Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden

Artikel forfatter: Thore S. Jordet
Utgave:
1, 2005
Sprog: International
Kategori:

64 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden NFT 1/2005 Norsk forsikring før 1950 Det første norske forsikringsselskap – ”Christianiæ Byes Brand Asseurance Casse” – ble opprettet etter kongelig approbasjon i 1753 og var i drift til 1827, da forsikringene ble overført til ”Den almindelige Brandfor- sikringsanstalt”, som ble etablert i 1767. Den første ”fusjon” i norsk forsikring var da et faktum. Anstalten var frem til 1894 å betrakte som et departementskontor. Fra 1767 var det tvungen forsikring i kjøpstedene, og Brand- forsikringsanstalten hadde etter ”Cassens” nedlegging monopol på brannforsikring av bygninger i alle norske byer, noe som i praksis varte helt frem til 1913, da anstaltens nye lov trådte i kraft og institusjonen skiftet navn til Norges Brandkasse. Norges Brannkasse (etter navneendring 1938) hadde imidlertid til forskjell fra andre skadeforsikringsselskaper fortsatt forsikringsplikt. Allerede på 1700-tallet ble det etablert flere både private og offentlige enkekasser, som var en forløper for senere livsforsikringsvirk- somhet. Den norske livrenteforening ble stif- tet i 1844, men ble først senere et livsforsik- ringsselskap etter dagens mål. Dette var forlø- peren for Norske Liv (i dag Nordea Liv). Det eldste private livsforsikringsselskapet, Chris- tiania Almindelige Gjensidige Forsørgelses- anstalt, ble etablert i 1847 som det første av sitt slag i Norden. Selskapet skiftet senere navn til Gjensidige, som i dag er en del av Vital i DNB/NOR-konsernet. På landsbygda hadde norske bønder helt siden de gamle branngildenes tid, som hadde av Thore S. Jordet Thore S. Jordet Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden Norsk forsikring er i etterkrigstiden gjennomgått strukturelle endringer som helt har forandret næringens karakter. I denne artikkelen gir Thore Jordet en oversikt over denne utviklingen og trekker samtidig trådene tilbake til næringens tidligere historie. Artikkelen er basert på et notat som ble utarbeidet første gang på midten av 80-tallet og revidert og ajourført i 1993, 1997 og 1999 og er igjen ajourført nå i november 2004. Thore S. Jordet er idag tilknyttet konsernstaben i SpareBank 1 Gruppen. Han er siviløkonom fra NHH og har arbeidet i forsikring siden 1969. Han har tidligere vært økonomi- og finansdirektør i Samvirke forsikring. 65 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden røtter tilbake til Olav Kyrres tid, prøvd å greie sine brannassuranser selv. Etter reformasjo- nen i 1536 ble gildene stort sett borte, og først i 1690 finner vi spor av den første brannforsik- ringsforeningen. Den første egentlige bygde- brannkassen ble opprettet i 1816, men fikk også relativt kort levetid. Fra 1820-tallet og utover kom imidlertid flere til, og i 1850 var 32 kasser i drift og i 1900 hele 199 kasser. Brannkassene fikk etter hvert en sterk stilling på bygdene. I 1922 opprettet brannkassene fellesinstitusjonen Samtrygd, som fikk som hovedoppgave å stå for reassuranse av kassene. Norsk skadeforsikring var før 1960 oppdelt i en rekke små og mellomstore enheter. Store- brand hadde allerede i 30-årene tatt opp i seg en del mindre selskaper og var det klart domi- nerende selskap. Forløperen for Norges Brann- kasse ble som nevnt stiftet i 1767 og Gamle Bergen (senere en del av Vesta) i 1837. Det første innenlandske sjøforsikringsselskapet ble etablert i Langesund i 1836 (Langesunds- fjordens Skibs-Assurance-Forening), men «Skibsen» i Arendal fra 1837 regnes imid- lertid som pioneren på dette området. Christi- ania Almindelige Brandforsikringsselskab for Varer og Effekter ble stiftet i 1846. Det fikk på folkemunne etter noen år navnet Storebrand, og selskapet tok senere dette som offisielt navn. En del skadeselskaper ble etablert i siste halvdel av 1800-tallet, og etter århundreskif- tet og spesielt i jobbeperioden under og like etter 1. verdenskrig (1917-selskapene) ble det stiftet mange selskaper. En del av disse gikk konkurs i 20-årene, og det var relativt lite etableringer i den etterfølgende perioden. Norsk forsikrings tidlige historie gjenspei- ler på mange måter også nasjonens økono- miske utvikling. Først fikk vi brannforsikring og deretter sjøforsikring og livsforsikring. Ulykkesforsikring ble introdusert i 1885 og automobil- og maskinforsikring først etter århundreskiftet. Parallellen er byvekst, uten- rikshandel, privat velstand og industrialise- ring. Dette understreker også klart sammen- hengen mellom privat formuesdannelse og forsikring. Lovmessig orden kom først på plass med aksjeloven av 1910. Egen lov om forsikrings- virksomhet kom i 1911. Denne loven regulerte først og fremst livsforsikringsvirksomhet og gjensidig skadeforsikring. Samtidig ble det innført offentlig tilsyn med virksomheten ved opprettelsen av Forsikringsrådet i 1912. For- sikringsavtalelov kom i 1930, og var et resul- tat av et nordisk samarbeid. 1911-loven inn- førte konsesjonskrav for livsforsikring, men konsesjonsplikt for all forsikringsvirksomhet (unntatt sjøforsikring) ble først innført i 1938. Dagens omfattende regulering av forsikrings- selskapene kom med den nye finans- og forsik- ringslovgivningen i 1988. Etter innføring av generell konsesjonsplikt i 1938 stoppet nyetableringen stort sett opp, bl.a. fordi det ble praktisert behovsprøving i konsesjonsvurderingen. Forsikringsnæringen var unntatt fra deler av den generelle konkur- ranselovgivningen, og prissamarbeid var til- latt. Alle skadeforsikringsaksjeselskaper, også det kooperative Samvirke, var medlem av tarifforeningene, hvorav Den Norske Brand- tarifforening var den mest sentrale. I alt eksis- terte det ni tarifforeninger knyttet til de ulike forsikringsbransjene. Femti- og sekstitallet 50-tallet i norsk forsikring var ikke preget av de helt store hendelser før Samvirke skapte uro i bransjen da de, inspirert av Folksam’s utvikling i Sverige, gikk ut av tarifforening- ene i 1957 og slo inn på nye veier, produkt- messig og tariffmessig. Samvirke startet også priskonkurranse på bilforsikring, og fikk en meget sterk vekst, men måtte slå kontra i 1963 med sterkt svekket økonomi. Reelt sett hadde selskapet da antakelig negativ egenkapital. I 1958 arbeidet det 61 skadeforsikrings- aksjeselskaper og 48 gjensidige selskaper i det norske markedet, mens det var 14 livsel- 66 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden skaper. I tillegg kom ca. 50 lokale sjøforsik- ringsforeninger og 260 lokale brannkasser. Målt etter premieinntekt for egen regning, var de 10 største skadeforsikringsselskapene i 1960 (mill.kr.): Storebrand 137 Samtrygdgruppen 27 Norges Brannkasse 40 Norden 21 Skuld 37 Norske Alliance 21 Æolus 33 Bergen Brand 17 Vesta 32 Viking 13 De fem største selskapene hadde 45 % av premieinntekten i markedet, og de 10 største vel 60 %. 60-årene ble først og fremst et gjennom- brudd for de gjensidige selskapene. Samtrygd fikk konsesjon for alle skadeforsikrings- bransjer unntatt kreditt i 1958, og kom sammen med Norsk Bilforsikring Gjensidig (NBG) for alvor på offensiven etter Samvirke’s fias- ko i 1963. NBG var et gjensidig selskap med tilknytting til bilorganisasjonen Norges Automobil-Forbund (NAF). Norges Brann- kasse startet med bilforsikring i 1963 og over- tok dessuten det fallerte gjensidige bilforsik- ringsselskapet Thule i Bodø i 1965. Importrestriksjonene på personbiler ble av- viklet i 1960, og privatbilismen slo for alvor igjennom i Norge i siste halvdel av 60-årene. De gjensidige selskapene hadde derfor med kryssalg på sine store private brannforsik- ringsporteføljer et godt fundament for vekst, samtidig som Samvirke på grunn av manglen- de økonomisk styring på begynnelsen av 60- tallet mistet trekkraften. Det ble sagt at en vesentlig grunn til at selskapet mistet styrin- gen med økonomien var at hullkortregisteret med data for skadestatistikken, som en hadde fått med seg fra tarifforeningene, ved en feil- takelse ble makulert. Dette skyldtes en beru- set operatør på hullkortsentralen, som var alene på nattskift, og selskapet maktet først rundt 1970 å bygge statistikkgrunnlaget opp igjen på en skikkelig måte. Samtidig førte avviklingen av brannsonene og innføring av enhetstariffering, som Sam- virke presset bransjen til i slutten av 50-årene, til at Norges Brannkasse og først og fremst Samtrygdgruppen, med sterk forankring på bygdene, fikk meget gode økonomiske resul- tater. Samtrygd, som i 1960 i hovedsak var et reassuranseinstitutt (med 17 ansatte) for 235 bygdekasser, bygde opp en slagkraftig mar- kedsføringsorganisasjon, og fikk til en om- struktureringsprosess i kassene. Regnskaps- data fra denne perioden tyder på at de bunn- solide lokale brannkassene antakelig subsi- dierte Samtrygd og dermed muliggjorde den sterke ekspansjonen på 60-tallet. Selskapene som var med i Skadeforsikringsselskapenes Forening (SKAFOR), tarifforeningen som omfattet de aller fleste skadeforsikringsaksje- selskapene, tapte 20 % i markedsandel på bil i løpet av 60-årene, først og fremst til Norges Brannkasse, Samtrygd og NBG og delvis Samvirke. Mye av grunnlaget for fremtidig struktur og styrkeforhold i norsk skadeforsik- ring ble lagt i denne perioden. Det skjedde også enkelte sammenslåinger og oppkjøp i 60-årene. Den viktigste var Ber- gensfusjonen, hvor de tre mellomstore selska- pene Vesta, Æolus og Bergen Brand gikk sammen til en enhet i 1963 under navnet Vesta. Storebrand plukket også opp en del småselskaper i denne perioden, som Norske Fortuna i 1963 og Viking/Minerva i 1968. På livsiden slo Brage og Fram seg sammen i 1963. Det fusjonerte selskapet hadde i første årene to likestilte adm. direktører, og det fun- gerte tilsynelatende utmerket. Mot slutten av 60-tallet gikk Norske Forenede sammen med Sparetrygden til Forende. Samtidig gikk Gjen- sidige og Glitne sammen til ett selskap i en fusjon som til dels medførte mye uro internt. 67 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden Samvirke var som nevnt svekket økono- misk i 60-årene, men det skjedde en del vikti- ge ting som fikk stor betydning for selskapets gjenreisning i 70-årene. LO kom sterkt inn på eiersiden i 1964, livs- og skadeselskapet ble administrativt samkjørt, selskapene fikk fel- les salgsorganisasjon, og den kollektive hjemforsikringen så dagens lys. Kollektiv hjemforsikring fikk imidlertid en trang start, da en storbrann i arbeiderboligene på Hade- land Glassverk første driftsår tok nesten hele årspremien for ordningen . Reassurandøren, svenske Folksam, tok imidlertid den største støyten. Syttitallet En av de viktigste hendelsene på 70-tallet var Nordenfusjonen i 1970, da de mellomstore selskapene Norden, Norske Alliance og Si- gyn slo seg sammen. Utgangspunktet for dette var at de tidlig på 60-tallet gikk sammen om EDB-utvikling og opprettet selskapet AS EDB. Kontakten og samarbeidet her la grunn- laget for sammenslåingen av forsikringsvirk- somheten. Den påfølgende sammensmelting med livselskapet Brage/Fram i 1973, resulter- te i en konserndannelse med samkjørt liv og skadeselskap, etter omtrent samme modell som Samvirke innførte i 1965. Konsernet ble basert på en holdingselskapsmodell, og Nor- den innførte dermed et nytt organisasjons- prinsipp i norsk forsikring, som flere gruppe- ringer senere fulgte opp. Norden kjøpte etter hvert opp en del mindre selskaper, som Nep- tun, Tor, Trygd og Vega, og det samme skjed- de i Storebrand og Vesta. Gjensidige Liv og Norges Brannkasse had- de et visst samarbeid, og det var også følere ute mot Samtrygd/brannkassene. Utgangs- punktet var vanskelig bl.a. fordi Norges Brann- kasse bygde på egen lov, som måtte endres for å få til en fusjon. Både de lokale brannkassene og Norges Brannkasse var for øvrig underlagt Kommunaldepartementet og ikke Forsikrings- rådet og Sosialdepartementet som den øvrige forsikringsnæring. Dette førte bl.a. til at kom- munalminister Nordli engasjerte seg i saken og foreslo fusjon mellom de to samt Samvir- ke. Det var samtaler mellom selskapene, men saken ble slått opp i pressen, og Samtrygd trakk seg fra videre drøftelser. Fusjonsdrøftel- sene mellom Norges Brannkasse og Samvir- ke i 1973/74 førte heller ikke frem (det mang- let 1 stemme på det nødvendige to tredjedels flertall i Brannkassens generalforsamling vå- ren 1975), men forhindret en mulig sammen- slåing mellom Samtrygd og Norges Brann- kasse. En annen effekt ble imidlertid at livs- forsikringsselskapet Gjensidige, som tidlige- re hadde hatt et samarbeid med Norges Brann- kasse, sa opp denne avtalen og inngikk en ny samarbeidsavtale med Samtrygd i 1974. Da NAFs selskap NBG fikk økonomiske problemer etter å ha tariffert mot markedet, ble dette fusjonert med Samtrygd med effekt fra 1. januar 1974. Samtrygd hadde for øvrig vært fødselshjelper for NBG, da det ble eta- blert i 1927, og administrert selskapet de første årene. Det nye Samtrygd/NBG ble lan- dets største bilforsikringsselskap med 350 000 motorvognforsikringer, hvorav 160 000 ble tilført fra NBG. Dette var også opptakten til et langvarig samarbeid med landets største for- brukerorganisasjon på bilområdet. Selskapet skiftet navn til Gjensidige fra 1. januar 1976, og innledet et enda tettere samarbeid med livselskapet Gjensidige, noe som på 80-tallet førte frem til etablering av felles administra- sjon og integrering av en rekke funksjoner. Endringer i lovgivningen førte også til at Norges Brannkasse i perioden 1974-78 måtte avvikle lensmannsagenturene og bygge opp en profesjonell salgsorganisasjon, noe som reelt førte til en vesentlig profesjonalisering og styrking av selskapet. Trondhjem Forsikringsselskap ble sterkere integrert med Forenede Liv og skiftet navn til Forenede i 1977. Samvirke ble på 70-tallet gjenreist økonomisk, og vokste sterkt på sivil- 68 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden markedet med basis i den kollektive hjemfor- sikringen. Pallas, som var et resultat av en fusjon mellom en del mindre selskaper, ble utsatt for en «assetstrip» operasjon, og deret- ter solgt til Norvegia. Norvegia ble et offer i «Norinvestskandalen» og gikk inn i Vesta. Dovre ble avviklet med økonomisk bidrag fra resten av næringen etter uansvarlig satsing på lånegarantier på en stor enkeltkunde. Dovre var relativt stor i bilforsikring, og næringen fryktet en rekke uforsikrede biler på veien og gikk derfor inn med midler for å sikre styrt avvikling. Dette ga støtet til arbeid med ny forsikringslovgivning. Garantiordningen i norsk skadeforsikring er også direkte foranle- diget av ”Dovre-saken”. En jevn konsentrasjonstendens gjorde seg gjeldende i forsikringsbransjen gjennom 70- årene. Dels var dette en tendens som også gjaldt andre deler av næringslivet, men den var også et resultat av suksessen til Norges Brannkasse, Samtrygdgruppen (Gjensidige) og Samvirke på sivilsiden og det fusjonerte Norden, som ble et sterkt industriselskap ved siden av Storebrand og Vesta. Tarifforening- ene, avløst av Fellestarifforeningen fra 1958 og SKAFOR fra 1966, med sine mange spesial- selskaper hadde virket konserverende på struk- turen i norsk forsikringsnæring. Samvirkes innføring av kombinerte forsikringer, som raskt ble fulgt opp av hele næringen, fjernet etter hvert grunnlaget for mange av spesial- selskapene, som ble innfusjonert i andre sel- skaper. Samvirke var ikke berørt av fusjonsbølgen, men hadde betydelig organisk vekst i kjølvan- net av innføringen av kollektiv hjemforsik- ring i fagforbund etter fagforbund utover på 70-tallet. Fagbevegelsens stønadskasse, FSK, som hadde vært et diskusjonstema i fagbeve- gelsen i mange år, ble i 1971 avløst av ”Grunn- forsikringen”, en stor gruppelivsforskring i Samvirke, og gjorde Samvirke til det førende selskap på gruppelivsområdet i Norge. Sam- virke og Gjensidige innførte også naturskade- dekning som en del av brannforsikrings- vilkårene på bygning. Dette ble avløst av en obligatorisk poolordning, Naturskadepoolen, fra 1980, som overtok mye av ansvaret fra Statens Naturskadefond. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) ble etablert som en «forvaltet» kasse inn under Norsk Kollektiv Pensjonskasse (NKP) i 1949, mens sentral- og finansadministrasjonen holdt til i By og Herredsforbundet (nå: Kommune- nes Sentralforbund – KS). Dette samarbeidet varte helt til 1974 da KLP fikk egen konsesjon som forsikringsselskap. Samme år ble ”Felles kommunal pensjonsordning” opprettet. Tje- nestepensjonsordningen ble dermed adminis- trativt forenklet og mer likeverdig overfor medlemmene. Den skilte seg ut fra andre tjenestepensjonsordninger ved at den hadde gjennomsnittspremie, dvs lik premie for kvin- ner og menn – og for unge og eldre arbeids- takere. For NKP, som mistet rundt 40 % av sin forvaltning, ble dette en hard periode. De valgte i størst mulig grad å unngå oppsigelser og avvikling av viktig kompetanse, men satset på å øke kvalitet og profesjonalitet for å legge bedre grunnlag for fremtidig utvikling. Det sies at i enkelte tilfelle ble til og med EDB- systemer produsert ”for lager”. Det hadde jo ingen hensikt å implementere nye og mer effektive systemer når en ikke kunne nyttig- gjøre seg effektiviseringsgevinsten. Åttitallet Den foreløpige sluttstenen for sammenslåing- ene ble satt med fusjonen Storebrand-Norden i 1982. Med påfølgende oppløsning av Skafor fra 1983, som rev vekk tarifferingsgrunnlaget for de mindre selskapene, og etterfølgende priskrig, måtte dette gi en ytterligere sanering i bransjen. Selskapet A/S EDB (i dag EDB Business Partner ASA) hadde, med Norden som førende part, forsynt de mindre selskape- ne med EDB-løsninger, og dette var også et 69 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden ytterligere moment for endringer. Storebrand Norden fusjonen førte for øvrig til mye indre uro, og mange ledere forlot selskapet i de etterfølgende årene. En ny opptrapping i konsentrasjonsutvik- lingen var «sammenslåingen» av Norske Folk og Norges Brannkasse til UNI Forsikring, som ble besluttet høsten 1982 og iverksatt fra 1984, og som siden tok opp i seg en del mindre gjensidige skadeselskaper samt sjøforsikrings- selskapet Polaris (fra Vesta). UNI ønsket egent- lig å kjøpe hele Vesta, men myndighetene ville ikke gi konsesjon. De mindre aksjesel- skapene, som var igjen, gikk stort sett inn i Storebrand (If) og Vesta. Skadeselskapet Norge i Drammen ble kjøpt opp av Forenede. Etter oppløsningen av SKAFOR fikk vi en sterk priskonkurranse på næringslivsforsik- ring utløst av Vesta. Dette svekket først og fremst industriselskapenes økonomi. Privat- markedet var mindre berørt av denne konkur- ransen, og dette styrket Gjensidige og Sam- virke. Samvirke tapte imidlertid i løpet av 80- tallet store beløp på mottatt reassuranse og gikk helt ut av denne virksomheten i 1990. Selv om tapene stort sett ble oppveid av fortje- nesten på norsk forsikring, svekket likevel Samvirke sin økonomiske stilling, mens Gjen- sidige og også Forenede kom økonomisk styr- ket ut av 80-årene. Gjensidige la i disse årene grunnlaget for sin senere suverene soliditets- messige posisjon. Et annet forhold som svekket forsikrings- selskapene, var satsingen på finansieringssel- skaper. Finansieringsselskapene hadde som følge av restriktiv kredittpolitikk en sterk ek- spansjon i 70-årene og begynnelsen av 80- årene. Det viktigste markedsføringsleddet var forsikringsselskapenes assurandører. Ved lov- regulering av virksomheten i 1976 ble mange mindreselskaper og useriøse aktører elimi- nert, og finansieringsselskapene ble sterkt forsikringsdominert på eiersiden. Finansie- ringsselskapene ble de første offer for finans- krisen på slutten av åttitallet, og dette medfør- te en ytterligere svekkelse spesielt av Store- brand og Vesta. Nevi’s fall var den direkte årsak til at Vesta ble kjøpt opp av det svenske konsernet Skandia. Siden myndighetene ikke ga Skandia konsesjon for livsforsikring, førte det til at NKP (Norsk Kollektiv Pensjonskas- se) «overtok» Hygea, til tross for at Hygea var majoritetsaksjonær i NKP, men uten særlig innflytelse på grunn av stemmerettsbegrens- ninger. Slik oppsto Vital. På sjøsiden har vi tradisjonelt hatt en rekke gjensidige selskaper. Gjennom opprettelse av Sjøtrygdgruppen ble imidlertid sjøtrygdela- gene samlet i en samarbeidende enhet i 1986, og flere skipsassuranseforeninger er fusjonert sammen med rederselskapet UNITAS. P&I- klubbene Skuld og Gard, som dekker rederan- svar, er bygd opp til å være betydelige enheter også internasjonalt og med betydelig inter- nasjonal representasjon. Innen P&I (reder- ansvar) praktiseres fortsatt delvis det gamle gjensidighetsprinsippet med etterutligning av premie. Vi har imidlertid også sett tendens til enkel- te motreaksjoner mot konsentrasjonen ved at det på slutten av 80-tallet, for første gang på lenge, ble etablert nye selskaper basert på nisjetenkning. Revitaliseringen av Protector var også et utslag av denne tendensen (senere overtatt av Zürich). Det nye livselskapet David ble i en periode overtatt av Irish Life og senere videresolgt til SpareBank 1 Gruppen. Aktiv, som var etablert av forsikringsfolk med bak- grunn i Storebrand, ble overtatt av General Accident, men senere solgt igjen til Vesta. Vestas Dial var også et nisjekonsept. Aktiv og Dial drev videre som egne selskaper innen Vestagruppen. Nisjeselskapet Plus, som ble opprettet av UNI, ble drevet videre som eget merkenavn innen Storebrand, men juridisk sett som en del av Storebrand Skade. Sam- menslåingen av et par mindre selskaper i Star endte med kollaps. Samvirke inkluderte fra 1982 yrkessyk- domsdekning i sin ulykkesforsikring, og i 70 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden 1984 lanserte Samvirke og Storebrand i fel- lesskap Trygghetsforsikring, som var en for- løper for den senere lovpliktige yrkesskade- forsikringen. Administrasjon og markeds- føring av Trygghetsforsikringen ble, inntil den ble avløst av yrkesskadeforsikringen, dre- vet av et separat felleskontor med eget styre. Det gjorde seg også gjeldende en økende interesse for captives (egenforsikringsselska- per). Hydros Industriforsikring og Statoils selskap er imidlertid de eneste som i dag har noe volum av betydning. Samlet ligger det imidlertid også et ikke ubetydelig volum i captiveselskapene På livsiden gikk fusjonsbølgen etter de sam- menslåingene som skjedde på 60-tallet, saktere enn i skadeforsikring. Bransjen har vært sterkt regulert fra myndighetene, og dess- uten hatt klare kartelltrekk. Antall selskaper har også vært mindre, men noen flere fusjoner kom etter hvert. Storebrand Liv er historisk sett et resultat av Norden (Brage/Fram) og Idun og senere også Norske Folk (UNI). Alfa (senere NOR livsforsikring) var et resultat av en sammenslåing av Liv Nor (tidl. Norsk Spareselskap) og målfolkets selskap, Andva- ke, i 1990. Livselskapet David ble etablert i 1985 av en gjeng unge entusiaster, og var bortsett fra KLP, det første livselskap som ble etablert etter 1938. David satset etter hvert på distribusjon via bank og fikk særlig innpass i sparebankene. Utviklingen i 70- og 80-årene var først og fremst preget av et stadig sterkere samarbeid og administrativ integrasjon mellom liv og skadeselskaper. Norske Folk var stiftet av 7 andre livselskaper for å drive «folkeforsik- ring», dvs. småforsikringer med ukepremie. Eierselskapene la også inn kollektiv pensjon i fellesforetagendet, da man ikke trodde det hadde noe særlig vekstpotensiale. Norske Folk ble en gjøkunge, som vokste seg frem til det dominerende kollektive pensjonsforsikrings- selskap i Norge. Norske Folk ble fra 1979 løsrevet ved omdannelse til gjensidig selskap, noe som senere muliggjorde forbindelsen med Norges Brannkasse til UNI Forsikring. Myndighetens kontroll med forsikringssel- skapene ble vesentlig styrket på slutten av 80- tallet. Det nåværende Kredittilsynet ble opp- rettet i 1986 ved sammenslåing av Forsik- ringsrådet, Bankinspeksjonen og Meglerkon- trollen. Vi fikk også ny forsikrings- og finans- lovgivning i 1988. Dette var fullmaktslover, og en hærskare av forskrifter ble satt i kraft i de etterfølgende årene. Den nye lovgivningen fokuserte meget sterkt på forsikringsselska- pene som finansinstitusjoner. Forsikringsas- pektet kom mindre frem, og lovgivningen favoriserte reelt sett AS-formen fremfor gjen- sidig eierskap og struktur. Konsekvensene av dette ble ikke vurdert. Differensierte eierfor- mer ble ikke tillagt vekt. Forsikringstakerstyrte selskaper vil, som et resultat av eierstrukturen, ha innebygd kor- rektivmekanismer, som ikke kommer frem i et vanlig aksjeselskap. Vi kan også i ettertid konstatere at det var de kooperative/gjensidi- ge selskapene som sto for mye av fornyelsen og vekstkraften i norsk forsikring mellom 1960 og 1990. Dette har dermed til en viss grad også utløst strukturendringene på aksje- selskapssiden. De forsikringstakerstyrte sel- skapene hadde i 1960 26 % av premieinntek- ten for egen regning i norsk skadeforsikring. I 1984 var dette økt til 47%. Det norske forsikringslandskapet endret således fullsten- dig karakter i denne perioden. Nittitallet Livselskapene hadde hatt en svært beskyttet tilværelse begunstiget av skatteregler, og mange selskaper betraktet seg mer som sam- funnsinstitusjoner enn som næringsvirksom- het. Med konserndannelsene kom nye krefter inn i ledelsen, og selskapene ble mer markeds- orientert. Ukritisk fokusering på hull i skatte- reglene (lånefinansiert kapitalforsikring, liv- rente) og kortsiktig tenkning i bransjen skapte 71 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden imidlertid reaksjoner i politiske kretser. Dette preget til en viss grad utformingen av ramme- betingelsene som fulgte av ny lovgivning. Den nye lovgivningen fikk således de mest dramatiske konsekvenser i liv, hvor solidite- ten, som lå i de ufordelte forsikringstakerfon- dene, ble utradert over natten og erstattet med egenkapitalkrav. Dette utløste omdannelsen av UNI til aksjeselskap i 1990, noe som igjen la fundamentet for fusjonen med Storebrand i 1991. Vi hadde i slutten av 80-årene en godt balansert «maktstruktur» i norsk forsikring med relativt jevnbyrdige blokker med de børs- noterte selskapsgruppene Storebrand, Vesta og Forenede på den ene siden og UNI, Gjen- sidige og Samvirke, bygd på kooperative eier- former, på den andre siden. Fusjonen mellom UNI og Storebrand hadde, på det tidspunkt den ble gjennomført, ingen reell fornuftig begrunnelse i det norske mar- ked. Berettigelsen lå først og fremst i å bygge opp en enhet som ville bli sterk nok til å satse internasjonalt. Mulighetene for dette ble øde- lagt med det mislykte Skandiaraidet i 1991- 92, som førte til at UNI Storebrand en periode ble satt under offentlig administrasjon. For avholdsfolkets selskap Ansvar Varde førte nye rammebetingelser med kapitalkrav til en ny selskapskonstellasjon, idet de gikk inn i et reelt internordisk selskap sammen med Ansvar i Sverige. Avholdsfolkets Ansvar i Sverige ble imidlertid i 1997 overtatt av Salus, et selskap med tilknytning til svenske aka- demikerorganisasjoner. Vi har også sett tilløp til nordiske strategis- ke allianser som Folksam/ALKA/Samvirke- samarbeidet og Gjensidige og deres søstersel- skaper i de nordiske land (Länsförsäkringar, Tapiola og Alminnelig Brand). Samarbeidet Folksam/ALKA/Samvirke var også fra 1991 basert på gjensidige eierinteresser, og selska- pene gikk så langt at de utredet etablering av et nordisk forsikringskonsern. En forutset- ning for dette var at Folksam Sak ble omgjort til aksjeselskap, men her ombestemte Folk- sams styre seg. Med de store kredittforsik- ringstapene og etterfølgende lederskifte fikk dessuten Folksam sterkere internfokus, og saken rant ut i sanden. Folksam eide imidler- tid 25 % av Samvirke frem til 2000. Ny lovgivning i 1991 åpnet opp for finans- konsern, og dette resulterte i at Sparebanken NOR gikk inn i Alfa Liv (som skiftet navn til NOR forsikring) og Kreditkassen overtok Norske Liv. Dessuten overtok DNB Vital i konkurranse med et større nederlandsk sel- skap, som ikke fikk konsesjon av norske myn- digheter, og SpareBank 1 Gruppen kjøpte David (nå SpareBank 1 Liv). Gjensidige og Storebrand valgte å bygge opp egne banker, Storebrand fra bunnen av (senere styrket ved kjøp av Finansbanken i 1999) og Gjensidige ved å kjøpe opp en mindre forretningsbank. Forenede hadde i lang tid ligget i strid med enkelte av sine eiere, og høsten 1991 la Gjen- sidige inn et bud på Forende. Dette ble ikke mottatt med stor entusiasme innen Forende, og dessuten meldte også danske Codan seg på banen, antakelig etter innspill fra ledelsen i Forenede. Det oppsto en komplisert og til dels nokså fastlåst situasjon, og midt oppe i det hele fikk det lånefinansierte holdingselskapet til Forende likviditetsproblemer da långiver- ne ikke ville fornye lånene. Forenede måtte da kontakte Gjensidige for å redde situasjonen, og Gjensidige overtok selskapet i 1992. Fra 1. april 1993 ble ny konsernorganisasjon eta- blert. Dermed ble det lagt en ny foreløpig sluttsten i en tredve år gammel prosess som omstrukturerte norsk forsikring fra et stort antall små og mellomstore selskaper til et fåtall store enheter. Fire selskapsgrupper fikk da en samlet markedsandel på over 90 % av landbasert norsk skadeforsikring. Men strukturendringene var ikke slutt. I 1997 gikk Samvirkegruppen og Landsban- ken, som hadde delvis sammenfallende eiere, sammen til et konsern. Gruppen skiftet i 1998 navn til VÅR. VÅR Gruppen kjøpte i 1998 72 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden Salus Ansvars norske virksomhet hjem fra Sverige og drev dette videre under merkenav- net Varde på samme måte som Storebrand drev Plus. Gjensidige overtok en betydelig kjøpe- og kredittkortvirksomhet fra Forende, og dette ble lagt inn i Gjensidige Bank. Banken vokste sterkt og ble på mange måter en gjøkunge i skadeselskapet (100 % eid datterselskap). Gjensidige besluttet derfor å omdanne banken til sparebank. Resultatet ble imidlertid at Spare- banken NOR og Gjensidige søkte sammen i et felles konsern. (Reelt sett en administrativ og styringsmessig overbygning av sideordnede gjensidige selskaper). Myndighetene endret også lovgivning for å muliggjøre dette og ga konsesjon i 1999. Utenlandske selskaper har etter inngåelsen av EØS-avtalen i betydelig grad meddelt in- teresse for å drive grenseoverskridende virk- somhet mot Norge, uten at det synes å ha økt omfanget så mye i praksis. Innen sjøforsik- ring har utenlandske selskaper tradisjonelt vært inne i betydelig grad, og vi har også sett tendenser til at de til en viss grad også kommer inn på kommuner og bedrifter. Det foreligger imidlertid i liten grad statistikk som forteller noe om dette volumet. Når det gjelder direkte etablering i Norge ved selskap eller filial, er virksomheten beskjeden. Cornhill (Royal & Sunalliance) har lagt ned og solgt porteføljen til Vesta, og Ansvar (Varde) gikk til VÅR. Det mest betydelige utenlandske selskapet har vært Zürich Protector. Trygg-Hansa er også etablert i Norge ved oppkjøp av Rute- bileiernes selskap og drev en periode aggres- siv priskonkurranse på bilforsikring (OBOS- forsikringen). Dette endte imidlertid med en økonomisk katastrofe, som morselskapet måtte rydde opp i. Selskapet har siden 1999 vært drevet som en filial av Trygg-Hansa i Sverige Storebrand ble etter hvert mer og mer preget av en ledelse med finansiell tenkning og for- ankring, og etter et mislykket sammenslå- ingsforsøk med Kreditkassen, søkte Store- brand samarbeid med Skandia, senere også finske Pohjola. De la i 1999 skadeforsikrings- virksomheten inn i et nytt selskap «If» med hovedkontor i Sverige. Skadeforsikringsvirk- somheten i Storebrand ble således overført til en svensk filial. Finske Sampo/Varma kom inn i 2002, og i 2004 kjøpte Sampo ut de andre eierne. If har virksomhet i hele Norden og Baltikum, men er relativt lite i Danmark. Skadeselskapet bar tidligere en stor del av Storebrandgruppens infrastruktur, og Store- brand Liv har siden slitt med distribusjons- kapasiteten. Bankene hadde vært tilbakeholdne med å gå inn i skadeforsikring idet de har vært redde for at misnøye med skadeoppgjør skulle smit- te over på banken. Sparebanken Hedmark overtok imidlertid Lokal Forsikring, som var et selskap etablert av en liten utbrytergruppe av brannkasser i Gjensidigesystemet, og kom tilsynelatende godt ut av det. En annen sak er at de på grunn av senere samarbeidsavtale med Sparebanken NOR ble tvunget til å selge dette til Gjensidige. Skandiaeide Vesta måtte selges som følge av If-samarbeidet til Skandia og Storebrand. Resultatet ble at Vesta Liv gikk sammen med Nordeas (tidl. Kreditkassen) Norske Liv, mens skadeselskapet ble solgt til danske Tryg. Codan, den danske grenen av Royal & Sunalliance-konsernet (majoritetseid), har gjennom lang tid vist interesse for å komme inn på det norske marked. Man mislyktes i å overta Forenede, men gikk inn i Norden- fjeldske som tegnet livsforsikring via Fokus Banks filialer (for øvrig overtatt av Den Dan- ske Bank). Nordenfjeldske er nå også overtatt av Den Danske Bank. Codan har imidlertid kjøpt Trygg-Hansa i Sverige og er dermed nå også inne på norsk skadeforsikringsmarked, men er så langt ingen betydelig aktør. Ved tusenårsskiftet var situasjonen blitt den at majoriteten av det norske skadeforsikrings- markedet var dominert av utenlandske selska- per. 73 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden Etter år 2000 Vesta overdro sin sjøforsikringsvirksomhet til If som igjen har inngått et samarbeid med P&I-assurandøren Gard i Arendal ved oppret- telse av et managementselskap som skulle drive hele sjøforsikringsvirksomheten. Fra 2004 er hele Ifs nordiske sjøforsikringsvirk- somhet overført til Gard, dels direkte og dels via 100 % reassuranse. Dette er lagt inn i et nytt aksjeselskap Gard Marine & Energy. Rederansvarsforsikringsselskapene Skuld og Gard er i utgangspunktet gjensidige ”klub- ber” og er store også i internasjonal sammen- heng på dette spesielle segmentet (P&I). El- lers består nå norsk sjøforsikring foruten If av Sjøtrygdgruppen/sjøtrygdelagene og noen mindre til dels rederstyrte selskaper. Gjen- sidige, som en periode var relativt stor innen sjø og energi, konsentrerer seg nå innenfor sjøforsikring om kyst- og fiskefartøyer. Bluewater er en nyskapning og har tatt over sjøforsikringsporteføljen til Zürich, mens Vesta har overtatt mye av Zürichs landbaserte portefølje. Vannkraftselskapene i Norge dannet sitt eget captive i 1989, i første omgang adminis- trert av Storebrand Skade. Senere kom også svenske energiselskaper med, og forsikrings- selskapet fusjonerte i 2003 med Fender som har sine aner tilbake til Kystskipsassuransen, som ble etablert i 1941. Selskapet heter i dag NEMI og satser spesielt innen energi- og sjøforsikring samt havbruk og luftfart. SpareBank 1 startet nytt skadeselskap fra grunnen av og kom i drift sent i 1998. DNB inngikk avtale med Lloyds om å selge forsik- ring for dem i Norge via Vital Skade, etablert i 1999. Vital selger i dag dessuten skadefor- sikring dekket i Gjensidige NOR Forsikring. Eikagruppen – nå Terra Gruppen – som består av mindre selvstendige sparebanker startet skadeselskap i 2000. Terra Skadeforsikring har hatt god vekst og har nå en markedsandel på 2,6 %. SpareBank 1 Gruppen kjøpte VÅR Bank og Forsikring i 2000 og fusjonerte liv-og skade- selskapene med sine egne selskaper. Formelt ble det VÅR-selskapene som drev videre, men de skiftet umiddelbart navn til Spare- Bank 1. Jernbaneansatte har sitt eget forsik- ringsselskap, stiftet allerede i 1895, og har nå også etablert egen sparebank, basert på det tidligere interessekontoret, som inngår i felles administrasjon med skadeselskapet. Selska- pet heter nå Jernbanepersonalets bank og for- sikring. Mellom Sparebanken NOR og skadeselsk- apet Gjensidige NOR Forsikring oppsto det etter hvert en kulturkonflikt, og partene valgte å løse opp integreringen og fortsette på sam- arbeidsbasis basert på en langsiktig avtale, mens livselskapet ble sterkere integrert med banken. Ved fusjonen mellom NOR og DNB i 2004 ble livselskapet fusjonert inn i Vital. Gjensidige NOR Forsikring er imidlertid en betydelig eier i DNB/NOR. Tryg og Vesta er i ferd med å bli sterkere integrert, og de sentrale staber samles etter hvert i Danmark. Datterselskapet Aktiv er innfusjonert i morselskapet, mens virksom- heten til tidligere Dial drives videre i datter- selskapet Enter Forsikring. Innen skadeforsikring finnes det foruten de store riksdekkende selskapene for så vidt ennå et mangfold av små selskaper og utenlandske agenturer. Men dette er selskaper som stort sett henvender seg til bestemte kundegrupper eller dekker spesielle forsikringstyper og som markedsmessig betyr lite. Kredittilsynet ope- rerer således ved utgangen av 2003 med 46 skadeselskaper, 13 lokale sjøtrygdelag, 20 brannkasser og 30 filialer/generalagenturer. I tillegg kommer utenlandske selskaper som har meldt at de driver grenseoverskridende virksomhet uten å være etablert i Norge. Strukturendringen gikk saktere innen liv, men i dag er livvirksomheten dominert av Storebrand, de tre bankeide selskapene Vital, Nordea og SpareBank 1 og det frittstående 74 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden KLP (gjensidig – dvs. eid av kommunene). Dessuten driver Danica og Svenska Handels- banken med unit linked forsikring. I tillegg kommer 107 private pensjonskasser, 30 kom- munale pensjonskasser og 50 pensjonsfond. For øvrig selger skadeselskapene Gjensidige, Vesta og Nordenfjeldske dødsrisikoforsikring. Internasjonal reassuranse var på 70 og 80- tallet et betydelig virksomhetsområde for norsk forsikring. I dag er dette vekk. Ingen av de direkte tegnende selskaper driver virksomhet av betydning på dette området i dag, og Oslo Re (tidl. Storebrand International) er under avvikling. Kredittforsikring er det også lite igjen av. Storebrand solgte sitt selskap til Gerling allrede i 1996. De øvrige kredittforsik- ringsselskapene er stort sett avviklet eller har minimal virksomhet. KLP betyr mye på tjenestepensjonsområ- det og kunne hatt potensial til å bli noe mer. Så langt har imidlertid KLP holdt seg til kommu- nal sektor og driver foruten pensjon virksom- het innen gruppeliv, skadeforsikring og fonds- forvaltning og er dessuten en stor eiendoms- forvalter. Det pågår en prosess for eventuelt å omdanne KLP til aksjeselskap. Lykkes dette, ligger veien åpen for at selskapet blir kjøpt opp. Soliditetsmessig kom norsk forsikring svek- ket ut av 80-åra. På liv var dette en direkte følge av nye rammebetingelser. På skade var det selvforskyldt. Soliditeten ble bygd kraftig opp igjen i første halvdel av 90-åra. På slutten av 90-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet kjørte skadeselskapene igjen med for lavt premienivå og fikk redusert solvens, samtidig som reassurandørene gikk på store tap. Liv- selskapene gikk på kraftige smeller i aksje- markedet i 2001 og 2002 og fikk sin risikobæ- rende evne kraftig redusert. Både liv- og skade- forsikring er nå i ferd med å gjenvinne sol- vensnivået. Soliditetsmessig skiller Gjensidige NOR Forsikring seg ut blant skadeselskapene, og med salget av Lindorff m.m. i 2003 i forbin- delse med DNB/NOR-fusjonen realiserte sel- skapet gevinster som gjør at selskapet i dag fremstår som overkapitalisert. Antall brann- kasser i Gjensidigestrukturen har stadig gått ned etter som kassene etter hvert har valgt å gå inn i Gjensidige. Fra 2004 består Gjensidige NOR Forsikring av 5 regionenheter med egne lokalstyrer og 20 tilknyttede brannkasser. Brannkassene er små og kan bare tegne ren brannforsikring på egne bøker. Øvrige ele- menter i kombinert forsikring må dekkes i Gjensidige. For øvrige produkter er de agen- ter for Gjensidige. Forsikringsnæringen er antagelig den næ- ring i Norge som over kort tid har opplevd de mest dramatiske endringene i rammebe- tingelsene. Virkningen for livselskapene ble i første omgang dempet av at bankvesenet lå nede på begynnelsen av 90-tallet, men i dag domineres norsk livsforsikring av bankene. Unit linked forsikring ble tillatt i Norge i 1997, men i egne aksjeselskaper. Alle de større grupperingene opprettet slike selska- per, og selv om dette foreløpig er relativt smått vil antagelig dette være et vekstområde innen liv fremover, hvor innskuddspensjon etter hvert forventes å overta for ytelsesbasert tje- nestepensjon. Det vil for øvrig nå bli åpnet opp for at unit linked og tradisjonell livsfor- sikring kan drives i samme selskap. Unit lin- ked har også medvirket til å øke fokuseringen på fondsparing generelt. Fondssparing tok først av i Norge på 90-tallet, men utviklingen går i bølger. Norsk forsikring er i internasjonal sammen- heng meget sterkt konsentrert. Dette illustre- res klart av ”Herfindalindeksen”, som ameri- kanske antitrust-myndigheter legger sterk vekt på. Anvendt på norsk forsikring gir indeksen relativt ekstreme verdier. Fremveksten av blan- dede finanskonsern ga også en ny endrings- bølge med forskyvning av markedsandeler. Norsk bankvesen er i dag sterkt involvert i forsikring både som eier og ikke minst som distributør, hvor bankfilialene har overtatt de 75 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden tidligere assurandørenes rolle. Assurandør- korpset ble etter hvert en dyr salgskanal, og det lå store synergieffekter i distribusjon via bankfilialene. På 70-tallet og 80-tallet vokste det frem såkalte kombiselskaper, dvs. selskaper hvor liv og skadeforsikring ble drevet i samme selskapsgruppering med felles salgsorganisa- sjon. Med store deler av skadeforsikring på utenlandske hender og bankenes inntog i livs- forsikring er dette bildet sterkt endret i løpet av få år, og i dag er det bare SpareBank 1 som driver livs- og skadeforsikringsvirksomhet av betydning innen samme konsern. Bortsett fra Storebrand og KLP er livnæringen nå helt bankstyrt. Ny livsforsikringslovgivning, som nå er på trappene, vil endre livselskapenes rammebe- tingelser drastisk igjen ved at produkter med overskuddsdeling forsvinner, og selskapene må prise rentegarantien separat og selv bære ansvar for administrasjonsunderskudd. Livselskapene ble sterkt svekket etter de store finanstapene i 2001 og 2002 og har sterkt redusert risikobærende evne. Det lave rente- nivået er også en utfordring for livselskapene. Skadeselskapene viser nå etter flere år med svak drift gode resultater. Det er imidlertid sterk ubalanse i soliditetsforholdene mellom Gjensidige og de øvrige større skadeselska- pene. Den strukturelle utviklingen fremover hen- ger i stor utstrekning også sammen med bank- strukturen så integrert som bank og forsikring nå er i Norge. Parallelt med konsentrasjonen kommer det imidlertid også til nye selskaper. Navnet David ser for eksempel nå ut til å gjenoppstå som et nytt livselskap som skal administrere fripoliser. Skadeforsikring skif- ter også til en viss grad karakter, og det gamle solidaritetsprinsippet uthules gjennom at sta- dig mindre segmenter får egen premie. Dette fører igjen til vansker med å avdekke enkelte risiki, og kundegrupper som ikke får tegnet forsikring. En skal ikke se bort fra at det kan føre til at det dukker opp nye selskaper for høyrisikogrupper, slik som en bl.a. har innen bilforsikring i USA. I 2003 ble det for øvrig i Norge opprettet et selskap for å dekke lege- middelansvar, som det ikke er mulig å få forsikret i de ordinære selskapene. Internasjonalt ser vi ofte at etablerte distri- busjonsnettverk starter forsikringssalg med eget brand, men med skiftende leverandører. Spredte forsøk i Norge har hittil ikke slått særlig an. De store bilimportørene selger imid- lertid forsikring under eget brand, stort sett dekket av et selskap under ”Vesta-paraplyen”. Fremveksten av Internett som distribusjons- kanal har så langt heller ikke hatt særlig stor betydning for salg av forsikring, men Internett kan gjøre det lettere for nye aktører å komme inn og få fotfeste. Internett forventes imidler- tid kanskje å få størst betydning innen forsik- ring som service- og informasjonskanal. Når det gjelder utviklingen fremover, er det grunn til å anta at det er stor sannsynlighet for at de norske datterselskapene av utenlandske banker og forsikringsselskaper blir gjort om til filialer. Med den konsentrasjon av stabene utenfor Norge som nå skjer, må en forvente at de etter hvert finner det vanskelig også å måtte forhold seg til spesielt norsk regelverk. Dette kan eventuelt motvirkes ved at norske myn- digheter samordner særnorsk regleverk og tolkning av EU-regelverk med i hvert fall de øvrige nordiske land. For forsikring kunne det vært naturlig å gjøre dette i forbindelse med Solvency II, men de siste signaler antyder at dette regelverket neppe kommer før 2010, og det blir for sent. Forsikringsnæringen har nå blitt en inte- grert del av finansnæringen. Finansnæringen har gjennomgått store strukturendringer i et- terkrigstiden, men det er likevel fortsatt grunn til å regne med ytterligere endringer i de nærmeste årene. 76 Norsk forsikring – utvikling og strukturendringer i etterkrigstiden Oppsummering Oppsummert har de viktigste hendelsene i forsikringsnæringen i etterkrigstiden vært: • Samvirkes brudd med tarifforeningene og omlegging av produkt og tariffpolitikk (in- spirert av søsterselskapet Folksam i Sveri- ge) 1957-60. • Privatbilismens gjennombrudd og de gjen- sidige selskapers fremmarsj i 1960 åra. • Kollektiv hjemforsikring 1967. • Småselskapene innfusjonert i de større sel- skapene, hovedsakelig Storebrand og Vesta på 70- og 80-tallet. • Veksten i finansieringsselskapene utløst av Penge og Kredittloven 1965, med etterføl- gende restriktiv kredittpolitikk. • Skaforbruddet 1982. Priskonkurransen på næringsforsikring. • Liberalisering av finansmarkedene på 80- tallet. • Vestas ambisjoner som Finanshus. Nevi’s fall, Skandias overtagelse. • Ny forsikringslov 1988. • Storebrand/UNI-fusjonen 1991. • Åpning for blandede finanskonsern. Lov- endring 1991. • Etableringen av If – nordisk selskap 1999. • Bankenes overtagelse av livsforsikring og fremveksten av bankassurance. Kilder Egne notater. Anne Sofie Rogstad: Med Samvirke gjennom 50 år, utgitt av Forsikringsaktieselskapet Samvirke 1971. Bjørn Bjørnsen: VÅR Historie. Utgitt av Lands- banken Samvirkegruppen AS 1998. Ulf Arvid Mejlænder: Tiden går – fra beskjeden grunntanke til solid finanskonsern, utgitt av Gjen- sidige Forsikring 1997. Egil Mørk: Upublisert materiale om Norge Brann- kasses og Storebrands historie. Kristian Trosdahl: Norsk forsikring 250 år. Artik- kel i Nordisk Forsikringstidsskrift 4/2003. Fritz Hodne: Norges økonomiske historie 1815- 1970. Cappelen 1981.