Norsk forsikring 250 år

379 Norsk forsikring 250 årNFT 4/2003 Frederik V var konge i Danmark og Norge fra 1746 til – 661 , og selskapet han ga sin tillatel- se til å opprette 24.12.1753, fikk navnet Chris- tianiæ Byes Brand Asseurance Casse2 . Det blir neppe noen stor markering av 250-års- jubileet i Norge – derfor denne lille artikkelen med utgangspunkt i norsk forsikringsvirk- somhets spede begynnelse. Den er ikke ment å være noen beskrivelse av norsk forsikrings historie gjennom de 250 år som er gått, bare å gi noen få glimt av de første årene med noen linjer både fram- og bakover i tid. Siden Christianiæ Byes Brand Asseurance Casse kun tegnet brannforsikring på bygninger, er hovedvekten lagt på denne bransjen, men med noen sideblikk på annen skadeforsikring og livsforsikring. Julaften i år er det 250 år siden kong Frederik V ga sin approbasjon til planen om opprettelse av det første norske forsikringsselskap – en bybrannkasse for Christiania. Artikkelen gir noen glimt fra næringens første decennier og trekker noen linjer både bakover i historien og fram mot vår egen tid. Norsk forsikring 250 år Forløpere for forsikring En mulig definisjon av forsikring er at det er et ”system” eller en ”ordning” etablert ved at mennesker som er utsatt for en risiko, slår seg sammen for å hjelpe hverandre om ulykken rammer en eller flere av dem, vel å merke ikke alle på en gang. Menneskene har alltid hatt behov for å skape trygghet for seg og sine, og har utfoldet ganske stor oppfinnsomhet i å nå dette målet. Mange av løsningene er forløpere til dagens forsikringsvirksomhet. Kristian Trosdahl er cand. philol. fra Universitetet i Oslo. Han har vært ansatt i forsikringsnæringen siden 1979 – fra 1992 som konsulent og senere studieleder ved Forsikringsakademiet. Han er også norsk redaktør for NFT. Kristian Trosdahl kristian.trosdahl@bi.no 380 Norsk forsikring 250 år Gilder og brannbrev De eldste av disse ordningene til gjensidig hjelp er knyttet til gildene, sammenslutninger av særlig håndverkere og kjøpmenn til gjen- sidig beskyttelse og fremme av felles interes- ser. Gildebrødrene pliktet å hjelpe hverandre om noen av dem ble rammet av ulykker, blant annet brann, men også med understøttelse av familien ved dødsfall og midler til begravelse. Det eldste gilde vi kjenner til som hadde bl.a. brannhjelp som formål, stammer fra Franker- riket, og er første gang nevnt i år 779. For å sette dette i historisk perspektiv, kan vi nevne at vi da er helt tilbake i Karl den stores regje- ringstid, ett år etter det berømte slaget på Roncevaux der helten Roland falt.3 Til Norge kom gildevesenet trolig på 1100- tallet. Det er uvisst hvor stort omfang det fikk, vi kjenner bare noen få ”vedtekter” for gilder, såkalte gildeskråer. En av disse viser at ett av formålene var gjensidig hjelp ved bl.a. brann. Brødrene som bodde nærmest, skulle ”…inne- stå for vår gildebrors hus” og etter brann ”…gjenreise det like godt som før.”4 På sam- me måte kunne en gildebror regne med hjelp dersom kornladen hans brant, kveget hans ble sykt, han tapte sitt gods ved ran eller skipsfor- lis og endelig til å reise løsepenger om han skulle havne i krigsfangenskap. Gildenes betydning ble mindre utover i middelalderen, og etter reformasjonen i 1532 ble de stort sett borte. Det kom ingen andre støtteordninger i stedet. Fra 1500-tallet og fram til de første forsikringsordningene kom i gang, var de som ble rammet av brann, henvist til tiggerstaven. Tigging var riktignok forbudt, men man kunne få kongelig tillatelse til å tigge dersom man uforskyldt var rammet av for eksempel brann. I praksis ble en skrift- lig tillatelse, et brannbrev, utstedt av amtman- nen, og den gjaldt for et begrenset tidsrom og i et avgrenset område. Som en kanskje kunne vente, varte det ikke lenge før falske tillatelser var i omløp, og denne formen for tigging fikk med tida et ganske stort omfang. Utover et brannbrev fra amtmannen var den offentlige hjelpen til brannofre begrenset til skattefritak. Etter en bybrann var det liten hjelp i å få et brannbrev siden mange, kanskje de fleste, i byen var rammet av brannen, og få hadde noe å gi. Derfor ble det fra tid til annen innrømmet skattefritak etter bybranner. Bor- gerne i Bergen fikk 5 års skattefritak etter en stor brann i 1623, og etter at borgerne i Oslo i 1567 selv brant byen for å hindre at den falt i svenskenes hender5 , fikk de hele 12 års skatte- frihet. En fordel var det at skattefriheten gjaldt hele byen, og ikke bare de bygningene som faktisk var brent ned. Dette frigjorde midler som kunne komme de brannlidte til gode, men de rakk likevel ikke mer enn til ren fattighjelp, og var langt fra tilstrekkelige til at alle brann- ofrene kunne komme på fote igjen. De første brannkassene Inspirasjon fra Europa Som vi snart skal se, tok både enkeltpersoner og lokale myndigheter i Norge i første halvdel av 1700-tallet initiativ til å få opprettet brann- kasser som kunne yte byborgerne mer effek- tiv økonomisk hjelp etter storbranner. Inspira- sjonen kom fra utlandet, kanskje først fra England der mange norske borgere hadde gode kontakter. Den store bybrannen i Lon- don 2.–5. september 1666 la 13 200 hus i aske, og ga støtet til stiftelse av flere brannfor- sikringsselskaper. Til forskjell fra middel- alderens gilder var dette rene forretningsfore- tak stiftet av private kapitalister eller organi- sert som aksjeselskap. Også i Tyskland ble det tidlig organisert brannkasser i byene. Først ute var Hamburg der byens ølbryggere allerede i 1591 grunnla en brannkasse. I løpet av de neste tiårene kom det i denne byen alene hele 45 nye brann- kasser. Kassenes formål var først og fremst å erstatte brannskader, men bak dette lå også et ønske om å gjøre det lettere å få lån, særlig 381 Norsk forsikring 250 år pantelån i bygårder, som næringslivet i byene var avhengige av for å kunne investere og ekspandere. Når en bygningen var brannforsik- ret, visste långiverne at den ville bli bygget opp etter brann slik at pantet ikke gikk tapt, og da var mer villige til å yte lån og også på gunstigere vilkår. I Danmark ble det startet en bybrannkasse i Altona6 allerede i 1714 ved at en rekke eldre brannkasser ble slått sammen. I hovedstaden København tok byens borgerrepresentasjon, ”de 32 menn”, initiativ til starte en brannkasse etter bybrannen i oktober 1728 da ca 1 450 bygninger ble helt eller delvis ødelagt. Kjøben- havns Brandforsikring ble etablert i 1731, og ble ett av tre selskaper i Danmark som fram til 1849 hadde monopol på å tegne bygningsfor- sikringer der til lands. Første norske initiativ Den første som tok initiativ til å starte en brannkasse i Norge, var sogneprest Jens Col- strup (død 1720) i Nes på Romerike. I 1689 brant hans hjem ned til grunnen, og både hans kone og fem av de ti barna deres omkom i brannen. Denne tragedien førte til at han, trolig kort tid etter, tok initiativ til å stifte en brannkasse for Nes. Vi vet lite om denne brannkassen i det bare ett dokument der den omtales, er bevart. Størst betydning fikk nok Colstrups tiltak som inspirasjon for andre som i årene etter lanserte planer om både lokale og nasjonale brannkasser. I 1702 inntraff en stor bybrann i Bergen. Trolig påskyndet av denne brannen foreslo to borgere i byen, Mads Pedersen Bågø og Nicolai Tideman, to år senere å etablere en ”General Brand-Kasse” som skulle omfatte både Dan- mark og Norge. De foreslo at medlemsskap i kassen skulle være obligatorisk, og at alle undersåtter årlig skulle betale 0,25% av sin faste formue i premie til brannkassen. Dette ble mest oppfattet som et forslag om en ny formuesskatt, og det var nok årsaken til at forslaget falt til marken. Det vant ingen tilslut- ning, ikke en gang i forslagsstillernes hjemby. Heller ikke et initiativ fra 14 borgere i Fredrikshald7 i 1721 og fra Stavangerman- nen Christian Fredrik Lund i 1734 førte til noe resultat. Begge disse forslagene gikk ut på å etablere lokale brannkasser som skulle ha ansvar for brannforsikring i hvert sitt avgren- sede område. Men i tillegg foreslo de å knytte kassene sammen i et landsomfattende ”nett” slik at en lokal kasse som ble rammet av en stor skade, for eksempel en bybrann, skulle få økonomisk støtte av alle de andre brannkasse- ne – altså en slags reassuranseordning. Som vi senere skal se, ble forslaget faktisk gjennom- ført, men ikke før i 1922! Det var to hovedårsaker til at disse for- slagene ikke lot seg realisere. Først og fremst var det et problem at de forutsatte obligatorisk tilslutning til kassene, gjerne i lovs form. Myndighetene var meget betenkt på å gå inn på dette. De fryktet at om tilslutning til kassene var lovbestemt, ville staten også bli oppfattet som en garantist for at de oppfylte sine for- pliktelser. Det kunne en nystartet kasse få problemer med dersom den fikk en stor skade, for eksempel en bybrann, i ett av de første driftsårene. Dernest var det et problem å få borgerne i Christiania med på noen av plane- ne. Etter at byen brant i 1624, ble den på ordre fra kong Christian IV flyttet inn under Akershus festning8 , og den nye bebyggelsen besto i stor utstrekning av grunnmurte murhus og ikke trehus, som dominerte de øvrige bye- ne i Norge. Dessuten hadde byen god vann- forsyning og et organisert brannvesen. Etter moderne mål var nok begge deler så som så, men i datida var det nokså enestående. Byens borgere mente derfor at brannfaren var langt mindre i Christiania enn i de andre byene i landet, og at om ulykken likevel skulle være ute, hadde de midler til å begrense skadene. De var absolutt ikke interessert i å være med i en brannkasse som omfattet de brannfarlige trebyene, og være med på å betale erstatninger 382 Norsk forsikring 250 år for de store bybrannene som ikke så rent sjelden rammet disse byene. Christianiæ Byes Brand Asseurance Casse stiftes I arbeidet med ”høringsuttalelser” til forsla- gene nevnt ovenfor, uttalte Christiania-bor- gerne ved flere anledninger at de gikk inn for en særskilt kasse for denne byen alene. Denne planen modnet etter hvert, og i 1752 ble det lagt fram et konkret forslag som ble oversendt myndighetene i København. 24. desember 1753 fikk planene kongelig godkjenning, og dermed var grunnlaget for Christianiæ Byes Brand Asseurance Casse, Norges første for- sikringsselskap lagt. Men betyr det at vi også kan regne 24.12. 1753 som norsk forsikringsnærings ”fødsels- dag”? Dette kan diskuteres: Det tok tid før Christianiæ Byes Brand Asseurance Casse – heretter bare kalt Cassen – kom i virksomhet, første polise ble ikke utstedt før i 1755. Dess- uten fantes det lignende ordninger tidligere. Colstrups bygdebrannkasse var en, men vi vet for lite om hvordan den var bygget opp og arbeidet til å regne den som et første forsik- ringsselskap. Dessuten ble den ganske kort- varig. En sterkere ”kandidat” er hestehjelpe- kassene som på ordre fra hærens øverst- kommanderende ble opprettet ved dragonre- gimentene9 i 1711. Kassene forsikret hestene som bøndene måtte stille til rådighet for hæ- ren. Dragonene betalte premien i form av trekk i lønn, og kassene eksisterte helt fram til 1870-tallet. Jeg mener likevel at det er grunnlag for å hevde at Cassen er det første egentlige forsik- ringsselskap i Norge. Det bygger jeg på at Cassen er det første selskapet vi kjenner til, som var basert på frivillig tilslutning og var åpent for alle, riktignok begrenset til et geo- grafisk område – Christiania og noen av byens forsteder. Videre arbeidet Cassen, som vi snart skal se, etter stort sett samme prinsipper som moderne selskaper. Og om vi først fester oss ved Cassen som det første norske forsikrings- selskap, virker det ikke urimelig å bruke tids- punktet for kongelig godkjenning som ”fød- selsdag”. Hva var så årsaken til at Christiania-borger- nes forsikringsinitiativ i motsetning til tidli- gere forsøk virkelig førte fram? Det var nok flere faktorer, blant annet at ordningen var foreslått av byens borgere selv, og at byen var et område med likeartede risiki – stort sett bare murhus. At forslaget i stor grad bygde på samme prinsipper som bybrannkassen i Kø- benhavn, hadde nok også sitt å si. Endelig var det av betydning at Cassen i Christiania bygde på frivillig tilslutning. I det opprinnelige for- slaget fra borgerne var det riktignok lagt opp til obligatorisk medlemskap, men de aksep- terte at dette ble endret ved saksbehandlingen i København. Hadde de stått fast på prinsippet om obligatorisk tilslutning, ville planen nep- pe blitt realisert. Cassen fikk imidlertid en ganske treg start på virksomheten. Det tok over et halvt år før det lyktes å samle nok interessenter, dvs. personer som ønsket å forsikre sine hus, til å få avholdt valg av direksjon slik at driften kunne starte.Interessentmøtet fungerte som generalforsamling for Cassen. Her møtte re- presentanter valgt av forsikringstakerne – gjennomgående 1 representant for hver 10. forsikringstaker. Forsamlingen valgte sel- skapets ledelse som besto av tre direktører. De første 30 årene av Cassens drift var dette et ulønnet verv. Første forsikring ble tegnet først 18. februar 1755, men så kom en ganske rask vekst, i løpet av det neste året ble det tegnet 175 forsikringer. Senere dabbet veksten av, og etter 10 år hadde Cassen forsikret 380 bygninger. Antallet virker beskjedent, men vi må huske at Christiania på denne tida var en småby med rundt 5 000 innbyggere – hvorav få hadde midler til å betale brannforsikring. 383 Norsk forsikring 250 år Et ”moderne” selskap? Det er mange trekk ved driften av Cassen som minner om hvordan et moderne forsikrings- selskap arbeider. Først kan det nevnes at Cassen i motsetning til både eldre og yngre forsikringsselskaper, innkrevde premie på forskudd. Før en byg- ning ble antatt til forsikring, ble den taksert av en ”nemnd” med 3 spesielt utpekte håndverks- mestre. Eieren kunne så selv avgjøre hvor mye han ville forsikre huset for, men holde seg innenfor minimum 50 og maksimum 75% av takst. Kunden måtte betale 2% av forsi- kringssummen ved tegning av forsikringen. Dette var midler som skulle gå til å bygge opp selskapets fonds, og var mer et ”innskudd” enn en forsikringspremie. Ordningen med innskudd var nødvendig fordi Cassen var stif- tet uten noen grunnkapital. Det var heller lagt opp til gjensidig ansvar – det var altså ikke mulig å kreve inn tilleggspremier eller foreta etterutlikning. Selve premien måtte betales årlig, og var på 10 promille av forsikrings- summen de første fem årene, og falt så til 5 promille den neste fem år og til 2,5 promille etter 10 år. Dette siste nivået er ikke så langt unna dagens. Ett av de største skadeforsikrings- selskapene har en premiesats på ca 1,5 pro- mille for en brannforsikring på en murbyg- ning i den delen av Oslo som den gang var Christiania. I Cassen var for øvrig forsik- ringen premiefri etter 25 år – det kan man nok ikke vente seg av dagen forsikringsselskaper. Om uhellet var ute, trakk Cassen en egen- andel slik det også gjøres i dag. Cassens egenandel var 10% av erstatningen, altså gan- ske drøyt etter våre dagers mål. Omkostningene var noe høyere enn vi er vant til i dag. Etter at Cassen fikk lønnet direktør i 1782, hadde den 3 fast ansatte – foruten direktøren var det bokholder og kontor- bud. I tillegg kom honorar til takstmenn og en del faste utgifter, i første rekke husleie. I 1784 utgjorde Cassens samlede utgifter ca. 50% av premieinntekten. I våre dager ville dette bli regnet som svært høye kostnader, men vi må huske på at etter hvert betalte en del av Cassens kunder ikke premie fordi de hadde vært forsik- ret i mer enn 25 år. For øvrig var Cassen svært heldig når det gjaldt skader, noen år hadde den slett ingen i det hele tatt, og da ble det økono- miske resultat i alle fall godt. Combined Ratio ble meget lav, ville man vel sagt i dag. I likhet med moderne selskaper forvaltet Cassen sine aktiva for å øke sine reserver og sikre at den var i stand til å utbetale erstatnin- ger etter skader. Den sikreste plassering på 1700-tallet var pantelån, og Cassen lånte etter hvert ut så å si hele sin kapital. Denne praksi- sen kunne blitt skjebnesvanger da 17 bygnin- ger midt i byen brant ned i april 1787. De aller fleste bygningene var forsikret, og skadene beløp seg til 27 000 riksdaler. Nå var selska- pets formue på dette tidspunkt på 130 000 riksdaler, så egentlig skulle det ikke være vanskelig å utrede erstatningen – om det altså ikke hadde vært for at det aller meste var bundet i pantelån. Disse lånene kunne sies opp, men det var i praksis ingen løsning. Huseierne hadde ingen muligheter til å få lån annetsteds, og kjøpere til de pantsatte eien- dommene var det heller ikke lett å finne. Løsningen ble at Cassen vedtok å ta opp lån for å kunne utbetale erstatningene. Det fantes ikke noen bank i Norge på dette tidspunkt, og Cassen måtte vende seg til de to bankene i Danmark - begge for øvrig eid av staten. Cassens rykte var tydeligvis godt, eller kan- skje følte bankene seg forpliktet til å hjelpe borgerne i Christiania, i alle fall ble de nød- vendige lån innvilget, og Cassen kunne allere- de etter 1 måned betale ut erstatninger til de som var rammet av brannen. Et meget raskt oppgjør – også etter dagens mål. Og lånene ble tilbakebetalt etter planen. Cassen engasjerte seg tidlig i skadeforebyg- gende og –begrensende arbeid. Naturlig nok var det tiltak mot brann Cassen ønsket å bidra til, og den ga ved flere anledninger betydelige 384 Norsk forsikring 250 år bidrag til innkjøp av brannsprøyter til Christia- nias brannvesen. Cassen bekostet i en årrekke opparbeidelse og vedlikehold av råker i isen i Akerselva, Bjørvika og Pipervika10 for å sikre vannforsyning til brannslukking vinterstid. Byens brannkommisjon fikk penger som skulle gå til premier til personer som utmerket seg ved sin innsats under brannslukking, og den bekostet forsøk med nye slukkemidler. En klar grense ble likevel trukket, Cassen over- tok ikke oppgaver som det offentlige hadde ansvaret for å bekoste. Trass i mange oppfor- dringer kom det derfor aldri på tale å gi kon- tante bidrag til drift av byens brannvesen – det var byens og ikke Cassens oppgave. Skadeforebyggende arbeid er en tradisjon norsk forsikring har tatt godt vare på. Nærin- gen har gjennom årene gitt betydelige bidrag til forebygging av skader – både direkte i form av gaver til innkjøp av alt fra enkelt brann- vernutstyr til redningsskøyter, økonomisk støtte til kampanjer mot brann, trafikkulyk- ker, hjemmeulykker m.m. og til organisasjo- ner som Norsk Brannvernforening og Trygg Trafikk. Det er også gjennomført kampanjer mot brann, trafikkulykker og mye mer av de enkelte selskaper eller gjennom bransjeorga- nisasjonen Norges Forsikringsforbund.11 Forsikringsnæringen har neppe noen gang vært direkte populær blant det store publi- kum. Årsaken er bl.a. at det lett kan oppstå uenighet om hva som er et rimelig og rett- ferdig erstatningsoppgjør. For å løse slike tvister er det gjerne etablert egne klagekonto- rer, i Norge kalt Forsikringsklagekontoret. I tilknytning til dette er det opprettet en nemnd med representanter for selskapene, Forbruker- rådet og en dommer som leder som avgjør tvistemål om forståelse av selskapenes vilkår. Cassens ”fedre” var heller ikke fremmede for at slik uenighet kunne oppstå, og etablerte en egen tvisteløsningsnemnd – kalt ”Brannassu- rancekommisjonen”. Kommisjonen hadde fem medlemmer: En magistrat12 , to av selska- pets tre direktører og to forsikringstakere. Det kan imidlertid se ut som denne ordningen ikke fungerte godt, og etter hvert ble tvistesaker henvist til de vanlige domstolene. Forsikringssvindel er et stort problem for forsikringsnæringen i dag. Også stifterne av Cassen var klar over at noen kunne fristes til å tjene på en skade å hjelpe skjebnen litt på vei. I Cassen var det derfor bare mulig å forsikre huset for 75% av dets verdi – ”…fordi så høie summers forsikring, at ved skade snarere vin- nes enn tapes, befryktes vilde virke hos nogle skjødesløshet med varme, og hos andre for- sett.” I siste tilfelle var det ingen nåde, om noen med vilje tente på sitt hus, skulle de ”…tiltales for retten og lide lovens strengeste straff, likesom han mister all rett til erstatning for brannskaden fra Cassen.” Trusselen om ”lovens strengeste straff” gjelder nok ikke i dag, men noen erstatning kan en forsikrings- svindler ikke vente seg i dag heller. Madame Hassing Kvinner i ledende stillinger har knapt vært noe kjennetegn for norske forsikringsselska- per. Derfor er den første av dem verdt et lite avsnitt for seg selv. Madame Hassing, som hun ble kalt, var enke etter Cassens første faste ansatte – bokholder Søren Hassing. Hassing døde allerede i 1762, og enken søkte og fikk bokholderstillingen etter ham. Hun var ikke selskapets leder, det var som vi har sett de tre valgte direktører, hvorav en ble fast ansatt fra 1782. Men som bokholder stod hun for den daglige drift av Cassen. Hun underskrev regnskapene med ”J. M. Heggelund, enke af Salig Hassing”, men ble til daglig kalt Madame Hassing. Hun var utvilsomt dyktig, og oppnådde å bli populær blant Cassens kunder. Dette skyldtes kanskje mest at hun var ganske lemfeldig med å inn- kreve utestående premier og renter på lån trass i at hun flere ganger fikk beskjed av general- forsamlingen om å gå hardere til verks. Dessverre var hun også noe for lemfeldig 385 Norsk forsikring 250 år med Cassens midler på andre måter. Mot slutten av 1778 kom det for en dag at hun hadde gjort seg skyldig i underslag av et ganske betydelig beløp – mellom 2 300 og 2 400 riksdaler, eller mer enn ett års premie- inntekt i selskapet. Madame Hassing tilstod straks, og søkte avskjed. Grunnen til under- slaget var at hun hadde gjeld etter ”Salig Hassing” og ikke minst tre barn å forsørge. Madame Hassing gjorde imidlertid hva hun kunne for å dekke underslaget med salg av eiendeler på auksjon, og hadde også en kau- sjonist som dekket restbeløpet. Dermed førte affæren ikke til tap for Cassen, og da hun klarte å skaffe en ny kausjon på 2 000 riksdaler fra kjente borgere i Christiania, valgte Cas- sens direksjon faktisk å gjeninnsette henne som bokholder allerede i september 1779. Hennes posisjon ble deretter heller sterkere enn svakere, og etter 1800 stod hennes navn under offentlig innkalling til generalforsam- ling, kunngjøring av forfalne obligasjoner og lignende. I 1811 trakk hun seg tilbake etter 50 år i Cassens tjeneste. Cassen nedlegges Vi finner ikke Christianiæ Byes Brand Asseu- rance Casse eller en etterfølger av dette sel- skapet i dag. Selskapet ble oppløst i 1827. Det skyldtes ikke økonomiske problemer for i det hele greide selskapet seg godt økonomisk, kanskje mest fordi hellet stod det bi slik at det unngikk store skader. De skader som kom, hadde det ikke problemer med å erstatte. Hva var så bakgrunnen for at Cassen ble nedlagt? Selv om Cassen altså ikke ble rammet, var det flere store branner i Christiania i de årene på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, spesielt ille var brannen på trelast- lagere i byen i 1819. Heller ikke denne skaden rammet Cassen, men omfanget førte nok til ettertanke hos flere av dens medlemmer. Kun- ne Cassen greie en slik skade? Kunne man stole på at hellet ville vare? Etter som tiden gikk, hadde Cassens formue økt betraktelig – til ca 230 000 riksdaler. Det kan nok tenkes at noen av medlemmene ønsket å disponere en del av denne kapitalen. I alle fall begynte diskusjonen om oppløsning midt på 1820- tallet, og generalforsamlingen 12. mars 1827 vedtok å oppløse selskapet og fordele midlene på interessentene eller forsikringstakerne. Cas- sens virksomhet opphørte 30. juni 1827 kl. 24.00, men først i september 1850 ble det satt endelig sluttstrek for fordeling av Cassens midler. Da hadde alle interessenter fått tildelt et beløp som svarte til den enkelte eiendoms forsikringssum i forhold til hele porteføljen – enten i form av kontante utbetalinger eller som et avdrag i pantegjelden de hadde til Cassen. Midlene som var igjen, ble gitt til Christiania kommune med anbefaling om at de ble brukt til en stiftelse til gavn for byen. 1767: Den almindelige Brand- forsikrings Anstalt etableres Men hva med forsikringene? Hvor skulle by- ens huseiere få forsikret sine hjem etter at Cassen ble nedlagt? Faktum var at det allerede i 60 år hadde eksistert et offentlig forsikrings- selskap i tillegg til Cassen. Da Cassen ble oppløst, ble forsikringene ganske enkelt over- ført til dette selskapet. For å belyse utviklingen av dette selskapet, må vi ta en ekskursjon til Danmark. Akkurat som i Norge var det der utover i første halvdel av 1700-tallet fremmet, diskutert og forkastet en rekke forslag til en brannforsikringsordning for hele landet. Det førte til at København, som tidligere nevnt, fikk en brannkasse i 1731, men ellers ble det i årene fram mot 1760 bare stiftet en del mindre lokale brannkasser. Re- gjeringen mente at de lokale kassene ikke var noen god løsning, først og fremst fordi de var for små til å samle nok kapital til å stå mot om store brannskader skulle inntreffe. 13. januar 1761 ble planene for et landsomfattende sel- 386 Norsk forsikring 250 år skap realisert i det kong Frederik V satte sitt navn og segl under en Brand-Forsikkrings Anordning for alle Kiøbsteder i Danmark. Som navnet sier, gjaldt forordningen først og fremst i byene. Her var forsikringen tvungen for alle private og offentlige bygg, mens til- slutningen var frivillig på landsbygda. Sel- skapet fikk monopol på brannforsikring uten- for København der kassen fra 1731 fortsatt skulle få virke. Det ble ikke innkrevet noen premie på forskudd, i stedet skulle midler til å utbetale erstatninger kreves inn på etterskudd ved fordeling på alle uskadde bygninger i forholdet mellom den enkelte bygnings takst og den samlede takst for alle forsikrede byg- ninger – dette ble kalt repartition. Etter at dette var gjennomført i Danmark, var det naturlig at myndighetene så på mulig- hetene og behovet for en brannforsikringsord- ning i Norge. I 1762 sendte Commercekolle- giet13 et forslag om opprettelse av lignende ordning for Norge på høring til stiftsamtmen- nene som igjen sendte det til kjøpstedene. De fleste kjøpsteder stilte seg positive til å bli med i en slik forsikringsordning – med unntak av Christiania, som jo allerede hadde en for- sikringskasse, og Trondhjem som hadde over- tatt Christianias gamle argument om at deres by var bedre sikret mot brann og hadde et bedre ”brannvesen” enn de øvrige kjøpstede- ne, og at de derfor ikke ville være med på å forsikre de andre brannfarlige byene. I Bergen hadde de hatt flere bybranner, og var mer positivt innstilt – selv om de først og fremst ønsket at den danske kassen skulle utvides til å omfatte Norge. Det ville ikke myndighetene i København av samme årsak som borgerne i Trondheim hadde trukket fram: Risikoen for brann var mye større i de norske trebyene enn i de danske mur- og bindingsverk-byene. Mens myndighetene i København vurderte de innkomne uttalelsene, inntraff en be- givenhet som skulle sette fart i planene. 1. mai 1764 strøk over halvparten av bolighusene innenfor festningsmuren i Fredrikstad med i en storbrann. Dette skremte både myndig- heter og borgere i andre byer, og de ba om straks å få komme med i den danske brann- kassen. Dette var som nevnt ovenfor, ikke aktuelt, men det ble satt i gang forberedelser til å etablere en norsk ordning. I årene 1765 – 1767 ble alle bygninger i kjøpstedene i Norge taksert. Takstene skulle ligge til grunnlag ved repartitioner av erstatningsbeløp. Etter at dette grunnarbeidet var gjort, kunne kong Christian 7. (1766 – 1808) 18. august 1767 sette sitt navn under en norsk Brandforsik- rings-Anordning i Særdeleshed for Kiøbstæ- derne, og samtidig en forordning om brann- vern i kjøpstedene. Til daglig ble denne brannforsikringen for Norge kalt Den almindelige Brandforsikrings- anstalt – selv om også andre navn var i bruk. Den norske forsikringsordningen var en blå- kopi av den danske. Forsikringen ble tvungen i alle kjøpsteder unntatt Christiania, som had- de en ordning allerede. Borgerne i Christiania var dermed i praksis unntatt fra forsikrings- plikten – Cassen var jo en frivillig ordning. Slik var det fram til 1779 da dette ”hullet” i lovgivningen ble tettet. Kongen fastslo da at forsikringsplikten også gjaldt borgerne i Chri- stiania, men at de kunne velge mellom Cassen og Den almindelige Brannforsikringsanstalt. Først i 1847 ble forsikringsplikten tatt ut av lovverket, men da var bevisstheten om viktig- heten av forsikring så forankret i folk flest at det ikke førte til noen nevneverdig nedgang i antall forsikrede bygninger. Da Cassen ble oppløst i 1827, ble polisene som nevnt overført til Den almindelige Brand- forsikringsanstalt, heretter kalt Brandforsik- ringsanstalten, som deretter i praksis hadde monopol på brannforsikring av bygninger. Med tida ble imidlertid monopolet uthulet: Fra 1814 ble det ansett bare å gjelde for kjøpstedene, og kun for bygningsforsikring. Etter hvert kom det forsikringsselskaper som forsikret varer og løsøre mot brann og andre skader. I 1827 åpnet det engelske Alliance 387 Norsk forsikring 250 år Assurance Company Ltd som det første løs- øreselskap tegningsagentur i Norge. Det første norske private løsøreforsikringsselskapet ble etablert i Bergen i 1838 – det fikk navnet Det norske Brandassurance-Selskab paa Varer og Effecter, senere også kalt ”Gamle Ber- gen”14 . Senere på 1800-tallet ble det etablert en rekke nye forsikringsaksjeselskaper sam- tidig som henimot 30 utenlandske forsik- ringsselskaper startet virksomhet i Norge. Ingen av disse selskapene tok for alvor opp konkurransen med Brandforsikringsanstalten om bygningsforsikringer. Det skjedde først i 1913 da Brandforsikringsanstalten skiftet navn til Norges Brannkasse og samtidig fikk an- ledning til å tegne innbo- og løsøreforsikring. Dermed var freden brutt, og de andre selskapene svarte straks med å gi Norges Brannkasse konkurranse på bygningsforsik- ringer15. Gjensidige brannkasser på landsbygda Brannforsikringsanstalten åpnet for å forsikre bygninger også utenfor kjøpstedene, men selskapet fikk relativt få kunder på lands- bygda. Bare få alminnelige bønder og hus- eiere forsikret sine hus. Årsaken var at proses- sen med å få avholdt takst, som var en betin- gelse for å få forsikring, var kostbar og kom- plisert. Dessuten var bøndene ikke innstilt på å måtte bidra til å betale erstatninger etter bybrannene – også fordi det kunne bli betyde- lige beløp. På landsbygda vokste det derfor fram en annen ordning – bygdebrannkassene. Vi har allerede nevnt Jens Colstrups initiativ fra 1690- tallet, men hvordan dette ble gjennomført i praksis, vet vi lite om. Den første bygdebrann- kasse vi ellers kjenner til, er Lands Gjensidige Brannkasse som ble stiftet i Søndre Land kommune i Oppland fylke 18. oktober 1816. Denne brannkassen ble nedlagt etter noen få år16 , men ideen hadde slått rot, og allerede i 1823 ble det etablert en brannkasse i Ringsaker i Hedmark og så fulgte Fåberg i Oppland. Få år senere kom første kasse i Trøndelag17, og deretter etableringer i flere landsdeler. I 1850 var det 32 foreninger i drift, i 1900 var antallet oppe i 199 og på 1920-tallet var det blitt 260 av dem. De fleste kassene var naturlig nok ganske små, og kunne få betydelige problemer ved en stor brann i sitt område. For å bøte på dette, ble det i 1922 etablert et eget selskap – Samtrygd – som i skulle virke som et reassuranseselskap for de mindre brannkassene, altså samme ide som Christian Fredrik Lund hadde lansert i 1734. Samtrygd drev også direkte forsikring, og fra 1958 hadde selskapet konsesjon i alle bransjer unntatt kredittforsikring. Samtidig begynte brannkassene å slå seg sammen, og antallet sank raskt. I 1974 skiftet Samtrygd navn til Gjensidige Norsk Skadeforsikring, til daglig gjerne bare omtalt som Gjensidige. Etter hvert er brannkassene integrert i Gjen- sidige, som nå er landets nest største skadefor- sikringsselskap18. Men starten var altså meget beskjeden: Et initiativ fra hardt prøvet prest på Nes for over 300 år siden. Livsforsikring Historisk har personforsikring vel så lange røtter som brannforsikring og annen skade- forsikring, men det skulle ta nesten 100 år fra stiftelsen av Christianiæ Byes Brand Asseu- rance Casse til det første livselskapet kom. Forløpere til livsforsikring Allerede i år 205 f.Kr. organiserte byen Milo i Lille-Asia en livrenteforsikring for sine bor- gere. I Romas storhetsperiode fantes det forsik- ringslignende ordninger for keiserens soldater – legionærene. Gildene, som vi har nevnt over, ytet ikke bare hjelp ved brann, men også til gildebrødrenes etterlatte. I katolsk tid var såkalt proventkjøp vanlig. I korthet gikk dette 388 Norsk forsikring 250 år ut på at en person overdro hele eller deler av sin formue til kirken, oftest ved et kloster, mot å få husrom og mat i klosteret på sine eldre dager. Omfanget av ytelser ble avtalt på forhånd, ofte flere år før det var aktuelt å flytte til klosteret slik at dette kanskje best kan sammenliknes med en oppsatt livrente. Den- ne formen for alderspensjon falt naturlig nok bort med reformasjonen, men hospitalene, som opprinnelig var opprettet for å huse tren- gende, overtok til en viss grad kirkens rolle på dette området. Et skritt nærmere etablering av livsforsik- ringsvirksomhet kommer vi i 1721 da staten etablerte Den Norske Officers-Enkekasse som ga understøttelse til enker og barn etter offi- serer. Kassen ble finansiert ved at offiserene ved ansettelse betalte en engangspremie pluss en tilleggspremie hver gang de fikk lønnsøk- ning ved avansement. Dette ga imidlertid ikke inntekter nok, og kassen ble nedlagt på 1770- tallet etter at Staten hadde overtatt dens utestå- ende forpliktelser. Også for presteenker ble det opprettet pensjonskasser på 1700-tallet. Den første var Nedre Borgesyssels prostis19 presteenke- kasse etablert i 1719 av sogneprest Johan Cold. Basis var et engangsinnskudd samt en- kelte av de bøtene som ble idømt i distriktet20. Tilsvarende kasser kom deretter i Akershus og i Kristiansand. I tillegg til dette ble det etablert en rekke borgerlige enkekasser på 1700-tallet, men de fleste var ikke tilstrekke- lig fundert og gikk inn etter kortere eller lengre tid. Hvilket norsk livsforsikringsselskap er eldst? To selskaper som strides om å være det eldste norske livsforsikringsselskapet: Den norske Livrenteforening startet utvil- somt opp først, i 1844 etter mønster av tyske ”renteforsikringsanstalter”. Men selskapet var ikke organisert som et vanlig livsforsikrings- selskap. Medlemmene gjorde et engangs- innskudd, og ble deretter delt i årsklasser og fikk en årlig rente så lenge de levde. Ved dødsfall fikk de etterlatte innskuddet tilbake med fradrag av det som var utbetalt. De øvrige ”arvet” de som var falt fra, og ettersom de ble færre kunne de vente stadig økende avkast- ning. Dette var en såkalt tontine – en form for lån som først ble prøvd innført i Norge av kong Frederik 3. i 1653 i et forsøk på å styrke statens finanser.21 I 1874 ble selskapets virk- somhet reorganisert, og det drev videre med ordinære livrenter. I 1902 tok selskapet også opp tegning av risikoforsikringer samtidig som navnet Norske Liv ble innarbeidet. Sel- skapet drev virksomhet som gjensidig livsfor- sikringsselskap til 1994, men er nå en del av Nordea-konsernet. Reorganiseringen i 1874 endret Norske Livs virksomhet, men selskapet opphørte ikke, og har kontinuitet fra 1844. Kanskje gir det rett til tittelen Norges eldste livsforsikringsselskap – eller må den gå til et litt yngre selskap, som hele tida har virket som et ordinært livsforsik- ringsselskap? I så fall er det Gjensidige Livs- forsikring som er eldst. Det ble startet i 1847 av Ole Jacob Broch22 under navnet Christiania Almindelige Gensidige Førsørgelsesanstalt. Dette selskapet bygget på forsikringsmessige prinsipper, la dødelighetserfaringer fra både Norge og England til grunn for premiefast- settelsen, og tegnet livsforsikringer og liv- renter. Det fikk for øvrig en ganske treg start: Etter to måneder var det tegnet fem poliser – tre av dem hadde Broch selv tegnet på eget liv til fordel for hustru og barn. Fra 1893 begynte selskapet å bruke navnet Gjensidige. På 1970- tallet ble det innledet samarbeid med Samtrygd under det felles navnet Gjensidige. I dag er selskapet en del av Gjensidige NOR-gruppen. 389 Norsk forsikring 250 år Etter 250 år – exit forsikring? Forsikringsnæringen har vokst fra den beskjed- ne starten i Christiania i 1753. I dag sysselset- ter den rundt 10 000 mennesker og har en premieinngang på NOK 85 milliarder fordelt noenlunde likt på skade- og personforsikring. Den forvalter 517 milliarder NOK – mest i livsforsikringsselskapene med NOK 414 mil- liarder, mens de resterende NOK 103 milliar- der forvaltes av skadeforsikringsselskapene.23 Få kan vel tenke seg vårt samfunn uten det sikkerhetsnettet næringen er for både næ- ringsliv, stat, kommune og det enkelte individ ved at den overtar risikoen for tap av verdier på grunn av tilfeldige hendelser som for ek- sempel brann, innbrudd, vannskader eller naturskader. Livsforsikringsselskapene dek- ker den økonomiske risiko for tidlig død eller varig invaliditet, og har i tillegg vært en viktig kilde til finansiering for både privatpersoner og privat og offentlig næringsvirksomhet. Det er mulig at forsikringsnæringen i fram- tida ikke vil oppfattes som en selvstendig næring, men som en del av en større enhet – finansnæringen. Spesielt på personforsikrings- siden har forsikringsselskaper og banker inn- gått samarbeid om salg og produktutvikling og fusjonert til større finanskonserner. Det er få institusjoner ved siden av BI Forsikrings- akademiet og Forsikringsklagekontoret (!) som fortsatt har ordet ”forsikring” med i navnet. Forsikringsnæringens organisasjoner har fu- sjonert med bankenes tilsvarende organisa- sjoner, og har navn på ”finans”: Nærings- organisasjonen heter nå Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), og fagforeningen for de fleste ansatte i forsikring heter Finans- forbundet med medlemsbladet Finansfokus. Det gamle fagbladet Forsikringstidende rakk å bli overtatt av FNH og omdøpt til Finans- magasinet før det gikk inn ved siste årsskifte. Desto viktigere blir det da å ta vare på næringens historie og minnes innsatsen til pionerene som for 250 år siden startet det første selskapet. De måtte i alle fall nøye seg med å drive forsikring – private banker fantes den gang ikke i Norge. Noter 1 Som leserne sikkert vil huske, var Norge i union med Danmark fram til 1814. 2 Byens navn var Christiania (for ordens skyld, nå Oslo), æ’en til sist i navnet er tatt fra latin der eieform av substantiv kan ende på ae – her sammenskrevet til æ. 3 Roland falt i kamp mot araberne i Spania, og slaget la grunnlaget for middelalderens mest be- rømte epos Rolandskvadet som vi finner flere versjoner av også i Norden. 4 Fra skråen til Onarheimsgildet i Hordaland. 5 Den svenske kong Erik XIV’s angrep på Østlan- det i 1567. Han angrep Oslo for å ta Akershus festning. Byen ble altså brent, og festningen mot- sto beleiringen slik at de svenske styrkene måtte trekke seg tilbake samme høst. 6 Nå en bydel i Hamburg, men fram til 1864 dansk område. 7 Nå Halden i Østfold. 8 Kongen var ikke snauere enn at han samtidig døpte om byen fra Oslo til Christiania. 9 Dragonregimentene var lette kavaleriavdelinger. 10 Akerselva renner ut i Oslofjorden rett utenfor daværende bygrense. Bjørvika og Pipervika er deler av Oslo havn. 11 I 2000 fusjonert med Bankforeningen til Finans- næringens Hovedorganisasjon (FNH). 12 Magistratene var et kollegium av embetsmenn som fram til formannskapslovene i 1837 styrte byene ganske eneveldig. 13 Datidas handelsdepartement. 14 Selskapet ble fusjonert med Vesta (etablert 1880) i 1900. 15 Begge endringer var hjemlet i Lov om Norges Brannkasse av 1913. 16 Dette skjedde senest i 1830, men den ble etablert på ny i 1892/93. 17 Sparbu i 1829. 18 Markedsandel landbasert forsikring 29,9% i 2. kvartal 2003, kilde: FNH’s nettsider. 390 Norsk forsikring 250 år 19 Dette omfattet sognene mellom Moss og Halden i Østfold. 20 Flere hadde fantasifulle navn, for eksempel Det omhyggelige Compagnie (Bergen 1746-53) eller Christiania Stifts velmenende Interessentskap (1747-71). 21 Selve systemet ble lansert av italieneren Lorenzo Tonti (1630 – 1695) rundt 1650. 22 Broch (1818 – 1889) var matematiker og politiker – han tok senere initiativ til å starte Den Norske Creditbank, og var statsråd rundt 1870. 23 Tall fra 31.12.2002 hentet fra Finansåret 2003 utgitt av Finansnæringens Hovedorganisasjon. Kilder Egil Mørk: Christianiæ Byes Brand Asseurance Casse 1753 – 1850, EM-Consult, Oslo. K. Lorange: Forsikringsvesenets historie i Norge inntil 1814, Wesmanns skandinaviske forsik- ringsfond, Oslo 1935. K. Færden: Forsikringsvesenets historie i Norge 1814 – 1914, Wesmanns skandinaviske forsik- ringsfond, Oslo 1967. Ulf-Arvid Mejlænder: Tiden går – fra beskjeden grunntanke til solid finanskonsern, utgitt av Gjen- sidige forsikring, Oslo 1997.