Framtidas tjenestepensjon i Norge

Våren 2013 ble jeg tildelt et av jubileumsstipendene til Forsikringsforeningen i Norge. En stor takk for det.

Stipendet har blitt brukt til å besøke ulike aktører som er sentrale innenfor pensjonsområdet i Danmark og Nederland, både i forsikringsbransjen, bransjeorganisasjoner og fagforeninger.

Jeg er bedt om å dele noen tanker knyttet til framtidas tjenestepensjonssystem i Norge. For ordens skyld understreker jeg at refleksjonene er mine egne, og ikke representerer vedtatt politikk hos min arbeidsgiver Fagforbundet.

Fagforbundet er Norges største fagforening, med over 340 000 medlemmer. Primært innen kommune- og helsesektor, men også innen privat omsorg, barnehager, frisørbransjen med mye mer.

Først vil jeg si at det er rart at vi vet så lite om hverandres systemer i Norden. Både når det gjelder tenking rundt pensjon, risiko, organisering og kommunikasjon er det forskjeller selv mellom land som vi i utgangspunktet tenker at ligner på hverandre.

Mange har vært på studieturer og konferanser i naboland, men få har nok tatt seg tid til virkelig å sette seg inn i hvordan andre systemer virker. Jeg fikk heller ikke nok tid til det i løpet av de få dagene jeg var på tur, selv om jeg nok gikk grundigere til verks enn de fleste!

Så for de som har anledning og interesse av det, reis på besøk til naboland, sørg for å bygge relasjoner og kontakter. Det er mye å lære og å bli inspirert av. Til lesere i de andre nordiske landene, ta gjerne kontakt om dere vil komme til Norge. Jeg bistår dere gjerne med informasjon!

I mitt daglige arbeid i Fagforbundet, jobber jeg svært tett på prosessene knyttet til offentlig tjenestepensjon. Men Fagforbundet har også mange medlemmer i privat sektor, og privat tjenestepensjon og mobilitetsutfordringene mellom sektorene er derfor også et viktig tema.

I min søknad om stipendet, la jeg spesielt vekt på organiseringen av tjenestepensjon og situasjonen for ytelsesordningene.

Det første området ble mer aktuelt enn antatt, i og med at diskusjonene i tariffoppgjørene i privat sektor startet diskusjonen om tariffesting og organisering i brede ordninger. I begge de landene jeg besøkte, er organiseringen og delingen av ansvar svært annerledes enn i Norge.

 Situasjonen for, og holdning til, ytelsespensjon viste seg å være svært forskjellig i Danmark og Nederland. Men det er nyttig å høre ulike aktørers argumenter for sine løsninger.

Man kan spørre seg; gir dette grunnlag for å si noe konkret om hvordan vi skal organisere tjenestepensjonsordningene i Norge framover? Kanskje ikke isolert sett, til det er min kunnskapsinnhenting for tynn, og forskjellene i pensjonssystemene for store.

I det følgende vil jeg presentere noen tema det er elementer å trekke erfaring og kunnskap fra, samt stille spørsmål knyttet til noen av de viktigste temaene i tjenestepensjonsdebatten i Norge framover, slik jeg ser det.

Tariffavtaler

I Norge har vi lovfesta eller tariffavtalt pensjon i offentlig sektor. I privat sektor er det svært få grupper som har pensjon i sentrale tariffavtalene.

I Danmark og Nederland er dette svært annerledes. Pensjon i de organiserte delene av arbeidslivet er tariffavtalt. Enten for bransjer eller yrkesgrupper. Fordelingen av premie mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er annerledes, økte innskudd eller ekstraordinære innskudd er en del av tariffoppgjørene.

Jeg har inntrykk av at samfunnsøkonomene i Danmark følger utviklingen med betydelig større interesse enn her i Norge.  Skal man spare mer i gode tider, mindre i dårlige tider? Både ytelser og innskudd er en integrert del av tariffoppgjørene.

Det synes derfor å være brede enighet om en annen holdning enn det spesielt NHO viser her i Norge, til det felles ansvaret og interessefellesskapet som pensjon er.

Organisering

I Norge har vi i realiteten kun noen få brede pensjonsordninger, og da i hovedsak innenfor stat, kommune- og helsesektoren.

Organisering i brede forsikrede fellesordninger, bransje- eller yrkesordninger, følger av tariffavtaler i for eksempel Danmark. Dette kan medføre at en arbeidsgiver får mange ulike pensjonsordninger å håndtere dersom det er flere yrkesgrupper med ulike pensjonsordninger. Men det skaper også mobilitet mellom ulike arbeidsgivere, da pensjonsspørsmålet ikke blir et problem.

Det er også vanlig med paritet (jevnbyrdighet) i pensjonsordningene, ofte med avgjørende stemmevekt til arbeidstakersiden. Dette gjelder både formelt eierskap og faktisk styrerepresentasjon. Dette er et ukjent fenomen i Norge i dag.

Kan behovet for ”harmonisering” og ”mobilitet” som vi hører fra politisk hold, ivaretas gjennom mer moderne pensjonsordninger?

Ytelser og ordninger

Produktspekteret og bruken av ulike tilleggsforsikringer er spesielt i Danmark større enn det vi tradisjonelt har hatt i Norge.

Yrkesordninger gjør det også lettere å skreddersy ordninger med riktige kompensasjonsnivå og produktinnhold tilpasset lønnsnivå og for eksempel uførerisiko. En slik måte å organisere ordningene på, gjør at den enkelte ordning også i større grad speiler ulikheter i forventet levealder mellom yrkesgrupper.

Det er også grunn til å merke seg at de ikke er redde for høye kompensasjonsgrader i prosent for de med lav lønn. Dette gjelder både i forhold til alders- og uførepensjon, spesielt i Danmark. Det bør være en erkjennelse i også i Norge. De med lav lønn og lav pensjon lever av kroner, ikke prosenter av lønn!

Hvem vil forsikre? Eller hva skal livselskapene drive med?

I Norge har vi innført levealdersjustering som det viktigste premisset for bærekraft i både folketrygd og offentlig tjenestepensjon.

Samtidig er livsvarige pensjoner på vei ut i privat sektor. Det store flertallet av ansatte i privat sektor, spesielt de unge som blir sterkt berørt av levealdersjusteringen, har innskuddspensjoner med stort sett 10 års utbetaling.

Dette gir i teorien gode kompensasjonsnivåer fra 67/70 år, men gir utbetaling i en svært begrenset periode av en stadig lengre forventet pensjonisttilværelse.

Det er skuffende at forsikringsbransjens folk ikke i bidrar til at forsikringsselskapene faktisk tar ansvar for å forsikre risikoen for stadig lengre liv i større grad. Pendelen har gått alt fra fort fra livsvarige pensjoner, til spareordninger der den ansatte blir sittende med risikoen både i kapitalforvaltning og risikoen for lange (og gode) liv som pensjonist.

For min del er jeg svært ydmyk for det ansvaret jeg har for å skaffe god og forutsigbar økonomi for dagens unge i arbeidsmarkedet. Mine barn kommer til å leve lenger, ha bedre helse og andre økonomiske behov i pensjonisttilværelsen enn meg. Men det er ikke automatikk i at alle unge kan eller har mulighet til å jobbe så lenge som økningen i levealder forutsetter for at man får en god nok pensjon.

Hva er en god nok pensjon?

Hvor mye penger trenger vi for å ha et godt liv som pensjonister? Hvilke kilder skal pengene til pensjonisttilværelsen komme fra i framtida?

Folketrygden blir levealdersjustert, arbeidslinja står sterkt som prinsipp i de toneangivende politiske miljøene. Fra hvilken alder tenker vi å bli pensjonister, hvor høy pensjon trenger vi og hvor mange år skal vi bruke for å tjene den opp.

I en undersøkelse som Opinion gjennomførte for KLP tidligere i år, sier seks av ti at de bør ha utbetalt mellom 70 og 100 prosent sluttlønn i pensjon, for å sikre seg en god pensjonisttilværelse.

Dersom det er forventningen også yngre årskull har, så kommer dessverre mange til å bli skuffet. Spesielt de som har fysisk eller psykisk tunge jobber og som ikke har mulighet til å motvirke levealdersjusteringa fullt ut. I verste fall er vi i ferd med å skape fattige pensjonister i framtiden.

Det er derfor svært viktig å debattere dette temaet framover, og ikke minst hva som skal være kildene til pensjonen. Dersom dette rammer slik at de med de mest fysisk krevende jobbene, med lav lønn og konjunkturavhengige ansettelser, får de dårligste pensjonene, har vi laget oss en mengde fattige pensjonister i rike framtids-Norge. Og vi får vel heller ikke noe større søknad til slike yrker fra dagens unge heller!

Finansmenneskenes tro på at framtiden blir som historien

Er finansbransjen en saueflokk? Er det for mange med lik utdannings- og erfaringsbakgrunn? Er det tillatt å være skeptisk til at historien i aksje- og rentemarkedene gjentar seg slik som historien har vært?

Under og rett etter finanskrisa i 2008 var det mange som følte at det teoretiske grunnlaget og det man hadde lært, virkelig ble utfordret. Mange stilte seg spørsmål om vi var inne i en periode som ikke var godt nok beskrevet i lærerbøkene.  Mange tenkte kanskje at framtida i finansmarkedet ble annerledes?

Nå har det gått ”hele” seks år siden 2008, og dersom vi leser toneangivende økonomiske aviser og tidsskrifter, analytikere og ymse ”spåmenn”, virker det som om mye er tilbake ved det gamle.

Jeg vet, heldigvis, lite om framtida. Og derfor uttaler jeg meg ikke skråsikkert om forventninger til framtidig avkastning og hva som er lurt eller ikke. Men for å sikre at pengene faktisk er der og har en verdi om 40 – 50 år, er det fra min side logisk å være litt pessimist og trygghetssøkende.

Det er en stor utfordring for finansnæringen å få mennesker med annen kompetanse og ulik holding til risiko med på tolkningen av hva som er rett i framtida. Og tenk om det ikke er finansbransjen som har rett?

Avslutning/oppsummering

Mange har kanskje trodd at vi var ferdige med hovedgrepene da pensjonsreformen ble satt ut i livet fra 2011.

På mange måter ble nok 2011 starten på mange nye og krevende spørsmål. Etter hvert som effekter av levealdersjusteringen, lav sparing i obligatorisk tjenestepensjon, fraværet av uføredekninger og utfordringene med privat AFP kommer mer til syne, vil fokus og diskusjon forhåpentligvis bli større.

Spørsmålet vi kan stille oss, er hvordan våre barn og barnebarn vil vurdere de valgene vi gjorde i Norge i første halvdel av 2000-tallet? Var de kloke og framtidsrettede? Eller var de nærsynte og kortsiktige?

Jeg vet heldigvis ikke svaret, men jeg håper at norsk arbeidsliv i fellesskap kan jobbe fram løsninger som vi vil være stolte av når historien skal skrives.

Steinar Fuglevaag