Avkorting i forsikringsutbetalinger ved naturskade

1 NFT 1/1994 1. Innledning Det rettslige grunnlag for avkorting finnes i lov av 16. juni 1989 nr. 70 § 1 tredje ledd (naturskadeforsikringsloven). Med denne rettslige basis har forsikringsselskapene og Ankenemnda for Statens Naturskadefond fore- tatt omfattende avkortinger i alle typer brann- forsikringer, typisk villa og hjemforsikring.1 Det er ikke uvanlig med avkorting opptil 35% av erstatningsutbetalingene. Totalt sett utgjør avkortingsbeløpene etter 1992-orkanen ca. 50 mill. kroner. I lys av den massive kritikken mot for- sikringsselskapene og ankenemnda må det være påkrevet med en nærmere studie av avkortingsreglenes materielle innhold. I hvilken grad kan forsikringsselskapene av- korte forsikringsutbetalinger på objektivt grunnlag, både i relasjon til klanderverdige forhold på skadelidtes side og andre hindring- er (av økonomisk, praktisk eller teknisk art)? Hvilke krav til årsakssammenheng stilles det mellom skaderesultat og konstruksjonsfeil? Og hva er ”svak konstruksjon”? Avslutningsvis drøftes det om avkortings- praksis er i samsvar med gjeldende regelverk. Avkorting i forsikrings- utbetalinger ved naturskade — ulovlig praksis fra forsikringsselskapene? av cand. jur. Vidar Sinding*, Forbrukerrådet i Norge I kjølvannet av de siste års naturkatastrofer på nord- vestlandet har det fremkommet adskillig kritikk mot fors- ikringssystemet. Både forsikringsselskapene og Anke- nemnda for Statens Naturskadefond har foretatt om- fattende avkorting i en rekke forbrukeres forsikringsutbe- talinger på grunn av svak konstruksjon m.m. Sett fra forbrukernes side har forsikringsoppgjørene fremstått som urimelige. Dels fordi avkorting på grunn av svak konstruksjon o.l. er foretatt selv om skadelidte ikke er å laste, og dels fordi forbrukere som har inngått slike forsikringsavtaler har gjort det i tillit til at de gir fullgod økonomisk dekning I denne artikkelen reiser forfatteren spørsmålet om forsikringsselskapenes avkortingspraksis er i samsvar med gjeldende regelverk. Artikkelen gir også en generell gjennomgang av avkortingsvilkårene. *) Vidar Sinding er født i 1965. Han ble cand. jur. våren 1990 og arbeider som 1. konsulent i Forbrukerrådet. 1) Ankenemnda for Statens Naturskadefond er klage- instans i forhold til forsikringsselskapenes avgjørelser i det enkelte forsikringstilfelle. Dette gjelder både for spørsmålet om det foreligger slik naturskade loven krever, og betingelsene for nedsettelse eller nektelse av erstatning, jfr. natuskadeforsikringsloven § 2 første ledd. Vidar Sinding 2 2. Avgrensning Artikkelen omhandler forsikringstakerens avkortingsansvar som følge av naturskade på ting som lar seg brannforsikre.2 Fremstilling- ens kjerneområde blir derfor naturskadeforsik- ringsloven § 1 tredje ledd, med spesiell vekt på hvorvidt regelen hjemler et objektivt an- svar for konstruksjonsfeil. Avkorting må ikke blandes sammen med andre sider ved selskapenes oppgjørspraksis som kan føre til at de skadelidte får utbetalt en lavere erstatningssum enn det de hadde for- ventet. For eksempel vil utbetalingen avhenge av hvilken dekningstype som er avtalt — fullverdi eller førsterisiko. Det er også av betydning om den skadelidte velger å gjen- oppbygge den forsikrede bygningen. Og en- delig kan forskjellen mellom gjenoppbyg- gingskostnadene og omsetningsverdien gi seg utslag i erstatningsutmålingen. Disse forhold kommer jeg ikke nærmere inn på her. Med ”ting” menes ethvert fysisk formues- gode slik som fast eiendom og løsøre, og med ”naturskade” forstås skade som direkte ”skyl- des naturulykke, såsom skred, storm, flom, stormflo, jordskjelv eller vulkanutbrudd.”3 Begrepet ”naturulykke” er valgt i loven for å presisere at ikke all skade som oppstår ved naturkreftenes innvirkning skal erstattes; ska- deårsaken må ha karakter av ulykke.4 I det følgende avgrenses mot naturskade som ansvarsbefriende force majeure-begiven- het ved utvist culpa eller annen eksponering av skaderisiko (objektivt ansvar). Her skal forsåvidt det motsatte behandles; forsikrings- selskapenes lovpålagte ansvar til å dekke na- turskadetap som profesjonell kontraktydelse. Naturskade-instituttet (etter naturskadelo- ven av 1961) vil ikke bli behandlet i sin alminnelighet, bare berørt og analysert der hvor det er relevant i forhold til naturskade- forsikringsloven. Tilsvarende faller naturska- deoppgjør gjennom private forsikringsord- ninger utenfor, f.eks bilforsikring. Ankenemnda er et forvaltningsorgan både i relasjon til naturskadeoppgjør etter naturska- deloven og som ankeinstans for avgjørelser fattet av forsikringsselskapene etter naturska- deforsikringsloven.5 Det er utvilsomt et of- fentlig organ som driver forvaltning (myn- dighetsutøvelse, tjenesteyting etc.).6 I denne artikkelen vil det imidlertid ikke bli tatt nær- mere stilling til hvilken anvendelse forskjelli- ge forvaltningsrettslige regler og prinsipper får på ankenemndas virksomhet, f.eks for- valtningsloven, instruksjonsmyndigheten, myndighetsmisbrukslæren, om ankenemndas vedtak binder selskapene etc. I den grad det kan konstateres lovstridig diskrepanse mellom selskapspraksis og lovverk som senere blir videreført i ankenemndspraksis, vil spørsmål om ulovlig forvaltningspraksis komme opp. Eller for så vidt om selskapspraksis er lovlig nettopp fordi den harmonerer med forvalt- ningspraksis. Slike spørsmål aktualiserer et streiftog til enkelte forvaltningsrettslige as- pekter, primært kompetanse og det frie skjønn. Dybdebehandling av slike spørsmål vil imid- lertid sprenge enhver rimelig ramme. Hoved- tyngden av fremstillingen vil derfor dreie seg om forholdet mellom lovstoff og forsikrings- selskapspraksis. 3. Rettskildebildet Rettskildeanvendelsen i kontraktsretten kan variere meget, fra ren kontraktstolkning på deklaratorisk område til et arbeidsmateriale 2) Jfr. naturskadeforsikringsloven § 1 første ledd. 3) Jfr. naturskadeforsikringsloven § 1 første ledd. 4) Jfr. Ot. prp. nr. 36 (1960—61) s. 2 andre spalte. 5) Når det har vært reist tvil om ankenemndas for- valtningsrettslige status — ikke minst fra selskapene og ankenemnda selv — skyldes det nok mer usikkerhet om hvilke forvaltningsrettslige regler som gjelder enn om organets status. 6) Jfr. Innstilling om sikring mot og erstatning for natur- skader av 1959 s. 59, Ot. prp. nr. 36 s. 17 og natur- skadelovens henvisning til forvaltningsloven kap. 4 i § 22 andre ledd. 3 som i det vesentlige består av lovstoff og rettskildefaktorer knyttet til rettskilden lov.7 Siden naturskadedekning er integrert som obli- gatorisk bestanddel i all brannforsikring med preseptorisk overbygning vil en nærmere gjen- nomgang av avkortingsreglene i høy grad forutsette tradisjonell lovtolkning.8 Særlig vekt må allikevel legges på formålsbetrakt- ninger og en presis angivelse av virkeområ- det.9 En mer sekundær rolle vil forsikringsvilkå- rene spille. Riktignok vil disse ofte være inte- grert i forsikringsavtalen etter vanlige avtale- rettslige prinsipper, men da med lavere rang enn loven. I praksis vil ”restkontraktsfrihe- ten” være begrenset til å gi en bedre mini- mumsbeskyttelse enn det loven gir, eller ut- fylle loven der hvor ordlyden eller annet bak- grunnsmateriale åpner for et skjønn. Tilsva- rende med forsikringspraksis. 4. Naturskadeforsikringsloven § 1 tredje ledd Generelt om vilkårene 4.1. Bestemmelsen § 1 tredje ledd lyder: ”Naturskadeerstatning kan settes ned, eller falle bort når skadens inntreden eller omfang helt eller delvis skyldes svak konstruksjon, dårlig vedlikehold eller tilsyn, eller når den skadelidte kan lastes for at han ikke forebyg- get skaden eller hindret dens omfang.” 4.2. ”naturskadeerstatning” ... Lovens inngangsbillett til naturskadekom- pensasjon er at det foreligger en brannforsik- ret skade som direkte skyldes ”naturulykke”. I motsetning til naturskadeloven § 5 ender ikke lovens oppramsning med ”eller lignen- de”, og ejusdem generis-slutninger må av den grunn anses utelukket.10 I tvilstilfelle avgjør Ankenemnda for Statens Naturskadefond om det foreligger naturulykke i lovens forstand. Ankenemndas praksis på dette punkt samsva- rer med fagterminologien, den geologiske/ meteorologiske forståelse. Forsikringssel- skapene følger tilsvarende praksis.11 4.3. ...”kan” settes ned eller falle bort ... Gjennom passusen ”kan” avgjør lovteksten både kompetanse- og pliktspørsmålet. For- sikringsselskapene er kompetente og har fri- het til å sette ned erstatningen. Spesielt viktig er det siste; selskapene er ikke rettslig forpliktet til å foreta avkorting — i hvert fall ikke ved lastfrie forhold.12 ”Kan” vil neppe kunne bety noe mer enn kompetanse og frihet, f.eks anvisning på en mer eller mindre fri vurdering over avgjørelsen (hvor- vidt det skal avkortes, betingelsene for av- korting). Enten slik at ”kan” vil kunne lempe på lovens øvrige avkortingskrav eller at det gis adgang til å introdusere nye og ugunstige- re avkortingsvilkår sett fra sikredes side. En slik tolking stemmer dårlig med lovens pre- septoriske karakter. Sikrede må bare regne med avkorting når lovens uttrykkelig krav er oppfylt. ”Kan” vil ikke hjemle en lemping av disse eller gjennomføring av nye og ugunsti- gere vilkår. Men selvfølgelig er det intet i veien for at det på frivillig basis introduseres nye og mer gunstige vilkår sett fra sikredes side. Dersom ”kan” skulle innebære at loven lar avgjørelsesgrunnlaget stå delvis åpent, vil det imidlertid være en mer nærliggende tolking at begrepet representerer en ytterligere legal 7) Jfr. Krüger s. 438 flg. og Selmer s. 59 flg. 8) Jfr. naturskadeforsikringsloven § 5. 9) Jfr. Krüger s. 440 10) Jfr. Ot. prp. nr. 46 (1978—79) s. 33 første spalte. 11) Jfr. Håndbok i naturskadeforsikring 1990 s. 16, utgitt av Norsk Naturskadepool. 12) Ved utvist uaktsomhet må det imidlertid antas at Ot. prp. nr. 46 (1978—79) s. 33 gjennom de preventive hensyn pålegger selskapene å avkorte. 4 skranke for avkorting. I den grad forarbeidene indikerer at avkorting ikke skal foretas — til tross for at lovtekstens øvrige krav er oppfylt — vil ”kan” kunne fungere som lovtekstens signal om dette, f.eks at det skal tas rimelig- hets- eller billighetshensyn, hensyn til sikre- des subjektive forhold o.l. 4.4. ...kan settes ”ned eller falle bort” ... Lovens reduksjonsregler åpner for en skjønns- messige vurdering. I denne vurderingen står forsikringsselskapene fritt innenfor den ram- me lov og forarbeider trekker opp.13 På tilsva- rende måte som nevnt ovenfor kan hensyn fastsatt i forarbeidene i større eller mindre grad være forutsatt tatt i betraktning ved re- duksjonsavgjørelsen. En hovedlinje i avkortingsutmålingen har vært å skape en rimelig proporsjonalitet mellom avkortingens størrelse og graden av konstruksjonsfeil. 4.5. ... når skadens ”omfang” eller ”inntreden”...skyldes... Forutsetningen for avkorting er at skadens omfang eller inntreden helt eller delvis skyl- des svak konstruksjon. Loven stiller her et kausalitetskrav om samvirkende skadeårsa- ker — to nødvendige betingelser for et skade- resultat. Den svake konstruksjonen må enten ha startet skadeforløpet eller ha gitt det dets omfang. Hvor sterkt konstruksjonsfeilen skal ha innvirket tar forarbeidene ikke stilling til. Som alminnelig hovedregel må ”hovedårsaks- læren” legges til grunn; konstruksjonsfeilen må ikke ha hatt lite eller uvesentlig å si for resultatet. Dette må bety at dersom naturulykken uan- sett ville ha forvoldt skaden skal avkorting ikke foretas (konkurrerende skadeårsaker)14. Med de enorme naturkrefter som herjet nord- vestlandet i 1991/92 er det grunn til å tro at dette var tilfellet for mange skadelidte. Der- med mangler man lovens forutsetning om årsakssammenheng. Forsikringsselskapene og ankenemnda har i sin praksis krevd at skaden skal være en direkte følge av naturulykken. Ved storm vil det f.eks. si at det primært skal være vinden som gir skaden. Mer indirekte skader dekkes ikke. Dette er skader som f.eks. der en båt gjør skade på en kai, regnvann/snø blåser inn gjen- nom en ventil og volder vannskade, eller varer i en fryser blir ødelagt som følge av strøm- brudd. Regelverket har allikevel blitt tolket slik at treffskader erstattes. Som treffskader regnes f.eks. at trær (uforsikret) blåser ned og skader en bygning i en storm. Det samme gjelder hvis en gjenstand som ligger utendørs, blåser ned og gjør skade på brannforsikrede ting. 4.6. ...”svak konstruksjon”... Forsikringsselskapene og ankenemnda har tolket ”svak konstruksjon” etter en relativt konkret skjønnsmessig vurdering ut fra for- holdene på skadetidspunktet. Ved vurdering- en legges til grunn rent objektive kriterier. At skadelidte ikke er å laste er således irrele- vant.15 Som det anføres nedenfor kan det reises en del innvendinger mot en slik prakti- sering på bakgrunn av naturskadeforsikrings- lovens forarbeider. Stikkordsmessig har selskapene og anke- nemnda ansett begrepet ”svak konstruksjon” for å omfatte mangelfull utførelse, svakhet i materialer, bygg under oppføring som ikke er tilstrekkelig sikret, uoverensstemmelse med bygningslovgivningens krav m.m.16 De typer konstruksjonsfeil det her er tale om, vil ofte være vanskelig for den enkelte forbruker å oppdage. Oppdagelse krever van- ligvis spesiell fagkunnskap. 15) Jfr. Håndbok for naturskadeforsikring s. 11. 16) Jfr. Ankesakene: 15/82, 135/82, 9/80 13) Jfr. Innstillingen s. 56 14) Jfr. Selmer s. 296, 310—311 og Lødrup s. 211 flg. 5 5. Lovens forarbeider Naturskadeforsikringslovens avkortingsreg- ler har en kronglete historisk og rettslig for- ankring. Opprinnelig hadde de sin basis i lov om sikring mot og erstatning for naturskader. Gjennom endringslov av 8 juni 1979 nr. 46 ble imidlertid disse reglene i noe modifisert form overført til FAL 1930 §§ 8 a til 81 d. Et av hovedformålene med lovendringen i 1979 var at erstatning for naturskader skulle dekkes av forsikringsselskapene etter forsikrings- messige prinsipper, mens Statens naturskade- fond i større grad skulle yte en aktiv innsats for å hindre naturskade.17 I forbindelse med FAL 1989 ble disse reg- lenes plassering i rettssystemet vurdert på nytt, og gjennom Ot. prp. nr. 49 (1988—89) foreslo departementet å gi reglene i en egen lov, naturskadeforsikringsloven.18 Som anført ovenfor har naturskadeforsik- ringslovens avkortingsregler sin bakgrunn i naturskadeloven. Bortsett fra noen mindre endringer, var departementets fremlegg i Ot. prp. nr. 36 (1960—61) til ny naturskadelov i overensstemmelse med Naturskadeutvalgets innstilling.19 Når det gjaldt avkortingsregle- ne hadde departementet ingen kommentarer ut over de som fulgte av utvalgets innstilling. Innstillingen er derfor det viktigste lovtolk- ningsmateriale for forståelsen av naturskade- lovens avkortingsregler. 6. Naturskadeutvalgets innstilling (”Holmboe-utvalget”) 6.1. Prevensjon Utvalget anfører at avkortingsregelen har et preventivt formål.20 Dette må innebære at individual- eller almennpreventive hensyn kan tale for at den enkelte blir pålagt ansvar og risiko ut over den aktsomme handling. Men dersom de forhold som søkes ansvars- belagt, ligger langt utenfor den ansvarliges kontrollsfære vil de preventive virkninger kunne bli nokså illusoriske. Den (mulige) avkortingsansvarlige har da ingen rimelig mulighet til å hindre skade. Og det bør antas at de preventive hensyn ikke bør rekke lenge- re enn hva de tilsiktede preventive virkninger skulle tilsi. Dette må igjen bety at lovens preventive formål i hvert fall ikke skulle tilsi avkorting når skadelidte overhodet ikke had- de noen rimelig mulighet til å forhindre for- holdet. 6.2. Skjerpe aktsomheten Utvalget poengterer at avkortingsreglene har til formål å skjerpe aktsomheten.21 Formule- ringen indikerer vel nærmest at man vil legge culpanormen på glid, men uten å innrømme en ubetinget objektiv avkortingsregel. Tilsva- rende kommer frem når utvalget trekker en parallell til FAL 1930 § 52: ”De krav som pkt 3 b stiller til eierens aksomhet, er noe strenge- re enn de tilsvarende krav i forsikringsavtale- lovens § 52.” Videre sies det at ”på den annen side blir følgene av forsømmelighet fra ska- delidtes side ikke nødvendigvis så strenge som etter forsikringsavtaleloven.”22 6.3. En del ansvarsbefriende forhold Utvalget forutsetter at lovens preventive for- mål skal avstemmes mot en del ansvarsbe- friende forhold, uten at det ble tatt stilling til faktorenes innbyrdes vekt. a) Unntak for manglende betalingsevne Dersom manglende betalingsevne er årsa- ken til bygningenes dårlige tilstand, snarere enn likegladhet, åpner utvalget for å ta hensyn til det ved erstatningsutmålingen — herunder avkorting.23 17) Jfr, Ot. prp. nr. 49 (1988—89) s. 161 første spalte. 18) Jfr, Ot. prp. nr. 49 (1988—89) s. 162 19) Jfr. Ot. prp. nr. 36 (1960—61) s. 8 og 16. 20) Jfr. Innstillingen s. 55 21) Jfr. Innstillingen s. 56 22) Jfr. Innstillingen s. 56 23) Jfr. Innstillingen s. 56 6 b) Unntak etter en rimelighetsvurdering Ved vurderingen av svak konstruksjon må skadestidspunktet legges til grunn. Det betyr at dersom konstruksjonen var forsvarlig da bygget ble oppført, kan av- korting allikevel foretas dersom bygning- ens tilstand senere blir uforsvarlig. Men her åpner innstillingen for et skjønns- messig unntak; ”var konstruksjonen ansett som forsvarlig på oppføringstiden, og kunne den ikke utbedres uten omfattende bygnings- messige arbeider, kan det etter forholdene være rimelig å sette mangelen ut av betrakt- ning.” I selve urimelighetsvurderingen står natur- lig nok forsikringsselskapene fritt innenfor den ramme lov og forarbeider trekker opp, men at disse er pliktig til å foreta en slik vurdering kommer frem når det poengteres at ”ved anvendelse av bestemmelsen må man ... vise rimelighet.” I den grad forsikringssel- skapene ikke tar disse forhold i betraktning, dvs manifesterer disse vurderingsmomenter som rettslig irrelevante, vil dette støte an mot de siterte uttalelser i forarbeidene. Ved vekt- leggingen av de ulike momenter (prevensjon, skjerpe aktsomheten, rimelighetbetraktning- er m.m.) må derimot selskapene stå fritt.24 De viktigste momenter i rimelighetsvurde- ringen vil være hvor omfattende sikringsfor- anstaltninger eieren måtte foreta for å hindre skade, om vedlikeholdsplikten i vesentlig grad er forsømt, hans økonomiske evner og hans forutsetninger for å innse hvilke konstruk- sjonskrav som stilles. Ved åpenbare, kurante og lite kostnadskrevende mangler vil eieren stå svakt. Hva som gjelder dersom bygningen heller ikke var forsvarlig da den ble oppført, løser ikke utvalget. Mest nærliggende vil det være å tolke forarbeidene antitetisk slik at avkorting her vil kunne kreves og det selv om bygningen ikke kan repareres uten omfattende arbeider. Minimumsvilkåret er altså at bygningen var forsvarlig da den ble oppført.25 7. Ulovlig praksis? Spørsmålet her blir om forsikringsselskap- enes praksis er i samsvar med naturskadefor- sikringsloven. Å påvise lovstrid er ofte en ambisiøs og vanskelig oppgave. Det er på ingen måte nok å dokumentere diskrepanse i forhold til lovers forarbeider. Vurderingen er mer intrikat og vil bero på vekting av ulike rettskildefaktorer. Etter gjennomgang av forsikrings- og anke- nemndspraksis kan det ikke være tvil om at sikredes subjektive forhold, økonomiske be- talingsevne eller andre ansvarsbefriende hind- ringer (etter forarbeidene) er erklært som irre- levante. Slike forhold tas overhodet ikke i betraktning hverken når avkortingsvilkårene skal fastslås eller når avkortingsbeløpet skal bestemmes. Det foreligger da for så vidt ekla- tant motstrid til lovens forarbeider. På den annen side løser ikke lovens ordlyd spørsmålet direkte. Av ordlyden i § 1 tredje ledd (i naturskadeforsikringsloven) kan man imidlertid utlede en viktig rettesnor for tolk- ingen. Når bestemmelsen sier at erstatningen ”kan” settes ned, vil det for det første bety at selskapene ikke er pliktig å sette ned erstat- ningen og for det annet anvises eller henvises det til et vurderingstema utenfor ordlyden selv. Hva angår det første tyder meget på at selskapene tolker ”kan” som ”skal”. Styreleder i Naturskadepoolen, John Midt- tømme, uttaler i Forsikring nr. 1 1993 s. 5 at ”ny og mer liberal praksis fra selskapenes side 24) At rimelighet må tas i betraktning er imidlertid ingen garanti for at det blir vektlagt. Disse vurderingene kan jo ”vekte” så lite at de i realiteten ikke tas i betraktning. 25) Jfr. Håndbok for naturskadeforsikring s. 11: ”Selv om konstruksjonen tilfredsstiller de krav til styrke og soliditet som stilles etter byggeskikken på oppførings- tiden, vil det være grunnlag for avkorting på grunn av svak konstruksjon dersom senere kunnskaper og erfaringer viser at konstruksjonen ikke holder mål.” 7 krever at myndighetene gir uttrykk for en ny holdning”. Med ny holdning tenkes vel nær- mest på lovgivning (eller instruksjon). Dette må være galt. Den frie partsautonomi gir full anledning til å operere med vilkår eller prak- sis som er gunstigere for sikrede enn det som er lovens utgangspunkt. Det følger både av ordlyden ”kan” og lovens § 5 (preskriptivitet med mulighet for avvikende løsninger til sik- redes gunst). Den frie partsautonomi til sikre- des gunst må imidlertid avstemmes mot lov- ens uttrykkelige preventive formål. Dette kan bety at selskapene vil være pliktig til å avkorte dersom klanderverdige forhold foreligger på sikredes side. Hva gjelder det andre, må ”kan” også tolkes som en henvisning til forarbeidenes angitte vurderingstema — enten som en henstilling om å ta disse i betraktning eller som en plikt. Forarbeidenes formulering indikerer vel nær- mest det siste når det sies at ”ved anvendelsen av bestemmelsen må det også her vises rime- lighet.”26 Også det forhold at vi er på pre- septorisk mark støtter en slik tolkning. Utta- lelsene blir nokså illusoriske dersom selskap- ene allikevel kan la sin praksis flyte fritt. På den annen side vil en lovgivningsteknikk hvor uttalte hensyn ikke er nedfelt i lovteksten nettopp kunne få denne virkning. Et vanskelig spørsmål er om skjønnsvurde- ringen skal komme inn allerede ved fastleg- gelsen av avkortingsvilkårene eller om den bare skal få betydning ved erstatningsut- målingen.27 Spørsmålet er ikke berørt i forar- beidene. Å fastsette avkortingsvilkårene gjen- nom skjønnskriterier i forarbeidene er prinsi- pielt betenkelig — selv om dette skulle være til sikredes gunst. På den annen side er det ikke noe å gjøre med dersom lovgiver nettopp har gjort det. Imidlertid åpner passusen ”set- tes ned eller falle bort” for et vidt skjønn ved fastsettelsen av erstatningens størrelse. Reel- le hensyn kan tale for at lempelige forhold i sikredes favør tas i betraktning der. Poenget med den vidt formulerte reduksjonsregel er nettopp å skape en rimelig proporsjonalitet mellom forhold på sikredes side og erstat- ningens størrelse (f.eks. hvor grov forsøm- melsen er og graden av konstruksjonsfeil etc.).28 Argument mot at lovstrid foreligger er at føringene i forarbeidene er for svake og at lovteksten ikke direkte krever en skjønnsvur- dering. Holmboe-utvalget gav også motstrid- ende signaler når det ble påpekt at prevensjon er et viktig hensyn. Dette må nettopp bety at den enkelte kan bli pålagt risiko ut over den uaktsomme handling. På den annen side vil det neppe svekke lovens preventive effekt at det ikke avkortes ved totalt lastfrie forhold. Selskapene har også gjennom fast, utbredt og relativt langvarig praksis tolket avkortings- regelen etter rent objektive kriterier. Et tolk- ningsresultat som er blitt støttet av anke- nemnda (forvaltningspraksis) hvis kompe- tanse nettopp er å fastslå om vilkårene for avkorting er tilstede. Det foreligger imidlertid ikke noe rettspraksis på området. Dette kan imidlertid ikke tillegges avgjøren- de vekt. Det må her erindres at vi er på preseptorisk mark med beskjedne muligheter for ”restkontraktsfrihet” og sterke formålsan- visninger. En praksis som er i strid med pre- septorisk lov har som regel ingen sjanse til å overleve.29 Dette kan ikke være overrasken- de. Preseptorisk lovgivning blir lett en me- ningsløshet dersom de den er rettet mot, alli- 26) Innstillingen s. 56 første spalte. 27) Spørsmålet kan bli teoretisk all den stund de ansvarsbefriende forhold kan tilegges så stor vekt ved utmålingen at de i realiteten utgjør en del av vilkårene. Nedsettelsen utgjør f.eks en ren symbolsk sum. 28) Etter en interpellasjon i Stortinget fra stortings- representanten Anneliese Dørum den 24. mai 1993 antar imidlertid justisminister Grete Faremo at ”om avkorting skjer i det enkelte skadetilfelle, avhenger altså av en nærmere skjønnsmessig vurdering som det enkelte for- sikringsselskap foretar”. Uttalelsene peker i retning av at skjønnsvurderingen skal foretas ved vilkårsfastsettelsen og ikke bare ved erstatningsutmålingen. 29) Jfr. Eckhoff, Rettskildelære s. 201 og s. 224 8 kevel kan la sin praksis flyte fritt, spesielt dersom det skjer til skadelidtes ugunst. Justisdepartementet har i etterhånd gitt ut- talelser om hvordan avkortingsregelen skal forstås bl.a. om hva som var lovgivers inten- sjoner da loven ble gitt. Departementet mener at loven idag ikke praktiseres i samsvar med disse intensjoner. En annen svakhet ved denne lovgivning er mangelen på en klar rettslig forståelse av begrepet ”konstruksjonsfeil”. Her er forar- beidene sparsommelige i sine uttalelser. På andre områder som f.eks. bygningsretten fin- nes riktignok noe materiale, men bildet blir ufullstendig uten det supplement de ulike bygningsstandarder representerer. I tvilstil- felle synes selskapene og ankenemnda å følge dette regelmaterialet. Det er imidlertid viktig ved tolkingen ikke å miste ”feste” til selve ordlyden og den skranke den representerer. ”Konstruksjonsfeil” i naturskadeforsikrings- lovens forstand foreligger ikke ved ethvert avvik fra bygningslovgivningens direktiver når dette blir språkelig uforenlig med lovtekst- en. Selskapene syntes ikke å ha tatt dette særlig høytidelig. Bl.a likestilles det at byg- ninger er utsatt plassert med svak konstruk- sjon.30 Dette er neppe forenlig med ordlyden. For tiden er avkortingsregelen satt på den politiske agenda. Ikke minst som følge av forbrukernes uttalte misnøye med skadeopp- gjørene, men også forsikringsselskapenes selv- kritiske holdning. Det er imidlertid noe usik- kert hvorvidt regelen vil bli endret. 30) Jfr. Håndbok i naturskadeforsikring s. 65 og ankesak nr. 17/92