«Ikke overse betydningen av forsikring i kontraktsforhandlinger – noen refleksjoner knyttet til ansvars- og forsikringsreguleringer i kontrakt»

I dag inneholder de fleste kommersielle kontrakter kapitler om hvilke forsikringer partene skal ha og hvordan ansvaret partene imellom og overfor tredjemann skal reguleres. I vår rolle som ansvars- og forsikringsrådgiver ser vi imidlertid også at disse reguleringene ofte behandles noe stemoderlig på både kjøper- og selgersiden.  Å stille urealistisk høye krav til forsikringsdekninger eller uten videre akseptere motpartens krav til ansvarsreguleringen i en kontrakt kan fort bli en tungvint og dyrekjøpt erfaring. Det hjelper lite å ha skaffet seg gode forsikringsdekninger, om man i kontrakt påtar seg et ansvar som går utover det man har forsikringsdekning for. Videre kan man fort pådra seg unødvendige kostnader om man forplikter seg til å ta ut forsikringsdekninger man ikke har, som ikke er relevante for den aktuelle kontrakten, eller som er uforholdsmessig store sammenlignet med kontraktsleveransen.

Som ellers i livet bør man etterstrebe balanse i ansvars- og forsikringsreguleringene i kontraktene sine, og vi håper med dette å kunne sette søkelyset på noen sentrale problemstillinger som kan være til hinder for slik balanse.

Krav til forsikringsdekninger som ikke er relevante for kontrakten

Mange (standard-) kontrakter operer med «smørbrødlister» over ulike forsikringsdekninger som partene skal tegne i forbindelse med arbeid under kontrakten, og som de skal kunne dokumentere at de har tatt ut for hele kontraktens løpetid. Dersom den ene parten ikke kan dokumentere den nødvendige forsikringsdekningen, vil den andre kontraktsparten som regel kunne ta ut den manglende dekningen for den første partens regning og risiko. Dersom disse forsikringene uansett ikke var relevante for kontrakten, sitter man da igjen med en unødvendig merkostnad. Noen eksempler på «irrelevante» forsikringskrav i kontrakt kan være:

·       Krav om personforsikringer i et land hvor den ene parten ikke har ansatte eller skal utføre fysiske arbeider.

·       Krav om profesjonsansvarsforsikring i kontrakter hvor leverandøren ikke skal utføre prosjekterings- eller planleggingsarbeider.

·       Krav om marine forsikringer hvor leverandøren ikke skal gjøre marine leveranser.

Både som leverandør og som innkjøper kan det derfor være nyttig å tenke igjennom hvilken risikoeksponering som faktisk ligger i kontrakten, og om det er nødvendig å stille uttømmende forsikringskrav.

Krav til høye forsikringssummer og begrensning av forsikringssummen

Kravet til forsikringssummens størrelse vil naturlig nok variere med risikoen for skade eller tap i den aktuelle kontrakten. Er det stor risiko for at leverandøren kan påføre tredjemann en skade ved sin leveranse, er det ikke urimelig at han pålegges å ta ut en ansvarsforsikring med en romslig forsikringssum. Samtidig ser vi at mange aktører opererer med standardiserte krav til forsikringssummer som ofte ligger langt over det som er rimelig og fornuftig for den leveransen som skal gjøres. Møtes man med krav om disproporsjonalt høye forsikringssummer i forhold til den risikoen som leveransen representerer, bør man derfor forsøke å få tilpasset sumkravet til et mer realistisk nivå. Å opprettholde en kunstig høy forsikringssum eller kjøpe tilleggsdekninger for å tilfredsstille kontraktskrav er både kostnadsdrivende og unødvendig om den reelle risikoen er lavere. Det er derfor i begge kontraktsparters interesse at forsikringskravene er mest mulig tilpasset den reelle risikoeksponeringen.

En videre problemstilling er at mange kontrakter opererer med et minimumskrav til forsikringssummens størrelse, og uten noen begrensning per skade eller per år. Etter vårt syn bør krav til forsikringssummer alltid angis til et fast beløp per skade og per år. Ved å angi kravet i et bestemt beløp i kroner/euro/dollar/… unngår man etterfølgende diskusjoner om den dekningen som ble tatt ut egentlig var tilstrekkelig, og ved å angi beløpet per skade og per år sørger man for at sumbegrensningen kommer i overenstemmelse med det man faktisk har dekning for. I Norden er det riktignok ikke uvanlig at bedriftsansvarsforsikringer dekker et ubegrenset antall skader innenfor forsikringssummen, men utenfor Norden er det markedsstandard at forsikringssummen er begrenset til samme beløp per skade og per år. En mellomløsning her kan være at det settes et noe høyere krav til forsikringssummen per år enn per skade.

Krav om skadesløsholdelse av den andre parten

Særlig om knock-for-knock-regulering

I en god del kontraktsforhold er det etter hvert blitt vanlig med såkalt «knock-for-knock»-regulering. Dette er en ansvarsregulering hvor hver av partene aksepterer å holde den andre parten fri for ansvar for skade som den andre parten volder på eget personell eller eiendom. Dette i motsetning til det generelle erstatningsrettslige utgangspunktet om at man er erstatningsansvarlig for skade man volder på annen parts ting eller person. Ved en «knock-for-knock»-regulering unngår man imidlertid den ofte vanskelige vurderingen av om det foreligger et rettslig erstatningsansvar mellom partene eller ikke, og man sikrer en forutberegnelighet ved at hver av partene da selv er ansvarlig for å sikre nødvendig forsikringsdekning av egne interesser. Prosessøkonomisk kan en «knock-for-knock»-regulering derfor ha svært mye for seg. Velger man denne ansvarsreguleringen er det imidlertid flere forhold man bør være oppmerksom på:

·       «Knock for knock»-reguleringen bør være gjensidig. En del kontrakter opererer med ensidige reguleringer, hvor den ene parten skal holde den andre skadesløs for skade på egen eiendom/personell, men er erstatningsansvarlig for skade på den andre partens eiendom/personell. Det klare utgangspunktet bør være at reguleringen alltid er gjensidig, både fordi det er rimelig, men også fordi de fleste forsikringsgivere stiller krav om gjensidighet for å dekke skade i denne typer kontrakter.

·       Regressfraskrivelser: For at en «knock-for-knock»-regulering skal kunne fungere, er det nødvendig at de involverte forsikringsgivere aksepterer å fraskrive seg retten til regress for utbetalinger de har gjort i tilknytning til kontrakten, hvis ikke ville den gjensidige skadesløsholdelsen som reguleringen legger opp til bli illusorisk ved at selskapet da allikevel vil kunne avkreve den andre parten. I hvilken utstrekning forsikringsgivere er villige til å akseptere regressfraskrivelser varierer, så her er det viktig at man avklarer med egen forsikringsgiver i forkant.

·       Krav om medforsikring av kontraktsmotparten under egne forsikringer: Ofte stiller «knock-for-knock»-kontrakter krav om at kontraktsmotparten skal medforsikres på egne forsikringer, fortrinnsvis ansvarsdekninger. Bakgrunnen for dette er at «knock-for-knock»-reguleringer som regel også suppleres med bestemmelser om at partene skal holde hverandre skadesløse for skade de volder på tredjemenn i forbindelse med kontrakten. Dersom en part mottar et krav fra tredjemann som han mener at den andre parten er ansvarlig for, har han da mulighet til å fremme dette kravet direkte mot den andre partens ansvarsforsikring i kraft av sin stilling som medforsikret. Muligheten for medforsikring av kontraktsmotparter varierer også fra forsikringsgiver til forsikringsgiver, så også dette bør avklares med egen forsikringsgiver før man aksepterer et kontraktskrav om medforsikring. Videre er det viktig at de parter som skal medforsikres er begrenset til de nødvendige, mange kontrakter oppstiller krav om at alle motpartens øvrige leverandører skal medforsikres som vanskelig aksepteres av mange forsikringsgivere, og at medforsikringen kun gjelder for det ansvar som kunne vært gjort gjeldende direkte mot den parten som har besørget medforsikringen.

Andre former for skadesløsholdelse

Også utenfor kontrakter som baserer seg på «knock-for-knock»-regulering kan man bli møtt med krav om å holde den andre parten skadesløs for tap som kan oppstå i forbindelse med kontrakten. Et eksempel på dette er kontrakter som pålegger den ene parten, typisk leverandøren, å stå ansvarlig for ethvert tap som måtte oppstå på tredjemann i tilknytning til eller som følge av kontrakten. Slike reguleringer er svært problematiske fra et forsikringsperspektiv, ettersom en ansvarsforsikring kun dekker sikredes rettslige erstatningsansvar, det vil si det ansvaret som sikrede kan pålegges i henhold til gjeldende bakgrunnsrettslige regler om erstatningsansvar. Om det oppstår en skade som sikrede ikke er ansvarlig for etter bakgrunnsretten, vil han da potensielt bli sittende igjen med et tap som han

A)      Ikke ville vært ansvarlig for om han ikke hadde akseptert å påta seg dette i kontrakten og

B)      Ikke har forsikringsdekning for

Vår klare og generelle anbefaling er derfor at tredjemannsansvaret som regel bør reguleres i henhold til alminnelige erstatningsrettslige regler (bakgrunnsretten). Både fordi det er mest rimelig, men også fordi man da unngår at den ene parten påtar seg et ansvar som kan gå utover det han har forsikringsdekning for.

Krav til forsikringer med spesifikke benevnelser eller spesifikk innretning

Kjært barn har mange navn, og i forsikringsverdenen finnes det en rekke benevnelser for det som i essensen er samme forsikringstype- eller dekning.[1] En utfordring her er imidlertid at forståelsen av hva som ligger i benevnelsen og innholdet i forsikringen kan variere mellom kontraktspartene, og i visse tilfeller kan en motpart stå fast på at dekningen ikke tilfredsstiller kravene fordi denne ikke er utformet helt på samme måte som parten ønsker eller forventer. Det er derfor viktig at man så tidlig som mulig klargjør premissene for hva en dekning skal inneholde. Tilsvarende kan det hende at en kontraktsmotpart stiller krav om at dekningen skal inneholde visse spesifikke formuleringer eller særklausuler («endorsements») som ikke er vanlig i det markedet man har plassert forsikringen sin i, og man risikerer da å måtte kjøpe en unødvendig tilleggsdekning lokalt.

Her som ellers er god kommunikasjon i god tid nøkkelen til å unngå unødvendig merarbeid og kostnader.

Avslutning

Som vi har sett er det flere ting man bør huske på når ansvars- og forsikringsbestemmelsene i en kontrakt skal utformes. Vår erfaring er imidlertid at partene i et kontraktsforhold som regel greier å finne fornuftige og balanserte løsninger så lenge de har god dialog om risikoen i kontrakten og ønsket fordeling av denne. Videre er det viktig å understreke at forsikrings- og ansvarsreguleringene i kontrakten ikke eksisterer i et vakuum. I visse tilfeller kan det derfor gi god mening kommersielt å påta seg et større ansvar enn man strengt juridisk er forpliktet til, eller å betale litt ekstra for en forsikringsdekning som kanskje ikke er hundre prosent relevant for den aktuelle kontrakten. Slike beslutninger bør imidlertid ikke fattes på stående fot, og vi håper vi med dette har fått belyst noen vurderingstemaer som bør gjennomgås før man tar et slikt valg.