Pensjonsreformen er ikke over. Det er reformer igjen…

1. januar 2015 ble enda en stor og viktig reform satt i kraft i Norge. Denne gang er det folketrygdens uførepensjon og er en viktig del av den store pensjonsreformen, som startet i 2004. Felles for hele reformen er at arbeid skal lønne seg.

Uførhet er noe av det mest dramatiske som kan ramme deg, i økonomisk forstand. I Storebrand har vi tidligere sammenlignet det med å krasje en bil, uten kasko, hvert år frem til du blir pensjonist. Blir vi uførepensjonist skjer det ofte ganske plutselig. Du får kort tid på deg til å omstille økonomien til en ny virkelighet, i motsetning til det å bli alderspensjonist.

I en undersøkelse Norstat har gjort for Storebrand var det bare 12 % av de spurte som mente de kunne opprettholde sin levestandard dersom de ble 100 % uføre.  34 % mente dette var usannsynlig. Allikevel er det alt for få som tar ansvar for denne risikoen selv, gjennom forsikringer. Uføretrygd er derfor et tema som burde interessere deg mer enn mange andre finansielle tema, uansett hvilket skandinavisk land du bor i. Mange tror at behovet for uføreforsikringer er redusert etter reformen i Norge. Det er ikke riktig. Behovet er akkurat det samme som før, men du må tenke litt annerledes.

Folketrygdens (NAV) uførepensjon er kraftig endret fra i år. Vedtaket om endringen ble gjort allerede i 2012, og perioden etter er benyttet til å tilpasse datasystemer og få alt på plass. Nå heter det uføretrygd, og den beskattes som inntekt. Beløpene er økt slik at man skal sitte igjen med det samme etter skatt som før reformen. Reglene om midlertidige ytelser, kjent som arbeidsavklaringspenger, er ikke endret. Dette er ytelser en får dersom uførheten varer utover perioden med sykelønn (12 måneder) og frem til man eventuelt blir erklært varig ufør. Etter reformen er disse ytelsene mer like enn før.

Dette er en flott reform, sett i lys av begrepet "arbeidslinja". Det absolutt viktigste med reformen er at det skal bli lettere å forsøke seg i arbeidslivet. Tidligere hadde man en toleranseinntekt på inntil 1G (G=Basbelop=indekstall, pt. kr.90.068). Tjente man over dette beløpet, ble den tidligere uførepensjon automatisk beregnet på nytt i forhold til de nye inntektsoplysningene, og da i praksis satt ned. Klarte man ikke opprettholde sin jobb eller inntekt, måtte man gjennom ny søkeprosess. Det var en arbeidskrevende prosedyre med mye usikkerhet. Nå er dette helt annerledes. Den uføretrygdede kan forsøke seg i arbeidslivet uten å risikere å miste sin økonomiske trygghet. Lønnen erstatter gradvis trygden. Det er her poenget med skattleggingen kommer inn. Jobber man ut over grensene for "samordningsfri" inntekt (0.4G) erstattes gradvis pensjon med lønn, og slik vil det alltid virke lønnsomt å jobbe. Siden både jobb og trygd skattlegges likt er det lettere å se effekten. Mislykkes man i forsøket på å jobbe, er det ingen prosedyrer man skal igjennom for å få tilbake uføretrygden sin – den er der når du trenger den! All ære til dem som har funnet opp denne metoden. Nå er det opp til arbeidsgivere – og de trygdede som har anledning – å få dette til i praksis. Norge trenger de hender vi kan få i arbeid.

Kort etter innføringen kunne vi lese at noen, til tross for intensjonene, allikevel kommer ut med mindre trygd enn før. Det er særlig tre grupper det er snakk om. Det er kanskje mest alvorlig for dem som har uførepensjon fra en bedrift i privat sektor på toppen av det en får fra NAV. Tidligere var uførepensjon fra bedriftene lavt beskattet. Nå er det derimot full inntektsbeskatning, og det er ikke utsikter til at dette skal endres noen gang. Dette gjelder ikke uføre med offentlig tjenestepensjon; de har fått en kompensasjon for skatteulempen.  En annen gruppe er de med særaldersgrenser (eks sykepleiere) der overgangen mellom ny uføretrygd og alderspensjon ble forverret etter reformen. Den siste gruppen som vil merke endring i økonomien etter reformen, er uføre med gjeld. Rentefradraget har 27 % effekt, som er mindre enn de tidligere skattebegrensningsreglene. Felles for de fleste er at myndighetene ser ut til å ha tatt god tak i utfordringen og løser det meste etter hvert.

Som du ser, innebærer ikke uførereformen en bedring av uføres økonomi isolert sett – for enkelte er det tvert i mot. Det er fortsatt viktig å være ajour med hvilke rettigheter du har ved uførhet og eventuelt selv sikre din økonomiske trygghet, utover den gode plattformen vi alle har gjennom NAV.

Den nye trygden skal gi 66 % av lønn opp til 540.000. Dette gir uføretrygd på maksimalt kr 357.000 ved full uførhet. En nedgang på ca 10.000 kroner pr. måned i forhold til full lønn. Personlig ville jeg i perioder av livet ha fått store vanskeligheter med å betjene alle utgifter med en slik rask nedjustering av inntekt.

Lønn utover 6G gir ikke økt trygd. God NAV-ordning til tross, betyr dette en kraftig nedgang i disponibel inntekt for denne gruppen lønnsmottakere. Nødvendigheten av å kjenne sitt eget økonomiske behov ved uførhet er derfor like stort som før.

 

Uførepensjon fra arbeidsgiver

Som kort nevnt over, er offentlig sektor i havn med sin nye pensjon. Den følger mønsteret fra NAV-trygden og vil gi cirka det samme som tidligere, etter skatt. Denne ordningen gjelder også for lønn opp til 12G (1.080.816 kroner).

Dessverre er ikke situasjonen like enkel i privat sektor. Endelig vedtak er ventet før jul og vil beskrive hvordan uførepensjoner i arbeidsforhold kan komponeres for å komme inn under skattereglene.

Det ser ut til at ordningen vil følge mønsteret fra offentlig sektor. Dette er både en fordel og en ulempe. Fordelen er at det blir sammenliknbart. Ulempen er at det er et komplisert og detaljrikt regelverk. Selskapene vil sikkert komme frem til gode produktpakker som forenkler dette.  Spenningen blir da om produktene blir veldig ulike med frustrerte og oppgitte kunder som resultat.

Den viktigste nyheten er at uførepensjon blir litt mer som forsikring å regne. Når du er ansatt i en bedrift som har uførepensjon er du omfattet med fulle rettigheter fra "dag1". Det blir altså ingen avkortning i forhold til opptjeningstid el.l. Dette forenkler vesentlig! Den neste viktige nyheten er at ytelsene blir samordnet med hva en får fra andre dekninger, som fripoliser fra tidligere arbeidsgivere. Dette er et nytt prinsipp i privat sektor, som har vært ganske skjermet for en utstrakt bruk av samordningsregler. Prinsippet er høyst legitimt og går på at man ikke vil at enkelte skal få så store samlede ytelser at det i seg selv blir et incentiv til å gå inn for uførhet. Jeg ser poenget i offentlig sektor, der alle har en god ordning, men i privat sektor er utfordringen nærmest det motsatte. Jeg synes det er grunn til å være litt skeptisk til det som kan virke som en byråkratisk bestemmelse, lansert med veldig gode intensjoner.

Med disse forutsetningene kan man altså komponere en god ordning for sine ansatte. Det er gitt gode rammer for de skattefavoriserte ordningene. Prinsippet er at man lager en ordning som viser hva de ansatte vil få i erstatning ved uførhet, målt i forhold til lønn. Dette er likt slik man tenker i folketrygden også. Jo mer likt, jo enklere er det å forstå. Veldig bra! For alle ansatte og for lønn opptil 12 G har arbeidsgiver to spaker å dra i. Det ene er et prosenttillegg og det andre er et kronetillegg. Prosenttillegget kan maksimalt utgjøre 3 % av lønn mens kronetillegget kan maksimalt utgjøre 25 % av G (kr 22.517) og heller ikke utgjøre mer enn 6 % av lønn.

Folketrygden kompenserer ikke for de som tjener over 6 G. Det er derfor gitt anledning til at arbeidsgivere kan gi noe ekstra til denne gruppen. Det maksimale er det samme som alle med lønn under 6G får fra folketrygden, som er 66% av lønnen.  Samtidig kan ikke det man gir ekstra til de som tjener over 6 G være uforholdsmessig stort ift det man gir til alle. For å kunne gi 66 %, må man f.eks. gi 3 % til alle.

I skrivende stund er ikke alle detaljer kjent. Det blir uansett et komplekst regelverk å forholde seg til, noe som betyr at bedrifter som allerede har uførepensjon til sine ansatte må få god tid til å tilpasse seg.  Som kjent er det ikke noe krav til arbeidsgivere i privat sektor å tilby sine ansatte uførepensjon. Finans Norge anslår at det er i overkant av 50 % av ansatte som har denne viktige forsikringen. Om det blir større gjennomslag med de nye reglene er spennende å se. Sikkert er det at det blir mye kreativitet i produktutviklingsmiljøene fremover. Får håpe de alle jobber under "enkelt" som ledestjerne.

Uførepensjon er den viktigste forsikringen en arbeidsgiver kan gi til sine ansatte, og et populært personalgode som plasserer seg rett under en god pensjonsordning. Det viser seg dessverre at få kjøper tilstrekkelige uføreforsikringer selv. Dette gjelder også selvstendig næringsdrivende, selv om de ofte har et større forsikringsbehov enn lønnsmottakere. Gjør derfor noe ekstra lurt i dag: Sjekk hvilke forsikringstilbud du har gjennom arbeidsgiveren – og snakk med forsikringsrådgiveren din.