Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI - Forsikringsundervisning i Norge 1950 – 2002

73 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BINFT 1/2003 1. januar 2002 fusjonerte Forsikringsakade- miet med Handelshøyskolen BI, og ble med det en de 24 studieenheter som inngår i BI. Forsikringsakademiet var ikke den første bran- sjeskole som ble en del av BI – snarere en av de siste: Allerede i 1994 ble Bankakademiet (etablert i 1965, men med røtter tilbake til 1929) en del BI. Bankakademiet skiftet sene- re navn til BI Senter for finansutdanning. I 2000 fusjonerte Norges Varehandelshøyskole (etablert i 1967) med BI i januar, og Shipping- akademiet (også etablert 1967) fulgte etter i juni samme år. Handelshøyskolen BI ble grunnlagt i 1943 som en privat selveiende stiftelse med navnet Bedriftsøkonomisk institutt – derav forkortel- sen BI. I 1998 ble navnet endret til Handels- høyskolen BI. Skolen startet med et begrenset antall kveldskurs, men har med årene vokst til å bli den største private handelshøyskolen i Europa. I 2000 hadde skolen 19 500 studen- ter, av disse ca 10 000 på heltidsstudenter, og samlede driftsinntekter på NOK 841 mill. BI har bygget opp ett stort vitenskapelig miljø innen fagområdene økonomi, ledelse og markedsføring med nær 400 faglige med- arbeidere og ca. 800 høyskoleforelesere fra næringsliv og offentlig forvaltning.1 I 2001 hadde Forsikringsakademiet 2 194 deltakere på eksamensrettede kurs, alle på deltid, for- uten 716 deltakere på korte spesialseminarer på fra 1 – 3 dager. Inntektene fra kursvirksom- heten og salg av faglitteratur var NOK 17,1 mill. Forsikringsakademiets 12 ansatte fun- Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI Forsikringsundervisning i Norge 1950 – 2002 Forsikringsakademiet feiret 50-års jubileum 1.12.2000, men under- visningsvirksomheten i norsk forsikring har røtter helt tilbake til 1921. Denne artikkelen gir et tilbakeblikk på utviklingen av forsikrings- undervisningen i Norge fra starten i Den norske Forsikringsforenings regi til den i dag er en del av Handelshøyskolen BI. Kristian Trosdahl er cand. philol. fra Universitetet i Oslo. Han har vært ansatt i forsikringsnæringen siden 1979 – fra 1992 som konsulent og senere studieleder ved Forsikringsakademiet. av Kristian Trosdahl Kristian Trosdahl kristian.trosdahl@bi.no 74 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI gerte både som administrativ og faglig stab – på det siste området støttet av en rekke fag- utvalg bestående av fageksperter fra forsik- ringsnæringen. Også de aller fleste av de 150 faglærere, rettelærere og sensorer Forsikrings- akademiet engasjerte i 2001, var hentet fra forsikringsnæringen. Selv om Forsikringsakademiet altså på alle måter var en liten organisasjon sammenliknet med BI, var fusjonen viktig også for BI som ble tilført fagkompetanse og erfaring på for- sikringsområdet og dessuten fikk betydelig styrket kontakten med forsikringsnæringen. Forspillet – årene 1921-1950 Som så mange andre institusjoner innen norsk forsikring har undervisningsvirksomheten sitt utspring i Den norske Forsikringsforening (DnF). Allerede i 1921 arrangerte Forsikrings- foreningen i samarbeid med De norske Livs- forsikringsselskapers Forening de første ”fore- dragskurs” i livsforsikring. Foredragene ble godt besøkt, i gjennomsnitt var det 204 tilhø- rere pr foredrag, og tiltaket ga et pent over- skudd. I 1924 fulgte Forsikringsforeningen opp med skadeforsikringskurs i samarbeid med Oslo Handelsgymnasium. Samarbeidet med Handelsgymnasiet fortsatte helt fram til slutten av 1940-tallet, og det ble arrangert forsikringskurs med ujevne mellomrom gjen- nom hele denne perioden. Kursene var mest tenkt for Handelsgymnasets egne elever, men var også åpne for forsikringsfunksjonærer som ønsket videre utdanning. Etter hvert gikk tilslutningen fra skolens elever ned, og kurse- ne fikk et økende preg av å være et etterutdan- ningstilbud for forsikringsansatte. På initiativ fra akkvisisjonssjef Herluf Sten- berg i livsforsikringsselskapet Brage2 opp- nevnte Den norske Forsikringsforening i 1937 et utvalg som skulle legge fram forslag om hvordan undervisningsvirksomheten kunne bringes inn i fastere og mer organiserte for- mer. Utvalget la fram sin innstilling på med- lemsmøte i DnF 15. mars 1939. Dette ble etter sigende ett av de livligste møter i Foreningen på lange tider, og debatten varte til over midnatt. Det ble diskutert mange modeller for organisering av undervisningen: Fra korte korrespondansekurs for yrkesakkvisitører og agenter til egne ”forsikringslinjer” ved han- delskolene supplert med frivillige spesial- kurs for funksjonærene. Det mest konkrete og – skulle det vise seg – fruktbare og framtidsrettede tiltaket som kom ut av diskusjonen, var at Forsikrings- foreningen i november 1939 nedsatte et permanent undervisningsutvalg som skulle ”…bringe undervisningsvirksomheten [i for- sikring] inn i ordnede former [ved] å planleg- ge og organisere undervisningsvirksomheten i forsikringsfag [og] arbeide for utgivelse av dertil egnede lærebøker eller annet under- visningsmateriell”3 . Utvalget startet straks sitt arbeid, og arrangerte en rekke kurs i 1940- 42. Den tyske okkupasjonen i 1940 stoppet ikke undervisningsvirksomheten. Men i 1943 tok det norske nazipartiet Nasjonal Samling (NS) direkte kontroll over de fleste organisa- sjonene innen norsk næringsliv, bl.a. ble næringsorganisasjonen for forsikring, Nor- ske Forsikringsselskapers Forbund, lagt un- der nazistisk ledelse og kontroll sommeren 19434 . Samme høst kom turen til Den norske Forsikringsforening, men i stedet for at DnF skulle bli lagt under det nazistiske Forsik- ringsforbundet, valgte styret å legge ned all virksomhet i foreningens regi, inklusive un- dervisningsvirksomheten. Okkupasjonen tok endelig slutt i mai 1945, og samme høst tok Forsikringsforeningens undervisningsutvalg opp arbeidet sitt igjen. Samarbeidet med Oslo Handelsgymnasium startet på ny i 1946, men kursene ble nå lagt opp skolemessig med avsluttende eksamen. Aktiviteten økte, og dette aktualiserte spørs- målet om å gi kursene en fastere organisato- risk overbygning. I 1946 diskuterte utvalget å ”søke oprettet en forsikringsskole”. Det lot 75 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI seg imidlertid ikke realisere uten videre. Det- te skyldtes dels at det var uenighet innen næringen om det var behov for en mer fast organisert undervisning, og dels at DnF ikke hadde økonomiske ressurser til å finansiere en utvidet undervisningsvirksomhet. Forsikringsskolen starter opp i 1950 Problemet med finansiering av den voksende undervisningsvirksomheten ble, i alle fall midlertidig, løst da styret for Norske Brand- forsikringsselskapers konsortium nr. 1 av 1940 i 1949 bevilget NOK 150 000 til Den norske Forsikringsforening til ”fremme av undervisningssaken”. Den tyske okkupasjo- nen av Norge 1940–45 førte til at de økono- miske forbindelsene med utlandet ble brutt. Brannkonsortiet overtok da porteføljen til de norske representantene, ”generalagentene”, for utenlandske forsikringsselskaper for å sikre disse selskapenes kunder i forbindelse med skadeoppgjør. Denne forretningen ble sammen med forretning fra andre norske for- sikringsselskaper reassurert med hjelp av svenske selskaper. En ordning som var mulig fordi Sverige var nøytralt. De svenske selska- pene oppnådde overskudd på denne forret- ningen, og allerede i 1944 foreslo de generøst at en del av overskuddet skulle føres tilbake til ”formål som tjener norske interesser”. Bevilgningen til undervisningsvirksomheten ble gitt i tråd med dette. Pengene ble satt i et ”undervisningsfond”, og gjorde det mulig å få undervisningen inn i fastere former. For å koordinere virksomheten ble juristen Gunnar Leganger (1907 – 1990) fra Livsforsikrings- selskapet Brage ansatt som undervisnings- leder 1.desember 1950. Samtidig ble navnet Forsikringsskolen tatt i bruk, og 1.12.1950 regnes derfor som Forsikringsskolens stiftel- sesdag. DnF forutsatte at Forsikringsskolens kur- ser skulle være selvbærende, mens Skolens øvrige utgifter skulle dekkes av undervis- ningsfondet og av tilskudd fra forsikrings- organisasjonene. Men Skolens aktivitet økte på 1950-tallet, og det ble satset betydelige midler på utvikling av brevkurs og lære- bøker. I 1956 var undervisningsfondet nesten tomt, og virksomheten kunne ikke fortsette uten tilførsel av nye midler. Igjen kom red- ningen fra Brannkonsortiet. Det ble endelig oppgjort i 1955, og Forsikringsforeningen fikk denne gangen hele NOK 300 000 til undervisningsformål. Dette ga Foreningen et pusterom som den kunne bruke til å finne fram til en varig finansiering av undervisnings- virksomheten. Dette arbeidet startet i 1956 i samarbeid med de to mest sentrale organisasjonene i norsk forsikring, De norske Livsforsikrings- selskapers Forening og Norske Forsikrings- selskapers Forbund. To år senere, i september 1958, kunne Forsikringsforeningen sende ut invitasjon til konstituerende møte for Stiftel- sen Forsikringsskolen fordi det ”…i lengere tid innen forsikringshold [har] vært drøftet å omdanne Forsikringsskolen, for å effektivi- sere Skolens virksomhet og samtidig sikre dens økonomi.” På stiftelsesmøtet i Oslo 16.10.1958 møtte representanter fra 38 selskaper, 3 general- agenturer foruten Norske Forsikringsselska- pers Forbund og Gjensidige Brannkassers Forening. Ytterligere 13 selskaper og 5 gene- ralagenturer som ikke kunne være represen- tert på møtet, hadde gitt tilsagn om at de støttet forslaget til ny organisasjon av Forsik- ringsskolen. Møtet vedtok å skille Forsik- ringsskolen ut fra Forsikringsforeningen, og organisere den som en frittstående stiftelse der alle forsikringsselskaper, generalagentu- rer og ”…andre foretagender som driver di- rekte forsikringsvirksomhet i Norge” kunne delta. Undervisningsutvalget ble erstattet av et styre på 5 medlemmer. Det økonomiske grunnlaget for Skolen ble sikret ved en avtale om at virksomheten skul- le finansieres dels ved en avgift betalt av 76 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI medlemmene i Stiftelsen, dels ved salg av lærebøker og av kursavgifter. Utgangspunk- tet var at det skulle være ”likevekt” mellom de to inntektskildene. Disse hovedprinsippene for finansieringen ble fulgt helt fram til fusjo- nen i 2002, men ”likevekten” mellom inn- tektskildene ble det etter hvert så som så med. De siste årene kom over 90% av inntekten fra salg av kurs og bøker. I 1986 skiftet Forsikringsskolen navn til Forsikringsakademiet. Dette fører til et prak- tisk problem siden denne artikkelen dreier seg om tida både før og etter navneskiftet. Vi har valgt å bruke begge navnene, men slik at så lenge framstillingen dreier seg om tida før 1986, brukes Forsikringsskolen og for tida etter Forsikringsakademiet – av plasshensyn ofte forkortet til FAK. Vi håper dette ikke fører til problemer for leseren. På egne bein – årene 1959-2001 Da Forsikringsskolen startet sin selvstendige virksomhet 1.1.1959, var i alt 51 selskaper medlemmer av Stiftelsen. Dette omfattet alle de 14 livselskapene og 37 av de ca 60 lands- dekkende skadeselskapene som fantes på dette tidspunktet. Selv om alle disse selskapene støttet etable- ringen av Stiftelsen Forsikringsskolen, var det ikke dermed gitt at de ville følge opp med bruk av Forsikringsskolen når hverdagen meldte seg. Flere selskaper hadde allerede begynt oppbyggingen av egne opplærings- avdelinger eller ”skoler”, gjerne med vekt på selgeropplæring, og var trolig noe skeptiske til Forsikringsskolen som en konkurrent til den interne opplæringen. I 1962 fusjonerte de tre Bergensselskapene Vesta, Æolus og Ber- gens Brand, og startet en ”fusjonsbølge” som har rullet gjennom næringen til denne dag. Fusjonene har ført til stadig større og færre enheter i forsikringsnæringen, en utvikling som også trekker i retning av selskapsinterne løsninger framfor fellesløsninger. De store selskapene som oppstod som et resultat av fusjonene, hadde både ressurser til og ønske om selv å organisere opplæringen av sine ansatte. Dessuten kunne interne opplærings- tiltak fungere som et viktig ledd i arbeidet med å bygge bro mellom ulike kulturer i selskaper som fusjonerte, og å legge grunn- laget for en ny felles kultur. Samtidig fikk de ansatte nødvendige kunnskaper om det nye selskapets produkter. Utviklingen i retning av færre og større enheter fikk imidlertid ikke spesielt stor be- tydning for Forsikringsskolen før på 1970- tallet. Denne ”forsinkelsen” skyldtes i første rekke at Forsikringsskolen i løpet av de første årene på 1960-tallet satset sterkt på å etablere seg som et sentrum for bransjeutdanningen ved å sette inn betydelige ressurser på å bygge ut og strukturere kurstilbudet og utgi faglitte- ratur. Samlet var dermed tilbudet fra Forsik- ringsskolen både bredere og mer systematisk bygget opp enn utdanningen ved de interne selskapsskolene. Oppbyggingen av egne skoler i de større selskapene stoppet imidlertid ikke opp, og gjennom store deler av Forsikringsskolens og senere Forsikringsakademiets (se ovenfor) historie har det vært en pendelbevegelse innen næringen som helhet og innen det enkelte selskap mellom oppbygging av egne skoler og bruk av fellesutdanningen. Med ikke alt- for mange års mellomrom har Forsikrings- skolen opplevd diskusjon om nedleggelse og deretter nye rekorder i antall kursdeltakere. Flere selskaper har på ett tidspunkt sagt fra at de ikke lenger vil bruke fellesopplæringen i særlig utstrekning for så få år senere erklære at de er avhengige av nettopp dette tilbudet. Å finne en naturlig, akseptert og stabil plass i opplæringsvirksomheten innen forsik- ring var alltid en viktig utfordring for Forsik- ringsskolens og senere Forsikringsakademiet. I skolens historie kan vi identifisere to linjer i dens arbeid med å finne en slik plass. For det første har den alltid har lagt meget stor vekt på 77 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI å tilpasse kurstilbud og pedagogiske og prak- tiske løsninger til selskapenes ønsker. Den andre linjen er en kontinuerlig utvikling og oppgradering av tilbudet fra Forsikringssko- len tilpasset både økt utdanningsnivå blant selskapenes ansatte og det offentlige skole- systemet. Navneskiftet til Forsikringsakade- miet i 1986 var et signal om at utdanningen etter hvert var utviklet til et høyere nivå. Samarbeid med selskapene Ønsket om å utvikle et så nært samarbeid som mulig med selskapene og deres undervisnings- ansvarlige og opplæringsavdelinger går som en råd tråd gjennom skolens historie. Forsik- ringsskolens første direktør Gunnar Legan- ger skrev en artikkel i Nordisk Forsikrings- tidsskrift i 19735 at det ”…allerede fra starten av var en forutsetning at Skolens virksomhet skulle være et supplerende ledd til selskape- nes egne interne kursplaner.” Den neste di- rektøren, Carl-Fredrik Kolderup, sa i 1983 til FL-avisen at ”…Skolen skal være en avlast- ning for selskapets egen opplæringsavdeling [og] ta seg av den grunnleggende opplæring slik at de ansatte får en plattform for den videre selskapsrettede opplæring.” 6 Den tred- je i rekken av direktører, Magne Førre, sluttet seg til samme syn i et innlegg i FL-avisen i 19927 der han uttalte at det er utviklet ”… en naturlig arbeidsdeling mellom selskapenes interne fagopplæring og den utdanning som organiseres gjennom Forsikringsakademiet.” Dette finner vi også igjen i den siste hand- lingsplanen for Forsikringsakademiet før fusjonen med BI (for årene 2000-2002) der det heter at ”Forsikringsakademiets kurs i større grad tar for seg en mer generell og prinsipiell behandling av de ulike bransjer og produkter, mens selskapene gir supplerende opplæring hvor egne løsninger fokuseres. Det gode samarbeidet med selskapenes kom- petanseutviklingsavdelinger er en viktig forutsetning for en slik arbeidsdeling.”8 I praksis ble denne målsettingen fulgt opp med utvikling av fleksible modeller for gjen- nomføringen av undervisningen. Primært ønsket selvfølgelig Forsikringsskolen/Forsik- ringsakademiet å være totalleverandør av kurs – dvs. levere kursmateriell, organisere under- visning og rådgivning til studentene og arran- gere eksamen og sensur. Men det har alltid vært mulig for det enkelte selskap å selv organisere undervisning og rådgivning på basis av Skolens lærebøker – eventuelt sup- plert med eget materiell – og så sende studen- tene til felles eksamen. Dette gjorde det mulig for selskapene å knytte den generelle utdan- ningen til egne produkter samtidig som ord- ningen med en felles eksamen sikret at delta- kerne etter fullført kurs tilfredsstilte nærin- gens felles normer for kunnskap på det aktu- elle området. For de ansatte var det viktig at den eksamenen de avla, var akseptert og anerkjent i alle selskaper. Det har vært et ønske både fra selskapenes, de ansatte og organisasjonenes side at utdan- ningen skulle være like tilgjengelig for alle ansatte uansett hvor i Norge de arbeidet. I Forsikringsskolens første år var undervisnin- gen basert både på klasseromsundervisning, internatkurs og brevkurs. For å imøtekomme ønsket om mest mulig tilgjengelig utdanning, ble det lenge arrangert klasseromsundervis- ning flere steder i landet. Tilbudet utenfor Oslo kunne imidlertid variere sterkt, det var avhengig av at lokale ildsjeler tok på seg arbeidet med å organisere undervisningen. Ettersom fusjonene i forsikring førte til at det ble færre selskaper med hovedkontor og fag- lige ressurser utenfor de største byene, ble det stadig vanskeligere å organisere undervis- ning utenfor Oslo og de andre store byene, i første rekke Bergen og Trondheim. Løsnin- gen ble å konsentrere innsatsen om brevkurs, og fra ca 1990 var all klasseromsundervisning avviklet til fordel for brevundervisning støt- tet av korte, som regel frivillige, seminarer. Eksamensavviklingen har hele tida vært 78 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI desentralisert. Med god hjelp av regionale kontakter har Forsikringsakademiet bygget opp et nett av 17 eksamenssteder fra Kristian- sand i sør til Alta i nord. Teknologi i undervisningen – en trussel? Ett av de sterkeste pendelutslag i retning av økt satsning på intern utdanning og mindre bruk av fellesutdanningen kom da forsikrings- selskapene for alvor begynte å se på mulighe- tene for å utnytte de store investeringer de hadde gjort i datateknologi på nye områder, bl.a. i undervisningssammenheng. Løsenet var såkalt DAO eller Data-assistert opplæ- ring9 . Tidlig på 1990-tallet startet flere selskaper opp utvikling av kurs basert på DAO, og flere av de store selskapene la ned store ressurser i dette arbeidet. Bakgrunnen var at DAO som undervisningsmetode angi- velig ga større læringseffekt raskere og rime- ligere enn tradisjonell undervisning. Dessu- ten var DAO-kursene enkle å ajourføre, og kunne baseres direkte på selskapets egne vil- kår og tariffer slik at undervisningen var umiddelbart ”matnyttig” for deltakerne. Be- hovet for og kostnadene ved å sende de an- satte på kurs ved Forsikringsakademiet gikk ned. I enkelte selskaper så de nok for seg at på litt sikt ville så å si all opplæring skje sel- skapsinternt med hjelp av DAO. For Forsikringsakademiet var det vanske- lig å følge opp med utvikling av egne DAO- kurs. Selv om kursene var rimelige i drift, var utviklingen kostbar og ressurskrevende. Imid- lertid ble det etter hvert tydelig at denne teknikken hadde sine klare begrensninger. I bunn og grunn dreide det seg om å lese informasjon på skjerm, og deretter svare på ”multiple choice”- spørsmål på skjerm. Dette gjorde den uegnet til det meste annet enn som støtte til mer elementære kurs og til opplæ- ring i bruk av data. Etter hvert som denne erkjennelsen sank inn, ble det ikke til at DAO-kursene erstattet Forsikringsakademi- ets kurs, men heller ble brukt som forkurs eller supplement til disse. Revolusjonen av undervisningsmetodikken lå ikke i bruk av DAO. Men kanskje kommer den nå med de nye løsninger den siste utvik- lingen i informasjonsteknologien åpner for: Lærebøker og støttemateriell kan gjøres til- gjengelig for alle på Internett. Oppgaveløsning og kanskje også eksamen kan avvikles på nettet. E-post gjør kommunikasjonen mel- lom lærer og student raskere, mer direkte og effektiv enn ved brevundervisning og åpner for utvidet kontakt også mellom studentene. Til forskjell fra 1990-tallets DAO er disse hjelpemidlene relativt enkle og rimelige å ta i bruk. Teknologien er tilgjengelig for alle, og kursene kan fortsatt utvikles på felles basis og tas i bruk av ansatte i alle selskaper. Endelig er det virkelig mulig å gjøre utdanningen like tilgjengelig for alle – uansett bo- og arbeids- sted. En viss ironi ligger det i at dette først skjer på et tidspunkt da selskapene mer enn noensinne har sentralisert sin virksomhet. Fellesopplæringen har holdt stand De siste 30 årene sett under ett, har fellesut- danningen tross alt, og kanskje noe overras- kende, ikke bare har holdt på, men faktisk styrket sin ”markedsandel” innen opplæring i forsikringsnæringen. I 1968 fulgte ca. 12% av de ansatte i forsikring kurs eller seminarer ved Forsikringsskolen – i 2001 var andelen økt til ca. 26%. De viktigste årsakene til at fellesopplærin- gen har holdt stillingen, er satsningen på samarbeid med de interne skolene og tilpas- ning av tilbudet til selskapenes behov samti- dig som den har tilbudt en felles eksamen bygget på definerte pensum og krav for å få vitnemål for bestått eksamen. Dette har gitt selskapene et mål for kunnskaper som de kjenner og kan forholde seg til. De lange tradisjoner for frivillig samarbeid 79 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI i norsk forsikring har også vært en støtte for fellesopplæringen. Til langt opp mot vår tid har næringen vært preget av et utbredt samar- beid på en rekke felt: Næringspolitikk, infor- masjon, skadeforebyggelse, statistikk, pool- ordninger – og opplæring. En siste viktig faktor er at det har vært billigere å bruke tilbudet om fellesutdanning, evt. supplert med egne interne opplæringstil- tak, enn å bygge opp selskapsintern utdan- ning på alle områder. Også innen opplæring kan det oppnås stordriftsfordeler – ikke minst gjelder dette utarbeidelse av faglitteratur. BI Forsikringsakademiet utgir over 40 lærebø- ker som dekker de aller fleste fagområder innen forsikring. Det vil være dyrt, uhen- siktsmessig og svært krevende å bygge opp et tilsvarende tilbud i hvert enkelt selskap. Utviklingen av undervisningstilbudet I et foredrag i Den norske Forsikringsforen- ing i februar 1950 om Fagopplæring i forsik- ring10 hevdet Herluf Stenberg, som altså også tok et viktig initiativ i 1937, at det burde være et mål for Forsikringsskolen å utvikle en høyere forsikringsundervisning over 2 – 3 år basert på selvstudier, kollokvier og kurser. Først da den toårige utdanningen til Forsik- ringskandidat ble lansert 39 år senere, ble dette målet nådd. Det vil si – fortsatt bare delvis fordi denne utdanningen var en kombi- nasjon av ett år utdanning i forsikringsfag og ett år i bedriftsøkonomiske fag. Dette betyr likevel ikke at utviklingen stod stille i nesten 40 år – Forsikringskandidat- studiet var resultatet av et utviklingsarbeid i flere trinn. Første stein i byggverket ble lagt da Forsikringsskolen lanserte Forsikringsek- samen (FE) i 1965. FE var bygget opp av ett grunnkurs, Forsikringslære del 1, en modul valgfrie fagkurs11 og et avsluttende kurs, Forsikringslære del 2, med emner fra bl.a. forsikringsrett, om forsikringsselskapenes rammebetingelser og forsikringsmarkedet. I 1967 fikk de første 9 kandidatene sine vitne- mål for fullført Forsikringseksamen. Model- len for Forsikringseksamen er gjennom åre- nes løp endret to ganger (1989 og 2000), men den har beholdt sin popularitet – fram til og med vårsemesteret 2002 har 2 767 kandidater fullført Forsikringseksamen. I 1978 besluttet Forsikringsskolen å utvide tilbudet med en Høyere Forsikringseksamen (HFE). HFE ble lagt opp som en kombina- sjon av bedriftsøkonomiske og forsikrings- faglige kurs. De bedriftsøkonomiske kursene ble hentet fra Norsk Korrespondanseskole (NKS) – dermed var det ikke nødvendig å utvikle nye kurs på dette området. Ressursene ble i stedet satt inn på å utvikle en forsikrings- faglig overbygning til de økonomiske kursene. Det viktigste elementet her var et beslut- ningsspill som ga deltakerne anledning til å prøve seg som direksjon i et forsikringssel- skap, legge opp en strategi for selskapet og ta beslutninger om bl.a. markedsføring, premie- fastsettelse, kapitalforvaltning og reassuranse. Det første kullet til Høyere forsikringseksa- men ble tatt opp i 1980. Det meldte det seg 70 deltakere – en overraskelse for Forsikrings- skolen som hadde kalkulert med ca 20. Modell i tre trinn fra 1989 På 1980-tallet ble bedriftsøkonomisk utdan- ning stadig mer populær hos unge. Det førte til at stadig flere nyansatte i forsikringsnærin- gen hadde økonomisk-administrativ utdan- ning. De som hadde noen år bak seg i selska- pene, følte at de hadde behov for en tilsvaren- de utdanning for å kunne konkurrere med ”de unge.” Også fagorganisasjonen presset på for å høyne nivået på forsikringsutdanningen. For å imøtekomme disse ønskene, utvidet Forsikringsakademiet forsikringsutdannelsen til et omfang tilsvarende 2-års fulltidsstudi- um. Fullført studium ga tittelen Forsikrings- kandidat. Den bedriftsøkonomiske delen av 80 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI studiet ble øket til et omfang tilsvarende 1 års studium – fortsatt arrangert som fjernunder- visning i samarbeid med NKS. Den nye utdanningen ble delt opp i tre avdelinger: Forsikringseksamen (1. avdeling) ga stu- dentene en grunnleggende innføring i for- sikring – med mulighet for spesialisering – og statistikk, bedriftsøkonomi, matematikk og jus. Høyere forsikringseksamen (2. avdeling) inneholdt flere kurs i bedriftsøkonomiske emner. Dette ble knyttet til forsikring ved et avsluttende kurs som etter hvert fikk navnet Forsikringsledelse og internasjo- nal forsikring. ”Forsikringsspillet” stod fortsatt sentralt her, men i tillegg ble det lagt vekt på å studere gruppeprosesser i forbindelse med arbeidet med forsikrings- spillet for å gi innsyn og forståelse for samarbeidsproblematikken i et lederteam. Forsikringskandidateksamen (3. avdeling) hadde samme omfang som 1. og 2. avde- ling til sammen, og bestod av de resterende kurs i bedriftsøkonomstudiet, valgfrie stu- diekurs12 innen forsikring og en fritt valgt prosjektoppgave i tilknytning til disse. Til sammen hadde de tre avdelingene et om- fang tilsvarende 2 års fulltidsstudium. Vekttall – et nytt ”samleobjekt” På 1980-tallet var vekttall innført som et mål for omfang eller arbeidsbelastning og nivå på et studium. Et offentlig oppnevnt utvalg vur- derte hvorvidt et utdanningstilbud lå på høy- skolenivå, og dermed kunne gi vekttall, og hvor mange vekttall det i så fall skulle gi. Ett års fulltidsstudium ble satt til 20 vekttall. Vekttallene gjorde at utdanning ved ulike skoler og institusjoner ble sammenliknbare, og det ble mulig å samle vekttall til en tittel fra flere skoler. Snart kom det naturlig nok krav fra selska- pene og de ansatte om at også utdanning fra Forsikringsakademiet måtte gi vekttall, og dermed kunne inngå i studier ved for eksempel de offentlige høyskolene eller BI. Forsik- ringsakademiet søkte i 1991 om å få godkjent Forsikringskandidatstudiet som 40 vekttall, altså tilsvarende 2 års fulltidsstudium. Etter en lengre saksbehandling ble resultatet at utdanningen ble godkjent som 30 vekttall eller 1 ½ års studium. I begrunnelsen for reduksjonen fra 40 til 30 vekttall ble det framhevet at ”…deler av (utdanningen) ikke går tilstrekkelig ut over elementært innførings- nivå ”. Denne reduksjonen, og ikke minst begrunnelsen var et skår i gleden, men det viktigste var likevel at det ble gitt en generell aksept av at Forsikringsakademiets utdan- ningstilbud lå på høyskolenivå, og dermed i prinsippet var sammenlignbart med annen høyere utdanning. Autorisasjon av forsikringsrådgivere Selv om det gjennom årene ble lagt ned et betydelig arbeid med å utvikle, markedsføre og administrere kursene som inngikk i Forsi- kringseksamen, HFE og Forsikringskandidat- eksamen, var det en annen studieretning som ble av stor, ja, økonomisk sett faktisk større, betydning for Forsikringsakademiet. Det var utdanningen til autorisasjon som forsikrings- rådgiver og senere også som skadeoppgjørs- konsulent. Initiativet til å etablere en felles godkjen- nings- eller autorisasjonsordning for selgere av forsikring, forsikringsrådgivere, kom fra Storebrands agentforening (”Agentrådet”) i 1974. Bakgrunnen var dels et ønske om å heve det faglige nivået hos selgerne, dels at det ble kjent at EEC arbeidet med et direktiv med kvalifikasjonskrav for forsikringsagen- ter og -meglere. Rett nok var Norge ikke medlem av EEC, men det var likevel sann- synlig at norske myndigheter ville følge opp et direktiv med tilsvarende bestemmelser.13 81 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI Da var det bedre at næringen selv innførte en ordning som den selv hadde utarbeidet og hadde kontroll med, i stedet for å risikere å bli pålagt en kanskje mindre egnet og mer kost- bar ordning av myndighetene. For at en autorisasjonsordning skal ha tro- verdighet overfor myndigheter og publikum, må den være organisert gjennom en selskaps- nøytral fellesorganisasjon og ikke av det en- kelte selskap. Også selgerne som skulle ta den nødvendige utdannelsen og bli autori- sert, var selvsagt opptatt av at autorisasjonen måtte være gyldig i hele næringen og ikke bare i ett selskap. Det var derfor naturlig at Norske Forsikringsselskapers Forbund stod for utviklingen og administrasjonen av auto- risasjonsordningen. Ansvaret for å utvikle og gjennomføre kur- sene i autorisasjonsutdanningen ble overlatt til Forsikringsskolen. Bakgrunnen for dette var først og fremst at Skolen kunne arrangere en felles eksamen – med samme oppgaver for alle og felles sensur. Dette var en viktig forutsetning for at autorisasjonsordningen skulle oppnå formålet om å definere og sikre et minste felles kompetansenivå for forsi- kringsrådgivere. De første bestemmelsene om autorisasjon ble vedtatt av Norske Forsikringsselskapers Forbund i 1974, og satt i kraft fra 1976. For å bli autorisert måtte søkerne ha 3 års praksis i salg av forsikring og bestå tre eksamener ved Forsikringsskolen: Grunnkurset, Forsikrings- lære del 1, og deretter to spesialkurs innen enten livs- eller skadeforsikring – ett om private forsikringer og ett med hovedvekt på næringslivets forsikringsbehov. I 1991 ble utdanningsplanen revidert. I forbindelse med revisjonen ble det uttalt at autorisasjonen skulle definere et minimums- nivå for alle selgere eller rådgivere knyttet til forsikringsnæringen. Likevel ble utdannings- planen sterkt utvidet både når det gjelder antall emner og forsikringsfaglig fordypning, bl.a. kom det inn kurs innen markedsføring, skadeforebyggelse og forsikringsøkonomi. Siden de første autorisasjonene ble gitt i 1977 og fram til sommeren 2002 er det gitt autori- sasjon til ca 2 600 rådgivere i livsforsikring og ca 2 550 i skadeforsikring. Autorisasjon av skadebehandlere I 1988 innførte Gjensidige en intern autorisa- sjonsordning for sine skadebehandlere. Sam- me år tok Forsikringsakademiet initiativ til et møte med skadesjefene i forsikringsselska- pene for å drøfte behovet for en felles utdan- ningsmodell og et felles utdanningsnivå for skadeoppgjørsmedarbeidere. Dette møtet ned- satte et utvalg med representanter fra alle de store skadeforsikringsselskapene som skulle utarbeide forslag til en felles rammeplan for utdanning av skadebehandlere i forsikring, og vurdere en felles autorisasjonsordning. Utvalget kom samme høst med forslag til opprettelse av en autorisasjonsordning innen- for to områder, motorvogn- og brann/kombi- nert forsikring, basert på en kombinasjon av praktisk arbeid og gjennomgått grunnopplæ- ring på samme måte som for forsikringsråd- givere. Det utarbeidet også forslag til en ut- danningsplan bygget opp av en fellesdel med Forsikringslære del 1 og kurs i skadebehand- ling, jus, kundebehandling og skadefore- byggende arbeid. På dette grunnlaget ble den bransjerettede utdanningen organisert i tre kurs: Ordinært fagkurs pluss to spesialkurs i skadeoppgjør i henholdsvis motorvogn og brann/kombinert forsikring. Utvalget fant at det var mest hensiktsmessig at Forsikrings- akademiet tok det faglige ansvar for samtlige kurs, ga dem et definert innhold og gjennom- førte en felles eksamen. Norges Forsikringsforbund14 sluttet seg til innstillingen fra utvalget og vedtok høsten 1989 at det skulle innføres en autorisasjons- ordning etter retningslinjene i innstillingen. Ordningen ble satt i kraft 1.6.1991. Mens mange europeiske land på dette tidspunkt 82 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI hadde autorisasjonsordninger eller tilsvaren- de for forsikringsrådgivere, var Norge trolig først ute med en ordning for skadebehandlere. Ordningen ble utvidet til å omfatte skade- behandlere i reiseforsikring fra 1994 og i personskadeoppgjør fra 1996. Inntil oktober 2002 var det gitt 880 autorisasjoner.15 Begge autorisasjonsordninger styres av ut- valg med representanter for selskapene og fagorganisasjonen oppnevnt av Finansnæ- ringens Hovedorganisasjon (FNH) som også utsteder autorisasjonsbevis. Årsstudiet i forsikring Mot midten av 1990-tallet hadde Forsikrings- akademiet et bredt tilbud av kurs og utdan- ningsmodeller. I tillegg til de direkte yrkes- rettede autorisasjonsutdanningene kunne FAK tilby den mer generelle utdanningen fram mot Forsikringseksamen, Høyere For- sikringseksamen og Forsikringskandidat- eksamen. Det var likevel fortsatt behov for å utvikle tilbudet videre. Forsikringsakademiet var ikke fornøyd med at Forsikringskandidat- studiet bare delvis var godkjent, og ønsket å finne fram til en modell som kunne gi full vekttallsuttelling. Både selskapenes og de ansatte etterspurte i økende grad formelt god- kjent forsikringsutdanning. For å møte denne etterspørselen startet Forsikringsakademiet utvikling av et nytt stu- dium i forsikring i 1996. Siktemålet var et årsstudium (20 vekttall) satt sammen av for- sikringsfaglige kurs forankret ved en høysko- le eller et universitet slik at det kunne kombi- neres med annen utdanning til en grad innen økonomi/administrasjon eller liknende. Si- den det sannsynligvis var lettere å oppnå godkjenning av et slikt studium om en høy- skole eller et universitet søkte i stedet for Forsikringsakademiet selv, ble det tatt kon- takt med Universitet i Oslo, Norges Handels- høyskole, Handelshøyskolen BI og Høysko- len i Oslo (HiO) med sikte på å etablere et samarbeid om utvikling og gjennomføring av det nye studiet. Etter første sonderingsrunde var det klart at bare BI og HiO var aktuelle kandidater. Beg- ge skoler var interessert i en avtale, og la fram skisser til innarbeidelse av Årsstudiet i for- sikring i sine utdanningsplaner. BI antydet også et bredere samarbeid slik at flere av studiene ved Forsikringsakademiet, for ek- sempel autorisasjonseksamen, kunne bygges inn i en ny kombinert studiemodell innen forsikring og finans. Forsikringsakademiets styre la vekt på at faglig godkjenning av forsikringsutdanningen var viktig, og at ”…et samarbeid med Høy- skolen i Oslo synes å kunne gi en hurtigere avklaring enn et samarbeid med BI, ikke bare for Årsstudiet, men også når det gjelder inn- passing av andre av Forsikringsakademiets utdanningstilbud (for eksempel autorisasjons- eksamen) i toårig økonomisk/administrativ utdanning.”16 I tråd med dette ble det inngått en samarbeidsavtale med HiO om Årsstudiet. HiO søkte om å få studiet godkjent, og dette ble innvilget etter noe tid. I denne runden ble BI ikke valgt som sam- arbeidspartner. Årsaken var i første rekke signaler om at en offentlig godkjennelse av studiet ville oppnås raskere og enklere ved et samarbeid med en offentlig høyskole. Dette ble ikke bestridt fra BIs side. I tillegg spilte det nok en rolle at krefter både i styret og i Forsikringsakademiets administrasjon av mer ”ideologiske årsaker” ønsket samarbeid med en offentlig framfor en privat høyskole. De første åtte studentene ble tatt opp på Årsstudiet i forsikring høsten 1998. Studiet ble til sist satt sammen av kursene: Forsi- kringsrett, Risk Management, Forsikrings- økonomi, Underwriting, Forsikring og sam- funn (om rammebetingelser og forholdet til myndighetene) og Forsikringsledelse. Ingen har ennå fullført studiet – de første to – tre kandidatene blir trolig ferdige våren 2003. Årsstudiet i forsikring har ikke trukket til 83 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI seg mange studenter. Samarbeidet med Høy- skolen i Oslo fikk likevel to positive effekter. De enkelte kurs som inngikk i Årsstudiet, fikk offentlig godkjenning som likeverdig annen høyskoleutdanning. Dernest ble det åpnet for at HiOs ordinære studenter kunne velge forsikringsfag som fordypning i det toårige økonomistudiet ved skolen. Dette ble meget populært, og har tilført forsikringsnæ- ringen flere dyktige medarbeidere med en grunnleggende kompetanse i forsikring som en del av sin økonomutdannelse. 1998 – 2001: Veien til Handelshøyskolen BI Trass i suksessen med forsikringsfag som del av økonomistudiet ved Høyskolen i Oslo, ble det etter hvert klart at samarbeidet med HiO ikke tilfredsstilte forsikringsnæringens øn- ske om anerkjennelse av forsikringsutdan- ningen. Forsikringsakademiet måtte gjøre nye veivalg. 1998: Første forhandlingsrunde med BI Et resultat av bransjeglidningen bank – for- sikring som skjøt fart utover på 1990-tallet, var at salg av forsikring i første rekke til private etter hvert ble flyttet til bankene. Enten ved at forsikringsrådgivere fikk sin arbeidsplass i bankfilialer eller ved at salget ble overlatt til bankfunksjonærer som skulle ta seg av dette ved siden av andre arbeidsopp- gaver. Særlig denne siste løsningen utløste et opplæringsbehov som bankene ønsket at BI Senter for finansutdanning (tidl. Bankakade- miet) skulle ta seg av. BI valgte da å søke samarbeid med Forsikringsakademiet om denne opplæringen i stedet for selv å ta fatt på utvikling av kurs i forsikring fra grunnen av. I desember 1997 ble det nedsatt et ”Samar- beidsutvalg” med representanter for BI og Forsikringsakademiet for ”… å utvikle nye programmer innen forsikring som kan knyt- tes til BIs tilbud innen bank og finans.” Utval- get ble sammensatt på høyt nivå: Fra BI møtte direktør for høyskolene Jens Petter Tøndel og studiesjef ved BI Senter for finansutdanning (BI SF) Eldrid Stranden, og fra Forsikrings- akademiet styreformann Søren Ødegården og direktør Magne Førre. Det var neppe nød- vendig med et utvalg på så høyt nivå for ”bare” for å utvikle et nytt kurs i forsikring, men et nytt kurs var bare et delmål for utval- gets arbeid. Hovedmålsettingen var å ”…leg- ge forholdene til rette for et samarbeid mel- lom BI og FAK, […] utarbeide rammer for et samarbeid […] samt foreslå omfang, innhold og fremdrift i arbeidet.”17 Selv om det også ble arbeidet med å utvikle et forsikringskurs for bankfunksjonærer, la utvalget hovedvekten på å legge grunnlaget for et omfattende samarbeid. Allerede til før- ste møte hadde begge parter utarbeidet nota- ter der de listet opp aktuelle samarbeidsområ- der, og hvilke bidrag de kunne gi til et even- tuelt samarbeid. Forsikringsakademiet men- te det var naturlig å samarbeide om fagutvik- ling, seminarer om tema av felles interesse for målgruppene og gjensidig godkjenning av eksamener. Til et slikt samarbeid brakte Forsikringsakademiet til torgs først og fremst en etablert og bred kontakt med forsikrings- næringen. Fra BIs side ble det pekt på at bransjeglidningen bank – forsikring nærmest tvang fram et samarbeid mellom BI og For- sikringsakademiet. Verken BI eller FAK kun- ne lenger konsentrere seg om kun henholds- vis bank eller forsikring. En konsekvens av dette var at de to institusjonene nå måtte velge mellom konkurranse eller samarbeid – BI mente samarbeid ville tjene begge parter. BIs bidrag til samarbeidet ville i første rekke være produktutvikling, distribusjon, markeds- føring og – ikke minst – faglig, akademisk tyngde med en stor stab av fulltids vitenska- pelige medarbeidere og stort nettverk av vel kvalifiserte høyskoleforelesere. 84 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI På bakgrunn av dette satte utvalget opp en framdriftsplan på to nivåer: Dels å fortsette utarbeidelsen av et forsikringskurs for bank- ansatte – dels å drøfte og foreslå andre sam- arbeidsområder. Konkret tok utvalget først fatt på en diskusjon av utviklingen i markede- ne for undervisning i bank- og forsikringsfag i årene framover. Dette ble utvidet til en diskusjon av hvordan denne utviklingen ville bli påvirket av samarbeid eller konkurranse mellom de to skolene. Dernest identifiserte utvalget markedssegmenter der de var inne på hverandres markeder, og fant at ”…disse markedene ikke er så store at det er økono- misk grunnlag for mange aktører.” Diskusjo- nen munnet ut i at utvalget besluttet å vurdere utviklingen i markedene ut fra tre alternati- ver: Med samarbeid mellom BI og Forsik- ringsakademiet, uten samarbeid og ved en fusjon mellom de to skolene.18 I de videre samtaler stod fusjonsalternativet sentralt. Hvorfor gikk diskusjonen så vidt raskt i retning av fusjon? Uten å beskylde noen av partene for å ha hatt fusjon som mål helt fra starten av, må det kunne hevdes at utvalgets valg av diskusjonstemaer naturlig bygget opp mot at et slikt alternativ ble lansert og oppfat- tet som interessant. Et annet viktig forhold var at partene nok hadde en felles erkjennelse av at de arbeidet i et minkende marked. I forsikrings- og finansnæringen var det stadig nye runder med kostnadskutt, rasjonalisering og nedbemanning. Det ble rekruttert få nye medarbeidere, og det reduserte behovet for opplæring. Kostnadskuttene rammet alle de- ler av selskapenes virksomhet – opplæring var ikke unntatt. Endelig var det spesielt for Forsikringsakademiet viktig at den største fagforeningen for forsikringsansatte, FL19 , ga uttrykk for at den ønsket et nært samarbeid mellom BI og Forsikringsakademiet. Samarbeidsutvalget avviste raskt alternati- vet ”ikke samarbeid” som ”…ugunstig for utviklingen av forsikringsutdanningen og […] ikke en ønsket løsning for noen av parte- ne.”20 Diskusjonen dreide seg deretter om hvor omfattende samarbeidet skulle være og målsettingen med det. Dette avdekket snart uenighet mellom partene på to viktige punk- ter: For det første om en samarbeidsavtale skulle inneholde en forpliktelse til fusjon ved avtalens utløp. BI ønsket dette, mens Forsik- ringsakademiet ønsket ”…å gi rom for at samarbeidet helt opphører etter utløpet av perioden.”21 Dernest hvor lang samarbeids- perioden skulle være – BI mente ett år, For- sikringsakademiet 5 år. Forsikringsakademi- ets forbehold stod sterkt. I en orientering til styret 28.5.1998 om møtene i utvalget, ble det opplyst at ”…drøftingene tar sikte på en avta- le om et forpliktende samarbeid i en nærmere angitt periode [men] full integrering anses foreløpig (kursivert her) ikke aktuelt.”22 Sty- ret tok dette til etterretning, men inntok alle- rede på neste styremøte 24.6.1998 en mer offensiv holdning. Det støttet nå opp om at ”…drøftingene tar sikte på en avtale om for- pliktende samarbeid som fører fram mot en fusjon dersom erfaringene med samarbeidet er gode”, og mente at ”…samarbeidsperio- den bør være kortere enn de fra vår side foreslåtte fem år.”23 Årsaken til at styrets holdning nå ble klarere uttrykt, var at det mellom de to styremøtene hadde vært års- møte i Stiftelsen Forsikringsakademiet der det ble det valgt nye medlemmer til styret – bl.a. ble Gjensidige igjen representert i styret og FL utpekte nye representanter. Med denne sterke anbefalingen og med et arbeid som var kommet så langt at et konkret forslag til samarbeidsavtale fram mot fusjon var utarbeidet, den ble lagt på bordet i et møte i slutten av juni, er det overraskende at Sam- arbeidsutvalget allerede på første møte over sommeren konkluderte med at fusjon ikke lenger var aktuelt. Samarbeidet mellom FAK og BI skulle riktignok fortsette, men begren- set til konkrete og avgrensede prosjekter. Bakgrunnen for dette ”sammenbruddet” i forhandlingene var i første rekke at det ikke 85 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI var bevegelse i partenes synspunkt på de to viktige spørsmålene om hvor lang samar- beidsperioden forut for en eventuell fusjon skulle være, og om perioden uansett skulle føre fram til fusjon eller om det også skulle være mulig for partene å gå hver til sitt. I et intervju med fagforeningens blad Din For- sikring24 bekreftet Jens Petter Tøndel at dette var hovedårsaken til bruddet. Han uttrykte i intervjuet ”liten forståelse” for FAKs motvil- je mot sammenslåing og mente at FAKs stra- tegi var ”kortsiktig”. BI ville nå utvikle egne forsikringskurs, men Tøndel var ”…i tvil om markedet er stort nok for to aktører”, og antok at en fusjon ”…i fremtiden vil tvinge seg frem.” I alle tilfelle var BI ”…åpne for sam- taler så fort FAK finner det fornuftig.”25 Magne Førre pekte i sin kommentar til Din Forsikring også på ulik ”…oppfatning om tempo i utviklingsprosessen” som viktigste årsak til at forhandlingene ikke førte fram til en avtale. Førre viste videre til at en fusjon kunne gitt BI monopol på forsikringsutdan- nelsen, og dette kunne igjen være uheldig for næringen med tanke på styringen av utdan- ningen. ”Gir vi en høyskole monopol på forsikringsutdanningen, kan følgen bli at fag- planene blir styrt av selve institusjonen og ikke av næringen, ” hevdet han, ”ved å opp- rettholde FAK får næringen bedre kontroll over forsikringsfaget.”26 1999 – et vanskelig år Det neste året, 1999, ble et tungt år for Forsik- ringsakademiet. Antallet deltakere på kurs sank dramatisk, fra 3 596 i 1998 til 2 872, dvs. med ca 20%. Kursinntektene sank riktignok ikke mer snaue 10% på grunn av prisjustering på en del kurs, men året ga likevel et under- skudd på over NOK 1 million som ble dekket ved å trekke på egenkapitalen. En analyse av kursdeltakelsen 1999 viste at nedgangen i antall deltakere særlig rammet fagkursene i personforsikring og Forsikrings- lære del 1 (FL 1). Nedgangen på personforsik- ringskursene kunne dels forklares ved en forandring i livsforsikringsselskapenes pro- duktspekter fra risikoprodukter til sparepro- dukter – og da gjerne med et tilbud som omfattet mer enn kun rene forsikringspro- dukter. I tillegg var det nettopp på dette markedet konkurransen fra BI satte inn – BIs første forsikringskurs, ”Forsikring 1”, var særlig rettet mot personforsikring og fikk mange deltakere, over 200 i de første semes- terene. Nedgangen på FL 1 var spesielt beten- kelig ettersom dette kurset er inngangen til utdanning ved Forsikringsakademiet, og et grunnlag for rekruttering til de øvrige kursene. For å tilpasse kursprisene til et forventet lavere antall deltakere og samtidig dekke opp for kostnadsøkninger, ble det gjennomført en prisøkning på fra ca 5 – 14% avhengig av kurs fra 1.1.2000. Dette ga drift i balanse i 2000, men siden alle signaler fra selskapene gikk ut på at antallet deltakere neppe ville øke de nærmeste årene, ga dette knapt mer enn et pusterom. Det måtte brukes til en ny gjen- nomtenkning av strategi og mål. Moderniserte studiemodeller Ett av de første tiltak som ble satt i verk for å møte den nye situasjonen, var en gjennom- gang av først Forsikringseksamen og senere Høyere Forsikringseksamen for å tilpasse disse studiemodellene bedre til selskapenes ønsker og behov. Bakgrunnen var bl.a. at stadig flere unge nyansatte i forsikring hadde minst 1-årig økonomisk utdanning utover videregående skole. For dem var bare de forsikringsfaglige deler av studiene ved For- sikringsakademiet interessante – de bedrifts- økonomiske kursene hadde de fra før. Dette førte til synkende interesse både for Forsik- ringseksamen og HFE. I 1999 var antallet kandidater som fullførte disse eksamenene, nede i henholdsvis 16 og 6 mot 33 og 31 så sent som i 1995. Som vi har sett, klarte FAK 86 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI ikke å fange opp velutdannede forsikringsan- satte til Årsstudiet. Arbeidet med å revidere Forsikringseksa- men og HFE ble gjennomført av utvalg med representanter fra selskapene og fagforenin- gene. De nye modellene ble innført i 2000. De bedriftsøkonomiske fagene ble nå igjen skjøvet ut av utdanningsmodellene til fordel for en styrking av de forsikringsfaglige kurs og – til Forsikringseksamen – også av juridis- ke kurs. Begge eksamener ble på 10 vekttall – tilsvarende ½ års fulltidsstudium. Forsikringseksamen fikk 4 vekttall jus og 6 vekttall forsikringsfag. Bare ett av de forsi- kringsfaglige vekttallene var knyttet til et obligatorisk kurs – dermed var det gode mu- ligheter for faglig spesialisering innenfor ram- men av Forsikringseksamen. I Høyere Forsi- kringseksamen var alle 10 vekttall forsikrings- faglige. Ett kurs, Forsikringsledelse og inter- nasjonal forsikring (se ovenfor) ble beholdt fra den gamle HFE og gjort obligatorisk i den nye modellen, mens studentene kunne velge de 6 øvrige vekttallene blant kursene som inngikk i årsstudiet eller kurs i sjøforsikring. Den nye Forsikringseksamen ble raskt po- pulær, og allerede første år fullførte 22 kandi- dater utdanningen – i 2001 var antallet økt til 36. Ny HFE fikk derimot en tregere start, men det var god oppslutning om delkursene i HFE i 2001. Strategidebatt og ny kontakt med BI En gjennomgripende strategidebatt kom i gang tidlig i 2000. Til første runde i denne debatten ble det lagt fram en resultatframskri- ving for årene 2001–2005 som viste at Forsik- ringsakademiets økonomiske situasjon raskt kunne bli vanskelig. Et pessimistisk, men ikke urealistisk, scenario med en nedgang i kursinntektene på 5% pr år og en årlig økning på 2% i administrative utgifter, viste at Forsik- ringsakademiets egenkapital ville være opp- brukt ved utgangen av 2003. I motsetning til hva man kanskje tidligere hadde antatt, var Forsikringsakademiet sårbart også for min- dre endringer i deltakerantall og kostnader. Disse tallene sammen med en fortsatt ned- gang i antall deltakere på 5% fra 1999–2000 og signalene fra selskapene om at antallet deltakere neppe ville øke med det første, gjorde at strategidebatten fort ble fokusert på det sentrale spørsmålet om Forsikringsaka- demiet kunne bestå som selvstendig organi- sasjon. Selv om det så sent som i referat fra styre- møte 1. februar 2000 het at ”…integrasjon i en annen institusjon (for eksempel BI eller HiO), […] kan være et aktuelt alternativ, uten at det er aktuelt å ta opp dette spørsmålet på nåværende tidspunkt”27 , kom nettopp dette spørsmålet til å stå sentralt allerede våren samme år. Til siste styremøte før ferien hadde FAKs administrasjon utarbeidet en analyse av fordeler og ulemper ved flere ulike løsnin- ger for fortsatt drift, men ganske snart var det klart at det bare var to aktuelle alternativ: Fortsatt selvstendig drift eller fusjon med BI. Styret vedtok å foreta en uformell rundspør- ring i selskapene, både de som var represen- tert i selskapene og andre, om hvilket alterna- tiv de foretrakk. Dette skulle så legges fram på styremøte 9. oktober 2000 som dermed ble avgjørende for den videre utvikling. Til dette møtet hadde administrasjonen ut- arbeidet et fyldig notat om utviklingen i For- sikringsakademiets viktigste markeder og hvilke tiltak som var nødvendige dersom FAK skulle fortsette på egen hånd. Konklu- sjonen var at FAK var i stand til å gjennom- føre de nødvendige tiltak og omstillinger for å møte konkurransen fra BI og fortsette som selvstendig institusjon. I den uformelle rund- spørringen i selskapene forut for møtet var det bare ett av de mindre livselskapene som helt klart var negativt til fusjon. Interessant nok signaliserte flere selskaper at det var av mindre interesse hvilken skole som organi- serte undervisningstilbudet, bare det fantes. 87 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI Dog, pekte noen på, det var en klart høyere status knyttet til studier ved BI enn ved For- sikringsakademiet. Noen selskaper så gjerne at det ble konkurranse mellom flere skoler om å tilby forsikringsundervisning. De stør- ste selskapene var imidlertid klarere på at de ønsket en fusjon med BI. De viktigste argu- mentene var full vekttallsuttelling for utdan- ningen og muligheter til å kombinere studier fra FAK med andre studier ved BI. Dette var svært viktig for å kunne rekruttere godt ut- dannede medarbeidere og motivere dem til videre studier til nytte for selskapet. Videre ble det lagt vekt på kvalitetssikring av tilbu- dene gjennom kontakt med fagmiljøer i BI, og – ikke minst – den høyere status forsik- ringsutdanningen ville få om den ble knyttet til BI. Et siste moment var at flere selskaper signaliserte at de ønsket å bygge opp intern- opplæringen igjen. I denne konkurransen vil- le FAK stå sterkere som en del av BI med full vekttallsuttelling, styrket faglig nivå og høy- ere status i markedet. Også forsikringsnæringens organisasjoner støttet fusjon med BI. Finansnæringens Ho- vedorganisasjon hadde allerede på et tidli- gere tidspunkt uttalt at det var naturlig at bank- og forsikringsutdanningen ble samlet i BI. Fagforeningene ønsket at også at utdan- ningen skulle legges til BI. Forsikrings- medarbeiderne i de blandede bank-/forsik- ringskonsernene mente at medarbeiderne i bank hadde et bedre utdanningstilbud og stod sterkere i konkurransen etter at Bankakade- miet ble en del av BI. Konklusjonen på denne runden var at det fortsatt var behov for felles forsikringsutdan- ning, og at FAK trolig kunne arbeide videre som selvstendig institusjon. Men likevel – det var nødvendig å undersøke hvilke sy- nergier som kunne oppnås i samarbeid med BI, ikke minst var BIs profil attraktiv. Til slutte vedtok styret at ”…Forsikrings-/finans- næringen synes best tjent med at Forsikrings- akademiet blir en del av Handelshøyskolen BI under forutsetning av en kvalitativ god nok forsikringsutdanning som kan kobles opp mot selskapenes internopplæring.” Adminis- trasjonen og styreformann fikk fullmakt til å ”…etablere kontakt med BI i denne hensikt [fusjon] samt å forhandle frem en akseptabel avtale.”28 Nye fusjonsforhandlinger Dermed var loddet kastet – det skulle føres nye forhandlinger med BI, og denne gang med ikke bare samarbeid, men fusjon som mål. Allerede ved første kontakt med BI, et møte mellom Forsikringsakademiets styrefor- mann og BIs rektor, ble det trukket opp en del prinsipper for fusjon. De viktigste var at FAK skulle opprettholdes som egen enhet innen BI som faginstans for forsikring og med ansvar for forsikringsmoduler i fagprogram som til- bys av BI. Eksisterende kurs, seminarer og autorisasjonsordningene skulle føres videre sammen med mulighetene for selskapsin- terne løsninger. Endelig skulle FAKs kapital brukes til forskning og utvikling innenfor forsikringsområdet. Dette var grunnlaget for forhandlingene, og det gjorde arbeidet for forhandlingsutvalget lettere enn i 1998. Også denne gang var BI representert av direktør Tøndel og studiesjef Stranden, og fra FAK deltok adm. direktør Magne Førre og ass. direktør Kai Myrstad. Utvalget nådde fram til et avtaleutkast i mars 2001, og foreslo fusjon fra 1.1.2002. Momen- tene ovenfor var nedfelt i denne avtalen som hovedprinsipper: Forsikringsakademiet ble en egen forretningsenhet innenfor Handels- høyskolen BI med betegnelsen BI Forsikrings- akademiet. I tillegg til punktene som er nevnt over, ble det fastslått at Forsikringsakademiets eksisterende kurs skulle integreres i BIs grads- givende programmer, for eksempel diplom- økonomutdanningen. Videre ble det fastslått at Forsikringsakademiets fagutvalg skulle fortsette sin virksomhet som ”…en viktig og 88 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI nødvendig kanal inn mot forsikringsselska- penes fagmiljøer” og at vekttallsgivende kurs/ programmer forankres i BIs vitenskapelige stab.29 Fortsettelsen av arbeidet i fagutvalgene var svært viktig for Forsikringsakademiet. Helt fra Forsikringsskolen startet opp sin virk- somhet, har utarbeidelse, gjennomføring og vedlikehold av kursene vært forankret i fag- utvalget for det enkelte kurs. I de første årene satt ofte lederne i selskapene selv i fagutval- gene, men senere er det blitt vanlig at fagfol- kene på det enkelte område – praktikerne som vet hvor skoen trykker – er med. Fagutvalge- ne har gitt Forsikringsakademiet sikkerhet for at kurs og lærebøker dekker de områdene som er viktige og relevante for kursdeltaker- ne, og har samtidig sikret FAK kontakter i selskapene. Styret anbefalte forslaget til avtale i møte 8. mars 2001, og årsmøtet i Stiftelsen Forsik- ringsakademiet godkjente avtalen enstem- mig og uten kommentarer 29. mai 2001. Fusjonen ble gjennomført 1.1.2002. Høs- ten 2002 flyttet BI Forsikringsakademiet til BIs lokaler i Sandvika vest for Oslo, og er der lokalisert sammen med Senter for finansut- danning, Senter for nettstudier og Shipping- akademiet. Ingen nekrolog… Selv om denne artikkelen slutter med at For- sikringsakademiet etter 51 år opphørte som en selvstendig institusjon, er den ikke ment som noen nekrolog. Tvert om fortsetter, som vi har sett, virksomheten innenfor rammen av Handelshøyskolen BI. Fusjonen med BI kan sees som enda et ledd i arbeidet med å utvikle forsikringsutdanningen og knytte den til ut- danningssystemet ellers. Riktignok ble det ikke noen ”forsikringslinjer” ved handels- skolene, som noen ivret for da Den norske Forsikringsforening trakk opp visjonene for utdanningsvirksomheten i 1939, men Forsik- ringseksamen og Høyere Forsikringseksa- men kan nå gå inn som spesialisering bl.a. i den treårige utdanningen til Diplomøkonom i økonomi og administrasjon ved Handels- høyskolen BI – en vel ansett utdanning innen norsk næringsliv. Ingenting tyder på at behovet for en felles utdanningsinstitusjon i forsikringsfag skal dø ut, for eksempel er det nylig etablert en ny autorisasjonsordning for forsikringsmeglere der kursene hentes fra BI Forsikringsakade- miet. Forsikringsakademiets plass i BI åpner nye muligheter for faglig utvikling og inte- grering av forsikringsfag i høyskoleutdan- ning innen finans, økonomi, administrasjon og markedsføring. Forsikring må som næring ha både generelt og faglig godt skolerte medarbeidere. Denne erkjennelsen er like levende i dag som da DnF arrangerte de første foredragskursene i 1921, og da Forsikringsskolen startet opp i 1950. Men som vi har sett, har organiseringen av og rammene for utdanningen, i likhet med næ- ringen selv, vært – og vil fortsatt stadig være – i stadig forandring og utvikling. Noter 1 Opplysningene er hentet fra Handelshøyskolen BIs hjemmeside. 2 Brage ble senere fusjonert med Fram, og senere med det nåværende Storebrand livsforsikring. 3 Styrevedtak 22.11.1939 4 Det ble samtidig omdøpt til Norges Forsikringsfor- bund, men tok det gamle navnet tilbake umiddel- bart etter frigjøringen i 1945. 5 Nordisk Forsikringstidsskrift nr. 1/1973, s. 57. 6 FL-avisen var organ for fagforeningen Forsik- ringsfunksjonærenes Landsforbund (FL). 7 FL-avisen nr. 5/1992. 8 Årsrapport 1999, s. 20. 9 Også kjent som CBT = Computer Based Training. 10 Gjengitt i Nordisk Forsikringstidende nr. 2/1950. 11 Studentene kunne her velge mellom kursene: Livs- og pensjonsforsikring, Motorvognforsikring, Re- assuranse og Livsforsikringsmatematikk. 89 Fra Forsikringsskolen til Handelshøyskolen BI 12 Dette var kurs som skulle gi en faglig fordypning utover ordinære fagkurs. Fra starten ble disse stu- diekursene tilbudt: Forsikringsrett, Erstatningsrett, Reassuranse, Business English og henholdsvis Rederi-, Transport- og Energiforsikring. 13 Direktivet er ennå ikke kommet, selv om det har vært bebudet ferdig mer enn en gang i årenes løp. 14 Norske Forsikringsselskapers Forbund skiftet navn til Norges Forsikringsforbund i 1980. I 2000 fu- sjonerte Norges Forsikringsforbund med Den norske Bankforening til Finansnæringens Hovedorganisa- sjon (FNH). 15 Av disse 298 i brann/kombinert forsikring, 447 i motorvognforsikring, 25 i reiseforsikring og 110 i personskadeoppgjør. 16 Referat fra styremøte 11.3. 1997. 17 Mandat for Samarbeidsutvalg mellom Handels- høyskolen BI og Forsikringsakademiet, 10.12.1997. 18 Referat fra møte i samarbeidsutvalget 26. mars 1998. 19 Forsikringsfunksjonærenes Landsforbund. FL fu- sjonerte i 2000 med organisasjonen for bankfunk- sjonærer og assurandørforbundet til det nye storor- ganisasjonen Finansforbundet. 20 Referat fra møte 5.5.1998. 21 Referat fra møte 5.6.1998. 22 Referat fra styremøte 28.5.1998. 23 Referat fra styremøte 24.6.1998. 24 En fortsettelse av FL-avisen, se ovenfor. 25 Din Forsikring nr. 7/1998, s. 5f. 26 Samme sted s. 8. 27 Referat fra styremøte 1.2.2000. 28 Referat fra styremøte 9.10.2000. 29 Fusjonsavtalen pkt. 6.