Om forsikringsselskapers regressadgang i kontraktsforhold – en avklaring i Høyesterett



Den 18. desember 2019 avsa Høyesterett dom om forsikringsselskapers regressadgang i kontraktsforhold (HR-2019-2386-A).  Høyesterett slår fast at regressansvar for kontraktsforpliktelser ikke begrenses av skadeserstatningsloven § 4-2, og forsikringsselskap har som utgangspunkt adgang til å kreve sitt tap dekket. 

Det underliggende kravet var utgifter til sakkyndige for å dokumentere mangler ved boligtvist, som i første omgang var dekket av kjøpers forsikringsselskap. Lagmannsretten konkluderte med at det forelå kontraktsbrudd fra selgers side. Denne delen av saken ble akseptert av selgers eierskifteforsikringsselskap, men utgifter som allerede var dekket av kjøpers forsikring, ble avslått. 

Problemstillingen som Høyesterett tok stilling til er en avklaring på en juridisk konflikt mellom selgernes eierskifteforsikring og kjøpers boligkjøperforsikring. Selgersiden har hevdet at deres ansvar for mangler begrenses når kjøperen får dekket sine kostnader av egen forsikring, mens kjøpersiden har hevdet at det ikke gjelder slike begrensninger for kontraktsansvar. 

Dommen avklarer rettstilstanden for forsikringer som tilbyr såkalt boligkjøperforsikring. Men den kan også tenkes å anspore til at forsikringsselskaper i praksis har noe utvidet adgang til regress, særlig mot private parter. Tidligere har forsikringsselskaper i praksis kun søkt regress hvor den private har opptrådt grovt uaktsomt. 

Om saken 

Utgangpunktet for saken var feil med fundamenteringen på en bolig som førte til setningsskader. Selgeren hadde opplevd at masser under huset ble vasket ut, og selgerens tingskadeforsikringsselskap valgte å gå inn og redde boligen fra kollaps. Men årsaken til at massene ble vasket ut ble ikke utbedret av selskapet. Huset ble videresolgt senere samme år, hvor selger opplyste om at det hadde vært setningsskader, men at disse var blitt «utbedret», noe de ikke var. Etter at kjøperen hadde overtatt huset, oppsto nye skader av samme type. 

Både ting- og lagmannsrett slo fast at selger hadde gitt uriktige opplysninger om at skaden var utbedret. Kjøper fikk da et prisavslag tilsvarende kostandene med å rette opp feilene. Før saken kom til retten, hadde det blir gjennomført omfattende og kostbare undersøkelser for å finne årsaken til at huset hadde problemer, men disse kostnadene var dekket av kjøperens boligkjøperforsikring. Selger hadde en boligselgerforsikring, som da mente disse kostnadene ikke kunne kreves dekket siden de allerede var betalt av et forsikringsselskap. 

Grunnlaget for regressbegrensningene – skadeserstatningsloven § 4-3, jf § 4-2 nr 1 a og b

Etter skadeserstatningsloven § 4-2 nr 1 gjelder det begrensninger i regressadgangen hvor en forsikring for «tingskade» har dekket skaden. Forsikringsselskapene kan da bare kreve regress i to tilfeller: Det ene tilfelle er hvor skaden er voldt i «erversvirksomhet» noe som sjelden byr på avgrensningsproblemer. Høyesterett avklarte begrepet nærmere i HR-2018-577-a som gjaldt ansvaret til en stiftelse som skulle bygge en moskè.  Det andre tilfellet er hvor skadevolder utenfor næring har voldt «skade» med «forsett eller grov uaktsomhet».  

I saken som Høyesterett tok stilling til, var selger en privatperson, og næringsalternativet var ikke aktuelt. Det var også enighet om at han ikke hadde opptrådt «grovt uaktsomt». 

Spørsmålet var derfor om disse begrensningene i skadeserstatningsloven også omfattet et kontraktsansvar, og ikke bare et «skadeansvar» etter skadeserstatningloven. 

Partenes anførsler

Selgers forsikringsselskap argumenterte med at skadeserstatningsloven også omfattet ansvar som bygget på en kjøpekontrakt. Etter deres syn, hadde dette støttet i ordlyden i bestemmelsen. Videre ble det hevdet at opphevelse av en tidligere bestemmelse inntatt skadeserstatningsloven § 4-1, som generelt unntok skadeserstatningsloven for kontraktsansvar, tilsa at regressbestemmelsene nå måtte omfatte dette. Endelig ble det vist til at lovgivers ønske om å kanalisere ansvaret til skadelidtes forsikringsselskap måtte få avgjørende betydning også i kontraktssituasjonen. 

Kjøperens forsikringsselskap viste til at hovedregelen i norsk rett er alminnelig regressadgang, og at det er avskjæring som krever særskilt hjemmel. Begrensningene i skadeserstatningsloven gjelder kun alminnelig erstatningsansvar og ikke ansvar som bygger på kontrakt. Dette følger av lovhistorikken, ordlyden og reelle hensyn

Høyesteretts vurdering og konklusjon

Høyesterett viste til at det i tiden før skadeserstatningsloven ble vedtatt ville vært muligheter for regress hvor ansvaret bygger på kontrakt. I fortsettelsen legger Høyesterett vekt på at lovgiver ved vedtakelsen av skadeserstatningsloven hadde en bestemmelse hvor det eksplisitt fremgikk at loven ikke grep inn i «det ansvar som påhviler noen etter kontrakt», den nevnte § 4-1.  Selve opphevelsen av denne kunne ikke tas til inntekt for at det motsatte skulle være tilfelle. Grunnen til opphevelsen var at den tidligere regelen var for kategorisk, da særlig i forhold til reglene om lemping av ansvar. 

Også rettspraksis og reelle hensyn talte for at regressadgangen ikke skulle begrenses. Høyesterett faller ned på at å tillate regress medfører at tapet blir liggende «på den siden det bør», noe som vel må sies å være en bærende og grunnleggende formulering som nå er gjentatt i en rekke senere avgjørelser. 

Hva er situasjonen i Skandinavia?

Både boligomsetningen, ansvarsreglene og forsikringsproduktene er ulike i Norge, Sverige og Danmark. Årsakene til dette er flere, til tross for et visst samarbeid mellom landene når det gjelder alminnelig kjøpsrett for løsøre. Dette behovet er ikke like fremtredende for fast eiendom og landende har utviklet seg ulikt. 

For å nærmere forstå saken må forsikringstypene forklares nærmere: En boligselgerforsikring dekker selgers ansvar etter avhendingsloven. Til forskjell fra alminnelige tingskadeforsikringer, er det ikke en «plutselig og uforutsett» hendelse, nærmere beskrevet i forsikringsvilkår, som dekkes.  Selger tegner altså forsikring for hele sitt kontraktsansvar som boligselger, også ansvar for tilbakeholdt- og uriktig informasjon.

I Sverige har man lignende produkt som kalles «dolda fel» forsikring, men denne dekker i utgangspunktet skjulte feil, og ikke selgers sviktende opplysninger. 

I Danmark finnes ulike produkter som tilbys boligselgere. Det produktet som kanskje ligner mest er såkalt «ejerskifteforsikring». Denne forsikringen minner om en tingsskadeforsikring hvor feil på ulike bygningsdeler dekkes i varierende grad og varighet.  Premien deles mellom kjøper og selger, og poenget er å dekke visse typer skjulte feil nærmere omtalt vilkårene. I tillegg har man i Danmark hatt «sælgeransvarsforsikring» som utvider dekningen for selgers ansvar sammenlignet med «ejerskifteforsikringen». 

På kjøpersiden, har man i Norge de senere år tilbudt kjøperforsikring som var forsikringen selger hadde tegnet i saken som sto for Høyesterett. I realiteten er denne forsikringen en utvidet rettshjelpsforsikring med høy forsikringssum på 1 000 000,- og uten egenandel, sammenlignet med tradisjonell rettshjelspforsikringer med forsikringssummen på kr. 100 000,- og egenandel på 20 %.  Også i Danmark og Sverige tilbys tilsvarende alminnelige rettshjelpsforsikringer under vanlig hjemforsikringer. 

Hvordan løses regresspørsmålet i Sverige og Danmark? 

Den norske skadeserstatningsloven bygger på et nordisk lovsamarbeid så langt tilbake som 1950 tallet. Likevel har Norge, Sverige og Danmark endt opp med noe forskjellige løsninger når det gjelder regress fra forsikringsselskap. 

Fra et norsk ståsted, fremstår det som om den svenske «skadeständslag» ikke regulerer kontraktsansvar, jf lovens § 1.  Den samme bestemmelsen sier at loven også viker for annen lovgivning. Etter den svenske lovs § 6 er det mulighet for å lempe erstatningskravet ut fra om det er foreligger forsikring eller forsikringsmuligheter.  I praksis har forsikringsselskapene inngått avtaler med hverandre som begrenser forsikringsselskapenes anvendelse av regress. 

Etter dansk rett reguleres skadeserstatning av «erstatningsansvarsloven». Formuleringen i dennes § 19 avskjærer erstatningskrav i tilsvarende tilfeller som begrenser regress i den norske lovens § 4-2.  Etter sin ordlyd regulerer loven skadeansvar, ikke kontraktsansvar. Det er antatt i juridisk teori at bestemmelsen heller ikke regulerer eierskifteforsikring eller rettshjelpsforsikring, og det er nærliggende å si at det norske og danske systemet fremstår som forholdsvis likestilte etter dommen. 

Konsekvenser av dommen for forsikringsselskaper

Dommen avklarer regress situasjonen mellom boligselgerforsikring og kjøperforsikring. Spørsmålet er om dommen har betydning for andre forsikringstyper enn kjøperforsikring og andre praktiske tilfeller? 

I Norge var det tidligere etablert en avtale mellom forsikringsselskapene, hvor man avtalt bort adgangen til å gå til regress mot hverandre. Siden den tid, har den faktiske situasjonen endret seg. Det har kommet flere forsikringsselskaper inn i markedet og det tilbys flere forsikringsprodukter. Men selv om det har skjedd en faktisk endring, har forsikringsselskapene ikke fullt ut utnyttet de juridiske muligheter de har til å få dekket sine forsikringsutbetalinger gjennom regress. 

Høyesterett slår nå på ny fast, at den klare hovedregel er at man har regressadgang, med mindre det finnes hjemmel for det motsatte. Skadeserstatningsloven § 4-2 er en slik hjemmel som begrenser regress, men den blir ikke tolket utvidende av Høyesterett. Mye taler derfor at den utelukkende begrenser krav mot private hvor ansvarsgrunnlaget bygger på alminnelig ulovfestet skadeansvar. 

Forsikringsselskap vil derfor kunne benytte regressadgangen mot private boligselgere hvor det kan konstateres et kontraktsansvar. Selv om det ikke utales direkte i dommen, kan det ikke være avgjørende hvilken forsikringstype som har ført til utbetalingen, for eksempel om forsikringen dekker tingskade eller rettshjelp. Det avgjørende må være om det kan etableres et ansvarsgrunnlag gjennom kontrakt. 

Antakelig må det også kunne omfatte prisavslag og ikke bare erstatning, men det er muligens noe mer usikkert. Noe mer tvilsomt kan være tilfeller hvor det i realiteten er to alternative grunnlag, hvor ett ville vært utelukket etter skadeserstatningsloven § 4-2, men et annet grunnlag bygger på kontrakt. 

Et praktisk eksempel på en slik situasjon, kan være en privat leietaker som har påført en leid leilighet vannskade skade ved alminnelig uaktsomhet. Han vil da i utgangspunktet være skjermet mot regress etter skadeserstatningsloven § 4-2 nr 1 a, siden han ikke har vært grovt uaktsom.  I leiekontrakten har han samtidig påtatt seg ansvar for ødeleggelser som påføres leieobjektet. Vil tingskadeforsikringsselskapet kunne benytte leiekontrakten til fremme krav mot leietakeren, og på den måten gå klar av begrensningene i skadeerstatningsloven? Høyesterett er inne på dette i avsnitt 64, selv om begrunnelsen ikke er helt klar. Ettersom forarbeidene utelukkende begrunner sløyfingen knyttet til lemping, er det ikke gitt at det samme bør gjelde for regress. 

Hvor grensene rent juridisk går, er ikke endelig fastlagt. Men dommen gir likevel nye muligheter forsikringsselskaper, og som foreløpig fremstår som lite utnyttet. I hvilken grad forsikringsselskapene ønsker å benytte adgangen, gjenstår å se, men det er grunn til å tro at de vil utvise tilbakeholdenhet mot private parter som ikke har forsikret sitt ansvar. For parter som er forsikret, bør saken stille seg annerledes.