mot velferdsretten. Skadelidtes behov ivaretas da av generelle velferdsrettslige kompensasjonsordninger, som retter oppmerksomheten mot skadelidtes/medlemmets behov (ikke årsaken til behovet). Dette er én av de sentrale forskjellene mellom erstatning og trygd, og en av grunnene til at velferdsretten har funksjon som et «sikkerhetsnett» for skadelidte.[16]

Dersom ansvarshendelsen ikke sjaltes ut, ligger det an til at skadelidte kan kreve erstatning. Det beror på om skadelidte også passerer det neste «hinderet», som er adekvanslæren.

4.2 Adekvanslæren

4.2.1 Generelt

Adekvanslæren avgrenser ansvaret ut fra brede interesseavveininger. Det må foretas en helhetsvurdering av ulike skjønnsmomenter. Også adekvanslæren er utviklet særlig i samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskap. Hensynet bak adekvanslæren er å ivareta skadevolders interesser, hvilket er en annen likhet med uvesentlighetslæren. Likevel er det forskjeller på de to avgrensningslærene. Mens uvesentlighetslæren primært retter oppmerksomhet mot ansvarshendelsens årsaksbidrag, er adekvanslæren i større grad rettet mot skadefølgen. I tillegg legger adekvanslæren opp til en mer sammensatt vurdering. Det er imidlertid visse «overlapp» mellom uvesentlighetslæren og adekvanslæren.

Det finnes ingen «adekvansformel» som på en enkel måte uttrykker hva adekvanslæren går ut på. Saksforholdene kan variere i det nærmest uendelige, og det er behov for dynamikk i reglene. Man er på et område hvor man må nøye seg med å formulere et vurderingstema, og tilhørende prinsipper og momenter. Disse inngår som «brikker» i et slags juridisk «puslespill». Adekvanslæren åpner for en gradert reduksjon av ansvaret. Man er ikke bundet til en enten/eller-løsning, noe som er en forskjell fra uvesentlighetslæren.

Adekvanslæren har en viktig funksjon i saker etter bilansvaret og yrkesskadeansvaret, som begge er lovfestede objektive ansvar. I Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) hevdet skadelidte at adekvansbetraktninger har begrenset betydning ved bilforsikring. Førstvoterende tok avstand fra dette, og bemerket at «[å]rsakskravet i [bilansvarsloven] § 4 må forstås på samme måte som ellers i erstatningsretten» (avsnitt 68). Dommen stadfester at det ikke er grunnlag for å avskjære adekvansdiskusjonen ved lovfestet, objektivt ansvar. Innen personskadesektoren er mye av adekvanslæren utviklet på bakgrunn av nettopp bilansvars- og yrkesskadesaker. Ved culpa og ulovfestet objektivt ansvar er elementer i adekvanslæren langt på vei inkorporert i selve ansvarsgrunnlaget. Dette fanges inn av Hjelmeng, som taler om «den dobbelte inndragelse av påregnelighetskriteriet, dels som ledd i culpavurderingen, dels som ledd i årsaksvurderingen».[17]

Begrepene «påregnelighet» og «adekvans» kan brukes synonymt. Her anvendes imidlertid adekvansbegrepet for å angi selve vurderingstemaet, og som et «paraplyord» for de mange avgrensningsfaktorene. Ett av disse er «påregnelighet», som benyttes om blant annet skadefølgens statistiske frekvens. Denne terminologien får bedre frem at påregnelighetskriteriet ikke er enerådende, samt overensstemmer med tendensen i nyere rettspraksis og juridisk teori.

4.2.2 Påregnelighetskriteriet

Påregnelighetskriteriet kan betegnes som adekvansens sentrale kriterium. Det kan formuleres positivt som et krav om påregnelighet, eller negativt som et krav om at skadefølgen ikke må være upåregnelig. Terminologien er i seg selv uten betydning, men den negative uttrykksmåten synes mest dekkende for realiteten i kriteriet.

Rettsanvenderen må foreta en «konkret påregnelighetsvurdering», relatert til skadens inntreden, forløp og omfang. Sterkt sammenfattet innebærer dette at den konkrete skaden må være en påregnelig følge av den konkrete ansvarshendelsen. Det skal derfor ikke legges til grunn en «abstrakt påregnelighetsvurdering», der man spør om hva som kan bli en følge av for eksempel trafikkulykker generelt. I Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) uttalte retten at det skal skje en «konkret vurdering av omstendighetene i saken, der det må ses hen til den skadeutvikling og det invaliditetsbildet som foreligger sett i forhold til trafikkulykken i 1989 » (avsnitt 70). En viktig konsekvens av at påregnelighetsvurderingen er konkret, er at man i utgangspunktet må ta hensyn til den konkrete skadelidtes eventuelle særlige sårbarhet. Som  en hjelp for tanken kan man tale om en «PUSS»-test (forkortelse for Påregnelig Ut fra Skadelidtes Sårbarhet). Påregneligheten drøftes da ut fra skadelidtes egne forutsetninger, og ikke ut fra hva som er påregnelig for en normalt motstandsdyktig person.[18]

Norsk teori tar tradisjonelt utgangspunkt i en vurdering av om skadefølgen var forutseelig for skadevolder, slik at han kunne tatt den i betraktning på handlingstidspunktet.  Et slikt psykologisk påregnelighetskriterium tar utgangspunkt i hva som vil være resultatet av den aktuelle handlingen, bedømt ut fra hva en normalt forstandig og innsiktsfull person burde ha forutsett. I mange tilfeller synes det tilstrekkelig at skadevolder burde eller kunne ha forutsett skadefølgen som en mulig konsekvens av handlingen, se eksempelvis Nevrose (Rt. 1940 s. 82). Skadelidte utviklet en nevrose etter en meget beskjeden påkjørsel. Førstvoterende antok at «en sjelelig skade av den art eller rekkevidde som vi her har å gjøre med lå langt utenfor hva den påkjøring Ørland var utsatt for med rimelighet kunne tenkes å ville føre med seg» (s. 89).

Påregnelighetskriteriet anviser også en frekvensorientert vurdering av sammenhengen mellom ansvarshendelsen og skadefølgen. Jo mer sannsynlig det er at skaden vil skje som følge av ansvarshendelsen, dess lettere anses adekvanskriteriet oppfylt. Og omvendt: Jo sjeldnere skadefølgen er, dess vanskeligere er det å oppfylle adekvanskravet. Man står ikke overfor en rent statistisk sannsynlighetsberegning, men en juridisk vurdering. Det skal mye til før domstolene anser frekvensen som så lav at skadefølgen er upåregnelig. I Dispril (Rt. 2000 s. 915) bemerket retten at skadelidtes hudlidelse «inntrer uhyre sjelden», men fant at dette «ikke [er] avgjørende» (s. 925). Utsagnet refererer til legemiddelansvaret, hvor lovgiver tilsiktet at ansvaret skal rekke vidt (NOU 1980: 29 s. 205). Dommen viser likevel en generell tendens. Fra senere rettspraksis nevnes Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). Også her var skadefølgen uvanlig. Med henvisning til medisinsk forskning, ble det vist til at «[a]v de 3-5 prosent som får akutte symptomer, utvikler 10 prosent – dvs. 3-5 promille av de som har vært utsatt  for en nakkeslengskademekanisme[19] – kroniske plager som påvirker funksjonsnivået i betydelig grad» (s. 334). Frekvensbetraktningen ses også ved at retten viste til en av de medisinsk sakkyndige, som vurderte «sjansen for et slikt forløp etter en ulykke som den foreliggende til mindre enn 1/770»[20] (s. 334). Høyesterett anså imidlertid skadefølgen som adekvat. Dommen viser at retten kan bygge på frekvensvurderinger i adekvansvurderingen, og at også sjeldne skadefølger kan nyte erstatningsvern.

Selv om det stilles begrensede krav til skadehyppigheten, kan den bli så lav at skadefølgen betraktes som inadekvat. Hvor skadelidtes særlige sårbarhet er fremtredende, kan dette gi seg utslag i et helt atypisk skadeforløp og skadeomfang. I Papegøye (Rt. 1997 s. 1) ble skadelidte utsatt for en moderat påkjørsel bakfra og utviklet en psykosomatisk lammelse slik at hun ble sittende i rullestol. Den ene medisinsk sakkyndige hevdet at han bare hadde hørt om «ett liknende tilfelle». Andrevoterende for flertallet vektla at skadeutviklingen var upåregnelig, og uttalte at «den skadeutvikling og det invaliditetsbildet en står overfor i denne saken, sett i relasjon til den konkrete ulykken, … kan [ikke] anses å ligge innenfor det påregnelige» (s. 13). Schizofreni (Rt. 2007 s. 172) gir et annet eksempel. Utviklingen av denne psykiske lidelsen skyldtes ikke selve fallulykken, men de negative konsekvensene den hadde for skadelidte: Han kom blant annet inn i et attføringsopplegg han ikke mestret og mistet fritidsaktiviteter (ødelagt karriere som dartspiller på landslagsnivå). Når yrkesskadeforsikreren ble frifunnet ut fra manglende adekvans, var det blant annet fordi skadefølgen ble ansett som for sjelden:

«Det er ikke upåregnelig at en dramatisk fallulykke som den A ble utsatt for, fører til psykiske skadevirkninger. Det hører imidlertid til sjeldenhetene at en slik ulykke utløser alvorlig sinnssykdom – i dette tilfellet schizofreni. Sykdomsrisikoen for schizofreni er som nevnt meget lav, og sannsynligheten for at schizofreni skal inntreffe som følge av en fallulykke, må derfor sies å være ytterst beskjeden. Det er med andre ord en sjelden og uventet skadefølge.» (avsnitt 67)

Høyesterett kom til at skadefølgen var upåregnelig. Frifinnelsen av yrkesskadeforsikreren ble også begrunnet med at skadefølgen var for fjern og avledet. Det ble fremhevet «[a]t skadefølgen er upåregnelig, er ikke alene tilstrekkelig til at årsakssammenhengen anses for inadekvat i et tilfelle som dette. Spørsmålet blir også hvilken nærhet det er mellom skaden og den skadevoldende handling» (avsnitt 68). Det er derfor nødvendig å kjenne til nærhetskriteriet.

4.2.3 Nærhetskriteriet

Nærhetskriteriet går ut på at skadefølgen ikke må være for fjern, avledet, indirekte mv. i forhold til ansvarshendelsen. I Flymanøver (Rt. 1973 s. 1268) oppstilles «kravet om en viss nærhet i årsakssammenheng» (s. 1272). Fra nyere rettspraksis om formuesskader kan nevnes Hanekleiv (Rt. 2010 s. 24) og Lillestrøm (Rt. 2006 s. 690).[21] Fra personskadesektoren gir Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) et eksempel. Her presiserte retten at «det ved siden av en påregnelighetsvurdering må skje en avgrensning av ansvaret i forhold til skader som ikke har en tilstrekkelig nærhet i forhold til den skadevoldende handling» (avsnitt 67). Også nærhetsbegrepet er et juridisk begrep, og har ikke nødvendigvis noe å gjøre med avstand i tid og rom. Det ville her føre for langt å utpensle detaljer i nærhetskriteriet. I stedet beskrives noen forhold som må vurderes, knyttet til ulike faser i sykdomsforløpet.

For det første må man vurdere om initialfasen er karakteristisk. I Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) la retten vekt på at «[d]e første sykdomssymptomene oppstod to dager etter ulykken» (s. 334). Selv om det ikke fremgår uttrykkelig, bygde retten på at sykdomstegnene oppsto så kort tid etter ulykken at de var forenlige med det man kan forvente ved en skade. Vektleggingen av om initialskadene viser seg tidlig, ses også i dommer om påståtte nakkeslengskader. Her kan vurderingen av om det foreligger akuttsymptomer kaste lys over om skadefølgen er adekvat. Sammenhengen mellom beviskriteriene for faktisk årsakssammenheng og adekvansvurderingen kan gi en form for «resirkulering» av argumentene, som utdypes i punkt 7.3.4.3.

For det andre må man vurdere om det videre skadeforløpet er karakteristisk. Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) gir et eksempel. En kvinne ble utsatt for en påkjørsel bakfra med små kollisjonskrefter. De materielle skadene beløp seg til 325 kroner, for reparasjon av en pyntelist på støtfangeren og skifte av kontakten på tilhengerfestet. Skadelidte krevde erstatning for en påstått nakkeslengskade. Høyesterett vektla at skadelidte først fikk en bedring, og deretter en plutselig og betydelig forverring. De medisinsk sakkyndige betraktet sykdomsforløpet som atypisk, hvilket innvirket på adekvansvurderingen. Høyesterett anså

«As sykdomsforløp i desember 1993 som så uvanlig og de senere varige plager som så fjerne i forhold til det opprinnelige og meget beskjedne sammenstøtet, og så avledete i forhold til den begrensede bløtdelsskade som derved inntraff, at det ikke er rimelig å pålegge forsikringsselskapet erstatningsansvar.» (s. 433)

I avgrensningen av følgeskader må det også vurderes om årsakskjeden er blitt supplert av etterfølgende omstendigheter. Jo flere årsaksfaktorer som kommer inn og yter årsaksbidrag til skadeutviklingen, dess lettere anses skadefølgen som for fjern og avledet. Og motsatt: Jo mer sammenhengende og uforstyrret årsaksrekken løper fra ansvarshendelsen frem  til skadefølgen, dess lettere anses nærhetskriteriet oppfylt, se eksempelvis Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320). For å forstå denne siden av dommen, er det behov for å supplere beskrivelsen av sykdomsforløpet: Trafikkulykken skjedde i 1990, da skadelidte kjørte inn i en fjellvegg. Han ble kjørt hjem av en kollega, men var tilbake i arbeid etter en mellomliggende fridag. Skadelidte fikk da smerter i nakken og måtte avbryte arbeidet. Helsetilstanden ble forverret i 1991, og i 1992 følte skadelidte lammelser i venstre side. Disse forverret seg, og han var fra 1997 avhengig av rullestol. Som følge av ulykken ble skadelidte 100 prosent ervervsufør og 65 prosent medisinsk invalid. Høyesterett vektla at skadeforløpet frem til skadelidtes lammelser «har skjedd uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken» (s. 334). Dette talte for at adekvanskriteriet var oppfylt.

En dom i motsatt retning, er Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158). Utviklingen av skadelidtes somatoforme lidelse[22] etter en trafikkulykke, var i vesentlig grad forårsaket av en selvpåført sykeliggjøring. Skadelidte trosset gjentatte ganger legenes råd om å akseptere skaden som en psykisk betinget lidelse, og rettet i stedet nye henvendelser til helsevesenet for å få bekreftet sin oppfatning om at lidelsen var somatisk betinget. Atferden var langt på vei motivert av utsikten til erstatningsutbetaling, og sto sentralt i årsaksbildet. Retten la avgjørende vekt på at trafikkulykken bare var en indirekte årsak til skaden:

«Ulykken er her en indirekte skadeårsak. Det er skadelidtes egen forestilling og forklaring på sine plager, der disse hele tiden henføres til ulykken, som gjør at denne bidrar til skadeutviklingen. Dette gir skaden et klart indirekte og avledet preg i forhold til ulykken, noe som taler mot å la skaden bli omfattet av bilansvaret.» (avsnitt 75)

At etterfølgende begivenheter kan komme inn i årsaksbildet og gjøre ansvarshendelsen til en indirekte skadeårsak, illustreres også av Schizofreni (Rt. 2007 s. 172).[23] Skadelidte var på arbeid da han falt fra en lift. Arbeidsulykken ble etterfulgt av en rekke utenforliggende (ikke- ansvarsbetingende) forhold, som gjorde at ansvarshendelsen ble for fjern og indirekte:

«Det var ikke fallulykken, men de negative konsekvensene av ulykken som bidro til utviklingen av As schizofreni – særlig det forhold at han mistet [1] vesentlige fritidsaktiviteter, [2] sitt tidligere arbeid og [3] at han gjennomgikk en mislykket rehabilitering. Ved dette fjernet sykdomsforløpet seg markert fra ulykken. As sykdom står således ikke i noen nær og umiddelbar forbindelse med selve ulykken – det dreier seg om et avledet og utpreget indirekte årsaksforhold. Det er også grunn til å tro at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig grad ble påvirket av [4] samlivsbruddet – en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng med ulykken. Alt i alt fremstår As schizofreni som en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av arbeidsulykken, at det etter mitt syn ikke er rimelig å knytte ansvar til den.» (avsnitt 69)

Etterfølgende omstendigheter er også relevant i vurderingen av uvesentlighetslæren. Det er fordi ansvarshendelsens bidrag «tynnes ut» ettersom tiden går og nye faktorer «infiltrerer» årsakskjeden. Disse kan dermed gjøre at ansvarshendelsen kommer i bakgrunnen. Det gjelder særlig i forhold til sekundærskadene. Her ser man et eksempel på det Høyesterett påpeker i Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337), om at «drøftelsene av vesentlighet og adekvans [kan] gli noe over i hverandre» (s. 342). Synspunktet blir stadfestet i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 68).

4.2.4 Enkelte andre avgrensningsfaktorer

Påregnelighetskriteriet og nærhetskriteriet er ikke de eneste momentene, og suppleres av forskjellige andre avgrensningsfaktorer.[24]

For det første kan man ta hensyn til ansvarsregelens formål. Flere ansvarsregler tar sikte på å dekke også sjeldne skadefølger, slik som produktansvarslovens regler om legemiddelansvar. Hvor skaden skyldes bivirkninger av legemidlet, er det i seg selv ikke ansvarsbefriende at bivirkningen er sjelden. Med henvisning til forarbeidene, presiseres det i Dispril (Rt. 2000 s. 915) «[a]t en slik virkning inntrer uhyre sjelden, er ikke avgjørende» og at

«[d]e sjeldne bivirkningene med stor skadeevne er nettopp en viktig gruppe tilfeller under det objektive legemiddelansvar» (s. 925). Her er det en sammenheng mellom adekvansvurderingen og selve ansvarsgrunnlaget.

For det andre kan man vektlegge skadevolders skyld. Har skadevolder handlet grovt uaktsomt eller forsettlig, kan skyldmomentet tilsi et utvidet erstatningsvern for skadelidte. I Trefelling (Rt. 2015 s. 216) påpeker retten at det «finnes ... en del høyesterettsavgjørelser om utvidelse av rammen for hvilke skadefølger som anses påregnelige eller adekvate som følge av grov uaktsomhet eller forsett» (avsnitt 30). Hensynet til skadevolder veier da mindre enn hvor denne har utvist liten eller ingen uaktsomhet. Argumentasjonen kan forankres i rene rimelighetsbetraktninger (alminnelig rettsfølelse). En slik rettferdsbetraktning er særlig tydelig der skadevolder kan klandres etisk eller moralsk. Arbeidsskadeutvalget uttaler at det «ved adekvansvurderinger [kan] legges vekt på hvor klanderverdig skadevolder har opptrådt» (NOU 2004: 3 s. 224), og viderefører her synpunkter hos Kjønstad-utvalget (NOU 2000: 16 punkt 15.4).[25] At domstolene kan være mer tilbakeholdne med å anse skaden som inadekvat ved grovere skyld, illustreres av de som tidligere ble betegnet som de klassiske «sjokkskade»-dommene. Skyldmomentet bidrar til å forklare hvorfor erstatning ble tilkjent i Bersagel (Rt. 1960 s. 357), men ikke i Sola (Rt. 1966 s. 163). Dommene omhandler erstatning til to mødre, for sjokkskader de ble påført da sønnene omkom i ulykker. Det er flere forskjeller i saksforholdene, og vurderingene er sammensatte. En av ulikhetene er nettopp at skadevolderen i Bersagel hadde handlet grovt uaktsomt, mens dette ikke var tilfellet i Sola. Av nyere praksis om denne typen psykiske skader, se Ullevål (HR-2018-2080-A) hvor Høyesterett foretok viktige kursjusteringer.[26]

For det tredje kan man vektlegge risikofordelingsbetraktninger og rene rimelighetshensyn. Denne kategorien rommer ulike vurderinger, basert på et bredt spekter av hensyn, herunder rettspolitiske overveielser. Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) tjener som eksempel. Høyesterett presiserte at de alminnelige erstatningsrettslige avgrensningslærene gjelder, selv om skaden medisinsk kan forstås under en såkalt bio-psyko-sosial forklaringsmodell.[27] Denne bygger på at nakkeplager uten objektive funn som vedlikeholdes eller forsterkes – i motsetning til å stabiliseres på et lavere nivå eller gradvis gå over (= det som gjelder for de fleste) – vanligvis ikke kan forklares ut fra kjente skadebiologiske prinsipper. Den bio-psyko-sosiale modellen vektlegger andre typer faktorer, som at skadelidtes utsikt til sekundærgevinster ved å oppnå erstatning, uhensiktsmessig innretning etter ulykken mv. kan vedlikeholde eller forsterke skaden. Skadelidte anførte at han hadde krav på erstatning også om sykdomsforløpet ble betraktet under en psykososial innfallsvinkel. Han hevdet at siden ulykken var den utløsende årsaken (nødvendig betingelse), og de øvrige sykdomsutviklende faktorene også var samvirkende årsaker (engstelse, sårbarhet og sosiale/samfunnsmessige forhold), måtte skadevolder være ansvarlig. Førstvoterende kunne ikke følge dette synspunktet, og ordla seg slik:

«Her kommer også det til at dersom man legger en slik forklaringsmodell til grunn, så vil erstatningsordninger i verste fall kunne bidra til at flere utvikler sykdommen og blir uføre. Dersom kroniske smerter og ervervsuførhet etter nakkesleng i det alt vesentlige har sin årsak i bio-psyko-sosiale forhold, bør man derfor være varsom med å la dette danne grunnlag for erstatning.» (avsnitt 69)

Det er allment kjent at adekvanslæren anviser en sammensatt helhetsvurdering, som kan romme rettspolitiske avveininger. Reelle hensyn ligger «innbakt» i adekvansmomenter som påregnelighet (sml. begrepsforklaringen foran), nærhetskriteriet, skadevolders grad av skyld mv., men kan også opptre som et selvstendig argument i adekvansvurderingen. Det illustreres i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547). Førstvoterendes uttalelser gir assosiasjoner til de argumentasjonslinjene man kan anta ble vektlagt i Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418), men som der ikke ble eksplisitt formulert. Ut fra likhetstrekkene mellom Nakkesleng III-saken og Nakkesleng IV-saken – både i saksforhold og øvrig rettslig argumentasjon – er det grunn til å tro at Høyesterett først i 2010 fant tiden moden for å uttrykke slike rettspolitiske synspunkter. Ved tolkningen og anvendelsen av Nakkesleng IV-dommen må man imidlertid merke seg det kvalifikasjonskravet som oppstilles. Førstvoterendes uttalelse om at det bør utvises varsomhet med å la bio-psyko-sosiale forhold danne grunnlag for erstatning, er relatert til de tilfellene hvor kroniske smerter/ervervsuførhet i det alt vesentlige har sin årsak i bio-psyko-sosiale forhold (avsnitt 69). Etter mitt syn[28] er dette i samsvar med de argumentasjonslinjene Høyesterett har trukket opp i tidligere rettspraksis.[29]

For det fjerde kan man se hen til hvorvidt omfanget av skaden/tapet er blitt uforholdsmessig stort. I Papegøye (Rt. 1997 s. 1) la flertallet til grunn at «Gjensidige må bli å frifinne fordi omfanget av skaden ikke kan anses som en påregnelig følge av ulykken, ut over den skade byretten har utmålt erstatning for» (s. 12). Synspunktet ses også i eldre dommer som Nevrose (Rt. 1940 s. 82). Retten fant at «nevrosen har antatt så uforholdsmessige dimensjoner» (s. 89). I Dykker (Rt. 2003 s. 338) fikk skadelidte et stort inntektstap. Skadelidte var spesialdykker i Nordsjøen. Yrket stiller særskilte krav til fysisk og psykisk helse. Skadelidte oppfylte disse frem til han ble utsatt for en trafikkulykke, som påførte han en liten skulderskade. Den ga ca. 5 prosent medisinsk invaliditet. Selv om realskaden var liten, fikk den store økonomiske konsekvenser. Mannen måtte gi opp videre arbeid som dykker, og måtte ta et ordinært arbeid. Den årlige inntekten ble redusert fra ca. 700 000 kroner til ca. 400 000 kroner. Høyesterett fant ikke grunn til å nedsette erstatningen, verken ut fra reglene om adekvans eller lemping. Det ble blant annet vektlagt at totaltapet var begrenset fordi tapsperioden var relativt kort; skadelidte ville fortsatt som dykker bare frem til fylte 55 år, og ikke normal pensjonsalder på 67 år. Skadelidte var 48 på skadetidspunktet. Dommen viser at prinsippet  om full erstatning står sterkt, og at det skal mye til for å gjøre adekvansbegrensninger i utmålingsomgangen. Høyesteretts drøftelse antyder likevel at slike begrensninger kan tenkes i spesielle tilfeller. Behovet for å ivareta skadevolders interesser gjennom adekvansbegrensninger ble redusert ved innføringen av den alminnelige lempingsregelen i skl. § 5-2. Regelsettene gjelder ved siden av hverandre (jf. bl.a. NOU 2011: 16 s. 132–133), men det synes å være en forskyvning i retning av å bruke lempingsadgangen, se for eksempel KILE (Rt. 2005 s. 65).[30]

Dykker (Rt. 2003 s. 338) illustrerer at en liten realskade kan medføre betydelig økonomisk tap, her i form av inntektstap, som ble dekket etter hovedregelen om full erstatning. Disse grunnprinsippene i erstatningsretten er ikke forlatt selv om det i Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) uttales følgende: «Selv om ervervsmessig uførhet normalt ligger høyere enn den medisinske invaliditetsgrad, kan slike moderate nakkesmerte[r] etter mitt syn alene ikke  gi grunnlag for noen ervervsuførhet» (avsnitt 60).[31] Dette gir assosiasjoner til Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337), hvor førstvoterende uttalte at «nakkeslengskaden, som er anslått til en medisinsk invaliditet på 8 prosent, etter min mening ikke har noen eller bare en helt marginal betydning for erstatningsutmålingen» (s. 346).[32] Uttalelsene må ses som uttrykk for hva som faktisk gjelder i en del tilfeller hvor skadelidte har lave medisinske invaliditetsgrader, men kan ikke ses som normative utsagn om at invaliditet på 5 (eller 8) prosent aldri gir rett til inntektstaperstatning. De alminnelige prinsippene for erstatningsutmålingen ligger fortsatt fast. Det må foretas en individuell vurdering av skadelidtes ervervsevne, der sentrale faktorer er skadens art og lokalisering, og ikke minst hva slags type arbeid skadelidte har. Nakkesleng IV-dommens henvisning til skl. § 3-1 første ledd andre punktum, kan imidlertid ses som en skjerpende presisering om at skadelidte plikter å utnytte restarbeidsevnen.

5 Tidsbegrenset årsakssammenheng

5.1 Hovedlinjer

Det forutsettes nå at hovedspørsmål 1 er besvart med ja, slik at erstatningsansvaret er etablert. Da er man over i det andre hovedspørsmålet, om ansvarets tidsmessige utstrekning.

Skadelidtes  latente   sårbarhet   (f.eks.  en  grunnsykdom)   kan  realisere   seg  ut   fra «naturens gang», det vil si uavhengig av ansvarshendelsen. Sårbarheten opptrer da som en selvstendig virkende årsak, som på sett og vis «overtar» som årsak til skaden/tapet. Ansvarshendelsen frigjøres som erstatningsbetingende fra tidspunktet for slik realisering, og skadevolder  er  bare ansvarlig så  lenge  skaden/tapet  står i  logisk  årsakssammenheng  med ansvarshendelsen. Billedlig kan man si at den realiserte sårbarheten «innhenter og avløser» ansvarshendelsen som årsak, slik at årsaksrekken «brytes» herfra og fremover med frigjørende virkning for skadevolderen. Dette kaller jeg for «prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng», eller kortformen «tidsavgrensningsprinsippet». Prinsippet gjelder også for andre typer ikke-ansvarsbetingende hendelser, slik som en etterfølgende fritidsulykke. Siden den mest praktiske typesituasjonen er etterfølgende sykdomsutvikling, rettes oppmerksomheten her mot denne formen for hendelige årsaker.

Flere hensyn begrunner tidsavgrensningsprinsippet. Det kan ses som et utslag av den negative siden av prinsippet om full erstatning: Skadelidte skal ikke stilles bedre enn om skaden ikke hadde skjedd, og derfor ikke «tjene» på skaden. I tillegg er løsningen begrunnet i hensynet til den alminnelige rettsfølelsen. Det anses ikke som rimelig å pålegge ansvar for lengre tid, og i større omfang, enn skaden står i logisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Skadevolder kan ha vanskeligheter med å forstå berettigelsen av en regel som pålegger ansvar ut over dette. Et beslektet argument er at skadelidte ikke bør gis en tilfeldig fordel. I de tilfellene hvor ansvarshendelsen etterfølges av en hendelig begivenhet, kan man si at erstatning ville gi skadelidte en tilfeldig berikelse – tapet ville oppstått likevel.[33]

Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) gir en uttrykkelig hjemmel for tidsavgrensningsprinsippet. Her ble ansvaret avgrenset ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Førstvoterende for flertallet (4) fant under henvisning til de medisinsk sakkyndige, at skadelidte «ville ha blitt delvis ervervsufør selv om ulykken ikke hadde funnet sted» (s. 1485), og at ervervsuførheten ville ha blitt 50 prosent. Det fremgår ikke uttrykkelig hva sykdommen består i, idet det mer generelt tales om utvikling av lidelser hun hadde fra før trafikkulykken. I de medisinske sakkyndigerklæringene angis det at skadelidte fra før ulykken hadde blant annet muskel- og skjelettplager, samt magesmerter. Etter å ha funnet at disse uansett ville gjort henne delvis ervervsufør, var neste spørsmål når dette ville skjedd. Flertallet fant det hypotetiske spørsmålet vanskelig å besvare, men la til grunn at

«den nedsatte arbeidsevne høyst sannsynlig [ville] utvikle seg over noen tid. Den tvil som her måtte gjøre seg gjeldende, har kommet A til gode ved at hun ved byrettens dom er rettskraftig tilkjent full erstatning for lidt tap for årene 1990–1996. Jeg ser det slik at den ervervsuførhet som ikke er skadebetinget, ville ha gjort seg gjeldende i løpet av disse årene.» (s. 1485)

Mindretallet på én dommer fant derimot at trafikkforsikreren ikke oppfylte beviskravet for at skadelidte ville få en slik negativ helseutvikling uten ulykken, og ville tilkjenne full erstatning (s. 1489). Drøftelsen viser at også mindretallet anerkjenner tidsavgrensningsregelen, slik at dommen er enstemmig i forhold til selve tidsavgrensningsregelen. Den legges til grunn også i senere rettspraksis, se til illustrasjon Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337). I pasientskadesakene finnes en rekke eksempler på anvendelse av tidsavgrensningsprinsippet, hvilket har sammenheng med at denne gruppen skadelidte normalt har en grunnlidelse, se til illustrasjon PSN-2015-11746, PSN-2007-442, PSN-2008-515 og PSN-2010-588.[34]

Tidsavgrensningsprinsippet gjelder for samtlige typer sårbarhet. Likestillingen av fysisk og psykisk sårbarhet fremgår forutsetningsvis av Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337). Førstvoterende uttalte at «trekk ved As psykiske og fysiske helse og hans personlighet kommer inn med stor tyngde som en selvstendig virkende årsak» (s. 346). Realisering av fysisk sårbarhet kan relatere seg til degenerativ utvikling av for eksempel muskel- og skjelettsystemet (se Nakkesleng II-dommen, Rt. 1999 s. 1473, Omland-dommen, Rt. 1937 s. 568,

Skaar-dommen, Rt. 1937 s. 219 og Halset-dommen, Rt. 1936 s. 329). Realisering av psykisk sårbarhet kan gjelde utvikling av eksempelvis depresjon (se f.eks. Psykoinvaliditet II-dommen) og schizofreni (se Mobbing i forsvaret-dommen, RG 2005 s. 838).

En forutsetning for å anvende tidsavgrensningsprinsippet er at sårbarheten alene kan fremkalle skaden. I Psykoinvaliditet II (Rt. 2001 s. 337) omtales sårbarheten som en «selvstendig virkende årsak til hans nedsatte ervervsevne» (s. 346). Det er atskillig slektskap mellom betingelseslæren og tidsavgrensningsprinsippet, men her ses en viktig forskjell: Betingelseslæren etterspør om ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse, mens det avgjørende etter tidsavgrensningsprinsippet er om sårbarheten er en tilstrekkelig betingelse. I tillegg må sårbarheten realiseres i en fysisk og/eller psykisk skade.

Den materielle regelen om tidsavgrensning er nokså enkel. I praksis «står slaget» om hvorvidt det er bevist at skadelidte ville få en unormalt negativ sykdomsutvikling. I Nesse (Rt. 1997 s. 883) presiserte retten at skadevolder har bevisbyrden for en påstand om at skadelidte, uavhengig av ansvarshendelsen, ville fått en unormalt negativ sykdomsutvikling (s. 887). Synspunktet stadfestes i Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473), der flertallet tydeliggjør at «når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen» (s. 1479). Overvektsprinsippet gjelder også for en påstand om at skadelidte ville fått en uvanlig negativ helseutvikling uavhengig av ansvarshendelsen. Det vil si at beviskravet følger utgangspunktet om at det er nødvendig, men tilstrekkelig, med sannsynlighetsovervekt, se Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 330).

5.2 En presisering – skadevolder må ikke «ta skadelidte som han blir»

Retten til erstatning er betinget av at det finnes et ansvarssubjekt, og at dette har forårsaket skaden/tapet. Dette gjelder som vist også i de tilfellene skadelidte er særlig sårbar. Hvis skaden/tapet er forårsaket av naturlig sykdomsutvikling – fordi sårbarheten realiseres av seg selv og opptrer som en selvstendig virkende årsak – kommer ikke sårbarhetsprinsippet skadelidte til unnsetning: Sårbarhetsprinsippet har ingen reparerende effekt på manglende faktisk (logisk) årsakssammenheng med ansvarshendelsen. For så vidt kan man si at skadevolder ikke må «ta skadelidte som han blir».

I de tilfellene hvor skadefølgen er forårsaket av naturlig realisering av sykdomsanlegg, kan imidlertid andre kompensasjonsordninger komme inn, slik som velferdsretten.[35]

6 Bevisvurdering – generelle utgangspunkter

6.1 Fri bevisvurdering

6.1.1 Generelt

Gjennom bevisvurderingen tas det stilling til hvilket saksforhold som skal legges til grunn. Hovedregelen er fri bevisvurdering, jf. tvisteloven (tvl.) 17. juni 2005 nr. 90 § 21-2 første ledd: «Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på.». Som påpekt av Robberstad, er «[i] prinsippet ... alle bevismidler likestilt, det avgjørende er om bevismidlet klarer å overbevise dommeren om at et bestemt faktum foreligger».[36] Retten kan i utgangspunktet bygge på ethvert forhold som kaster lys over årsakssammenhengen, og det er opp til retten å vurdere hva som har bevisverdi og med hvilken vekt (ved motstrid). I P-pille II (Rt. 1992 s. 64) uttalte førstvoterende at «[s]pørsmålet om bruken av p-pillen har vært en nødvendig årsak til As trombose, må avgjøres ut fra en samlet bedømmelse av bevismaterialet i saken» (s. 70).

Prinsippet om fri bevisvurdering innebærer ikke at beslutningsprosessen er helt uten rettslige føringer. Rettskildene, og rettskildeprinsippene, styrer også tolkningen av reglene for bevisbedømmelsen.

6.1.2 Sammensatt bevistilbud. Begivenhetsnære bevis

Bevistilbudet er ofte sammensatt, og bevisbedømmeren må ta i betraktning at bevisene kan ha ulik kvalitet og vekt, sml. prinsippet i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, s. 1570–1571).[37] Begivenhetsnære bevis veier normalt tungt. I Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) tydeliggjorde retten prinsipper for bevisvektingen ved å fremheve at «[d]en tidsnære dokumentasjonen må tillegges størst betydning» (avsnitt 44). Fra nyere høyesterettspraksis nevnes MS Finnmarken (HR-2019-928-A), hvor førstvoterende poengterte at «[n]år domstolene skal avgjøre hva som er riktig, har tidsnære forklaringer normalt større vekt enn det partene sier etterpå i forbindelse med rettssaken» (avsnitt 53).[38] Dette kan være medisinsk dokumentasjon av funn og symptomer som skadelidte hadde ved undersøkelse og/eller behandling. Motsatt har det svakere bevisverdi når skadelidtes opplysninger til legen refererer til et vesentlig tidligere tidspunkt enn da konsultasjonen ble foretatt.

Også vitner og skadelidtes egen forklaring kan ha relevans under en fri  bevisvurdering. Oftest er det grunn til å tillegge slik etterfølgende informasjon mindre vekt hvis den står i motstrid til, eller på annen måte avviker fra, det som følger av mer begivenhetsnære bevis. Dette er presisert i Rt. 1995 s. 821 om advokatansvar, med videreføring i personskadedommer som Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, s. 1570), Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473, s. 1479), Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, s. 426), Jordmor (Rt. 2005 s. 1050, avsnitt 26)[39] og Dørhåndtak (Rt. 2006 s. 1099, avsnitt 36). Høyesterett understreker også betydningen av rettsoppnevnt sakkyndige, som – ofte til forskjell fra sakkyndige vitner – er uten bindinger til partene, se Nakkesleng I-dommen på side 1571, Nakkesleng II-dommen på side 1479 og Nakkesleng III-dommen på side 428.

6.1.3 Medisinsk sakkyndige som «premissleverandører»

Selv om også bevisvurderingen til sist er en juridisk vurdering, må retten ofte støtte seg til medisinsk sakkyndige. De har normalt en sentral rolle som «premissleverandører» for vurderingen. Medisinske spesialister kan utarbeide skriftlige erklæringer. Det såkalte

«Standardmandatet» (også kalt «Røsæg-mandatet») gir i punkt 4 føringer for utredningen av årsaksforhold, se NOU 2000: 23 sidene 190–192, inntatt som vedlegg 3 her. Det er viktig at utredningen foretas av person(er) med relevant spesialkompetanse. For eksempel vil en spesialist i ortopedi og fysikalsk medisin kunne utrede skader av knokler og bindevev, mens en nevrolog har kompetanse til å vurdere skade på nervevev.

Hensynet til å få saken forsvarlig opplyst kan tilsi unntak fra hovedregelen i tvl. § 25-3 første ledd, første punktum om å oppnevne én sakkyndig, slik at det i stedet oppnevnes to sakkyndige, jf. prinsippet i Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, s. 1571). Høyesterett fremhevet følgende:

«Det tredje forhold av mer generell karakter som jeg vil trekke frem, er at rettens behov for sakkyndighet må bli dekket på en betryggende måte. I saker med kompliserte og omtvistete medisinske årsaksforhold, sier det seg nærmest selv at det må oppnevnes medisinsk sakkyndige. Vi er for øvrig her på et område hvor forsvarlighet og grundighet også ofte vil tilsi at retten fraviker lovens utgangspunkt om én sakkyndig, jf. tvistemålsloven § 239første ledd, og oppnevner to sakkyndige. Sakkyndige vitner vil nok i noen grad kunne avhjelpe rettens behov for sakkyndige råd og veiledning, men oftest ikke fullt ut. Rettsoppnevnte sakkyndige vil gjerne med en større grundighet utrede de mer generelle og spesielle medisinske spørsmål saken reiser. Det er også vesentlig at rettsoppnevnte sakkyndige vil være uten bindinger til partene, noe som ofte ikke vil være situasjonen for sakkyndige vitner.» (s. 1571)

Uttalelsene har generell rekkevidde for oppnevning av sakkyndige i saker om medisinske årsaksforhold, sml. poengteringen i Rt. 2015 s. 1100 (avsnitt 13) og Rt. 2015 s. 272 (avsnitt 15), og senere stadfesting i blant annet Rt. 2014 s. 853 (overgrepssak) og Rt. 2015 s. 9 (yrkesskadesak).[40] Rettstilstanden oppsummeres slik i Dørvakt (Rt. 2015 s. 226) som gjaldt spørsmål om oppnevning av medisinsk sakkyndig i en yrkesskadesak:

«Det klare utgangspunkt må etter dette være at det skal oppnevnes en eller to sakkyndige i saker som reiser medisinske spørsmål, herunder om årsaksforhold. Men dette kan ikke oppstilles som en helt unntaksfri regel. I de nevnte avgjørelsene ligger at det etter en konkret vurdering kan være forsvarlig å unnlate oppnevning også i slike saker, men dette må være tilstrekkelig begrunnet.» (avsnitt 18)

I Rt. 2014 s. 1334 (pasientskadesak) understrekte Ankeutvalget at «det ikke kan være slik at hvis det først foreligger et behov for medisinsk sakkyndighet, kan retten la være å oppnevne sakkyndig(e) med den begrunnelse at denne sakkyndigheten får partene skaffe selv» (avsnitt 13). Mange av sakene med vanskelig konstaterbare skader reiser spørsmål om kompliserte og omtvistede årsaksforhold, og det utgangspunktetet er da at det i en slik sak oppnevnes en eller flere sakkyndige.

Oppnevning av sakkyndig(e) må oppfylle det alminnelige kravet til proporsjonalitet etter tvl. § 21-8, se blant annet Rt. 2009 s. 96 (avsnitt 6) og Rt. 2008 s. 1507 (avsnitt 23).[41] I denne sammenheng kan det også vises til presiseringen i HR-2017-547-U (pasientskadesak), om at «[o]ppnevnelse av sakkyndige forutsetter at dette med rimelighet kan tenkes å tilføre saken noe av betydning for avgjørelsen» (avsnitt 19).

6.1.4 Pasientjournaler som bevis

I bevisvurderingen er pasientjournaler sentrale bevismidler, som må tolkes og anvendes i lys av sitt medisinske formål. For eksempel er primærlegejournaler ikke utformet med sikte  på eventuelle rettssaker, herunder juridisk finanalyse, og kan ikke uten videre ses som en fullstendig eller helt presis angivelse av skadelidtes plager. Som påpekt i Nakkeprolaps (Rt. 2007 s. 1370), har «legens journalnotater i utgangspunktet … et annet formål enn å tjene som bevis» (avsnitt 60).

Pasientjournalen er regulert av pasientjournalloven og er en del av et behandlingsrettet helseregistre i helsevirksomheter. Opplysningene er lagret flere steder. Utdrag av journalen ligger for eksempel i to sentrale helseregistre: Norsk pasientregister (NPR) og Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR), se utleveringsplikten i helseregisterloven 20. juni 2014 nr. 43 § 13. I personvernforordningen er det rettslige behandlingsgrunnlaget i art. 6(1) (EU 2016/679). Det er gjort unntak fra forbudet mot å behandle sensitive opplysninger i art. 9(2) h.[42]

Medisinsk dokumentasjon er ofte tilgjengelig lenge etter skaden. Det har sammenheng med plikten til å oppbevare pasientjournaler, se blant annet pasientjournalforskriften 1. mars 2019 nr. 168, gitt med hjemmel i helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 § 40 tredje ledd. Forskriftens § 17 andre punktum anviser at «[j]ournaler som leveres til fylkesmannen oppbevares i 10 år, og journalene kan deretter tilintetgjøres etter samråd med Riksarkivaren eller avleveres til offentlig arkivdepot».

6.2 Sannsynlighetskrav

6.2.1 Utgangspunktet – overvektsprinsippet

Hovedregelen om beviskravet er at det er nødvendig, men tilstrekkelig, med 50,01[43] prosent sannsynlighet. I P-pille II (Rt. 1992 s. 64) uttalte førstvoterende for flertallet på tre dommere at det «må være mer sannsynlig at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det» (s. 70). Utsagnet gis tilslutning av mindretallet (2), som tilføyde at «det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at bruken har vært en slik nødvendig betingelse» (s. 83). Det er dermed ikke nok at årsakssammenhengen fremstår som en mulighet. Gjennom P-pille II fikk vi avklart hovedregelen om beviskravet i sivilprosessen. Dommen oppfattes som det endelige gjennombruddet for overvektsprinsippet, som er lagt til grunn i senere avgjørelser som Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320, s. 329), Schizofreni (Rt. 2007 s. 172, avsnitt 42), Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920, avsnitt 35) og Hofteoperasjon (HR-2018-1056-A, avsnitt 31). I MS (Rt. 2015 s. 1246) – hvor det var spørsmål om erstatning etter MMR-vaksinen – gir Høyesterett en presis forklaring av hva overvektsprinsippet går ut på: «Dette innebærer at retten må legge til grunn det faktum som har en overvekt av sannsynlighet for seg, det vil si at det er større sannsynlighet for et bestemt faktum enn summen av de øvrige alternativene» (avsnitt 35).

Dersom det foreligger sannsynlighetsovervekt for at ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden, er det bevist årsakssammenheng i erstatningsrettslig forstand. Skadevolder er da ansvarlig, forutsatt at de øvrige erstatningsvilkårene er oppfylt. Hvis det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt, er beviskravet uoppfylt. Det legges da til grunn at det ikke er årsakssammenheng, og den påståtte skadevolderen må frifinnes.

Fra utgangspunkt om overvektsprinsippet finnes det unntak. Disse kan variere med område og typetilfelle.[44] Fra personskadesektoren kan nevnes voldsoffererstatningsloven 20. april 2001 nr. 13 § 3 fjerde ledd. Bestemmelsen oppstiller et krav om «klar sannsynlighetsovervekt» for at skadelidte har vært utsatt for integritetskrenkelse. Regelen er presisert i Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) s. 23–25. Et annet eksempel ses i ysfl. § 11 andre ledd, som anviser at «[s]kade og sykdom som nevnt i første ledd bokstav b [om listesykdommer] skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet». I tillegg til at skadevolder pålegges bevisbyrden (omvendt bevisbyrde), stilles det høye krav til sannsynlighet, jf. ordet «åpenbart» i ysfl. § 11 andre ledd.[45]

6.2.2 Begrepspresiseringer. Utfordringer med tverrfaglig kommunikasjon

Det medisinske kravet til bevis avhenger av hvilken sammenheng årsaksvurderingen skjer i. Innen praktisk utøvende medisin må legen ta utgangspunkt i hva som er mest sannsynlig. Når det derimot gjelder medisinsk forskning, kommer forskjellen fra det juridiske overvektsprinsippet klart frem. For at noe skal anses bevist i legevitenskapen – som en del av naturvitenskapen – er det vanlig å kreve 95 prosent sannsynlighet, se NOU 2000: 23 s. 87 og NOU 1994: 20 s. 107. Dette er gjerne formulert som at sannsynligheten for at man tar feil er mindre enn 0,05 (p<0.05). Det er grunn til å presisere at en slik beskrivelse er en forenkling for å fremheve noen sentrale forskjeller i juss og medisin. For å unngå å sammenlikne ulike (inkommensurable) størrelser, kreves presiseringer og nyanseringer ut over det som er formålet med denne boken. Emnet kan imidlertid egne seg for en egen tverrfaglig  fremstilling.

Forskjellen i beviskrav påpekes i P-pille II (Rt. 1992 s. 64), der det uttales at «beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke stilles like strengt i erstatningsretten … som i naturvitenskapen» (s. 70). I tillegg understrekes den praktiske konsekvensen av ulikheten, som «kan ... ha betydning for forståelsen av uttalelsene fra  de  sakkyndige» (s.  70). Forskjellige tenke- og uttrykksmåter om bevis av årsakssammenhenger gir kommunikasjonsutfordringer mellom profesjonene. Dette er det viktig å være klar over i skjæringspunktene mellom juss og medisin, for eksempel ved tolkning av medisinsk dokumentasjon.

Mange jurister har varierende terminologi for å uttrykke det alminnelige beviskravet. For eksempel brukes termer som «overveiende sannsynlig», se Dispril (Rt. 2000 s. 915, s. 923–924), Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418, s. 432) og Nakkesleng I (Rt. 1998 s. 1565, s. 1582). Det kan lede tanken uriktig i retning av et skjerpet beviskrav. For en dekkende og enkel begrepsbruk anbefaler jeg å tale om «sannsynlighetsovervekt» eller bare «sannsynlig».

6.3 Bevisbyrde

Hovedregelen er at skadelidte har bevisbyrden[46] for at erstatningsvilkårene er oppfylt. I Nakkesleng II (Rt. 1999 s. 1473) uttalte førstvoterende at «som utgangspunkt har skadelidte bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt» (s. 1479). Det er skadelidte som må bevise at det foreligger ansvarsgrunnlag, adekvat årsakssammenheng og (økonomisk) tap, det vil si oppfyllelse av de tre grunnforutsetningene for erstatning. For årsakskravet spesielt er skadelidtes bevisbyrde presisert i Schizofreni (Rt. 2007 s. 172, avsnitt 42), samt etterfølgende dommer som Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920, avsnitt 35).

Hvor «de fire vilkår» kommer til anvendelse i bevisvurderingen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng, har skadelidte bevisbyrden for at kriteriene er innfridd. Spørsmålet om kriteriene er oppfylt må anses som ett bevistema (slik at man ikke kan kumulere tvil om enkeltkriteriene). At skadelidte har bevisbyrden gjelder dermed også under avgrensningen mot andre årsaker, som er en del av det fjerde vilkåret. I Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547) la retten til grunn at skadevolder ikke har bevisbyrden for alternative årsaker. Førstvoterende bemerket at hun «ikke [kan] se at det kan oppstilles noe vilkår om at skadevolder må påvise en annen årsak til sykdommen for å kunne fritas for erstatningsansvar», og at det «først [er] når de fire vilkårene for å konstatere årsakssammenheng mellom ulykken og skaden er oppfylt, men hvor skadevolder hevder at det likevel er en annen årsak til uførheten, at skadevolder må sannsynliggjøre en alternativ årsak» (avsnitt 71). Selv om bemerkninger i Psykoinvaliditet I (Rt. 2001 s. 320) går langt i å skissere samme løsning, gir Nakkesleng IV-dommen et uttrykkelig svar på dette lenge omdiskuterte rettsspørsmålet. Dommen gir et viktig eksempel på Høyesteretts rettsavklarende virksomhet innen denne delen av personskadeerstatningsretten. Når rettssetningen skal anvendes i fortsettelsen, er det imidlertid grunn til å anlegge en noe annen systematikk enn i Nakkesleng IV-dommen. Der omhandles spørsmålet om bevisbyrde etter drøftelsen av faktisk og rettslig årsakssammenheng. Vanligvis er det mest hensiktsmessig å behandle temaet i forbindelse med bevisbedømmelsen av om det foreligger faktisk årsakssammenheng, ofte under vurderingen av om det foreligger andre mer sannsynlige årsaker (utdypes i punkt 7).

Fra hovedregelen om at skadelidte har bevisbyrden finnes det unntak. De kan være lovfestede som i ysfl. § 11 andre ledd, eller ulovfestede som i eksempelvis Pølseprodusent (Rt. 2009 s. 920) hvor Høyesterett drøfter bevissikringshensyn.[47]

7 Bevisvurderingen ved nakkeslengskader – «de fire vilkår»

7.1 Innledning

De foran skisserte hovedprinsippene for bevisvurderingen fungerer uten særskilte problemer ved skader som er enkle å konstatere. Det gjelder for eksempel ortopediske skader som brudd i armen. Problemer kan oppstå i de tilfellene hvor skadelidte har vanskelig konstaterbare plager, som stivhet i nakken, hodepine, hukommelsessvikt, konsentrasjonsvansker mv. etter å ha vært utsatt for små eller moderate kollisjonskrefter. I slike tilfeller er det ofte utfordrende å avgjøre (bevise) om plagene står i årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Temaet for fremstillingen her, er årsaksvurderingen ved vanskelig konstaterbare nakkeslengskader.

«Nakkesleng» eller «whiplash» er ikke en skade, men en skademekanisme i form av en akselerasjons-, deselerasjonsmekanisme som overfører energi til nakken. Den strekkes når hodet kastes bakover, for deretter å bli fremoverbøyd. Dette kan medføre ulike grader av blant annet kompresjon og rotasjon. Kraftige kollisjoner kan påføre skader i form av nervevevskader, brudd og dislokasjoner.[48]

Særlig fra midten av 1980-tallet ble det en økning i antallet erstatningssaker med påståtte nakkeslengskader. Disse forekom også tidligere, men fenomenet var mindre kjent. I estimater fra forsikringsnæringen anslås det at nakkeslengskader i overgangen til 1980, utgjorde ca. fem prosent av personskadesakene etter trafikkulykke. Trekkes linjen frem til i dag, utgjør de grovt estimert ca. halvparten av sakene. Tallene inkluderer saker som er løst utenrettslig. I SMM-rapport nr. 5/2000 (s. 15) anslås det at vi i Norge har ca. to tusen nye, årlige tilfeller av bløtdelsskader i nakken forårsaket av bilulykker.

Med fremveksten av sakstypen økte samtidig behovet for retningslinjer for bevisvurderingen. Det første steget i en slik presisering skjedde gjennom Høyesteretts behandling av Nakkesleng I-saken, i Rt. 1998 s. 1565. En kvinne ble utsatt for tre bilpåkjørsler (1974, 1988 og 1993). Spørsmålet var om den påståtte nakkeslengskaden ble forårsaket av påkjørselen bakfra i 1988. Retten tok stilling til dette ved å drøfte fire vurderingspunkter. De ble skissert av den medisinsk sakkyndige, professor dr. med. Helge J. Nordal.[49] Han oppstilte en firetrinnsmodell for årsaksvurderingen ved påståtte nakkeslengskader, som stikkordsmessig kan angis slik:

1. skadeevne
2. akuttsymptomer
3. brosymptomer
4. forenlighetskriteriet/avgrensning mot andre mer sannsynlige årsaker

Høyesterett sluttet seg til denne firetrinnsmodellen, som videreføres i blant annet Nakkesleng III (Rt. 2000 s. 418) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547). En oversikt over oppsettet av de fire kriteriene, formulert i Nakkesleng I-dommen og Nakkesleng IV-dommen, er inntatt som vedlegg 4. Oppdelingen av bevistemaet kan forenkle bevisvurderingen, fordi man kan foreta en etappevis tilnærming til et vanskelig årsaksspørsmål. De fire kriteriene har fått tilnavnet «de fire vilkår», og betegnelsen er i dag vanlig brukt. De gir anvisning på «en firetrinns metode for å avgjøre om det i det enkelte tilfellet foreligger faktisk årsakssammenheng», se avsnitt 26 i Sensitisering (HR-2018-557-A, kursivering i original).

Ved   nakkeslengskader må   hvert    av    de    fire    kriteriene    være    oppfylt,  se Nakkeprolaps (Rt. 2007 s. 1370, avsnitt 37) og Nakkesleng IV (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 45–47). Den påståtte skadevolderen må frifinnes hvis ett (eller flere) av kriteriene ikke er oppfylt. Vilkåret om årsakssammenheng – og dermed anvendelsen av «de fire vilkår» – må vurderes konkret i den enkelte saken, sml. presiseringen i Nakkesleng IV (avsnitt 44).

Mine analyser av nær samtlige publiserte avgjørelser om personskadeerstatning bekrefter at problemkomplekset om årsakssammenheng ved nakkeslengskader fortsatt har betydelig aktualitet.[50] «De fire vilkår» reiser et konglomerat av problemstillinger. Siktemålet er å belyse et utvalg av de mest sentrale spørsmålene.[51]

7.2 Plassering av «de fire vilkår»

7.2.1 Forholdet til betingelseslæren og de generelle bevisreglene

Før analysen av de enkelte kriteriene, er det hensiktsmessig å plassere disse i det helhetlige systemet av årsaks- og bevisregler. Det skal gjøres ved å sette kriteriene inn på oversiktskartet.

Figur 3. Plassering av «de fire vilkår» – forholdet til betingelseslæren

Figuren viser «de fire vilkår», som er oppstilt i den tradisjonelle rekkefølgen. De fire kriteriene uttrykker kravene om skadeevne, akuttsymptomer, brosymptomer og et skadebilde som er forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng/at det ikke foreligger andre mer sannsynlige årsaker. «De fire vilkår» anvendes i bevisvurderingen av om ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for å utløse nakkeslengskaden. Dette er markert ved at de firkantede boksene med «de fire vilkår» (= medisinske beviskriterier) er plassert systematisk inn under betingelseslæren (= den juridiske, materielle hovedregelen om årsakssammenheng).

«De fire vilkår» må tolkes og anvendes slik at de ikke kommer i «konkurranse», eller i verste fall konflikt, med betingelseslæren, prinsippet om fri bevisvurdering og overvektsprinsippet. Forholdet til de alminnelige utgangspunktene for bevisvurderingen er vist ved den skråstilte stiplede pilen. De juridiske prinsippene for årsaksvurderingen ligger fast: Betingelseslæren gir utgangspunktet, hvor vurderingstemaet (som igjen gir bevistemaet) er om ansvarshendelsen har vært en nødvendig betingelse for skaden, vurdert ut fra hva som anses sannsynlig (overvektsprinsippet) basert på en fri bevisvurdering (og hvor skadelidte har bevisbyrden).

7.2.2 Forholdet til «realisasjonslæren»

De fire medisinske beviskriteriene har likhetstrekk med den såkalte «realisasjonslæren», og det er hensiktsmessig også å skissere forholdet mellom «de fire vilkår», realisasjonslæren og betingelseslæren. Dette skal forklares med støtte i figuren, som sammenstiller de tre settene med årsaks-/beviskriterier.

Figur 4. Plassering av «de fire vilkår» – forholdet til realisasjonslæren

Betingelseslæren er den materielle hovedregelen om årsakssammenheng, hvilket er vist øverst. Man må sammenlikne det faktiske og det hypotetiske hendelsesforløpet (conditio sine qua non-formelen), for å avgjøre om ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for skaden.