Norsk oljeforsikring – i et forsikringshistorisk perspektiv

Artikkelen er bygget på et foredrag ved forsikringsdirektør Trygve Imsland i StatoilHydro holdt i Forsikringshistorisk Forum i januar 2009. Tittelen på foredraget var ”Norsk oljeforsikring siste 30 år – sett fra kundens perspektiv.”

Innledning

Da leteaktiviteten på norsk kontinentalsokkel skjøt fart rundt 1970, åpnet dette et nytt og interessant forretningsområde for norske forsikringsselskaper. Til å begynne med var forsikring av installasjoner til sjøs totalt dominert av et kartell som besto av tre meglerfirma og et lite antall Lloyds’ syndikater. Skulle de norske selskapene kunne bryte dette kartellet, måtte de samarbeide. I erkjennelse av dette opprettet sju norske forsikringsselskaper og fire gjensidige assuranseforretninger[1] i 1973 Norsk Oljeforsikringspool.[2] Etter lange forhandlinger fikk poolen anledning til å tegne forsikringer på installasjoner offshore – i første omgang mot at en større reassuranseandel gikk til kartellet.

Ut over på 1970-tallet ble det etablert tre norske oljeselskaper: Saga Petroleum (etablert 1972)[3], Norsk Hydro og Statoil (etablert i 1972). Statoil ble organisert som et aksjeselskap, men med den norske stat som eneste eier. Selskapet rapporterte til Industridepartementet – senere Oljedepartementet[4]. Departementets statsråd utgjorde alene Statoils generalforsamling.

De tre selskapene valgte ulike løsninger når det gjaldt forsikring av oljevirksomheten. Saga valgte helt fra starten av å bruke norsk forsikringsekspertise, mens Hydro kanaliserte forsikringen gjennom captivet Industriforsikring som var etablert allerede i 1920. Statoil valgte en tredje løsning – å etablere samarbeid med en gruppe norske forsikringsselskaper i et eget organ – Den norske Oljeforsikringsring. Denne artikkelen dreier seg om Oljeforsikringsringens historie og utvikling – sett fra kundens, Statoils, synsvinkel.[5]

Statoils forsikringsbehov - selvassurandør?

Statoil ble generelt tildelt 50 % av alle letelisenser, men alle kostnader ble ”båret” (”carried”) av de andre partnerne i lisensene inntil et felt ble erklært for kommersielt. Først på dette tidspunkt betalte Statoil sin andel av de påløpte kostnader, og deltok så videre som en ordinær lisenspartner. Denne modellen førte til at Statoils forsikringsbehov var relativt lite fram til utbyggingen av de enkelte feltene kom i gang. Statoil hadde fra slutten av 1970-årene fastsatt som sin forsikringspolicy å bruke megler – i første omgang Price Forbes, som imidlertid samme år ble kjøpt av Sedgwick Group[6].

Statoil hadde andeler i gassfeltet Frigg og oljefeltet Statfjord. Da utbyggingen av disse store feltene startet på slutten av -70 årene, vurderte Statoil på ny forsikringsbehovet. Det ble utført beregninger av risikoeksponering og premienivå. Risikoen var så vidt stor at det norske markedet langt fra kunne overta forsikringene i sin helhet, slik at det aller meste måtte forsikres i utlandet. Det betydde at også mesteparten av betalte premier måtte gå ut av landet. Finansdepartementet ønsket ikke dette, og tok til orde for at Statoil skulle være selvassurandør – som alle andre statlige foretak. På dette tidspunkt var Jan Erik Langangen[7] ansatt som leder av Statoils økonomi- og forsikringsstab, og Gunnar Sletvold[8] var forsikringssjef. De to var kritiske til forslaget om at Statoil skulle være selvassurandør. Det ble nedsatt et utvalg med representanter fra Statoil, finans- og oljedepartementet. Finansdepartementet sto fast på selvassuranse, men de andre to deltakerne gikk inn for forsikring – som følgelig ble valgt som løsning.

Alternativer til selvassuranse

Da det var avklart at Statoil skulle tegne forsikring, reiste spørsmålet om hvor forsikringene skulle plasseres seg. Sletvold og Langangen ønsket ikke å forholde seg til kun én megler eller bli for avhengig av Lloyds og London. Ett alternativ var å nærme seg Oil Insurance Ltd (OIL) på Bermuda.

OIL var etablert i 1972 etter initiativ fra amerikanske oljeselskap som ikke oppnådde tilstrekkelig forsikring i det kommersielle marked, spesielt mot utblåsning fra brønner. Filosofien til OIL var at man ikke skulle bygge opp forsikringsreserven på forhånd for å dekke skadene, men i prinsippet spleise på skadene etter at de var oppstått.

Statoil kontaktet OIL i slutten av 1979. Overraskende nok ønsket OIL ikke å overta forsikringer fra Statoil uten videre. Bakgrunnen var at medlemmene av OIL var enige om at dersom et medlem ikke oppfylte sitt juridiske ansvar om å betale sin andel, så ville OIL saksøke dem. Det var greit nok for ordinære oljeselskap, men verre med statseide selskaper. De skilte ikke på land eller verdensdeler – de visste aldri om de klarte å inndrive utestående beløp fra et stateid selskap som ikke hadde eiendom i andre land (les USA) – og krevde en bankgaranti. En slik garanti kostet penger, og Statoil ville ikke finne seg i å betale mer for å få forsikring i OIL enn andre oljeselskaper måtte. Med det var i realiteten døren til OIL lukket, og man måtte se seg om etter andre alternativer.

Den Norske Oljeforsikringsring etableres

Statoil valgte nå å orientere seg mot det norske markedet. I et notat[9] datert 25.4.1980 oppsummerte parhestene Langangen og Sletvold situasjonen i dette markedet. De vurderte kapasiteten som ”... liten, 50 – 75 MNOK eksklusiv reassuranse, herav 2/3 til Storebrand og Vesta[10]. Inklusive reassuranse derimot, 4 – 500 MNOK, igjen 2/3 til Storebrand og Vesta.” Antallet eksperter på offshore ble anslått til seks stillinger i Storebrand, tre i Vesta, to i Norges Brannkasse og til sammen en i de øvrige selskapene. Når det gjaldt prosjekter norske hadde vært involvert i, ble det slått fast at deres rolle med få unntak måtte beskrives som ”lite betydelig” eller ”ubetydelig”.

De oppsummerte med at Statoil var bekymret for den manglende dekningskapasiteten, og at den norske ”firergruppen”, dvs. Norges Brannkasse[11], Samvirke[12], Storebrand og Vesta, hadde en svak stilling i oljeforsikring.

Statoil ønsket likevel å engasjere seg i strukturering av det norske markedet for å oppnå økt dekningskapasitet, redusert avhengighet av Lloyds og Londonmarkedet, redusert premienivå og styrings- og forhandlingsmuligheter. I tillegg var det et poeng for Statoil i størst mulig grad å bruke norske leverandører der de var konkurransedyktige. Det ble understreket at en forutsetning for oppnå en gunstig utvikling av det norske oljeforsikringsmarkedet var at de norske selskapene utviklet tilstrekkelig ekspertise. I notatet skrev Langangen og Sletvold at det kun var Storebrand som holdt internasjonal standard, ”..de andre lot 70-årene gå fra seg.”

Notatet inneholdt videre en grundig vurdering av forskjellige måter å organisere det norske markedet på for å oppnå målene som er nevnt ovenfor. Konklusjonen var at det beste alternativet var en norsk oljeforsikringspool der de sju største selskapene deltok. Det betydde at i tillegg til ”firergruppen” (se ovenfor) ville man ha med Gjensidige, Norden[13] og Polaris-Norske Sjø[14]. Dette er trolig de første tanker om Den Norske Oljeforsikringsring.

Notatet ble fulgt opp med samtaler mellom Statoil og Storebrand der forsikringsselskapet registrerte ”...et klart signal om at Statoil nå ønsker norsk forsikring inn på sine dekninger - ikke bare passiv reassurandør, men som en aktiv medspiller i løsningen av selskapets voksende forsikringsproblemer”[15]. I samme notatet som sitatet ovenfor er hentet fra, kommenterte Storebrand forslagene fra Statoil. Selskapet støttet tanken om en pool med de sju medlemmene Statoil hadde foreslått. Foruten et styre skulle poolen ledes av en arbeidskomite som skulle behandle alle forsikringsmessige spørsmål av noen betydning. Formannen i arbeidskomiteen skulle forberede og lede møtene, og være komiteens kontakt mot Statoil. For å sikre kontinuitet skulle formannen sitte i 5 år, og Storebrand skulle ha dette vervet i første periode.

I Statoils arkiv finnes ikke mindre enn elleve interne flersidige notat om ”organisering av det norske forsikringsmarked tilpasset Statoils risiki” fra høsten 1980. Det var tydelig at Vesta, Norges Brannkasse og Samvirke lanserte en alternativ modell, som involverte andre enn Storebrand i større grad, for poolen. Notatene var sentrert rundt spørsmålet om å finne en middelvei, som ikke støtte noen bort, og som samtidig kunne fungere. I tillegg skinte det gjennom at Storebrand var kommet så mye lenger enn de andre selskapene i bemanning og ekspertise, at det var fristende for Statoil å gi selskapet en mer aktiv rolle enn de øvrige.

Det siste interne notatet var datert 25.11.1980, og stilet til Hovedledelsen i Statoil. Her ble det slått fast at man var kommet til veis ende i forhandlingene med det norske forsikringsmarkedet om en organisering som kunne ”... styrke og utvikle oljeforsikring slik at Statoil og andre oppdragsgivere kan få best mulig forsikringstilbud i det norske marked.” Resultatet var blitt at de sju selskapene nevnt ovenfor (Gjensidige, Norden, Norges Brannkasse, Polaris-Norske Sjø, Samvirke, Storebrand og Vesta), skulle ha rett til plass i oljeforsikringspoolens øverste organ, styret. Øvrige norske selskaper som ønsket å tegne oljeforsikring, kunne delta på fakultativ basis. Styret valgte så en arbeidskomite med 5 representanter fra henholdsvis Norden, Norges Brannkasse, Samvirke, Storebrand og Vesta. Formannen i arbeidskomiteen skulle sitte i tre år.

I en telex av 5. desember 1980 erklærte så Olaf Christoffersen[16] at poolen var etablert – navnet ble Den Norske Oljeforsikringsring. Dato for etablering var ikke nevnt, men forstås å være 24.11.80. Første leder av Arbeidskomiteen ble Gunnar Høye fra Storebrand^{^[17]}.

Polaris – Norske Sjø

Dette selskapet var ikke fornøyd med at det ikke var representert i Oljeringens arbeidskomite. Det tok opp dette spørsmålet i flere brev, senest i et brev til viseadm. dir. Henrik Ager-Hansen i Statoil, datert julaften 1980. Statoil svarte i brev av 19.1.1981, skrevet av Sletvold og signert av Langangen, at man ikke ønsket å blande seg inn, men påpekte samtidig at Polaris-Norske Sjø i kraft av sin styreplass i Ringen burde ha tilstrekkelig innsikt i det som skjedde.

Ett år senere kom Polaris-Norske Sjø tilbake til spørsmålet i et nytt brev til Statoil. Selskapet hevder at det gjennom kontakt med andre ”ledende kollegaselskaper” hadde fått vite om at det ikke var de øvrige forsikringsselskapene i Ringen, slik Statoil hadde hevdet, men Statoil selv som ikke ønsket dem inn i Arbeidskomiteen. Statoil svarte 19.1.1982 at dets hensikt med å holde antallet medlemmer i Arbeidskomiteen nede, var å sikre effektiv drift i komiteen, men hvis det var slik at det ikke ville svekke effektiviteten om Polaris-Norske Sjø deltok, ville Statoil selvsagt ikke motsette seg dette. Det kan spørres om Statoils holdning til å få Polaris-Norske Sjø inn i Arbeidskomiteen ikke bare var diktert av hensynet til effektiviteten, men også preget av at selskapet hadde klare koblinger til Saga Petroleum. Polaris-Norske Sjø var en av fire stiftere av Saga og hadde plass i styret.

”Påskekuppet” 1983

I et notat datert 29.3.1983[18] orienterte Jan Erik Langangen Hovedledelsen i Statoil om at selskapets driftsforsikringer til havs skulle samles i én polise. Ett av formålene var å gjøre Statoils navn mer kjent i markedet, ettersom man fram til da i stor grad hadde forsikret Statoil bak operatørenes poliser på forskjellige felt. I tillegg åpnet Statoils megler, Sedgwick, for en årlig premiebesparelse på nærmere 20 millioner kroner. Samlepolisen skulle gjelde fra 1. april 1983. Langangen skrev at årsaken til at Hovedledelsen ikke var orientert tidligere, var at man hadde ventet på bekreftelse fra Sedgwick på fire vesentlige forhold: At polisen var en avtale mellom Statoil og forsikringsgiverne, at elementer av polisen kunne tas ut for innhenting av konkurrerende tilbud, at det var en 12 måneders polise som begge parter kunne nekte fornyet og at megleren kunne skiftes ut. Det er rimelig å anta at det siste punktet satt et stykke inne hos Sedgwick, og at det var hovedårsaken til at de sendte bekreftelsen på at dette var mulig først 29. mars – samme dag som Langangen sendte sitt notat.

Bladet Kapital slo denne saken stort opp under tittelen: ”Statoil med påske-kupp: Blow-out i norsk oljeforsikring”[19]. Bladet hevdet at meldingen fra Sedgwick om at det hadde inngått en omfattende forsikringsavtale med Statoil med virkning fra 1. april 1983, hadde satt ”... personellet i oljeavdelingene til de største norske forsikringsselskapene nærmest i en sjokk-tilstand.” ”Vel vitende om at de norske forsikringsselskaper var på ferie”, skrev Kapital, hadde Sedgwick foreslått at Statoil samlet mesteparten av sine forsikringer i en pakke. Megleren tilbød ”... ”bulk-premie” for denne pakken. Da dette innebar en premiebesparelse, var Statoil raske til å akseptere – uten at de først tok kontakt med (alle?) de norske selskapene.” I følge bladet følte ”de norske selskapene [...] seg fullstendig tatt på sengen [av] ”påske-kuppet” fra Statoil/Sedgwick [som medførte] at premieinntekter for de norske selskapene på om lag 60 millioner kroner gikk tapt.” Bladet var innforstått med at ”...Statoil bør ta rent forretningsmessige hensyn i sin innkjøpspolitikk”, men bemerket til slutt noe syrlig at ”...administrerende direktør Arve Johnsen og selskapets pressetalsmenn[20] i fremtiden bør være noe mer forsiktige når de uttaler seg om selskapets såkalte ”nasjonale” innkjøpspolitikk.”

I et internt notat av 2.5.83 avviser Sletvold påstanden fra Kapital om at medlemmene i Ringen ville gå glipp av premieinntekter på 60 millioner som ”nærmest helt absurd”. Realiteten var at ”... Ringen ville gå glipp av sin andel av premiebesparelsen, dvs ca 8 % av 20 millioner kroner = 1,6 millioner, [av] denne premieinntekt er minst 90 % reassurert.” Til saksgangen ble bemerket at årsaken til at notatet til Hovedledelsen kom først 29.3.1983, var at man ikke ville sende det før Sedgwick hadde bekreftet at avtalen kunne overføres fra en megler til en annen. Sletvold innrømmet imidlertid at man var ”...kjent med at det voldte Ringen betydelige problemer at man ikke hadde personer med nødvendig innsikt og kunnskap om Statfjord-forsikringene tilgjengelig i påskeuken”.

Saken kom også opp på Statoils styremøte i mai, men etter en ny utredning til Arve Johnsen,

tuftet på notatet fra 2.5.1983 (se ovenfor), døde saken ut.

Etablering av Statoil Forsikring

Statoils strategi ble i mange år forhåndsbehandlet av Stortinget, i full offentlighet. I følge Statoils vedtekter skulle styret årlig utarbeide en plan for selskapets virksomhet. Bestemmelsen finnes i vedtektenes § 10 – og styrets plan kaltes derfor ”§ 10 – planen”. Denne ble lagt fram for departementet hver høst. Basert på denne legger så departementet hvert år fram en Stortingsmelding om Statoils virksomhet for behandling i Stortinget rundt årsskiftet.

I § 10 planen for 1980/81, altså innsendt i -80, gjeldende for -81, søkte Statoil om å få etablere et selvforsikringsfond. Valget av dette begrepet var neppe tilfeldig. Det ble brukt bevisst for å tone ned betydningen. Statoil ville ikke provosere unødig ved å bruke ordet captive eller egenforsikringsselskap. Det var heller ikke aktuelt å legge selskapet til en utenlandsk adresse. Bakgrunnen for dette og begrepsbruken var at man var redd både for byråkratenes innstilling til et skatteparadis, og for forsikringsbransjens mulighet for å drive lobbyvirksomhet mot innvilgelse av søknaden på dette grunnlaget.

I begrunnelsen for forslaget viste Statoil til sin forsikringsstrategi og til det norske markedets begrensninger i forhold til de store verdier selskapet hadde behov for å forsikre. Det ble også indikert at det norske markedet var i ferd med å organisere seg for å avhjelpe Statoil – dvs. utviklingen av Ringen som er omtalt ovenfor. I Stortingsmeldingen viser departementet til utredningen utført av Statoil, finans- og oljedepartementet (se ovenfor), som konkluderte med at Statoil skulle tegne forsikring. Departementet mente at Statoil måtte vente til inntektene hadde vokst og porteføljen var blitt større før det kunne tenkes i retning av selvassuranse.

Ved neste års § 10 behandling, 1981/82, kom Statoil tilbake til forslaget om å opprette et selvforsikringsfond. Denne gangen argumenterte selskapet mer i detalj for forslaget. Londonmarkedet ble beskrevet som ”store stygge ulven”, og det ble hevdet at det norske markedet ville få tegne så mye det hadde kapasitet til, selv om Statoil opprettet et selvforsikringsfond. Departementet slo i sin stortingsmelding likevel fast at risikospredningen ikke var vesentlig endret, og at det ikke var grunn til å endre selskapets forsikringsstrategi.

Også i planen 1982/83 kom Statoil tilbake med forslag om et selvforsikringsfond. Denne gang var forslaget ledsaget av en relativt detaljert beskrivelse av alle risiki som inngikk i selskapets portefølje: Statfjord A og B hver forsikret for 10 milliarder kroner, generell ansvarsforsikring med 580 millioner kroner i forsikringssum, og ditto forsikring for forurensningsansvar. Til slutt ble det vist til at et fond hadde behov for (kun) 50 millioner kroner i startkapital. Departementet viste til at Statens deltakelse i petroleumsvirksomheten var under utredning, og at det vil være naturlig å avvente denne utredningen før det tok stilling til Statoils forsikringsstrategi.

Utredningen departementet viste til, ble utarbeidet av det såkalte Mellbye-utvalget ledet av Jens Christian Mellbye[21]. Bakgrunnen for at utvalget ble oppnevnt, var at vekstprognoser basert på antakelser om utviklingen i utbyggingstakten i Nordsjøen og økning i oljeprisen, viste at Statoil ved år 2000 kunne komme til å disponere 1/3 av statens inntekter. De borgerlige partiene så dette som en trussel mot mulighetene til politisk styring av oljevirksomheten, og ønsket en endring i Statoils rolle i virksomheten. Da Høyre fikk regjeringsmakten etter valget i 1981, tok man fatt på dette arbeidet. Mellbye-utvalget ble nedsatt i 1982 med oppdrag å utrede alternativer til endring av Statoils rolle. Utvalget la fram sin innstilling 21.2.1983[22] og foreslo blant annet at en større del av Statoils inntekter skulle gå direkte i statskassen. Etter en lengre politisk debatt, la regjeringen[23] i 1984 fram forslag bla. om at Statoils eierinteresser i de fleste utvinningstillatelser på norsk kontinentalsokkel skulle splittes i en økonomisk andel til Statoil og en til Staten. Statens del ble kalt Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Med denne operasjonen fikk Staten en direkte eierandel i de fleste olje- og gassfeltene på den norske sokkelen.[24]

Mellbye-utvalget hadde antydet at det ville være den beste løsningen samfunnsøkonomisk at staten sto som selvassurandør for sine eierandeler på sokkelen. Inspirert av dette inneholdt neste § 10-plan, for 1984/85, nok en søknad om opprettelse av et selvforsikringsfond. Denne gangen ble det innvilget. Regjeringen gikk inn for at Statoil for sin økonomiske andel kunne få fastlegge sin egen forsikringspolitikk, herunder opprettelse og gradvis oppbygging av et selvforsikringsfond. Detaljert utforming av konsesjonen til Statoil Forsikring a.s (Stafor) pågikk helt til saken skulle til Kongen i statsråd, 22. mars 1985. Konsesjonen ble innvilget med aksjekapital på 100 millioner kroner. Selskapet ble etablert 6. februar samme år. Første polise var driftsforsikringen for Statfjordfeltet. Den trådte i kraft den 1. april samme år. Stafors egenregning var 30 millioner kroner pr plattform, filosofien var at selv med totalhavari av alle de tre plattformene på feltet skulle selskapet ha kapital til å drive videre.

Ringens siste år

Årene midt på 1980-tallet ble viktige for utviklingen av norsk oljeforsikring. Det er vanskelig å si at utviklingen gikk forsikringsnæringens vei: I 1985 fikk Statoil som vi har sett, konsesjon til å etablere et captive. I 1986 vedtok Stortinget at staten skulle være selvassurandør for sine eierandeler gjennom SDØE – trass i advarsler fra forsikringsnæringen om at den risikerte ”... å tape opptil 10 milliarder kroner ved et plattformhavari” og at det ville ”...innebære årlig svikt i premieinntekter for norske selskaper på 100 – 150 millioner.”[25] Hvilke følger fikk dette for oljeforsikringsringen?

1983 – 84: Optimisme hos medlemmene

På årsmøtet i mars 1983 var Magne Seljeflot[26] hovedtaler, og i sitt innlegg betegnet han Ringen som en suksess: Fra 1973 til -83 var det norske markedets innflytelse internasjonalt vokst slik at det kun ble overgått av Londonmarkedet. 50 – 60 nye arbeidsplasser var skapt. Norge og Ringen var blitt et kraftsenter for oljeforsikring.

Som årsaker til denne gunstige utviklingen fremhevet Seljeflot det gode samarbeidet i Ringen, den fysiske nærhet til riskene og fremfor alt til Statoil. Etter Seljeflots oppfatning hadde Ringen for det norske markedet betydd ny premievekst, i en verden preget av premienedgang, oppbygging av ekspertise og tilhørende anerkjennelse, økt reell norsk kapasitet og tilførsel av utenlandsk valuta til Norge.

Han viste til at premieinntekten fra norsk sokkel fra 1973 til -83 hadde økt fra 0 til NOK 1,85 mrd, og forutså en ytterligere økning til NOK 2,45 mrd kroner de neste ti år – fram til 1993. Ringens ambisiøse mål var at NOK 1,5 mrd av totalpremien i 1993 skulle gå til Norge. Han konkluderte med at ”...Ringen vil øke aktiviteten internasjonalt, og aktivt medvirke til en mer effektiv distribuering slik at verdenskapasiteten øker.”

Mer usikkerhet i Statoil

I et internt notat fra januar 1984 oppsummerte Gunnar Sletvold Ringens bidrag i forbindelse med Statoil-opererte prosjekter[27]. Som denne korte oversikten viser, kom ikke Ringen spesielt godt ut:

Prosjekt	Ringens ”bidrag”
Statpipe Offshore	Kvoterte tre ganger prisen til Marsh, deltok ikke.
Statpipe Onshore	Ønsket ikke å kvotere, men deltok på laveste kvotering.
Gullfaks A	Deltok i meglerpanel med Sedgwick og Marsh, generelt inntrykk: Motstand mot lavere priser på de mest eksponerte deler av dekningen.
Kotter (i Nederland)	Conoco operatør, men på Statoils initiativ fikk Ringen fikk anledning til å gi et anbud. Det lå 15 % over Marsh. Kunne fått Statoils 7,5 % andel, og Marsh åpnet for at de kunne få så mye de ville. Ringen takket nei til alt.
Ula Rør	100 % Statoil. Ringen kom ut tre ganger Sedgwicks anbud. Ringen trolig ikke med.

Ut fra dette konkluderte Sletvold med at Ringen stort sett ikke hadde bidratt med noe så langt når det gjaldt å redusere Statoils forsikringskostnader.

Også Sletvold så i sitt notat nærmere på utsiktene for det kommende året. Her presiserte han at hans oppgave var å skaffe Statoil rimeligst mulig forsikring, hensyntatt kapasitetsforhold og dekningsomfang. Han mente dette best kunne oppnås ved konkurranse mellom marked, megler og selskap. I forhold til Ringen betonte han at et ”... fortsatt godt samarbeid Ringen – Statoil betinger at Ringen er innforstått med denne filosofi og at det er Ringen som må tilpasse seg kundens (Statoils) behov, ikke omvendt.”

Samtidig som Sletvold formulerte dette kritiske notatet, la Ringen i et møte med Statoil 19.1.1984 fram en skisse til en avtale om at Ringen skulle dekke et primærlag for Statoil med en klausul om overskuddsdeling tilført et premiefond. Konkret tok Ringen utgangspunkt i

19 % premiebesparelse, men med to viktige klausuler: Ratenivået skulle følge markedet ved senere fornyelser, og Ringen skulle kunne regulere premien etter skader. Det siste punktet skulle i praksis løses å innføre en gevinstdelingsklausul: Om dekningen hadde skader for mindre enn 70 % av premien, skulle penger overføres til premiereguleringsfondet; ble skadene mer enn 70 %, skulle tilleggspremien trekkes fra fondet. Fondet skulle administreres av en forsikringskomité med medlemmer fra Ringen og Statoil.

Diskusjonen om dette forslaget fortsatte utover våren, og i et møte i mai bekreftet Statoil at dette var interessant, men at man først ville avvente Stortingets behandling av søknaden om ”selvforsikringsfond” (se ovenfor). I tillegg presiserte Statoil at avtalen måtte gjelde for ett år om gangen, at de kunne benytte konkurrerende tilbud ved utløp av hver periode og at fondsoppbyggingen skulle skje i Statoils forsikringsfond. Ringen aksepterte dette. Forslaget ble diskutert videre i noen møter året etter, men så rant det hele ut i sanden.

Ringens årsmøte 1985

Styreleder i Ringen Helge Kvamme ledet møtet og opplyste innledningsvis at Ringen i 1984 hadde passert NOK 1 mrd premieinntekt, av dette 30 % fra norsk sektor. Kapasiteten i det norske markedet var økt fra NOK 2 mrd til NOK 2,9 mrd kroner, og det var nå det nest største markedet i verden. Samarbeidet i det norske markedet var godt.

I utgangspunktet var situasjonen for Ringen og norsk oljeforsikring positiv, mente han, men samtidig var det gjort store omstruktureringer som ville få betydning for Ringen: SDØE var etablert og Statoil hadde fått konsesjon til å opprette Statoil Forsikring a.s. I tillegg var det fortsatt ikke avgjort om Staten ville være selvassurandør for SDØE.

1986 – på vei på nedleggelse av Ringen

I en intern presentasjon satt sammen av Gunnar Sletvold og Trygve Imsland fra oktober 1986 oppsummerte de Statoils syn status vedrørende Den Norske Oljeforsikringsring. Presentasjonen setter søkelyset på flere av de forholdene som førte til Ringen et snaut halvår senere ble avviklet.

I presentasjonen ble de målene Statoil hadde hatt for samarbeidet med Ringen holdt opp mot resultatene som etter selskapets oppfatning var oppnådd:

Større kapasitet
Dette målet var nådd – det norske markedets kapasitet hadde økt, og var på dette tidspunkt verdens nest største marked med 10-11 prosent av verdenskapasiteten.

Redusert premienivå og reduserte avhengighet Lloyds/London

Ringens bidrag til å redusere kostnadene var etter Statoils mening beskjedent. Ringen hadde sjelden vist seg konkurransedyktig overfor utlandet: Av i alt 18 anbudsrunder, hadde Ringen vunnet tre, ett av dem med klar og ett med marginal margin. Samlet premie for de prosjektene Ringen hadde lagt inn anbud på, var NOK 1,5 milliarder, mens laveste tilbud fra et selskap utenfor Ringen var NOK 950 millioner.

På dette området var Statoil nok spesielt lite tilfreds med utviklingen. Man så at Ringen bare var med på de anbud den ønsket å være med på. Den tapte som regel, men deltok likevel på dekningene. Dette førte til at avhengigheten av London og Lloyd’s ikke var redusert slik man hadde ønsket.

Økt deltakelse og kompetanse i norske selskap

Statoils oppfatning var tvert om at Ringen bremset utvikling av kompetanse. Statoil var blitt et dugnadsprosjekt som ingen følte ansvar for fordi ”Ringen vinner aldri, men blir tilgodesett etterpå likevel.”

Statoils inntrykk var at Ringens syn på seg selv var ganske bra, med få negative sider. Fra Statoils side var oppfatningen at Ringen nok innså sin manglende slagkraft i anbud, men at det fort kunne snu seg, og at det var viktig med stabil norsk kapasitet. Det var også positivt for selskapet med én kanal til markedet og stor kapasitet enkelt tilgjengelig. På den annen side var altså resultatet av anbud ofte at Ringen ikke var konkurransedyktig, fordi man fikk det ”høyeste felles multiplum.”

I tillegg kom utviklingen i både olje- og forsikringsnæringen som totalt sett knapt gikk i Ringens favør. Statoil forsikring a.s var etablert, og trass i sterkt engasjement fra Helge Kvamme og andre i det norske markedet, hadde SDØE bestemt seg for at de skulle være selvassurandør, fullt ut. I tillegg var konsolideringen i forsikringsnæringen i full gang, og førte til at det ene etter det andre av selskapene ble overtatt av større selskap.

Ulike mål

Utover det som er nevnt i presentasjonen, var Statoil også bekymret for forholdet mellom Ringen og meglerne. De følte at Ringen var påvirket av en ”iboende konflikt” mellom megler og forsikringsgiver: Meglerne var hele tiden opptatt av å presse premiene ned, mens Ringens medlemmer overfor andre marked ville vise at de stod for en forsvarlig politikk, og ønsket i realiteten ikke å bli sett på som pådriver for å få redusert premiene. Dersom Ringen som en følge av dette måtte trekke seg ut av et meglerpanel/anbud for å unngå rollekonflikten som er skissert over, hadde Statoil strengt tatt ikke noe igjen for å opprettholde Ringen – sett fra selskapets synspunkt ble den da en organisasjon uten reell funksjon.

Endelig kan det også stilles spørsmål om Statoils og selskapenes mål med å opprette Ringen allerede i utgangspunktet var noe ulike. Statoil ønsket, som vi har sett, bl.a. større kapasitet, redusert avhengighet av Lloyds/London, redusert premienivå, økt innflytelse i forsikringsspørsmål og økt kompetanse i norske selskap. Selskapene ønsket også å bygge opp sin kompetanse i oljeforsikring og hjelpe Statoil, men Statoil følte at de også i tillegg hadde i tankene å få de norske selskapene til å trekke i samme retning og opptre med en samlet kapasitet for å unngå at Statoil spilte dem opp mot hverandre. Og – selvsagt – hadde de som mål å sikre seg forretning.

”Ringen er sluttet”

Alt tatt i betraktning – utviklingen innen olje- og forsikringsnæringene og de ulike mål og synspunkter selskapene i Ringen og Statoil hadde på resultatet av samarbeidet – er det ikke spesielt overraskende at en av partene valgte å kaste kortene. Det ble forsikringsselskapene som gikk til dette skrittet, og i brev av 15. januar 1987 meddelte styreformann Helge Kvamme Statoil at Ringen var oppløst. Arbeidet skulle fortsette i et nytt samarbeidsforum kalt Forum for Olje- og Gassforsikring (FOG) ledet at direktør Magne Seljeflot.

Hva skjedde videre?

Statoil har nå blitt til StatoilHydro. Selvforsikringsfondet er et captive, Statoil Forsikring a.s (Stafor), som dekker ca 40 % av StatoilHydro’s forsikringsbehov. Stafor har ca NOK 12 mrd i risikokapital, og tar ca NOK 5 mrd i egenregning om det skulle oppstå et totalhavari av en stor installasjon. Combined ratio har vært ca 80 i gjennomsnitt de siste ti år. Det er 13 personer ansatt i Stafor, og de ivaretar de forskjellige funksjoner som kreves i et stort internasjonalt oljeselskap, med store eksponeringer og utfordringer, både hjemme og ute. Og StatoilHydro er fremdeles avhengige av Lloyds og London for å få dekket sitt forsikringsbehov.

Forum for Olje- og Gassforsikring (FOG) var ikke tilmålt så mye tid. FOG ble et rent faglig forum der diskusjonen gjaldt markedsforhold, forsikringsvilkår, kompetanseutvikling og andre samarbeidstiltak. Allerede i 1992 ble FOG avviklet. Alle de aktive deltakerne var da medlemmer av Sjøassurandørernes Centralforening (CEFOR)[28], og det ble opprettet et energi-utvalg innen Cefor som overtok FOG’s oppgaver.

Norsk Oljeforsikringspool ble oppløst i 1990. På det tidspunktet var kun fire av de opprinnelig 11 medlemmene fortsatt med.

Antallet selskapet som engasjerer seg i oljeforsikring er redusert til ett - Gard. Reduksjonen kom først ved konsolideringen innen næringen som førte til færre og større selskapsenheter. På slutten av 1980-tallet kom en periode med stor kapasitet i markedet og fallende premier. Samtidig inntraff en rekke storskader, og etter hvert sank kapasiteten igjen og premiene steg kraftig. Oljeselskapene valgte å øke kapasiteten i sine captives og i Oil Insurance Ltd. (se ovenfor), mens premieinntektene til de tradisjonelle markedene sank betydelig. Premieinntekten i oljeforsikring som var på det høyeste i 1990 oppe i USD 247 mill., var i 1998 nede i ca USD 70 mill. Det førte på ny til stigende kapasitet og sterkt fallende premier, at enda flere selskaper trakk seg ut av markedet.

Foredraget er bearbeidet til artikkel av Kristian Trosdahl, Handelshøyskolen BI Forsikring.

[1] De var xx ?

[2] Korrekt betegnelse på forsikring av oljeindustriens interesser til sjøs og til lands er energiforsikring. Siden denne artikkelen handler om oljeforsikringsringen, og oljeforsikring brukes som begrep i samtidige papirer og notater, har vi valgt å bruke det konsekvent i denne artikkelen. I andre dokumenter kan man finne eten tredje betegnelse: olje- og energiforsikring.

[3] Saga petroleum ble i 1999 kjøpt av Norsk Hydro, og er nå en del av StatoilHydro.

[4] I 1978 ble Oljedepartementet skilt ut fra Industridepartementet. I 1996 ble navnet endret til Olje- og energidepartementet.

[5] Dette avsnittet er bygget på Oddvar Kvan: Energiforsikring – en ny bransje i Forsikring – en bærebjelke, Oslo: 2001, Den norske Forsikringsforening, s. 71ff.

[6] Sedgwick ble igjen kjøpt av Marsh McLennan i 1998.

[7] Jan Erik Langangen var leder for Statoils økonomi- og forsikringsstab 1979–81. Deretter var han leder av konsernets økonomi- og administrasjonsstab til han ble ansatt i Storebrand-Norden (senere Storebrand A/S) i 1983. Fra 1987 til 1992 var han styreformann i Statoil.

[8] Gunnar Sletvold ble ansatt i Statoil ca 1976 som forsikringskonsulent, men ble raskt forsikringssjef og i 1986 finans- og forsikringsdirektør. Han var ansvarlig for forarbeidet og opprettelsen av Statoil Forsikring a.s, og var forretningsfører i selskapet fram til 1992 da han gikk han over til avdelingen for Raffinering og Markedsføring. Først som direktør for salg av raffinerte produkter, siden som direktør for Statoils oljehandel, med kontorer i Stavanger, London, New York og Singapore. Sletvold sluttet i Statoil i 2008.

[9] Samtlige notater og brev som er omtalt i artikkelen befinner seg i Statoils selskapsarkiv.

[10] Fra 2005 TrygVesta – norsk filial av det danske Tryg forsikring.

[11] Norges Brannkasse fusjonerte i 1986 med Norske Folk. Det nye selskapet ble kalt UNI Forsikring, og fusjonerte med Storebrand til UNI Storebrand i 1991. Fra 1996 endret dette selskapet navn til Storebrand.

[12] Samvirke skadeforsikring endret navn til VÅR skadeforsikring i 1998, og ble overtatt av Sparebank 1 Gruppen i 1999, fortsatte som Sparebank 1 Skadeforsikring.

[13] Norden fusjonerte i 1983 med Storebrand-Norden, i 1987 skiftet selskapet navn til Storebrand.

[14] Polaris-Norske Sjø skiftet i 1982 navn til Polaris. Fusjonerte med UNI Forsikring i 1988 – se videre fotnote 11.

[15] Sitat fra udatert notat sommeren 1980 fra Storebrand til Statoil.

[16] Olaf Christoffersen var i 1980 direktør for sjø- og oljeforsikring i Vesta.

[17] Gunnar Høye var i 1980 direktør for sjø- og oljeforsikring i Storebrand.

[18] I 1983 falt palmesøndag på 27. mars. Notatet fra Langangen ble skrevet tirsdag før påske, og den nye forsikringsdekningen (se nedenfor) ble gjort gjeldende fra langfredag 1. april – derav navnet ”påskekuppet”.

[19] Kapital nr. 8/1983, s. 9 f.

[20] Det var på dette tidspunkt Willy Olsen og Håkon Lavik.

[21] Jens Christian Mellbye, 1914 – 1993. Høyesterettsadvokat. Høyesterettsdommer 1968–82, medlem av og formann i flere offentlige utvalg.

[22] NOU 1983:16. Om organisering av statens deltakelse i petroleumsvirksomheten.

[23] Regjeringen var i 1983 utvidet med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som koalisjonspartnere.

[24] Dette avsnittet er basert på Finn E. Kroghs artikkel Reorganiseringen av Statoil – ”vingeklipping” eller symbolpolitikk? Lastet ned 8.6.2009 fra http://www.norskolje.museum.no/stream_file.asp?iEntityId=393

[25] Intervju med Helge Kvamme, adm.dir. i Gjensidige og formann i Oljeforsikringsringen, i Aftenposten 31.1.1986.

[26] Magne Seljeflot var på dette tidspunktdirektør for oljeforsikring i Norges Brannkasse.

[27] Internt notat datert januar 1984.

[28] CEFOR ble stiftet i 1911 som en bransjeorganisasjon for sjøforsikringsselskaper i Norge. Foreningen skiftet i 2009 navn til Cefor - The Nordic Association of Marine Insurers.