Et folkeselskap for distriktene, fagbevegelsen, forbrukere og jordbrukere

Dette var adm. direktør i Samvirke Kjell Hollers visjon for norsk forsikring i 1973. Det nye selskapet skulle være resultatet av en fusjon av Norges Brannkasse, Samtrygd og Samvirke, senere bare Norges Brannkasse og Samvirke. Denne artikkelen handler om utviklingen av fusjonsplanene, og hvordan fusjonen til slutt ble veltet av en hotelleier fra Hardanger.

De tre selskapene

Norges Brannkasse, Samtrygd og Samvirke er etter fusjoner og oppkjøp gått inn i større enheter med nye navn. Først derfor litt om de tre påtenkte fusjonskameratene i 1973:

Norges Brannkasse hadde stolte tradisjoner som Norges eldste fortsatt eksisterende forsikrings­selskap. Det hadde røtter helt tilbake til 1767 da kong Christian 7. undertegnet en norsk Brandforsikrings-Anordning i Særdeleshed for Kiøbstedene. Selskapet var senere kjent som Den almindelige Brandforsik­rings­anstalt, fra 1913 Norges Brandkasse og senere Norges Brannkasse. Det var et offentlig forsikringsselskap, og det øverste organet, representant­skapet, ble valgt av fylkestingene og kommune­styrene i Oslo og Bergen, som var både fylke og kommune. I landdistriktene fungerte lensmennene som representanter for selskapet med tittelen «Branntakstbestyrere». I fortsettelsen vil jeg i hovedsak omtale selskapet som Brannkassen slik det var vanlig i denne perioden.

Samtrygd var etablert i 1922 som et reassuranseselskap for bygdebrannkassene. I 1958 fikk Samtrygd konsesjon til å selge forsikring i alle bransjer unntatt kreditt­forsikring. Etter dette solgte de lokale brannkassene kun brannforsikring for egen regning og andre forsikringer på vegne av Samtrygd.

Samvirke Skadeforsikring A/S var etablert i 1921 av Norges Kooperative Landsforening (NKL). Selskapet hadde i utgangspunktet ingen tilknytning til Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, nå Landsorganisasjonen (LO). Det ble likevel ganske tidlig oppfattet som LOs selskap, selv om det var først på 1950-tallet LO begynte å interessere seg for Samvirke og økte sin eierandel, i 1966 til helt opp til 45 %.       

Så langt om selskapene, helt til slutt i artikkelen har jeg tatt med en kort opp­summering av utviklingen av selskapene etter begivenhetene i første halvdel av 1970-tallet som denne artikkelen dreier seg om. Der finner du også litt om noen av de personene som omtales i artikkelen.

Skadeforsikringsnæringens struktur og fordeling av markedsandeler på 1970-tallet

I 1974 var det 40 var «all-round selskaper» i virksomhet, av disse var kun tre gjensidige. Dessuten fantes det 27 spesialselskaper innen sjø-, motorvogn- eller andre bransjer. Videre var det registrert 117 bygdebrannkasser og 30 sjøtrygdelag. Om vi tar med at det var rundt 10 husdyrforsikringsforeninger i virksomhet, kommer vi opp 224 enheter. I dag er det 65 skadeforsikrings­selskaper i Norge, 35 er gjensidige. Blant de gjensidige selskapene er det 6 lokale, gjensidige sjøtrygdelag. I tillegg er 23 utenlandske selskaper representert med filial i Norge («NUF»).[i]

Markedsandeler på 1970-tallet

I 1972 hadde de tre selskapene Brannkassen, Samtrygd og Samvirke markedsandeler på henholdsvis 8,6 %, 11,0 % og 2,9 % målt etter premieinngang. Om de hadde greidd å holde på markedsandelene, ville en sammenslutning av alle tre selskaper fått en markedsandel på 22,5 %. Det ville da vært Norges største selskap foran Storebrand med 17,7 % og Vesta med 14,2 % markedsandel. En sammenslutning av Brannkassen og Samtrygd ville gitt 19,6 % markedsandel, og ville fortsatt vært Norges største. Brannkassen + Samvirke ville fått en markedsandel på 11,5 %, og vært landets tredje største selskap, rett foran Samtrygd.

Første kontakter mellom selskapene

Kanskje begynte det hele med at Landpolitikomiteen fra 1949 pekte på at forholdet mellom Brannkassen og lensmennene burde løses opp. Komiteen mente at oppgavene lensmennene løste for Brannkassen, var for tidkrevende, og at det kunne stilles prinsipielle spørsmål i sammenheng med disse oppgavene og lensmennenes rolle som politi. Dette initiativet førte ikke til noen endringer, men tidlig på 1960-tallet tok justisminister Jens Haugland (A) spørsmålet opp på ny. Brannkassen pekte da på at dersom den mistet lensmennene som representanter, måtte selskapet bygge opp et helt nytt agentnett. Haugland tok etter dette initiativ til sonderinger mellom Samtrygd og Brannkassen med tanke på fusjon. I så fall hadde man unngått problemene med å etablere et nytt agentapparat.[ii] Men en fusjon var den gang ikke mulig fordi lov om Norges Brannkasse, Brannkasseloven, ikke tillot selskapet å inngå i en fusjon. For dette krevdes en lovendring, og først i 1969 ble det nedsatt en komite, Brannkasselov­komiteen, som skulle gjennomgå loven og foreslå endringer.

I mellomtida, fra 1967, var det begynt sonderinger om fusjon mellom Samtrygd og Brannkassen. Tilsynelatende var dette en god idé siden selskapene utfylte hverandre: Begge hadde meget store markedsandeler på landsbygda, til sammen hele 90 % av sivil brannforsikring. Men mens Samtrygd stod sterkest i spredtbygde strøk, var Brannkassens posisjon best i tettbygde områder og ikke minst i byene. Dessuten var Brannkassen sterkest i de tre nordiske fylkene der det fantes kun tre gjensidige brannkasser. Størst vekstpotensial ville et fusjonert selskap ha i byer og tettbygde strøk der de kunne bygge på Brannkassens posisjon i markedet.

Dette var konklusjonen til et felles utvalg selskapene hadde utpekt for å vurdere en fusjon. Dette ble fulgt opp med møter mellom de to adm. direktørene, James Maroni i Brannkassen og Jæger Dokk i Samtrygd. Styrene i de to selskapene ba utvalget utarbeide forslag til vedtekter for et fusjonert selskap og til nye bestemmelser i brannkasseloven. Forslagene var klare i 1968, og i 1969 inngikk selskapene en avtale om samarbeid om driften av EDB-anlegg. Det så ut til at fusjonen nærmet seg raskt, ikke minst fordi det, som vi har sett, i 1969 ble oppnevnt en komite for å gjennomgå brannkasseloven. Denne komitéen arbeidet ganske raskt, og la fram en innstilling allerede i november 1970. Den gikk inn for at «forholdene bør legges til rette for at også Brannkassen kan inngå samarbeidsavtaler og eventuelt fusjonsavtale med andre selskaper om situasjonen skulle tilsi det.» Den begrunnet dette dels med utviklingen av Brannkassen til et selskap med forretning i alle bransjer og en betydelig størrelse i markedet, dels med den alminnelige samfunnsutvikling i retning av industrialisering, rasjonalisering og urbanisering. Dessuten pekte den på at en mulig tilslutning til EEC måtte Brannkassen få større frihet til å tilpasse seg markedet.[iii]

Trass i signalene fra lovkomiteen og selv om flere interne og felles utvalg var i sving med å utforme bestemmelser i felles vedtekter, kom det ikke noe vedtak om fusjon.  Kanskje var det rett og slett for stor ulikhet i organisasjonsformen til de to selskapene til at det var mulig å finne en felles modell, kanskje var noe av årsaken skepsis i Brannkassen til Samtrygds nære forhold til Norges Bondelag.[iv]

Samvirke melder seg på

I styremøte i Brannkassen 15. oktober 1971 opplyste styreleder Georg Fjeld at adm. dir. Kjell Holler i Samvirke hadde henvendt seg til ham med spørsmål om muligheten for en fusjon mellom de to selskapene. I et PM fra 3. mai 1972 skrev Fjeld at henvendelsen ble behandlet i styremøte 26. januar 1972. Styret vedtok at «drøftelser (med Samvirke) må føres videre til en avslutning for å se hvilke resultat en kan komme fram til.» Spesielt ba det om å få oppklart om Samvirke var interessert i en fusjon med både Brannkassen og Samtrygd, og var enig i at et fusjonert selskap skulle være gjensidig og upolitisk. Videre ville styret få avklart hvordan Samvirke tenkte seg sammensetningen av representasjonen i de styrende organene i et eventuelt fusjonert selskap. Det ble også vedtatt at styret skulle ta et uformelt møte med Samtrygds ledelse for «å uteske selskapets interesse for en fusjon NB/Samvirke/Samtrygd.» I perioden fra Hollers henvendelse til denne ble behandlet i Brannkassens styre, hadde Fjeld også informert kommunal- og arbeidsminister Oddvar Nordli om kontakten med Holler. Nordli ba om å bli underrettet om hvordan styret i Brannkassen vurderte dette. Informasjon om styrets vedtak gikk dermed både til Nordli og Holler.  

Hva var årsaken til at Holler tok kontakt med styreformann Fjeld? Trolig så han med uro på utviklingen i forsikringsnæringen. De tre Bergensselskapene Vesta, Bergens Brand og Æolus fusjonerte i 1962. Det fusjonerte selskapet førte navnet Vesta videre. Både Storebrand og Norden kjøpte flere mindre selskaper i årene som fulgte. Det pekte i retning av en næring dominert av tre store grupperinger av aksjeselskaper, Norden, Storebrand og Vesta, og Brann­kassen og Samtrygd som store gjensidige selskaper. Samvirke kunne bli stående alene utenfor disse grupperingene. I så fall måtte selskapet regne med problemer i konkurransen med kapitalsterke grupperinger som kunne tilby private og næringsliv omfattende løsninger innen både livs- og skadeforsikring. Brannkassen og Samtrygd så ut til å være fusjons­partnere som sammen med Samvirke kunne bygge opp et troverdig alternativ til de store aksjeselskapene.

Initiativ fra regjeringen

Det er ikke umulig at Nordli og Holler hadde kontakt etter at Brannkassens styre hadde gitt sitt noe forbeholdne, men heller ikke direkte avvisende svar på Hollers invitt til fusjons­drøftinger. 19. mars 1972 ble styreformann Fjeld innkalt til Nordli, og fikk vite at han vurderte å be Brannkassen ta opp drøftelser med Samtrygd og Samvirke om fusjon. Styret drøftet dette 23. mars 1972, og ga uttrykk for at det «ville være interessert i en sammen­slutning NB/Samtrygd/Samvirke såfremt det var grunnlag for en slik løsning.» Dette var helst et noe forsiktig ja, men nok til at Nordli tok saken opp med regjeringen.

En måned senere ble Maroni og Fjeld igjen innkalt til Nordli, og fikk vite at regjeringen var interessert i og «ville gjerne medvirke til» en fusjon av de tre selskapene. De måtte imidlertid ikke oppfatte dette «som noe press i fra regjeringens side, men at det lå opp til selskapene selv å avgjøre spørsmålet.» Konklusjonen ble at Brannkassens ledelse skulle undersøke om Samtrygd var interessert i en slik fusjon, og deretter ta initiativ til et møte «med de tre selskapers formenn og direktører for å drøfte prinsippene ved en slik sammen­slutning.»[v] Senere ble de to andre adm. direktørene, Dokk og Holler, innkalt og orientert. I Gjensidiges jubileumsbok Tiden går blir det opplyst at dette kom helt uforberedt på Dokk.[vi]  Det kan tyde på at det uformelle møtet Brannkassens styre vedtok på møtet 26. januar 1972, ikke var avholdt.

Hva var bakgrunnen for Nordlis og regjeringens engasjement?

Arbeiderpartiet hadde helt siden tidlig på 1900-tallet hatt et ønske om sterkere kontroll med forsikringsnæringen, og foreslo utredning av en sosialisering, det ville i dette tilfellet si statsovertakelse, både i 1915 og 1920. Statsovertakelse var tatt inn i partiprogrammene fram til midten av 1930-tallet og på ny rett etter okkupasjonen. Bakgrunnen var i første rekke et ønske om kontroll med spesielt livsforsik­rings­selskapenes kapitalforvaltning. På 1950- og 60-tallet var det etablert et samarbeid mellom de politiske myndigheter og næringslivet om finansinstitusjonenes kapitalforvaltning. Samarbeidet ble avsluttet da Lov om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene, som ga myndighetene større muligheter til å gripe direkte regulerende inn i virksomheten til banker og livsforsikringsselskaper, ble vedtatt i 1965.

Dette var et signal om at Arbeiderpartiet igjen orienterte seg i retning av en «regulerings- og fullmaktslinje» overfor finansinstitusjonene.[vii] På landsmøtene i 1969 og 1971 slo nestleder Reiulf Steen i sine innledninger til programdebattene an en langt mer kritisk tone overfor bank og forsikring enn tidligere. Hans hovedpoeng var at de utøvde «den mest udemokratiske innflytelse over samfunnsutviklingen.»[viii] I handlingsprogrammet som ble vedtatt av landsmøtet 1971, ble det tatt inn at arbeiderbevegelsen gikk inn for at både banker og livsforsikringsselskaper «snarest utvikles til samfunnsorganisasjoner, der regjering og storting avgjør valget til de styrende organer og fastlegger retningslinjene for virksom­heten.»[ix]

Det var altså styrket interesse og vilje til å ta sterkere kontroll med utviklingen innen finansnæringen. Nordlis initiativ passer inn i dette bildet. Som vi har sett, hadde han støtte i regjeringen, som ble ledet av Trygve Bratteli, som også var partiformann. Han hadde etter sigende et horn i siden til forsikringsselskapene, uvisst av hvilken grunn. I alle tilfelle var han mot privat dominans i forsikring. Han mente også at det var for mange selskaper på markedet. Allerede i 1967 hadde han oppfordret Samvirke til å «gå nye og ukonvensjonelle veier i norsk forsikring for å rydde grunnen for en mer moderne ordning av forsikrings­virksomhet i det hele.» Partiets ønske om å påvirke utviklingen i forsikringsnæringen ble enda klarere etter at landsmøtet i 1973 vedtok denne formuleringen i arbeids­programmet:

«Samfunnets forsikringsinteresser søkes bedre ivaretatt gjennom et utvidet samarbeid mellom Brannkassen, som bygger på representasjon fra fylkestingene, og de store folkeorganisasjoner som også driver forsikringsvirksomhet[x]

En klar henvisning og støtte til initiativet til fusjon mellom Brannkassen, Samvirke og Samtrygd.

LO støttet fusjonen utad, men hadde i intern debatt noen motforestillinger mot Samtrygd som fusjonspartner. Dette kom fram da LOs sekretariat behandlet spørsmålet om fusjon i mai 1972. Det så positivt på en fusjon med Brannkassen, bl.a. som et mottrekk mot fusjonene ellers i forsikringsnæringen som LO mente tok sikte på å «befeste en privat­kapitalistisk måte å selge økonomisk trygghet på.» En forutsetning fra LOs side var imidlertid at «de folkelige organisasjoner beholder og styrker sin innflytelse over forsik­rings­virksomheten [og kan] øve innflytelse på hvordan forsikringsordningene skal virke i praksis.» Nettopp av denne grunn var sekretariatet skeptisk til å ta Samtrygd med i fusjonen. Det var urolig for at om Samtrygd fikk innflytelse på fusjonsvilkårene og retningslinjene for drift framover, «vil dette kunne bety […] at den daglige virksomheten etter hvert ble mer og mer preget av en alminnelig privatisering.»[xi]

Vanskelige forhandlinger

8. juni 1973 vedtok Stortinget å endre brannkasseloven fra 1. januar 1974. Selskapet ble da organisert i hovedsak som et gjensidig forsikringsselskap etter bestemmelsene i den gjeldende loven om forsikringsselskaper.[xii] Selskapets navn ble i tråd med dette endret til Norges Brannkasse – gjensidig skadeforsikringsselskap. Det tidligere representantskapet ble nå generalforsamling, og skulle bestå av 44 delegater. 38 av disse skulle velges av fylkestingene, i Oslo av kommunestyret.[xiii] De valgte representantene hadde dermed en politisk tilknytning, og dette skulle få betydning i den videre utviklingen av saken. Nytt i loven var at seks delegater skulle utpekes av Kongen – i praksis regjeringen.[xiv]

Det lå ingen sperrer i loven mot at Brannkassen skulle kunne fusjonere med andre selskaper. Lovendringen gjorde en fusjon med Samtrygd lettere. Men et gjensidig selskap og et aksjeselskap kunne fortsatt ikke fusjonere. Fra Samvirkes side ble det uttrykt at det var «mest hensiktsmessig» at det fusjonerte selskapet ble et gjensidig selskap ved at Samvirkes portefølje skulle «smeltes sammen» med Brannkassens portefølje.[xv]

Samtrygd trekker seg ut

Når det var klart at Brannkassen kunne fusjonere med andre selskaper, sendte James Maroni straks brev til styrene i Samvirke og Samtrygd med spørsmål om de var interessert i samarbeid med Brannkassen. Samvirke svarte positivt i brev 8. august, mens Samtrygds styre først ønsket et møte for å få oppklart bl.a. spørsmål om representasjonen i de styrende organer i et eventuelt fusjonert selskap.

På møtet som ble holdt etter Samtrygds ønske, opplyste styreformann Thor Andreassen i Samvirke at de så for seg at Samvirkes «eierorganisasjoner» ble direkte representert i styrende organer. Eierorganisasjonene var: Landsorganisasjonen og Norges Kooperative Landsforening som hver hadde 45 % av aksjene, mens Norges Fiskarlag, Norske Boligbyggelags Landsforbund og Norges Bonde og Småbrukarlag delte de siste ti prosentene. Senere i møtet supplerte Holler med at det neppe var mulig å komme tilbake til LO og kooperasjonen uten en avtale om direkte representasjon for eierorganisasjonene.

Da Samvirke fortsatt holdt på representasjon for sine eiere også i neste møte i november, mente styreleder Ola T. Ruud i Samtrygd at «det ville være særdeles vanskelig å være med i et selskapssamarbeid, dersom Samvirkes krav om organisasjons­messig representasjon ble fastholdt.»[xvi] Etter dette var det ikke overraskende at Samtrygds styre og representantskap i desember 1973 vedtok at det ikke var grunnlag for å gå inn i videre forhandlinger om en fusjon.[xvii]

De to modellene for valg av representanter, Samvirkes krav om direkte representasjon for eierorganisasjonene og valg ved fylkestingene i loven om Brannkassen, var nesten like vanskelige å godta for Samtrygd. Bakgrunnen var at brannkassene, som var eiere av Samtrygd, ble sjaltet ut. Men beslutningen om å trekke seg ut, var nok også preget av et politisk aspekt: Initiativet til fusjonen kom fra en Arbeiderpartiregjering samtidig med at partiet krevde stadig sterkere statlig kontroll med næringen, bl.a. offentlig valgte representanter i selskapenes styrende organer.    

For Samvirkes del var det neppe mulig å gi slipp på representasjon fra eierne. Både fra LOs og partiets side kom det klare signaler. Arbeiderpartiet hadde opprettet et Forsikrings­politisk utvalg med bl.a. lagdommer Oddvar Berrefjord og statssekretær Bjørn Skogstad Aamo i Finans­departementet som medlemmer.[xviii] Utvalget hadde tre møter i 1974. Det er ikke arkivert referat fra noen av dem, men fra ett av møtene finnes det et usignert og udatert notat der det ble presisert at en forutsetning for fusjonen var at «arbeider­bevegelsen [får] beholde kontrollen med det fusjonerte selskap, [og] at denne kontrollen beholdes for all framtid [ved] lov, vedtekter eller andre bestemmelser.»

Bare Brannkassen og Samvirke

Til generalforsamlingen i 1974 la styret i Brannkassen fram en vurdering av de to fusjonsmulighetene – Brannkassen + Samvirke og Brannkassen + Samtrygd, en fusjon av alle de tre selskapene var etter styrets vurdering ikke lenger mulig. Styret anbefalte at selskapet skulle arbeide videre for en fusjon med Samtrygd bl.a. for å skape «en enhet i gjensidig forsikring på størrelse med og konkurranse­dyktig vis á vis de aller største aksjeselskaper.»[xix] Det fusjonerte selskapet ville, som vi har sett, blitt landets største, og fått Gjensidige Livsforsikring, landets tredje største livselskap, som samarbeidspartner. Selskapet ville ha «hele det norske marked som naturlig arbeidsfelt, og være sikret økonomisk stabilitet også på lang sikt og under skiftende markedsforhold.» Dessuten ville en slik fusjon føre til rasjonali­serings­gevinster som kunne kundene billigere forsikringer og bedre service.

Derimot frarådde styret fusjon med Samvirke. Hovedargumentet var at det ikke ville være mulig å nekte eierorganisasjonene i Samvirke representasjon i styrende organer. Det mente at selv om selskapet i vedtektene ble erklært som upolitisk, ville det av andre oppfattes som politisk. Det ville føre til at det «umiddelbart [vil] bli utsatt for en intens konkurranse fra andre selskaper på basis av den politiske tilknytning». Styret var overbevist om at resultatet ville bli «en betydelig reduksjon av Brannkassens nåværende portefølje.»

Styret ville også «legge stor vekt på» at de ansattes organisasjoner hadde gått mot fusjon med Samvirke. Dette gjaldt Funksjonærforeningen i Brannkassen og Branntakst­bestyrernes Landsforening som begge hadde vedtatt en uttalelse de gikk mot at «grupperinger med partipolitisk tilknytning skal få direkte representasjon i styret.»

Styrets notat ble imidlertid lite debattert, og generalforsamlingens flertall vedtok etter forslag fra ordføreren, Tom Solberg (A, Oslo), at Brannkassen skulle gå i aktive fusjons­forhandlinger med Samvirke. Det la til grunn at det fusjonerte selskapet skulle være gjensidig, men at «folkeorganisasjonene som eier Sam­virke, [bør] være representert i styrende organer.»[xx] Vedtaket ble fattet med 26 mot 17 stemmer. I tillegg valgte general­forsamlingen fire nye styremedlemmer med tilknytning til Arbeiderpartiet, og sikret med dette flertall for fusjon i styret. Ny styreleder ble lagdommer, tidligere justis­minister i Trygve Brattelis regjering fra 1971 til 1972 og medlem av Arbeiderpartiets Forsikrings­politiske utvalg, Oddvar Berrefjord. Det var liten tvil om hans holdning til fusjonsspørsmålet.  

Etter vedtaket på generalforsamlingen ble det utpekt forhandlingsutvalg på høyt nivå fra begge selskaper. Allerede på første møte gjorde Brannkassens adm. direktør James Maroni det klart at han var mot fusjon.[xxi] Det lyktes likevel forhandlingsutvalget å nå enighet på de fleste punkter, bl.a. hovedmålsettingene for det fusjonerte selskapet, organisasjonsplan, personal­politiske retningslinjer og at selskapet skulle være erklært upolitisk. Men om det sentrale punktet om representasjon for Samvirkes eier­organisasjoner i de styrende organer var det ikke enighet. I den endelige innstillingen gikk Samvirkes representanter inn for å utvide general­forsamlingen med 23 representanter til 67. De nye representantene skulle fordeles med 10 på henholdsvis LO og Norges Kooperative Landsforbund og en til hver av de tre andre eierorganisasjonene. De fikk med andre ord 1/3 av representantene, og kunne, om de alle stemte likt, stoppe f.eks. vedtektsendringer. I brannkasse­loven var det ikke bestemmelser som var til hinder for å ta inn representanter for disse organisasjonene i generalforsamlingen. I § 4 het det om representasjon på generalforsamlingen at «i vedtektene kan andre tillegges rett til å velge ytterligere representanter.»

Det var også uenighet om det fusjonerte sel­skapets muligheter i markedet. Et mindretall på tre, styreleder Berrefjord og de to ordførerne for generalforsamlingen, Aamund Solberg og Tom Solberg, la vekt på at tilknytningen til folkeorga­nisa­sjonene ville være positivt og gi selskapet «vekstpotensiale som intet annet selskap i Norge har muligheter til å oppnå.» Flertallet på fem, adm. dir. Maroni, viseadm. dir. Ole Hope, styrets varaformann Albert Schei, og de to representantene for de ansatte, Egil Mørk og Kjell Stenersen, var av motsatt oppfatning. De mente at det nye selskapet ville bli betraktet som et «sektor­selskap,» og dette ville «rive ned mye av det som hittil har vært en av Brannkassens aller sterkeste side – oppfatningen av Brannkassen som et allsidig, nøytralt selskap for alle grupper forsikrings­takere.»

I likhet med forhandlingsutvalget kom heller ikke styret kom fram til en enstemmig innstilling, men her var det flertallet for fusjon. Fire medlemmer, bl.a. Berrefjord, anbefalte forslaget helt ut og gikk inn for fusjon, mens mindretallet på tre, bl.a. Maroni, fant at «styrets forhandlingsresultat er uantagelig og frarår for øvrig fusjon under enhver omstendighet.»[xxii]

Politisk spill forut for generalforsamlingen

Etter vedtektene var en del av medlemmene av generalforsamlingen på valg forut for møtet i 1975. Ni fylkesting skulle velge i alt 18 medlemmer. I flere av fylkestingene ble det en politisk dragkamp i forbindelse med valg av representanter. Dette var uvanlig: I et intervju i Forsikringstidende i 1974 sa Oddvar Berrefjord at ved disse valgene var det vanlig at flertallet fikk valgt inn sine kandidater, men siden det skulle «velges to representanter, har man tatt en som tilhører majoriteten og en som tilhører den største minoriteten.»[xxiii] Slik ble det ikke denne gangen. Der det var mulig, sikret Arbeider­partiet seg begge plassene. Dette bruddet på «takt og tone» var så gjennomført at det kan være liten tvil om at det var initiert av partiets ledelse.

Men det var likevel ikke sikkert at dette var nok. I et notat Ronald Bye skrev til Arbeider­partiets sentralstyre i forkant av generalforsamlingen, advarte han om at utfallet var usikkert fordi det kunne mangle én stemme på 2/3 flertall. Arbeidspartiet hadde sikret seg 29 representanter som ville stemme for, det var 14 sikre stemmer mot fusjon – en stemme var ikke sikker. [xxiv] Den tilhørte en av de representantene som var oppnevnt av regjeringen, eieren av Ullensvang hotell Ellen Utne som representerte Kristelig Folkeparti.

Generalforsamling 23. – 24. mai 1975

Innlegg og innspill til den avgjørende generalforsamlingen viste at partenes synspunkter og argumenter ikke var endret noe særlig fra året før. Berrefjord og Maroni gjentok stort argumentasjonen de tidligere hadde ført, men Berrefjord beklaget seg også over at forhandlingene hadde vært vanskelige, mest på grunn av den «negative og motvillige holdning som fra første stund er vist innenfor vår egen (dvs. Brannkassens) organisasjon og ikke minst innenfor forhandlingsdele­gasjonen.» Han gikk langt i å antyde at motviljen fra Brannkassens side og Maronis uttalelse ikke var lojale til generalforsamlingens vedtak om aktive fusjonsforhandlinger.[xxv]

De ansattes representanter gjentok at de ansatte var 100 % mot fusjonen. Dette var også understreket i et brev til generalforsamlingen som var undertegnet av 377 av Funksjonærforeningens 383 medlemmer. Det var kun én som ikke ville undertegne, de øvrige fem var på ferie.[xxvi] Stemningen var like negativ hos branntakstbestyrerne. Denne enstemmige og sterke motstanden kom til uttrykk trass i at de ansatte var garantert å beholde arbeid, lønn, sosiale goder og organisasjonsfrihet etter fusjonen.[xxvii]

Advarselen fra Ronald Bye om at 29 stemmer ikke nødvendigvis var nok, skulle vise seg å være betimelig. Flertallet, 29 av 44 delegater, stemte for forslaget om fusjon, men det falt likevel fordi det manglet én stemme på det nødvendige 2/3 flertall. Ellen Utnes «usikre» stemme avgjorde – hun valgte å stemme nei.

Det kom imidlertid til et lite verdig etterspill. Generalforsamlingen vedtok etter forslag fra Tom Solberg å henstille til regjeringen at den «i forbindelse med den lovendring som er nødvendig på grunn av de nye vedtekter for Brannkassen, overveier å fastsette disse i samsvar med flertallets syn.» Det vil si: Tilpasse vedtektene slik at fusjonen likevel kunne bli noe av. Som begrunnelse for forslaget ble det minnet om at formålet med endringene i brannkasse­loven var å åpne for at selskapet kunne fusjonere med andre selskaper i bransjen, og det formålet kunne nå vært nådd ved en fusjon med Samvirke – hvis bare ikke vedtektene hadde stått i veien.[xxviii]

De ansatte oppnådde likevel mye

Ved de siste to generalforsamlingene i Brannkassen hadde de ansatte anmodet om å få representasjon i selskapets styrende organer. Dette var blitt avvist, også i 1974, trass i at styret enstemmig hadde anbefalt representasjon for de ansatte. Anmodningen ble gjentatt i 1975, og denne gangen fikk de ansatte gjennomslag.

Bakgrunnen var at ved en endring i aksjeloven i 1972 ble aksjeselskaper med mer enn 200 ansatte å opprette en bedriftsforsamling. De ansatte skulle velge 1/3 av medlemmene, generalforsamlingen 2/3. Denne loven gjaldt ikke for forsikring, men i april 1974 ble det inngått en avtale mellom Norske Forsikrings­selskapers Forbund (heretter omtalt som Forsikringsforbundet), Forsikringsfunksjonærens Landsforbund og Norske Assurandørers Forbund[xxix] om bedrifts­forsamling i selskapene. Tilslutning til avtalen var frivillig, men mange av de større aksjeselskapene sluttet seg til.

I gjensidige selskaper var det likevel etter gjeldende lov om forsikringsselskaper ikke anledning til å opprette bedriftsforsamling. I forhandlingene om fusjon kom det fram at begge parter ønsket å åpne for de ansatte ble representert i styrende organer. Berrefjord lanserte i et forhandlingsmøte i januar 1975 en løsning på dette. Han foreslo at det ble opprettet et nytt organ, et representantskap der de ansatte valgte 1/3 av medlemmene. Han mente det kunne tillegges stort sett de samme arbeidsoppgaver som en bedriftsforsamling. [xxx] Selv om forslaget om fusjon falt, ble en del endringer i Brannkassens vedtekter vedtatt på generalforsamlingen i 1975, bl.a. ble det vedtatt å opprette et representantskap der de ansatte fikk seks av 18 plasser. Dessuten fikk de to av åtte plasser i styret.[xxxi] Først i 1978 inngikk Norske Forsikrings­selskapers Forbund og fagorganisasjonene avtale om styrerepresentasjon for de ansatte.

Men «fusjonsløpet» var kjørt…

Kort tid etter var det generalforsamling også i Samvirke. Her ble det tatt til etterretning at fusjonsforslaget falt, og at saken dermed var «ferdigbehandlet og ikke lenger aktuell.»[xxxii] Forsikringspolitisk utvalg vedtok også i møte 12. juni 1975 å ta «til etterretning den avgjørelse som fant sted på Brannkassens generalforsamling.» Det fant at fusjonssaken etter dette «må stilles i bero, og at de forsikringspolitiske framstøt heretter må skje dels gjennom arbeidet i Forsikringspolitisk utvalg, og ved at Regjeringen snarest utnevner det varslede offentlige utvalg som skal vurdere forsikringsvesenets stilling i samfunnet.» Like etter opplyste sosial­minister Tor Halvorsen (A) at departementet ikke ville følge opp anmodningen fra flertallet om å endre vedtektene og tvinge fusjonen gjennom.[xxxiii] 

Også LOs sekretariat valgte å ta avgjørelsen til etterretning, men understrekte samtidig at de private forsikringsselskapene ikke lenger kunne aksepteres som «økonomiske makt­sentrer [og] at kapitalen de forvalter snarest [må] komme under samfunnets innflytelse.» Sekretariatet forventet at utvalget regjeringen hadde varslet skulle oppnevnes for å gjennomgå forsikrings­lov­givningen, snarest kom i arbeid.[xxxiv] På en fagpolitisk kongress i august 1975 gjentok LO-leder Tor Aspengren at LO anså seg ferdig med fusjonssaken, men ikke med forsik­ring, og gjentok kravet om en offentlig utredning av forsikrings­næringen.

Med disse vedtakene støttet både Forsikringspolitisk utvalg og LOs sekretariat, muligens uten å reflektere over det, Forsikringsforbundets næringspolitiske målsetting. Arbeider­­partiets landsmøte i 1973 hadde vedtatt at partiet skulle arbeide for demokratisering av forsikringsselskapene ved at Stortinget gis rett til å oppnevne halvparten av medlemmene i selskapenes representantskap. Etter dette styrket Forsikrings­forbundet sitt næringspolitiske arbeid med bl.a. informasjonsmateriell om næringen og faste, uformelle møter med de enkelte partigruppene på Stortinget. Forbundets mål var nettopp å få i gang en ny utredning om forsikring der næringen kunne få lagt fram sitt syn og øke forståelsen for sin virksomhet. Dette var etter sigende basert på daværende adm. direktør i Forbundet Knut E. Henriksens faste overbevisning om at «får vi forklart hva forsikring er, vinner vi alles hjerter.» Avtalene om bedriftsforsamling og styrerepresentasjon for de ansatte som ble gjennomført i samme periode, kan også sees som tiltak for å svekke argumenter om at næringen var udemokratisk.

Men det ble likevel en stund å vente på en utredning: Først i 1978 ble det oppnevnt et utvalg som skulle foreta en gjennomgang av lovgivningen om forsikring og legge fram forslag til nye lovbestemmelser på området. Dette ble kalt Harlem-utvalget etter lederen prof. Gudmund Harlem. Det var ferdig med sitt arbeid i desember 1983, og en ny lov om forsikringsselskaper ble vedtatt av Stortinget i 1988.[xxxv]

En sak som engasjerte

Fusjonsforsøket engasjerte både media og publikum. Avispolemikken fulgte de politiske skillelinjer som var kommet fram ved valgene til generalforsamlingen i 1975. De borgerlige avisene kritiserte at organisasjoner innen arbeiderbevegelsen ville bli representert i de styrende organer i et eventuelt fusjonert selskap, og måten valgene i fylkestingene var blitt gjennomført på. Arbeiderpressen derimot mente at valgene i fylkestingene hadde vært demokratiske og var korrekt gjennomført, og var mer kritiske til avgjørelsene på generalforsamlingen.

I en leder 24. mai 1975 skrev Arbeiderbladet (A) at spørsmålet om fusjon var en sak av «stor rekkevidde både for forbrukerne og for næringen.» I motsetning til hva borgerlige politikere og aviser hevdet, var dette imidlertid ikke et spørsmål der skillet gikk mellom politiske oppfatninger, men om «de store folkeorganisasjonene skal trekkes med i forsikringsarbeidet eller ikke.» Lederskribenten var ikke tvil om at organisasjonene burde være med, fordi forbrukerne gjennom sine valgte tillitsmenn i organisasjonene ville få innflytelse på selskapet. Det ville være et viktig bidrag til å «demokratisere forsikrings­virksomheten i vårt land [og] utvikle rasjonelle og forbrukervennlige forsikringsordninger.»[xxxvi]  Også andre arbeideraviser framholdt at et nytt selskap ville være til fordel for forbrukerne, bl.a. Moss Dagblad (A) som under overskriften «Godt nytt om forsikring» skrev at det nye selskapet ville bli «en garanti for en forbrukervennlig politikk i forsikrings­bransjen.»

De borgerlige avisene var, som nevnt, mer opptatt av valgprosessen i fylkestingene forut for generalforsamlingen. Vårt Land (Uavh.)skrev at «Arbeiderpartiets maktmisbruk gjennom valgene på utsendinger fra fylkene, kan ikke skape noe tillitsfullt grunnlag for sammen­slutning.» Agder Tidend (SP) stemplet i en artikkel 9. mai 1975 fusjonsforsøket som «ikkje mindre enn ein kjempe­messig sosialiseringsframstøyt», og mente at det fusjonerte selskapet ville «bli eit politisk reidskap som heilt og holdent kontrollerast av ei serleg gruppe menneske her i landet.» Tromsø (H og DnF) skrev under overskriften «Maktmisbruk» at hele fusjonssaken var «et grelt eksempel på hvordan makt kan misbrukes, bare man fullt ut benytter seg av de midler som i demokratiets navn står til rådighet.»

Etter generalforsamlingen la de borgerlige avisene vekt på vedtaket om å be regjeringen endre Brannkassens vedtekter slik at fusjonen likevel kunne gjennomføres. Aftenposten skrev under overskriften «Demokratisering» at regjeringen burde «gjøre seg selv og sitt partis anseelse» en tjeneste ved å stoppe dette «stormløpet» mot Brannkassen – «alt annet er et grovt overgrep.» Adresseavisen (H) hevdet at dersom «regjeringen stiller seg til disposisjon for dette utspillet, er det ikke lenger snakk om bruk av makt, men om misbruk av makt.» Sunnmørsposten (V) mente at vedtaket kvalifiserte styreformann Berrefjord til «rødt kort og en aldri så liten leksjon i demokratiske og organisasjonsmessige spilleregler.» På den annen side mente bl.a. Glåmdalen (A) at det var rent ut udemokratisk at fusjonen ikke ble noe av fordi «et mindretall på vel en tredjedel av general­forsamlingen torpederer planene om en samling. At dette har noe med demokrati å gjøre synes oss nokså uforståelig.»

Også Forsikringstidende var gjennomgående kritisk til fusjonen. Bladet var opptatt av at fusjonsprosessen ble drevet fram først og fremst for å realisere Arbeiderpartiets «politiske målsettinger» – ikke som et «forsikrings­politisk framstøt» som styreformann Berrefjord hadde hevdet. I denne sammenheng var bladets redaktør L. Øystein Os særlig kritisk til Solbergs forslag om å be departementet sørge for å gjennomføre fusjonen på tvers av vedtaket på generalforsamlingen, og at ingen av de 29 representantene fra Arbeiderpartiet på general­forsamlingen stemte mot dette. Med det viste de mangel på både mot og refleksjon, hevdet Os.[xxxvii]

Hva skjedde med de tre selskapene etterpå?

I korte trekk:

Norges Brannkasse: Samarbeidsavtalen selskapet hadde hatt med Livsforsikringsselskapet Gjensidige siden 1970 ble oppsagt av Gjensidige i 1974. To år senere inngikk Brannkassen i stedet en avtale med Livstrygdelaget Andvake, som var ett av de minste livsforsikrings­selskapene. I 1983 ble denne avtalen erstattet med samarbeid med Norske Folk. Fra 1. januar 1984 framsto de to selskapene som en enhet med navnet UNI Forsikring. UNI Forsikring opphørte etter fusjon med Storebrand i 1991.

Samtrygd: Innledet samarbeid med Livsforsikringsselskapet Gjensidige i 1974. Felles markedsføringsnavn for de to selskapene ble Gjensidige Forsikring, og livselskapets logo «Vekteren» ble et felles symbol. I 1998 annonserte Sparebanken NOR og Gjensidige fusjon – nytt navn ble Gjensidige NOR. To år senere ble det gjort kjent at Gjensidige NOR og DnB (Den norske Bank) skulle fusjonere til DnB NOR. I 2005 gikk skadeselskapet ut av samarbeidet i DnB NOR og tok tilbake navnet Gjensidige Forsikring, i 2010 omgjort til aksjeselskap, Gjensidige Forsikring ASA.

Samvirke: I 1989 ble Samvirke-selskapene omstrukturert ved at det ble opprettet et holdingselskap, Samvirkegruppen AS, som eide 100 % av aksjene i både skadeselskapet og Samvirke Liv. I 1997 fusjonerte Samvirkegruppen og Landsbanken. Felles navn ble Vår gruppen A/S, og skadeselskapet fikk navnet Vår Skade­forsikring A/S. Året etter ble Vår gruppen kjøpt av Sparebank 1 Gruppen, og de to gruppene fusjonerte i 2000. Vår Skadeforsikring fikk etter dette navnet SpareBank 1 Skadeforsikring A/S.                      

Kort om noen av personene som er nevnt i artikkelen

Aamo, Bjørn Skogstad (1946-), Cand.oecon. Statssekretær i Finansdepartementet 1973–1979 og 1986–1989 og ved Statsministerens kontor 1990–1993. Fra 1981 til 1986 og i 1990 direktør i Distriktenes utbyggingsfond. Direktør i Kredittilsynet, senere Finanstilsynet, 1993-2011.

Aspengren, Tor (1917-2004), formann i Jern- og metallarbeiderforbundet (1958-1965) og i LO (1969-1977).

Berrefjord, Oddvar (1918-1999), jurist og politiker (A). Justisminister 1971-1972 og 1980-1981. Lagdommer i Agder (1967-1976), senere fylkesmann i Telemark (1976-1988).

Bratteli, Trygve (1910-1984), politiker (A). Nestformann i Arbeiderpartiet 1945-1965, formann 1965-1975. Stortingsrepresentant 1949-1981. Finansminister 1951-1955 og 1956-1960 og samferdsels­minister 1960-63 og 1963-1964. Statsminister 1971-1972 og 1973-1976.

Dokk, Jæger (1921-2000) Ansatt i Samtrygd i 1940. Han gikk gradene i selskapet og var adm. direktør fra 1958 til 1984. I denne perioden ledet han oppbyggingen av Samtrygd fra å være et reassuranse­selskap for lokale gjensidige brannkasser til å bli Gjensidige Skadeforsikring. Jæger Dokk hadde en rekke tillitsverv innen forsikringsnæringen

Holler, Kjell Torbjørn (19182002), sosialøkonom. Industriminister 1959 – 63, leder av LOs økonomiske kontor 1952 – 59 og 1963 – 66 og adm. direktør i Samvirke 1966 - 1980.

Maroni, James (1907-1979), jurist. Ansatt som sekretær i Brannkassen i 1937, senere kontorsjef (1945), visedirektør (1946) og adm. direktør 1954-1977. Han hadde en rekke tillitsverv innen forsikringsnæringen.

Nordli, Oddvar (1923-), revisor og politiker (A). Stortingsrepresentant for Hedmark 1954-1985 (vararepresentant 1954-1961), kommunalminister 1971-1972, deretter parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet til han ble statsminister 1976-1981.

Solberg, Tom (1920-1983), var helt fra 1939 og til sin død ansatt i Oslo kommune. Han hadde flere stillinger innen kommunen, og da fusjonssaken ble behandlet i Brannkassens generalforsamlinger i 1974 og 1975, var han kommunikasjonsrådmann.

 

Kilder og litteratur:

·         Bjørnsen, Bjørn: Vår historie, Oslo 1998: Tiden Norsk Forlag.

·         Brannposten – internt blad for Norges Brannkasse.

·         Bull, Edvard, Kokkvoll, Arne og Sverdrup, Jakob (red.): Arbeiderbevegelsen i Norge, bd. 5: Bergh, Trond: Storhetstid 1945 – 65. Oslo 1987: Tiden Norsk Forlag.

·         Dokumentsamling fra forhandlingene om fusjon mellom Norges Brannkasse, Samtrygd og Samvirke («Dokumentsamlingen»). Forfatterens arkiv.

·         Dokumenter fra og mikrofilm i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, bl.a. DNA, D. Saksarkiv, 05. Komiteer og utvalg innen partiet, 051.28: Forsikringspolitisk utvalg 1974 – 81.

·         Forsikringstidende, flere utgaver.

·         Fri Fagbevegelse.

·         Odelstingsproposisjon 57/1972-73: Om lov om Norges Brannkasse – gjensidig skadeforsikringsselskap.

·         Protokoll over forhandlingene på det 43. ordinære landsmøte 9.-11.5.1971, Oslo 1971: Aktietrykkeriet.

·         Rikheim, Erling og Egil Tannæs: Forsikring i forandring, utgitt til Norges Forsikringsforbunds 50-års jubileum, Oslo 1987: Norges Forsikringsforbund.

·         Selskapsmonografier på www.forsikringsforeningen.no

·         Vi vil… Norske partiprogrammer 1884 – 2001, CD-ROM fra Institutt for samfunnsforskning, 2001.

 

Noter:
Der ikke annet er oppgitt, finnes dokumentene

 

[i] Finanstilsynets konsesjonsregister, sist sett 14. august 2017.

[ii] Usignert og udatert notat fra møte mellom styreformenn og adm. direktører i Brannkassen, Samvirke og Samtrygd.

[iii] Odelstingsproposisjon 57/1972-73: Om lov om Brannkassen – gjensidig skadeforsikringsselskap, s. 43.

[iv] Avsnittene over er delvis bygget på Espeli, Harald og Trond Berg: 2016 s. 328f.

[v] PM 3. mai 1972 fra styreformann Fjeld.

[vi] Espeli, Harald og Trond Berg: 2016 s. 330.

[vii] Bull, Edvard, Arne Kokkvoll og Jakob Sverdrup (red.): Arbeiderbevegelsen i Norge, bd. 5: Bergh, Trond: 1987 s. 382.

[viii] Protokoll over forhandlingene på det 43. ordinære landsmøte 9.-11.5.1971, s. 204.

[ix] Protokoll over forhandlingene på det 43. ordinære landsmøte 9.-11.5.1971, s. 180.

[x] Sitert etter: Vi vil..! Norske partiprogrammer 1884 – 2001.

[xi] Brev fra LO til Kjell Holler datert 1. juni 1972. Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.

[xii] Lov 29. juli 1911 nr. 1 om forsikringsselskaper.

[xiii] Bergen var ikke lenger eget fylke, men slått sammen med Hordaland.

[xiv] Lov om Norges Brannkasse – gjensidig skadeforsikringsselskap av 8. juni 1973, nr. 50, § 4.

[xv] Bilag til notat fra Samvirkes forhandlingsutvalg datert 6. september 1974.

[xvi] Referat fra møte 29. november 1973.

[xvii] Brev av 14. desember 1972.

[xviii] Notat 3. januar 1974.

[xix] Styrets uttalelse til generalforsamlingen 11.- 12.3.1974 om fusjonsspørsmålet, s. 15.

[xx] Protokoll fra generalforsamlingen 1974, bilag til internbladet Brannposten nr. 3/1974.

[xxi] Referat fra møte i Brannkassens forhandlingsutvalg 10.6.1974.

[xxii] Innstilling til generalforsamlingen om sammenslutning Brannkassen – Samvirke, datert 3.5.1975.

[xxiii] Forsikringstidende nr. 6-7/74, juni-juli 1974, s. 184.

[xxiv] Notat av datert 6.3.1975, Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, arkiv: Forsikringspolitisk utvalg 1974 – 81, merket: Fortrolig.

[xxv] Berrefjords innlegg.

[xxvi] Brev datert 16. mai 1975 fra Funksjonærforeningen.

[xxvii] Oppsummering av fusjonsforhandlingene.

[xxviii] Utskrift av møteprotokoll fra Brannkassens generalforsamling 23.- 24.5.1975, s. 3.

[xxix] Norske Forsikringsselskapers Forbund skiftet navn til Norges Forsikringsforbund i 1980, senere fusjonert med Den norske Bankforening og Sparebankforeningen til Finans Norge. De to fagorganisasjonene i forsikring fusjonerte med bankfunksjonærenes forbund til Finansforbundet i 2000.

[xxx] Protokoll fra forhandlingsmøte 8.-9. januar 1974.

[xxxi] Brev til de ansatte 26. mai 1975 fra Maroni.

[xxxii] Møteprotokoll fra generalforsamlingen i Samvirke 4.6.1975.

[xxxiii] Brev av 19.6.1975 fra Sosialdepartementet til Brannkassen.

[xxxiv] Fri Fagbevegelse nr. 13/1975, s. 15.

[xxxv] Lov 10. juni 1998 nr. 39 om forsikringsvirksomhet.

[xxxvi] Arbeiderbladet 24.5.1975, s. 2. Mikrofilm AAB.

[xxxvii] Alle sitater unntatt de fra Arbeiderbladets leder 24.5.1975 er hentet fra en oversikt i Forsikringstidende nr. 6, juni – juli 1975, s. 273ff.

BilagaStorlek
12.89 KB